vet ikke om jeg elsker han eller bare er glad i han

[Gjest Nå er jeg anonym ja]

Jeg har skikkelig problemer. Føler at alt faller i krus. Har vært sammen med samboern min i 4,5 år. Vi har snakket om å prøve å få barn sammen. Vi har bestilt sydenturbilletter og dette blir vår første utlandsreise sammen pga økonomi. Men nå vet jeg ikke lenger om jeg elsker han!

Vi pratet sammen i går og jeg fortalte at det er så myejeg savner i forholdet våres. Sånn som f.eks at han tar mer hensyn til meg, han er egoist, han slenger masse sårende når vi krangler som ikke er sant engang. Sånn som at jeg aldri gjør noe for han, mens han alltid gjør meg tjenester osv. Og jeg har ofret masse for han, server han middag hver dag,holder hjemmet våres reint og ryddig. Han gjør en del husarbeid han og, men jeg er den som holde mølla i gang, jeg må be han om å gjøre ting og allikevel gjør jeg mye mer. Føler meg som hushjelp.

Han leger seg aldri sammen med meg mer, jeg får ikke den nærheten jeg trneger. Har ikke hatt sex (samleie) på 6 uker. Ser ikke ut som om han savner det så mye. Var en morgen han var så iverig på at jeg skulle legge meg ved siden av han selv om ejg egentlig hadde stått opp, gjorde det og endte med masse kos og at jeg runket han til han kom. Da han var ferdig trakk han bare dyna over hodet igjen, og takk for det liksom! da var det jo ikke noe vits at jeg var der mer. Er småting, men når man ikke føler at man blir satt pris på eller elsket så svir dett ganske mye.

Er masse sånne småting, men også mye mer enn bare det. Vi prater aldri. Jeg parter til han, han sitter med pc´n eller ser på tv. Han hører ikke etter, enten sier han hæ etter 20 minutter, elelr så sier han hysj eller vent litt fordi han følger med på noe. Føler at han ikke interesserer seg for hverdagen min lenger, vi er bare sammen. Ikke forteller han noe selv heller så må spørre han om alt hvis vi skal prate. Forteller han noe er det om data eller ting ejg ikke bryr meg om, men jeg følger med fordet og er emd i samtalen for hans skyld! Men ingenting jeg har å si er spennende nok for han.

Han virker fjern. Føler at han ikke gir meg noe. Det finnes mennekser som gir og mennesker som tar energi, jeg er den som gir og han tar. Sikkert derfor vi har holdt sammen så lenge, men nå har jeg ikke mer å gi. jeg blir også stille og inneslutta, noe jeg aldri har vært før. Med venner er ejg en helt annen, mitt gamle jeg, men han er jeg utslitt, tom for energi og lei.

Orker ikke tanken på å gå fra han heller. Men nå er nesten hver stund sammen anstrengende, ikke avslappende og naturlig som det pleide å være. Jeg kan ikke la være å tenke: hva tenker han om meg, elsker han meg ikke, elsker ikke jeg han, hvorfor vil han ikke snakke med meg, er dette slutten, hele tiden! Klarer ikke slappe av, er konstant nede og han ser det ikke engang!

Jeg er utrolig glad i han, emn bare glad i han? tenner ejg på han, elsker ejg han? jeg evt ikke lenger.

Hvordasn skal ejg vite det? Kan det bare være denne perioden i forholdet som er dårlig, vil det ordne seg? Er dette bare en nedtur eller er dette virkelig slutten? Må jeg begynne på nytt nå helt alene?

[petter smart]

Det virker i alle fall ikke som om han elsker deg, tror ikke han er særlig glad i deg heller.

Hva er det egentlig du lurer på? Stemmer det du skriver vil du få det mye bedre alene eller med en annen mann.

Tar den ene tar så lite hensyn som han gjør er det neppe bare en nedtur.

[Gjest medusa]

Oppførsel som dette forandrer seg sjelden, og det er dessverre slik at jo mer du gir, jo mindre vil du sannsynligvis få igjen.

Mennesker som har denne innstillingen til forhold, og som respekterer sin kjæreste/samboer så lite som han tydeligvis gjør, har jo en helt annen innstilling til begrepet forhold enn det du tydeligvis har. Hans mål er sannsynligvis: Få mest mulig og gi minst mulig, og ditt mål er: Gi mest mulig og forlang minst mulig?

Det er klart at dette på et eller annet vis skaper en slags balanse i forholdet, men allikevel så blir det feil ettersom tiden går. Du blir utslitt og tappet, og han??? Jo, han blir overmett, giddesløs og likeglad, og tar deg som en selvfølge.

Jeg ville ikke hatt noen forhåpninger om at dette var en periode som gikk over hvis jeg var deg. Dette har med grunnleggende personlige egenskaper å gjøre, og har man først kommet inn i en slik skjevfordeling med gi/ta, så skal det mye til at det noengang forandrer seg.

Dette krever i så fall innsikt og vilje fra begge parter. Finnes den, tror du?

[BettyBlue]

1) ikke få barn med ham nå!!!

2) reis på sydenferie med ham, og se hvordan det går

3) når du tar opp ting med ham, fokuser på det bra han gjør mot det - og så fortell det han gjør mot deg som sårer deg i slik grad at du tviler på hele forholdet. Han skal selvsagt ta deg på alvor, gjør han ikke det, dropp ham.

Du får det mye bedre på sikt. Det er mange kjernekarer der ute!!