Utroskap og moralisme

[Gjest snakker av erfaring]

Det er enklere for deg å beholde kontrollen når du er 100 % innstilt på å IKKE være utro - enn som nå: "Kanskje utro engang"! Det er jo opplagt. Du har begynt å tøye moralen noe, og henger allerede i en tynnere tråd.

Du mener det er for mye moralisme rundt parforhold/ekteskap. Ok, hva om moralen rakner mer og mer, slik du kanskje ønsker. Hva skal vi holde fast ved her i livet da? Utroskap er mistillit og svik, og hvis det skal godtas stadig mer, så tror jeg kanskje du skjønner hva slags verden vi kommer til å få. Alt henger sammen.

Du har fått mange fine svar i denne tråden. Er du fortsatt provosert over moralismen? Er det bare negativt for deg?

Sier en nyforelsket BettyBlue. Vi får se om 10-15 år om du sier det samme!

[BettyBlue]

Sier en nyforelsket BettyBlue. Vi får se om 10-15 år om du sier det samme!

Fornuft & følelser er ikke allid lett å samkjøre, men legg lista der! Hvis jeg i mitt forhold allerede etter et år skal tenke: jeg vil iallefall ikke være utro i den første tiden, men kanskje om 10-15 år!? Er det slik man skal tankeeksprementere?

Det er viktig å spikre moralen inn, nettopp fordi på et tidspunkt blir man sannsynligvis fristet.

Selv om du har hatt den spikret inne selv, så leker du med nå tanken om å drite i din egen moral. Vurderer å være utro. Selv om du ser at denne potensielle sexpartneren ikke er noe å samle på. Hva slags følelser tror du du vil ha etterpå?

Er fristelsen der, og man vil falle, bryter man først forholdet. Det får da være måte på kynisme.

Hva med sexfantasier? Det er faktisk 'lov' det... Fantaser også om at dere blir ferska av mannen din, og hvilke konsekvenser det kan få.

Du er provosert av moral, og ville ha synspunkter, ikke sant?

:-)

[Gjest det kunne vært meg ja]

Fornuft & følelser er ikke allid lett å samkjøre, men legg lista der! Hvis jeg i mitt forhold allerede etter et år skal tenke: jeg vil iallefall ikke være utro i den første tiden, men kanskje om 10-15 år!? Er det slik man skal tankeeksprementere?

Det er viktig å spikre moralen inn, nettopp fordi på et tidspunkt blir man sannsynligvis fristet.

Selv om du har hatt den spikret inne selv, så leker du med nå tanken om å drite i din egen moral. Vurderer å være utro. Selv om du ser at denne potensielle sexpartneren ikke er noe å samle på. Hva slags følelser tror du du vil ha etterpå?

Er fristelsen der, og man vil falle, bryter man først forholdet. Det får da være måte på kynisme.

Hva med sexfantasier? Det er faktisk 'lov' det... Fantaser også om at dere blir ferska av mannen din, og hvilke konsekvenser det kan få.

Du er provosert av moral, og ville ha synspunkter, ikke sant?

:-)

Ja, jeg er provosert av moralen. Jeg lurer ofte på hvem som egentlig styrer moralen, er det vi selv eller samfunnet. De personene rundt meg. Jeg er ikke avhenger av å såre mennesker jeg er glad i, snarere tvert imot så blir jeg syk av det. Samtidig så lurer jeg på hvem som har gitt meg denne følelsen. Er det meg selv, mine foreldre eller samfunnet. Skal jeg styres av de som er rundt meg eller er jeg født med denne moralen.

Jeg mener vel innerst inne at det er en blanding av alt. Vi blir født og opplært av våre foreldre om hva som er riktig og hva som er galt. Men hvem lærer oss moral? Er det våre foreldre, samfunnet, skolen, kirken, hva? Det er det jeg forsøker å finne ut.

