har innsett at kjærligheten er blitt grå...

[Gjest trist og sliten]

Mannen min og jeg traff hverandre for tolv år siden. Da var vi i slutten av tenårene, og oppover ørene forelsket....selvfølgelig. Vi hang sammen som erteris, og ble kalt turtelduer.

I dag er vi prototypen på skrekkeksempelet "ekteskap". Vi har sjelden sex, krangler mye, ønsker å forandre noe ved den andre, har få eller ingen hobbyer sammen, og koser lite, ....for det minner ham om den sexen han ikke får, så da vil han heller skru av følelsene og ikke kose.

Men: vi har et lite barn sammen, har delt halve livet sammen, gått igjennom tøffe tak i livet sammen, prata mye sammen, har likt syn på veldig mye, og slikt sett helt på bølgelengde.

Vi kan ta en alvorsprat og bli enige om å jobbe med forholdet, for så å oppdage at vi står og stamper.

Livet er så trist om dagen, at... Hvordan skal vi komme videre? Noen som har forsøkt ekteskapsrådgivning med hell??

Ønsker å finne gnisten, ønsker å dele livet med denne mannen,...men for tiden lever vi som et gammelt og kjedelig ektepar, som nesten kun lever sammen av praktiske årsaker.

Innimellom kan vi ha perioder hvor vi har det godt sammen, men krangleperiodene blir bare lengere og lengere... Kranglingen består av snurte bemerkninger, beskjeder som "du skulle gjort *** og *** og ikke *** og ***!" Hele tiden går man med følelsen av at den andre ikke er fornøyd med innsatsen til den andre. Ingen ting er bra nok.

Sexen uteblir når krangleperiodene tiltar, for hvem tenner vel etter slike gnisseperioder der ingenting er bra....? Hadde det bare vært en real krangel, litt tårer og make-up-sex....men neida,...bare småkjegling hele tiden.

Jeg tror det går litt på at han ikke kan leve med meg slik jeg er. Jeg er en hissigpropp som fort slenger en sur kommentar, men i neste nå er jeg blid igjen. Han er sår og langsint, og biter seg fast i mine bemerkninger....leeenge.

Jeg er en rotekopp, men flink i skippertak, han er petimeter og systemmenneske.

Og innsatsen: hvorfor klarer vi ikke å jobbe ordentlig for forholdet, når vi egentlig elsker hverandre??? Er det definisjon på at kjærligheten er over....?

Please hjelp!!!

[enamorado]

Hvis dere en gang var forelsket og fremdeles har en rest av varme følelser for hverandre er det håp!

Hvorfor ikke forsøke rådgivning? Jeg kjenner flere par som har hatt nytte av det, inkludert mannenn min og meg. Samlivsrådgivning er ikke nødvendigvis noe simsalabim som løser alt, men ofte trengs det en utenforstående til å sette fingeren på hva problemene egentlig dreier seg om.

Selv har jeg tro på at visse grunnleggende ting må være på plass for at man skal lykkes med å reparere et forhold som har gått litt i vranglås. Noe av det viktigste er respekt for hverandre. Ofte glemmer vi at den vi deler livet med kanskje er den som fortjener den største respekten fra oss. Det er liksom så selvsagt at man har respekt for, ogoppfører seg ordentlig overfor arbeidskolleger, venner o.l. Og så glemmer vi at det samme må gjelde overfor mannen eller kvinnen i ens liv. Hvor mange er det ikke som pynter seg og viser sin beste side overfor sine kolleger, mens man tar på en fillete grilldress når man kommer hjem og knapt nok gidder å hilse ordentlig på kona/mannen?

Nei,søk rådgivning før det er for sent. Sånn som dere holder på nå, er det kanskje bare et spørsmål om tid før en av dere forelsker dere i en annen og vil ut av forholdet.

Lykke til!

[Gjest ikke sign]

Dere må ikke gi opp! Mimre sammen om tiden da dere kom sammen!! Vær litt alene sammen; gå ut å spis en kveld. Flørte!! Tenk over hvorfor du falt for ham. Gled ham. Vis at du setter pris på ham. Forhold må jobbes med, og alle har perioder der man sliter.. Så ikke gi opp. Gled dere over barnet dere har. Sett på musikk dere hørte da dere kom sammen. Snakk, kos.

[fidelacastra]

Har hatt det omtrent slik selv, og kunne vel ha skrevet side opp og side ned omkring hva vi gjorde. Det aller viktigste jeg likevel sitter igjen med som erfaring (joda - nå er vi igjen på topp og har en mye større kjærlighet til hverandre enn før, etter å ha kommet opp av den forferdelige bølgedalen):

Respekt nevnes, og den er veldig viktig. Men husk: vi mennesker speiler hverandre. Det er kanskje det som egentlig er kjernen i kjærligheten: vi speiler hverandre. Slikt sett høres kanskje kjæeligheten som en eneste narcissistisk egotrip, men det får så være, om man på ett vis skal grave seg litt inn i selve kjærlighetens fotfeste.

