En eller to foreldre?

[petter smart]

http://www.nettavisen.no/servlets/page?section=1285&item=269666

Noen som har tanker rundt dette?

De fleste kvinner mener (etter det de som er her inne skriver) at barna ikke tar skade av å vokse opp med en forelder (så lenge denne er en kvinne :-)). Men mye tyder på at dette ikke stemmer. En kan jo bl.a. se på situasjonen i USA der mange unge menn blir kriminelle, muligens pga manglende mannlige forbilder.

Bør en kanskje strekke seg litt lenger for å holde sammen? Og ikke stikke med en gang ting blir vanskelige.

Kanskje det er bedre for barn å vokse opp i et forhold med litt krangling enn med bare en forelder.

[Anki]

Tja ... nå kommer jeg garantert ikke til å få ordlagt meg så godt som jeg skulle ønske, men ..

Jeg mener så klart at barn har best av å bo sammen med begge foreldrene så framt forholdet mellom foreldrene er bra. (Det vil si at jeg ikke tror litt krangling er skadelig)

Men om forholdet mellom foreldrene absolutt ikke funker, så er det beste alternativet at foreldrene bor hver for seg og har kontakt med begge. En gang i uka med samvær syns jeg forresten er latterlig lite for den av foreldrene som ikke bor sammen med barna.

Når det er sagt, så er jeg overbevist om at pappa-er kan være nøyaktig like gode foreldre som en mamma er. De oppdrar nok barna endel forskjellig, men jeg kan ikke se at den ene måten å oppdra på er verre eller bedre enn den andre.

Kjenner flere alenefedre som er helt topp mot barna sine, og hvorfor skulle de ikke være det liksom? Nekter å tro at mødre er så mye mer glad i barna sine enn fedrene er. I de fleste tilfeller i hvert fall.

Men dessverre er det mange mødre som mener at barna har det best hos dem, og nekter fedrene å se barna sine.. Synd.. Da tenker jeg selvfølgelig på de tilfeller der faren også er en god omsorgsperson, ikke der faren er voldelig så klart.

En god forelder for meg er en som faktisk klarer å tenke på barnas beste og klarer å ta valg utfra det.

Teit forklart av meg ... men jaja..

[petter smart]

Tja ... nå kommer jeg garantert ikke til å få ordlagt meg så godt som jeg skulle ønske, men ..

Jeg mener så klart at barn har best av å bo sammen med begge foreldrene så framt forholdet mellom foreldrene er bra. (Det vil si at jeg ikke tror litt krangling er skadelig)

Men om forholdet mellom foreldrene absolutt ikke funker, så er det beste alternativet at foreldrene bor hver for seg og har kontakt med begge. En gang i uka med samvær syns jeg forresten er latterlig lite for den av foreldrene som ikke bor sammen med barna.

Når det er sagt, så er jeg overbevist om at pappa-er kan være nøyaktig like gode foreldre som en mamma er. De oppdrar nok barna endel forskjellig, men jeg kan ikke se at den ene måten å oppdra på er verre eller bedre enn den andre.

Kjenner flere alenefedre som er helt topp mot barna sine, og hvorfor skulle de ikke være det liksom? Nekter å tro at mødre er så mye mer glad i barna sine enn fedrene er. I de fleste tilfeller i hvert fall.

Men dessverre er det mange mødre som mener at barna har det best hos dem, og nekter fedrene å se barna sine.. Synd.. Da tenker jeg selvfølgelig på de tilfeller der faren også er en god omsorgsperson, ikke der faren er voldelig så klart.

En god forelder for meg er en som faktisk klarer å tenke på barnas beste og klarer å ta valg utfra det.

Teit forklart av meg ... men jaja..

Synes du ordlegger deg bra jeg :-)

Det er egentlig to ulike problemer her;

At mange kvinner mener menn ikke passer som aleneforeldre eller hovedomsorgspersoner. (til tross for at de krever minst 50 % deltakelse når de er sammen med mannen).