[BettyBlue]

Ja, jeg er provosert av moralen. Jeg lurer ofte på hvem som egentlig styrer moralen, er det vi selv eller samfunnet. De personene rundt meg. Jeg er ikke avhenger av å såre mennesker jeg er glad i, snarere tvert imot så blir jeg syk av det. Samtidig så lurer jeg på hvem som har gitt meg denne følelsen. Er det meg selv, mine foreldre eller samfunnet. Skal jeg styres av de som er rundt meg eller er jeg født med denne moralen.

Jeg mener vel innerst inne at det er en blanding av alt. Vi blir født og opplært av våre foreldre om hva som er riktig og hva som er galt. Men hvem lærer oss moral? Er det våre foreldre, samfunnet, skolen, kirken, hva? Det er det jeg forsøker å finne ut.

Ok. Drit i ordet moral. Tror nok noen er lei det ordet.

Men hva med ærlighet, uselviskhet, renhet og kjærlighet.

Provoserer det?

Passer utroskap inn i den rekka?

[Gjest kunne vært meg og]

Ok. Drit i ordet moral. Tror nok noen er lei det ordet.

Men hva med ærlighet, uselviskhet, renhet og kjærlighet.

Provoserer det?

Passer utroskap inn i den rekka?

Nei det provoserer ikke. Det er egentlig det jeg vil frem til, kjærlighet er noe annet enn forelskelse. Og man forelskelsen og kjærligheten går begge gjennom faser i livet. Jeg synes det er ganske utrolig at noen kan si når de nettopp har møtt noen at de ikke skal være utro og at det er i fortiden. Jeg tror nemlig ikke det. Forelskelse går over i kjærlighet. Kjærligheten har utrolig mange faser og når man har vært sammen i 10-15 år enten man er gift eller samboer har kjærligheten går igjennom utallige stadier. Kanskje man har barn etc. Så møter man en man er forelsket i og hva tror, dyrisk lyst oppstå. Ja kanskje man ikke er forelsket mer, man elsker fremdeles sin ektefelle/samboer. Det tviler jeg ikke på. Men hvem skal si at det ikke er lov å ha en affeære, en ONS el.l. Det er det jeg lurer på. Er det ens egen samvittighet eller er det fordi samfunnet sier at du ikke skal ha en annen. Ja det er feil om du vet at den du bor sammen med blir såret og lei seg. Det er jeg helt enig i. Men hvem bestemmer, det er det jeg vil avklare.

[Gjest vårglad]

Er ikke enig i at ærlighet varer lengst. Hvorfor skal vi være så ærlige mot partneren hele tiden? De færreste av oss er helt ærlige med venenne våre, f.eks sier vi ikke at vi ikke syns venninna ikke kler det og det klesplagget. Eller at hun var finere på håret før. Ok dette er bagateller i forhold til utroskap. De fleste sier heller ikke til parneren sin den egentlige grunnen til at de ikke ikke tenner lengre. Det er jo ikke vits å såre mer enn nødvendig, teker jeg. Når det er sagt, så har ikke vi slike problemer. Når jeg er forelsket i en annen betyr ikke det at jeg ikke har følelser for mannen min. Jeg er i strålende humør har masse energi, hormonene hopper og spretter og mannen min nyter godt av dette. Vi krangler sjelden, samarbeider godt og er et godt team. Så akkurat nå har jeg faktisk ikke tenkt å fortelle noe som helst om følelsene jeg har for han andre. Sannsynligvis blir det aldri noe utroskap heller, men jeg er litt oppgitt over alle som er så skåsikre på at det er "bare å la være" når det er så utrolige sterke følelser med. Alle kan miste kontrollen. Jeg var også en av de som sa jeg alltid ville ha full kontroll og at det bare var å bestemme seg for ikke å ha sex. Nå vet jeg at så enkelt er det ikke.

Hvis det var omvendt, og mannen din kom til deg med det problemet du nå har - hvordan ville du opplevd det? Sagt OK? Og ment det, også?