Långsamt farvel

[Gjest TogV]

Lurer på om noen kan gi meg tips og råd, kanskje det er noen i samme situasjon?

Er samboer,har 3 barn,2 på 9 år,og 1 på 18(som jeg fikk sammen med min ungdoms store kjærlihet når jeg var 16, han gjorde det slutt da jeg var gravid, ble sammen med en annen, forlovet seg og giftet seg før jeg hadde rukket å få sønnen vår!)

Vi har bodd sammen i snart 16 år, med et opphold på noen mnd. da min samboer flyttet inn hos sin "elskerinne" som han hadde hatt i 1 år bak min rygg! Men han kom tilbake til meg, noe jeg ble veldig glad for! Ble nok en del frem og tilbake med han og "elskerinnen" de hadde nok litt kontakt over tlf osv. men det nektet han for!

Vi bestemte oss for ar vi ville ha barn sammen etter noen mnd.Dette er nå snart 10 år siden. Jeg ble fort gravid, med tvillinger og greier1 Var helt i den 7.himmel jeg! Svangerskap og fødslel gikk kjempe fint! Bortsett fra at jeg var mye alene under svangerskapet, han var veldig mye sammen med kameratene sine på forskjellige ting.

En uke før den store barnedåpen var jeg på bursdagsparty hos en felles veninne av "elskerinnen" og meg, der fortalte "elskerinnen" at min samboer hadde tilbringt noen timer hjemme hos henne den natten han var ute å feiret tvillingene, mens jeg ennå var på klinikken! Jeg ble så lei meg...Tok det opp med samboeren min, men han bare nektet på hele greia, jeg lot det bare være, orket ikke tanken på å bo alene med 3 barn!

3 år senere er jeg på en hytte tur med noen veninner, etter noen mnd møter jeg igjen "elskerinnen" og hun forteller meg at min samboer ringte til henne og ba henne hjem til vårt hus mens jeg var borte,hun hadde takket nei til invitasjonen, da hadde han svart at han kunne komme til henne! Det hun svarte da var at dette skulle hun fortelle til meg, noe hun gjorde, og hun sa også at jeg burde se å komme meg unna den dritsekken og at jeg fortjente noe mye bedre enn han!

Jeg tok på ny opp saken,med både besøket den natten + telefonsamtalene han hadde hatt. Han nektet fortsatt for hele greia!

Min beste veninne ble fortvila, jeg ble jo helt sliten og nedbrutt av dette her, hun rådet meg til å kontakte en familierådgiver,noe jeg gjorde!

Han ble med meg dit, men satt jammen meg der å løy! han nektet forstatt for det "elskerinnen" fortalte meg! JEG fikk beskjed av sosionomen at jeg ikke måtte komme med ting som hadde skjedd for flere år siden osv

og at hun ikke var interesert i å høre på mine påstander! Jeg ble kjempe skuffa, gikk ikke tilbake dit nei...

Når vi kom hjem fortalte jeg min samboer at jeg ville bo for meg selv, at jeg ikke kunne være i et forhold uten tillit og ærlighet! Han ble helt fra seg, gråt og gråt, truet med å skyte seg, sa at jeg var en egoist som ville splitte familien sånn uten videre, at jeg kom til å ødelegge og såre barna fulstendig osv...Jeg var så sliten, orket ikke en sånn kamp, så jeg ble boende.

Hadde det veldig tungt, men ble jo igrunnen vant til å ha det sånn, jeg elsker ungene mine over allt, vil aldri gjøre noe forå såre dem!

Er så heldig så jeg har gode venner å snakke med, vet ikke hva jeg skulle ha gjort uten dem!

Har kanskje brukt ganske mye tid sammen med min beste veninde, for 2 år siden fikk jeg streng beskjed om å velge mellom han og henne, han hater henne over allt, hun sa rett til ham engang hva hun mente om han, og det tålte han nok ikke!

Jeg ble boende den gangen også...veninnen min og jeg har nok desverre mistet en god del av kontakten vi hadde, men jeg prøver å klore meg fast så godt jeg kan! Vi har en del hemmelige stevnemøter, så der er jo jeg uærlig...