Og om det er skadelig for barn å ha en forelder. Jeg tror det er det, i alle fall i en viss grad. Derfor bør en helst holde sammen, eller i ha god kontakt etter et brudd. Slik at barnet får inntrykk fra både far og mor.

[Luise]

Synes du ordlegger deg bra jeg :-)

Det er egentlig to ulike problemer her;

At mange kvinner mener menn ikke passer som aleneforeldre eller hovedomsorgspersoner. (til tross for at de krever minst 50 % deltakelse når de er sammen med mannen).

Og om det er skadelig for barn å ha en forelder. Jeg tror det er det, i alle fall i en viss grad. Derfor bør en helst holde sammen, eller i ha god kontakt etter et brudd. Slik at barnet får inntrykk fra både far og mor.

Jeg mener ikke at menn ikke passer som hovedomsorgspersoner eller aleneforeldre. Mulig at noen kvinner mener det, jeg har ikke møtt så mange som har hevdet akkurat det. Men jeg har møtt mange kvinner som har vært lite villige til å dele omsorgspermisjonen med faren og skylder på grunner som jeg ikke ser som så veldig relevante (f.eks. amming - dette lar seg ofte ordne flott når barnet er passert 6-8 mnd, at de var gravide så da skal de ha hele permisjonen ++)

Jeg tror også at mannlige rollemodeller er viktig for barn. I vår kultur er det naturlig at dette er faren, men hvis ikke kan vel en onkel, bestefar, stefar el som barnet har jevnelig og god kontakt med være til stor nytte. Så jeg tror ikke nødvendigvis det er skadelig for et barn å ha en forelder, selv om jeg tror det gir noen ekstra utfordringer.

Jeg synes imidlertid ikke at man skal holde sammen for enhver pris pga. dette - men hvis man mener det riktig å gå fra hverandre så mener jeg begge foreldre har en plikt til å gjøre sitt aller ytterste for at barnet kan fortsette å ha jevnlig kontakt med begge foreldrene. Jeg kjenner skilsmissebarn som faktisk har fått bedre kontakt med faren etter en skilsmisse fordi samværet ikke har blitt ødelagt av jevnlig krangling og dårlig stemning + at faren har fått slippe bedre til og har blitt mer bevisst sin rolle til barnet når de er alene med dem.

Jeg synes også det er synd at vi har så lett for å dømme kvinner som etter en skilsmisse lar mannen få hovedansvaret for barna. Det kan være så mange grunner til at det er det beste i perioder i livet - å innse det kan i mine øyne si noe om modenhet hos begge parter, og ikke dårlig omsorgsevne.

[Kizza1365380506]

Spørsmålet er vel like mye om faren, eller den som ikke bor med barnet, er flink til å følge opp og ha daglig kontakt. Likeledes kan den ene ektefellen være ett veldig dårlig forbilde i en familiesituasjon. Jeg tror i enkelte tilfeller så kan en skillsmisse være det beste for alle parter. Ungene bør, dersom de er store nok, også bli hørt i en oppbruddsfase. Jeg har opplevt at unger har sagt til den som bryter ut at det var jammen på tide, at de ikke kunne forstå at vedkommende hadde holdt ut så lenge.

Hovedsaken er at begge foreldre følger opp ungene og går foran med ett godt eksempel.

Mvh

[Angela1365380318]

Man kan jo ha manlige forbilder fordi om foreldrene ikke holder sammen da. Faren kan stille opp, ha ungen i helger, ukedager og ta den med på ferier, ikke være overfladisk far, men en som snakker med barnet.

Mor kan jo få en ny samboer som stiller opp for barnet. Det kan være mange menn i mors familie, manlige lærere, fotball trenere osv.

Jeg tror det er veldig viktig for barn, særlig gutter å tilbringe tid med menn igjennom oppveksten og ikke bare kvinner.

