Ikke skapt til samliv

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg er en av dem, ihvertfall mistenker jeg det. Konstant er det en vurdering i tankene mine;om det er en bedre framtid å leve alene. Uten hensyn, kun frihet. Uten krangel, kun glede. Kun meg selv og mitt, til enhver tid og alltid. Er ikke det en ønskedrøm? Når jeg tenker tilbake på mine forhold og mine stunder som ungkar, er det tilværelsen alene som jeg husker med størst glede. Ingen bekymringer, hensyn, kompromisser, eller uoverenstemmelser. Ingen å såre, og heller ingen å bli såret av...Er det bare slik at noen trives best alene?

[Gjest Pricilla]

Det beste er vel en mellomting. Ikke helt alene, men ikke alltid sammen noen heller...

Man kan jo leve godt sammen og ha tre av sju ukedager for seg selv.. Det kommer an på hva man vil.

Jeg klarer meg ikke alene for lenge (mener uten kjæreste) da blir jeg fort ensom.. Har jo venner da, men det er annerledes å ligge i armkroken til en man elsker og som an vet elsker deg.

men det finens jo de som vil være singel også - smaken er som baken! Gjør det som føles riktig for deg..

[petter smart]

Får du ikke mer ut av et forhold enn å måtte ta hensyn og krangler har du hatt rare forhold.

Det feilen mange gjør når de velger å leve alene er å tro at alt forblir som når de var 25. Når en er 25 har en gjerne mange venner, disse faller gjerne fra (i større eller mindre grad) etterhvert som de får familie++. Det er også lett å få sex når en er 25, enten ONS eller elskerinner, det blir vanskeligere når en blir eldre. Det er heller ikke like kult å gjøre alle tingene en gjorde når en var 25 når en er 45. Det er ikke like kjekt å sitte alene i en liten leilighet med internett, pizza og cola heller.

Jeg husker også tilbake på mange stunder som singel som noe av det beste i mitt liv. Men den tiden kommer ikke tilbake. Og var det egentlig det faktum at du var singel som gjorde alt så bra? Eller var det at du var ung, full av energi, masse venner, masse fritidsaktiviteter, masse sex, masse fester osv.?

[Gjest (...hissigproppen...)]

Det finner man kanskje best ut av selv, hva man ønsker og ikke ønsker..

Det er selvfølgelig både fordeler og ulemper ved å være alene..

Men, for alltid..vel..ikke denne

[Mr_Spock]

Jeg ser at du deler en del av mine synspunkter.

Jeg er singel på det 5 året og storkoser meg. Jeg må ærlig si at jeg faktisk synes at jeg har det bedre enn alle vennepar jeg kjenner.

Nå er det slik at jeg har en datter (6 år) som jeg har annenhver uke som holder litt orden på meg.

Nå var nok jeg litt uheldig med det siste forholdet jeg hadde, mye bråk der. Er nok litt preget av det.

Men jeg ser jo ofte at venner jeg har som er gift må stille opp på veldig mange ting som de ikke har lyst til.

Jeg og et par andre ungkarskompiser (og ungkarskvinner) pleier ofte å ta en tur på fjellet i helgene eller noe annet, det er sjelden kompiser i forhold kan dette......

Nå er det vel slik at jeg kanskje en dag treffer rett person...hvem vet.

Men jeg må tilbakevise petter smart litt, det finnes veldig mange enslige å treffe, det er vel heller slik at jeg har en mye større vennekrets enn mine gifte kompiser som ikke har tid til å pleie sine venner.

Når det gjelder sex, så har vel jeg også mer av det enn mine gifte venner som er dritlei av kona etter 10-15 år.

Faktisk synes jeg at det er bedre å være singel nå som jeg er 40 enn når jeg var 20. Vi er ikke like "rastløse" nå, tar ting litt med ro......

[Babette]

Det er deilig å være alene, og det går fint an å ha det ypperlig som single. Men jeg tror at hvis man tenker noen tiår framover i tid, blir det litt annerledes. Og da tenker jeg på pensjonisttilværelsen. Uten jobb og kolleger rundt seg, og få jevnaldrende som går på byen og den slags. Pluss at man selv ikke er så opptatt av å gå på byen lenger heller, vil jeg tro. Da kan tilværelsen lett bli litt stusslig hvis man bor alene.

Og har man aldri hatt familie, blir det ingen barnebarn å kose seg med heller.

[SierDuDet]

Du høres ut som meg.

Jeg tror egentlig ikke dette er veldig unormalt, dog er normal praksis i samfunnet at man finner seg en av det motsatte kjønn, stifter familie, får 2,3 barn, hus, gjeld, hytte på fjellet, osv, og viker du fra dette så blir du på mange måter sett på som litt "rar".

[Kizza1365380506]

Jeg tror nok at noen mennesker trives best alene. Hvorfor skulle de ikke det. En annen ting er at du kanskje ikke har truffet den såkalt rette enda. Jeg er av den typen som mener at vi ikke nødvendigvis er skapt for å ha samme partner resten av livet, men at man forplikter seg når man inngår ett samboer-/ekteskap, og spesielt når man får barn.

Du skal ikke se bort fra at rundt neste hjørne venter lykken, enten i form av kjærlighet eller alene med venner.

Mvh