For 1 år siden fikk han plutselig veldig mye i mot min eldste sønn, han er en veldig sunn og frisk gutt, med allsidige sunne interesser og hobbyer, flink på skolen er han også, jeg er veldig stolt av han! Jeg tok min samboer i å snakke nedsettende om sønnen min til et vennepar av oss,dette var på en fest og han var slett ikke edru, men jeg synes ikke det er noen unnskyldning! Det var så vondt å høre de tingene han sa, venneparet ble helt forferdet over oppførselen hans!

Da bestemte jeg meg, nå har jeg fått nok, nok, nok!

Fortalte at nå er det det deffinitivt slutt! Han ble jo like lei seg som vanlig, lovte på tro og ære at han skulle bli en bedre far for han igjen, at han skulle hjelpe meg med de andre barna og husarbeidet, allt skulle bli bra, bare jeg ikke flyttet fra han!

Nå har det gått 1 år, noe mere hjelp med husarbeid har jeg ikke fått, men han klarer da å føre en samtale sånn noenlunde med sønnen min, noe som egentlig skulle være helt normalt ettersom han har bodd med oss siden sønnen min var 2 år!

Tingen er at jeg har det slett ikke bra, føler at klumpen med hat til min samboer bare vokser og vokser! Skjønner ikke hvorfor jeg ikke greier å bryte opp dette her, er det fordi jeg tenker på barna? Er det fori jeg forsatt elsker han? Har ingen aning! sitter nå å hører på Lisa Nilssons låt "Långsamt farvel" Den teksten er jammen tatt fra mitt hode!

Jeg er en sliten "gammel" kone på 34 år, skal jeg bare gå her, eller skal jeg bryte ut? Vet det blir et "helvete" hvis jeg flytter, orker jeg det? Er jeg sterk nok til den kampen?

Skulle ønske han fant seg en annen nå, og flyttet, da skulle jeg ALDRI ha tatt han tilbake!

[Gjest I samme båt....]

Hei TogV, jeg er en nyseparert mann som nettop har stablet livet mitt på bena igjen, det gjenstår enda mye for at alt skal gå på skinner men det går bedre dag for dag. Jeg er også et offer for utroskap uten å gå nærmere inn på detaljene. Jeg forstår godt at du har holdt fast ved ekteskapet ditt, barna betyr alt. Derfor er det et lite men med det hele, hvis du er ulykkelig så vil aldri barna dine være fullstendig lykkelige heller.

Det er vanvittig tøft å bryte ut av et ekteskap men i din situasjon må jeg si at det virkelig er verdt det. Jeg personlig hadde mest lyst til å legge meg ned å dø, men etter en kort stund løftet jeg meg selv ved å søke hjelp i psykriatrien da det er godt å snakke ut med en 3.person som er helt nøytral. Dessuten begynnte jeg å tenke fremover å konsentrere meg om barnas ve og vel. Det praktiske kan også være tøft men til syvende å sist tror jeg du å barna vil tjene på at du tar steget ut.

Du er 34år, du har minst det dobbelte igjen å leve. Begynn på nytt å finn deg en livsledsager du kan ha det godt sammen med, det fortjener du etter dine opplevelser. Tro det eller ei, ikke alle mannfolk er drittsekker.

[serendipity]

På meg virker det som du er mest redd for å bli igjen alene med ansvaret for 2 unger, den elsdste er jo nå ganske stor. Og at du er redd for forandringene dette vil medføre i livet ditt. Det stabile er tryggere selv om mannen din er ustabil.

Jeg ville kontaktet familievernkontoret alene. Det er vansklig å velge enten det ene eller det andre, ettersom et valg her utelukker det andre.

Syntes du har funnet deg i alt for mye rart opp igjennom årene, og det vel på høy tid at du "tar tilbake" ditt eget liv. Iallefall i foram av grenser. Men jeg tror nok desverre ikke at mannen din vil forandre seg, så mange muligheter det virker som han har hatt.

Håper du klarer å samle mot til å bryte ut av dette destruktive ekteskapet.

Lykke til !

[Gjest TogV]

Hei TogV, jeg er en nyseparert mann som nettop har stablet livet mitt på bena igjen, det gjenstår enda mye for at alt skal gå på skinner men det går bedre dag for dag. Jeg er også et offer for utroskap uten å gå nærmere inn på detaljene. Jeg forstår godt at du har holdt fast ved ekteskapet ditt, barna betyr alt. Derfor er det et lite men med det hele, hvis du er ulykkelig så vil aldri barna dine være fullstendig lykkelige heller.