Men man behøver ikke å holde sammen dersom det ikke finnes kjærlighet i forholdet av den grunn, da er det større sjangse for at barnet lider med foreldrne. Nei, da mener jeg det er bedre at de bor hver for seg, men kan snakke i lag om barnet;-)

[Gjest ikke signatur]

Jeg mener at et barn har best av å ha en mamma og en pappa! Om man krangler litt tror jeg ikke det er sundt å skjerme barnet fra det; barnet vil jo merke at det er noe som ikke stemmer... Gifter man seg/er samboere med barn bør man prøve å holde sammen selv om det oppstår problemer/konflikter. Et forhold må jo jobbes med! Føler skilsmisse kan være en enkel løsning for enkelte, selv om det er en vond prosess. Barn har godt av to foreldre som bor sammen, men selvsagt kan det i noen tilfeller være best for alle parter at foreldrene bor hver for seg. Men jeg tror ikke det er det beste for barnet. Altså om foreldrene kan bo sammen og ha det bra er det det beste. Ser problemer enkelte har der foreldrene skiller seg, mamma får f.eks. ny type som har barn, man får nye søsken når pappa får barn med ny kjæreste.. Føler noen familier er veldig rotete!

[Rubia]

Hei

Jeg tror det er mange reaksjoner på de forskjellige situasjoner.....

Jeg tror ikke det er veldig positivt at barn vokser opp i hjem det er mye krangling, men klart er det trist at så mange bryter opp hjem og familie.

Ja, det kan nok være at alenesituasjonen gjør sitt til at barna "skeier" ut etter hvert...tross alt er det vanskelig å være en med ansvar for barn, økonomi og alt annet en hverddag innebærer.

Ja, jeg tror barn uansett kjønn trenger både kjønn i livet sitt, så er det ikke mulig å ha mamma/pappa der så er det nok lurt å ha god kontakt med onkel/tante osv. evnt. en støttekontakt av det "manglende" kjønn.

Største problemet i dag, tror jeg, er at de to voksne parter ikke klarer å kommunisere....barna trenger ikke miste en forelder forde om hjemmet brytes opp...hadde de voksne kunnet sette barna først hadde det nok ikke gått slik utover dem at foreldrene gikk hvert til sitt.

Har vært alene med to sønner i over seks år, fra de var litt over tre måneder og tre år.

Jeg har alltid satt mine sønner først og uansett bitterhet mellom pappan og meg har de jevnlig vært hos pappan jul/nyttår, sommerferie og helger. Har også bedt pappan til foreldremøter, juletrefester osv.

I dag er pappan og jeg greie venner med grei kommunikasjon og guttene er 6 og 9 år. Overalt fra barnehage, skoler, venner og bekjente/ukjente hører jeg at de er noen veldig trygge og harmoniske og greie unger......så det lar seg virkelig gjøre.

Har sakt det tidligere her inne at "fra den dag vi blir foreldre mister vi retten til å være egoister", og det er min mening at har vi det som regel vil de fleste barn klare seg godt uansett om mamma og pappa ønsker å gå hvert til sitt.

Bare min mening

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg mener ikke at menn ikke passer som hovedomsorgspersoner eller aleneforeldre. Mulig at noen kvinner mener det, jeg har ikke møtt så mange som har hevdet akkurat det. Men jeg har møtt mange kvinner som har vært lite villige til å dele omsorgspermisjonen med faren og skylder på grunner som jeg ikke ser som så veldig relevante (f.eks. amming - dette lar seg ofte ordne flott når barnet er passert 6-8 mnd, at de var gravide så da skal de ha hele permisjonen ++)

Jeg tror også at mannlige rollemodeller er viktig for barn. I vår kultur er det naturlig at dette er faren, men hvis ikke kan vel en onkel, bestefar, stefar el som barnet har jevnelig og god kontakt med være til stor nytte. Så jeg tror ikke nødvendigvis det er skadelig for et barn å ha en forelder, selv om jeg tror det gir noen ekstra utfordringer.

Jeg synes imidlertid ikke at man skal holde sammen for enhver pris pga. dette - men hvis man mener det riktig å gå fra hverandre så mener jeg begge foreldre har en plikt til å gjøre sitt aller ytterste for at barnet kan fortsette å ha jevnlig kontakt med begge foreldrene. Jeg kjenner skilsmissebarn som faktisk har fått bedre kontakt med faren etter en skilsmisse fordi samværet ikke har blitt ødelagt av jevnlig krangling og dårlig stemning + at faren har fått slippe bedre til og har blitt mer bevisst sin rolle til barnet når de er alene med dem.