Jeg prøvde å se meg selv i ham, slik jeg VILLE at han skulle se meg, og ikke slik jeg så meg selv via det elendige speilbildet jeg fikk (!). Dvs. jeg la (jeg, noe av det mest selvhevdende som finnes i to kvinnesko, feminist er bare halve forbokstaven) mye av mitt eget ego ned, og konsentrerte meg om at han skulle ha det bra; at han skulle like meg. Jeg er selv ganske så raskt til å reagere, og buser deretter kjapt ut med mine egne, umiddelbare reaksjoner, men greide å forstå for meg selv at jeg bare MÅTTE se til å begynne å tenke meg om før jeg svarte, i denne perioden (senere ble det likevekt, skjønner du!).

For hvordan vil du at han skal se deg? Prøv å se deg selv gjennom hans øyne, "manipuler" deretter der han ser ved å endre det du tror han setter minst pris på (og som du selv kanskje innerst inne også er enig ikke er de beste egenskapene dine) - så skal du se ting begynner å skje. Gradvis, ikke med en gang, men slik må det være også; det er ikke normalt med en kjærlighetseksplosjon etter vinterdvale - det må begynne å gløde sakte for at vi selv skal begynne å venne oss til sommertemperatur!

Kan hende dette innlegget virker alt for filosofisk for deg, og jeg kunne som sagt skrevet flere triks og knep, men jeg mener at dette med å speile en respekt gjennom vår partner er det aller, aller viktigste for å finne tilbake til harmonien i et forhold igjen.

Lykke til - det høres ihvertfall ut som om du ikke har mistet troen, og da synes jeg det allerede ser lovende ut!

[BettyBlue]

Har hatt det omtrent slik selv, og kunne vel ha skrevet side opp og side ned omkring hva vi gjorde. Det aller viktigste jeg likevel sitter igjen med som erfaring (joda - nå er vi igjen på topp og har en mye større kjærlighet til hverandre enn før, etter å ha kommet opp av den forferdelige bølgedalen):

Respekt nevnes, og den er veldig viktig. Men husk: vi mennesker speiler hverandre. Det er kanskje det som egentlig er kjernen i kjærligheten: vi speiler hverandre. Slikt sett høres kanskje kjæeligheten som en eneste narcissistisk egotrip, men det får så være, om man på ett vis skal grave seg litt inn i selve kjærlighetens fotfeste.

Jeg prøvde å se meg selv i ham, slik jeg VILLE at han skulle se meg, og ikke slik jeg så meg selv via det elendige speilbildet jeg fikk (!). Dvs. jeg la (jeg, noe av det mest selvhevdende som finnes i to kvinnesko, feminist er bare halve forbokstaven) mye av mitt eget ego ned, og konsentrerte meg om at han skulle ha det bra; at han skulle like meg. Jeg er selv ganske så raskt til å reagere, og buser deretter kjapt ut med mine egne, umiddelbare reaksjoner, men greide å forstå for meg selv at jeg bare MÅTTE se til å begynne å tenke meg om før jeg svarte, i denne perioden (senere ble det likevekt, skjønner du!).

For hvordan vil du at han skal se deg? Prøv å se deg selv gjennom hans øyne, "manipuler" deretter der han ser ved å endre det du tror han setter minst pris på (og som du selv kanskje innerst inne også er enig ikke er de beste egenskapene dine) - så skal du se ting begynner å skje. Gradvis, ikke med en gang, men slik må det være også; det er ikke normalt med en kjærlighetseksplosjon etter vinterdvale - det må begynne å gløde sakte for at vi selv skal begynne å venne oss til sommertemperatur!

Kan hende dette innlegget virker alt for filosofisk for deg, og jeg kunne som sagt skrevet flere triks og knep, men jeg mener at dette med å speile en respekt gjennom vår partner er det aller, aller viktigste for å finne tilbake til harmonien i et forhold igjen.

Lykke til - det høres ihvertfall ut som om du ikke har mistet troen, og da synes jeg det allerede ser lovende ut!

Meget fornuftig.

Jeg har forsøkt dette selv, å se det negative i meg fra hans ståsted, og det lykkes veldig så langt! For ingen ønsker at andre aktivt skal gå inn og forandre en, en vil gjerne forstå og handle selv.

Og som du sier; det handler om respekt!