Det er vanvittig tøft å bryte ut av et ekteskap men i din situasjon må jeg si at det virkelig er verdt det. Jeg personlig hadde mest lyst til å legge meg ned å dø, men etter en kort stund løftet jeg meg selv ved å søke hjelp i psykriatrien da det er godt å snakke ut med en 3.person som er helt nøytral. Dessuten begynnte jeg å tenke fremover å konsentrere meg om barnas ve og vel. Det praktiske kan også være tøft men til syvende å sist tror jeg du å barna vil tjene på at du tar steget ut.

Du er 34år, du har minst det dobbelte igjen å leve. Begynn på nytt å finn deg en livsledsager du kan ha det godt sammen med, det fortjener du etter dine opplevelser. Tro det eller ei, ikke alle mannfolk er drittsekker.

Hei!

Utrolig nok så var det godt bare å få skrevet ned problemene mine, og ikke minst å få gode råd!

Vi er ikke gift da... forlovet oss når jeg var gravid, men så ustabil som han mener jeg er, har det ikke blitt bryllup, noe jeg er VELDIG glad for!

Takk for tipset, jeg skal skaffe meg noen "fagfolk" å snakke med!

Ha det godt!

[petter smart]

Du har en dårlig historie med menn. Kanskje du "velger" feil menn å være med? Først han som dumpet deg når du var gravid og så din nåværende samboer.

Allerede når han flyttet inn til sin elskerinne burde du skjønt opplegget, om ikke før. Hvordan noen kan tilgi slikt kommer jeg aldri til å forstå.

Om han har hatt kontakt med henne i ettertid vet du lite om. Hvorfor stoler du automatisk på det hun sier og ikke på han? Det er jo tross alt han du elsker. Hvorfor så mange heller tror på t.o.m. villt fremmede framfor sin elskede er ganske rart.

Det er jo mulig at hun er sur på han fordi han valgte deg og dermed prøver å ødelegge for dere. Det hun sier trenger slett ikke være sant.

Men det har lite å si om dette er sant eller ikke. At han bryr seg så lite som han gjør og stiller opp så lite som han gjør burde vært nok til at du går fra han.

Når han i tillegg truer med å skyte seg o.l. er det tydelig at mannen har store problemer. Slik gjør ikke normale mennesker. Det er følelsesmessig utpressing og kan ikke tolereres.

Er du virkelig så redd for å leve alene at du er villig til å ta alt denne psykopaten finner på?

Du er bare 34 (trodde du var eldre etter alt du har opplevd). Du kan finne en bedre mann enn dette og vil leve bedre alene uansett.

Du tåler "helvetet" som kommer, du har jo tålt masse dritt i mange år. Tenk på hvor deilig det blir uten han, uten den daglige kampen, kranglingen, evt. utroskapen, de stadige sårende ting/kommentarer.

Stå på, hold ut, og kom deg vekk fra denne mannen.

Tror alle her krysser fingrene for deg.

[mysteria]

Skjønner det er tøft, og tøff blir også tiden framover hvis du flytter fra ham..

Men du kommer styrket ut fra det til slutt.. Husk du lever bare en gang.. Barna dine får det sikkert mye bedre også hvis du flytter.. Tenker sønnen din på 18 kan være til god hjelp..

Lykke til!

)

[Kizza1365380506]

Jeg er enige med de andre, du må prøve å samle krefter til å bryte ut av dette samboerskapet. Ta kontakt med denne gode venninnen din og dra veksler på henne. Hun hjelper deg sikkert som har sett hvordan du har slitt i alle disse årene. Din eldste sønn klarer seg fint "aleine" og så kan du forklare ham alt så han tror jeg du ikke skal være redd for. De yngste har sikkret også forstått mer enn du tror.

Du har mange gode år foran deg ennå. Og du er IKKE avhengig av noen mann. Flytt for deg selv og sats på å være aleine noen år fremover. Kjenner flere som har opplevd ny kjærlighet i voksen alder, og da snakker jeg om etter fylte 40.

Lykke til...

Mvh