Jeg synes også det er synd at vi har så lett for å dømme kvinner som etter en skilsmisse lar mannen få hovedansvaret for barna. Det kan være så mange grunner til at det er det beste i perioder i livet - å innse det kan i mine øyne si noe om modenhet hos begge parter, og ikke dårlig omsorgsevne.

Jeg er kanskje litt gammeldags av meg, men jeg er ikke av den oppfatning av at mor absolutt "må" dele på permisjonen.

Det er enkelte biologiske faktorer som også spiller inn.

Folk er forskjellig og noen er jo veldig "moderne" og deler likt på alt, men personlig ville jeg hatt store problemer med å forlate mitt barn så tidlig til fordel for jobb, og også far faktisk.

Kan gjerne kalle det egoistisk, jeg mener det er naturlig.

Selvfølgelig skal barnet tilbringe tid sammen med far, og far er like god som mor.

Men det er nå engang slik at menn og kvinner er forskjellige og skal liksom utfylle hverandre, dette gjelder vel også i forhold til barna.

Barn har da vokst opp og blitt til folk gjennom tidligere tider også.

Jeg tenker spesielt også på dette med delt omsorg.

Det er jo "rettferdig" for foreldrene, de sikres lik kontakt med barna, og det sies at barna tilpasser seg det meste.

At et barn tilpasser seg, behøver jo ikke bety at det er det beste.

Jeg ville ihvertfall hatt problemer med å stadig bytte omgivelser og bolig, men jeg er voksen og kan bestemme dette selv.

Hva med f.eks når barnet blir voksent og skal slå røtter ,vil det være i stand til å slå seg til ro når det etablerer seg?

Det at man må være to for å skape et liv, tilsier jo også at man bør være det også når det gjelder oppforstringen.

Jeg er av den oppfatning at folk flest gir opp for lett, og at man takler motstand dårlig.

Dette tror jeg nok også er bygd på mye egoisme og forventnigner til hvordan livet skal være.

Når det ikke blir slik man trodde, føles livet tomt og meningsløst og man starter prosessen med å søke lykken andre steder.

Livet er tøft, og det blir stadig tøffere.

Jeg tror, selv om livet var tøft på annet hvis, så var det tildels lettere, nettopp fordi man visste hva som ventet en, hvilke oppgaver man var satt til og menn og kvinner hadde på en måte klart definerte roller.

De var ikke nødvendigvis lykkeligere,men livet var forutsigbart, også for barna.

[Gjest vårglad]

Jeg synes at alle foreldre skulle sørge for å trekke inn flere voksne i sine familier og omgangskrets, slik at barna ikke bare har "bare" moren eller "bare" faren som rollemodeller. Når et forhold ikke fungerer godt, hva lærer barna om de forskjellige rollene og hvordan man skal leve sammen, da? Foreldre som ikke klarer eller ønsker å samarbeide, kan gjøre en bedre jobb hver for seg, enn sammen. Jeg har heller gitt mine barn en god far og en bedre mor - da vi bodde under samme tak, hadde de er skrekkelig far og en fryktelig mor som bare var uenig. Jeg ønsker at ungene mine skal få oppleve flere kvinner enn bare meg og helst også mange flere menn enn bare han. Så kan de plukke litt her og litt der når de skal bygge sin egen identitet!

Jeg er helt enig i at det er altfor få menn i barns oppvekstmiljøer, både i familie og skole. Tiden er kanskje inne for å kjønnskvotere barnehage- og småskolelærere?

Til slutt vil jeg si at jeg ikke kjenner mange kvinner som ikke ønsker at barna skal være sammen med faren (jeg kjenner ingen, faktisk) - derimot kjenner jeg mange kvinner som må slite for å få far til å stille opp eller som må "tvinge" ungene til å oppsøke ham fordi de ikke synes det er noe greit å være sammen med ham - ...