Når hans venner ikke blir mine venner

[Gjest har noen råd eller tips?]

Jeg og kjæresten min(vært sammen i 2 år) er ganske forskjellige men utfyller hverandre på denne måten veldig bra.

Problemet er; vennene hans. Flere av dem, spesiellt to(og kjærestene deres), er veldig forskjellige fra meg. Ikke bare er de forskjellige, men de har langt fra gått inn for å få meg til å trives i deres selskap. En av dem har vært direkte ufyselig og avvisende mot meg. Dette har ikke kjæresten min "fått med seg". Han tror det er bare noe som jeg overdriver. Men jeg TRIVES ikke i deres selskap og jeg har sagt det til min kjæreste. Han blir sur og furter. Jeg blir tullete i hodet av å ha dårlig samvittighet for å ikke trives sammen med noen som ikke behandler meg helt bra/er forskjellig fra meg.

Hjernen min forvandler seg sakte men sikkert til en ostekake snart;O) Hjeeeeeelp.

Har noen tips til meg for hvordan jeg skal løse dette.Hvordan kan jeg få kjæresten min til å se at det er ikke "min" feil at det har blitt slik? Alle kan jo ikke like alle. Og han må jo ha litt antenner ute for å passe på at jeg blir behandlet bra av vennene hans. Ikke misforstå, jeg greier å ta vare på meg selv. Men han må vel se hvorfor jeg mistrives. Eller er menn generellt mer blinde for andre menneskers følelser og reaksjoner? Begynner nesten å lure.

[Gjest pasa20]

Hvis det er noen av dine venner han mistrives med kan du ta det opp som eksempel sånn at han kan sette seg inn i situasjonen din....

[Gjest Humlepungen]

Dette er nok ikke så lett det forstår jeg godt. Hva med å ta kontakt med familivernkontoret der du bor?

Da kan dere få noen konstruktive samtaler med litt hjelp.

[Poklapona]

Hvis det er noen av dine venner han mistrives med kan du ta det opp som eksempel sånn at han kan sette seg inn i situasjonen din....

Hei, dette scenarioet kjenner jeg igjen.Jeg kommer ikke overens med min kjärestes kamerat.Min samboer kommer heller ikke overens med alle mine venninner (men han liker noen av dem). Lösningen er at jeg har kvalitetstid sammen med dem uten ham. Jeg har sagt til ham at han gjerne kan möte kameraten sin, men jeg vil ikke bruke min tid på å väre sammen med en som ignorerer meg og tydeligvis önsker å konkurrere om min samboers gunst. Synes det er under min verdighet. Foretrekker faktisk å väre hjemme og se på video enn å bruke tiden min på noen som får meg til å föle meg liten. Etter mye om og men så har han slått seg til ro med saken. Han har fremdeles kontakt med kameraten sin, men noe mindre, da han ikke er så begeistret for kona hans (hun er veldig ung, hypokonder og snakker om seg selv hele tiden). Så kjäresten og jeg har det veldig bra sammen men tilbringer i blant tiden hver for oss. Tror det kan väre sunt, så den ene parten ikke må föle seg ansvarlig for at den andre skal trives hele tiden. Lykke til! Det bör ikke väre katastrofe å innrömme at kjemien ikke stemmer!