Faller for gutter som sårer meg...

[Gjest Ida 23 år]

Er det sånn at noen jenter automatisk blir tilbrukket av "drittsekker"?

Jeg vokste opp med en følelseskald far... han behandlet mamma og oss unger dårlig... Ikke drikking eller vold, men mangel på omsorg og kjærlighet.

Da jeg var 19 år, falt jeg for en skikkelig drittsekk. Vakker som få, men manipulativ av natur. Han knuste hjertet mitt ettertrykkelig, hadde damer på si, prøvde ut narkotika... you name it. Jeg synes han var spennende og verdensvant (han var 20 år) og falt pladask.

Men gradvis raknet forholdet. Han ringte ikke når han skulle, kom ikke på besøk som avtalt, hadde masse "hvite" og svarte løgner... Det endte med at han gjorde en jente gravid, og der satt jeg igjen med hjertet knust.

Nå er det gått 4 år, og jeg har hatt kjærester etter dette, men ingen har gjort sånt inntrykk på meg som ham...

Kan med hånden på hjertet si at jeg ikke kom skikkelig over ham før flere år senere...

Jeg er ferdig med ham nå, men er stadig på utikk etter spennende gutter, sånne som utfordrer meg litt. Jeg setter som krav at de er skikkelige og tar utdannelse, men hvis jeg ikke møter motstand på en eller annen måte, er jeg ikke interessert.

Har dumpet en kjempegrei gutt etter 3 år, han ble rett og slett for snill. Tok aldri igjen når vi kranglet, ble kjempesåret for den minste ting... jeg følte jeg ikke fikk leve ut hele meg sammen med ham...

Nå har jeg noe på gang med en ny... Han er kjekk og sjarmerende, og vi har det godt sammen...

Han er ikke den utro typen, men han tar meget lett på avtaler. En dag dukker han ikke opp, den neste kommer han 3 timer for sent. Irriterende, for jeg blir sittende og vente. Jeg har kjeftet på ham, og det har kommet seg beraktelig, men jeg tror han vil falle tilbake i det gamle mønsteret... Eks-kjæresten klaget støtt på at han ikke holdt avtaler, det har han selv fortalt. Jeg føler at jeg må ta ansvar for alt samvær oss imellom, men når vi først er sammen, er alt happy happy. Jeg tviler ikke på at han er kjempeglad i meg, men jeg lurer på om han er litt umoden...? Det at han er så ustabil, gjør at jeg blir mer og mer oppsatt på å beholde ham, jeg blir da ekstra glad når han faktisk dukker opp!

Han er utrolig snill og morsom, og han er ikke den typen som kjefter og slår...

[Kizza1365380506]

Det er noe i at vi jenter faller for gutter som likner på fedrene våre. Hvorfor skulle ellers enkelte som er vokst opp med en voldelig far falle for en mann med samme tendensene f.eks. Jeg ser mye av min far i min mann og min svoger har andre sider fra min far igjen. Kanskje du skal prøve å bryte mønsteret og gi en "snill" gutt en sjanse.

Lykke til.

Mvh

[Gjest Vil du ha det slik?]

Vet han at han sårer deg?

[Gjest Tilla2]

Hei,

jeg kjente meg igjen i ditt innlegg. Jeg vokste vel ikke opp med en såå følelseskald far, men jeg føler at han ikke er særlig interessert i meg - og temmelig kritisk. Jeg er ikke bra nok, rett og slett. Han har alltid vært en engasjert og dyktig person som mange ser opp til, men på hjemmefronten er det han selv som er i sentrum. Er jeg på besøk sammen med bror og svigerinne får de all oppmerksomheten; de er mer interessante og har fått til livet slik han mener man bør (jeg er jo medio 30 snart og uten barn og fast forhold ...).

Dette har påvirket mitt forhold til menn - og livet - i stor grad. Jeg har veldig liten selvtillit. Synes faktisk det har blitt verre med årene, så jeg håper du treffer en fantastisk mann før de blir gammel og desillusjonert som meg ...

[Luise]

Jeg har ikke hatt en sånn far som du beskriver, men min var heller ikke av de enkleste.

Jeg har også dumpet noen gutter fordi de var for "enkle" - og da mener jeg ikke uintelligente, men ga meg for lite utfordringer, tror det var riktig selv om særlig han ene var en flott og hyggelig og intelligent mann.

Men det finnes faktisk noen som både er kompliserte og krevende men samtidig snille og hensynsfulle - jeg har vært heldig og funnet en slik, traff ham da jeg var 26/27 - nå er jeg 36. vi krangler en god del til tider, men jeg har utviklet meg masse sammen med ham fordi han ikke godtar lette løsninger, og stiller spørsmål ved det meste.

Så jeg tror du skal godta at din drømmemann ikke er ukomplisert - samtidig som du gjør ditt beste for å unngå drittsekkene.

[Iselin79]

Vet han at han sårer deg?

Han første gjorde nok det.

Min nåværende "kjæreste" er snill, men han klarer ikke holde avtaler. Dette har jeg påpekt flere ganger.

Jeg tror rett og slett det skyldes sløvhet fra hans side, en slags ubevisst mangel på respekt for andres tidsskjema... Klart min dag blir ødelagt når han ikke dukker opp, og han ikke svarer på telefonen...

Samtidig vet jeg at han ikke roter med andre damer, han er ikke den typen.

Problemet er et han er ung (22år), og kanskje ikke helt ferdig med det bekymringsløse livet som består i festing, kjøre rundt og sose med kamerater, sove lenge, gjøre det han vil når han vil...

Jeg er vel innforstått med at han trenger noen år på baken, så jeg prøver å la være å hisse meg opp, og heller ta ting som de kommer...

Men selvfølgelig - hvis ting ikke bedrer seg betraktelig, må jeg nok bryte det hele.

Tenk for en ektemann han ville blitt!

[Gjest Ida79]

Jeg har ikke hatt en sånn far som du beskriver, men min var heller ikke av de enkleste.

Jeg har også dumpet noen gutter fordi de var for "enkle" - og da mener jeg ikke uintelligente, men ga meg for lite utfordringer, tror det var riktig selv om særlig han ene var en flott og hyggelig og intelligent mann.

Men det finnes faktisk noen som både er kompliserte og krevende men samtidig snille og hensynsfulle - jeg har vært heldig og funnet en slik, traff ham da jeg var 26/27 - nå er jeg 36. vi krangler en god del til tider, men jeg har utviklet meg masse sammen med ham fordi han ikke godtar lette løsninger, og stiller spørsmål ved det meste.

Så jeg tror du skal godta at din drømmemann ikke er ukomplisert - samtidig som du gjør ditt beste for å unngå drittsekkene.

Hei!

Takk for svar! Ja, du har nok helt rett. Problemet mitt er at jeg ikke "tør" å satse på utfordringene. Jeg blir ofte sjekket opp og har fått høre at jeg er veldig pen, men sliter med dårlig selvtillit. Jeg er redd for at de skal bli skuffet når de blir skikkelig kjent med meg. Jeg har en indre redsel for å bli såret og/eller forlatt.

Tror nok at en trygg oppvekst kunne hjulpet meg mye, men nå er det for sent.

Jeg går hos psykolog nå, og vi prøver å finne ut av det sammen...

[Gjest takk for svar!]

Hei,

jeg kjente meg igjen i ditt innlegg. Jeg vokste vel ikke opp med en såå følelseskald far, men jeg føler at han ikke er særlig interessert i meg - og temmelig kritisk. Jeg er ikke bra nok, rett og slett. Han har alltid vært en engasjert og dyktig person som mange ser opp til, men på hjemmefronten er det han selv som er i sentrum. Er jeg på besøk sammen med bror og svigerinne får de all oppmerksomheten; de er mer interessante og har fått til livet slik han mener man bør (jeg er jo medio 30 snart og uten barn og fast forhold ...).

Dette har påvirket mitt forhold til menn - og livet - i stor grad. Jeg har veldig liten selvtillit. Synes faktisk det har blitt verre med årene, så jeg håper du treffer en fantastisk mann før de blir gammel og desillusjonert som meg ...

Hei!

Ja, pappa kunne jeg sagt mye om. Han har nok alltid gjort sitt beste, men han har sterke psykopatiske trekk. Store humørsvingninger, et voldsomt temperament. ute blant folk er han den reneste solstrålen, sjarmerende som få. Veldig vanskelig å vite hvor man har man. Jeg har de siste årene forsonet meg med at jeg på en måte aldri har hatt en skikkelig pappa, men en far med store følelsesmessige mangler. Jeg har forsåvidt lykkes i livet med utdannelse og jobb, men min far er veldig lite interessert i meg som person. Og i familiebesøk holder han ordet uavbrutt og gir sin oppmerksomhet ene og alene til de andre gjestene. Vi tre barn sitter der som statister. Det er det vi føler at vi er, at han kun fikk barn for å kunne vise frem noen trofeer. Han tok det derfor ikke særlig bra da min ene søste ble narkoman. Bu-hu stakkars meg, var det da. Og ut i kulden med henne. Men da hun kom på rett kjøl, var detinn i varmen som om ingenting hadde skjedd.

Sånn er han. Han vil ikke bli brydd hvis noen trenger hjelp, men hvis du har en gledelig nyhet, er han den første som kommer løpende og skal ta del i gleden. Kvalmt.

Hjemme hos oss var det alltid krangling, slåssing og dårlig stemning. Jeg er vant med krangling, og blir derfor litt "rastløs" når jeg er i etforhold med en snill gutt.

Jeg tror jeg trenger utblåsninger fra tid til annen.

Håper jeg finner en snill mann med temperament som kan gi meg utfordringer og gjøre meg lykkelig. Finnes han, tror du?