Utagerende barn - tilknytningsforstyrrelse

[Indiamum]

Har sett at det har gått et par tråder om utagerende barn, og jeg har ikke orket å lese alle svarene. Men jeg så ingen som snakket om reaktiv tilknytningsforstyrrelse eller tidlig følelsesmessig skade. Utagerende adferd hos adoptivbarn kan faktisk skyldes at de er adoptert.

Jeg var i høst på kurs holdt av Joachim Haarklou, fra Hisøy Psykologisenter. Han er selv adoptivfar.

Han har satt opp noen punkter på hvordan barn med en slik forstyrrelse kan oppleves:

*De oppleves som provoserende, trassig, aggresiv og egoistisk.

*De gir lite kontakt og dermed få positive opplevelser.

*Barnet kan suge kraften ut av en hel familie, klasse, skole el ansvarsgruppe.

*Barnet kan drive de voksne til vanvidd.

*Barnet kan reaktivisere det fiendtlige i de voksne, eller de voksnes traumatiske og ubearbeidede materiale.

*Barnet er ekspert på å finne de voksnes svake punkter.

Tilknytningsforstyrrelser innebærer empatiskade,at nærhet oppleves som truende, manglende samvittighet, skyld- og ansvarsfølelse.

Barna lærer ikke av erfaring, de kan smile når andre er sinte.

Psykolog Haarklou sier videre at "Jo flere barn som befinner seg i barnets omgivelser, jo dårligere blir barnets sosiale mestring." O g videre: "Barna evner ikke å bære andre i sine tanker."

Jeg mener derfor at man bør ha dette i tankene og ikke avvise adopsjon som mulig årsak til barnets problemer.

Videre mener jeg at om barnet har en slik diagnose, hvilket psykologen mener er et handicap, så bør evt. de andre foreldrene få en grei redegjørelse for hva reaktiv tilknytningsforstyrrelse er og symptomene på dette.

[Gjest Si_Ling]

Takk Indiamum for et informativt innlegg.

[Gjest ikke nå, nei]

Syns innlegget ditt var svært informativt, takk skal du ha!

Som lærer har jeg hatt mange slike barn som det du skisserer, ingen av disse har vært adoptert. Jeg tror derfor helst at barn som er på denne måten er det helt uten at vi må henge knaggen adoptert på dem.

La oss si at et adoptivbarn er prematur og/eller har fødselsskade (noe mange adoptivbarn visstnok er). Mange mødre som senere adopterer bort barna sine tar medikamenter under svangerskapet for å prøve å kvitte seg med fosteret. Er ikke sansynligheten større for at slike problemer du skisserer da skyldes dette helt uavhengig av at barnet er adoptert?

Selvfølgelig KAN et barn ha slike skader pga treumatiske opplevelser før/under adopsjonen, men hvor mange utagerende barn kan man forklare på den måten? Adoptivbarn kan på samme måte som andre barn ha ALLE SLAGS skader, men man kan ikk forklare alt med at de er adoptert. Det ligger gjerne bakenforliggende ting bak.

[sarepta]

Syns innlegget ditt var svært informativt, takk skal du ha!

Som lærer har jeg hatt mange slike barn som det du skisserer, ingen av disse har vært adoptert. Jeg tror derfor helst at barn som er på denne måten er det helt uten at vi må henge knaggen adoptert på dem.

La oss si at et adoptivbarn er prematur og/eller har fødselsskade (noe mange adoptivbarn visstnok er). Mange mødre som senere adopterer bort barna sine tar medikamenter under svangerskapet for å prøve å kvitte seg med fosteret. Er ikke sansynligheten større for at slike problemer du skisserer da skyldes dette helt uavhengig av at barnet er adoptert?

Selvfølgelig KAN et barn ha slike skader pga treumatiske opplevelser før/under adopsjonen, men hvor mange utagerende barn kan man forklare på den måten? Adoptivbarn kan på samme måte som andre barn ha ALLE SLAGS skader, men man kan ikk forklare alt med at de er adoptert. Det ligger gjerne bakenforliggende ting bak.

Enig med deg, det er ikke pga adopsjonen, men pga summen av det barnet har opplevd i livet sitt. Mener Joachim Haarclau sier noe om at et barn med slik skade, søker å gjenopprette det kaos det kjenner fra før, fordi det bare er i det kjente et barn føler trygghet. Så blir altså paradokset at det er når barnet får bekreftet kaos, at det føler seg trygt.

En stor utfordring for foreldrene blir jo da å ikke la seg lede inn i dette kaoset. Mener også han presiserte at det er ulikt hva et barn tåler før det oppstår slik skade - det som gir skade hos èn, går helt fint hos en annen. Tror således at man ser barn med slik skade også blant ikke-adopterte barn.

[Gjest ikke nikk akkurat nå.....]

Vi har en gutt med noen av de kjennetegnene som du nevner, og vi er blitt klar over at han har en slik tilknytningsforstyrrelse. Noe jeg mener de aller fleste adopterte NATURLIG NOK må ha i svært mild eller mer alvorlig grad. Mange vil jo reagere på å miste sine nære kjente. Vår gutt var 2 år og 4 mnd da vi fikk han, og han hadde bodd på minst to ulike barnehjem. Vi syntest han utviklet seg fint de første to årene, men så begynte en adferd med uro og utagering i større grad enn før. Via barnehagen fikk vi hjelp fra PPT som var en enorm støtte og hjelp for oss. OG det som er svært motiverende er at de tiltak vi / barnehagen i fellesskap satte i verk har hjulpet oss alle.

Jeg skriver dette innlegget av iallefall 3 grunner:

1. Dere må alle være obs på at dette kan være naturlige reaksjoner blant barn som adopteres.

2. Ta kontakt med hjelpeapparat ( PPT, helsestasjon) tidlig om dere har behov. De er der for dere, vil gjerne hjelpe, og ser jo også veldig nytten av å komme inn på et så tidlig tidspunkt som mulig for å forebygge "skjev utvikling".

3. Det nytter å iversette tiltak.

LYKKE TIL!!

[Mamta]

Flott at du setter fokus på temaet tilknytningsforstyrrelse! Viktig for oss adoptivforeldre å være klar over at mulighetene for at grader av RAD kan være tilsted hos våre barn.

Imidlertid er det et felt hvor mange "vanlige" fagfolk (ihvertfall i mindre fagmiljøer, små steder) har liten kunnskap og kompetanse. I mange av tilfellene kan faktisk foreldrene slite med å nå frem i hjelpeapparatet fordi symptomene hos barnet stort sett opptrer i samhandling med barnets nære omsorgspersoner, mens barnet inntar en sjarmerende og manipulativ holdning utad. Dermed kan det være vanskelig å diagnostisere reaktiv tilknytningsforstyrrelse - og dermed komme inn under riktig behandling tidlig nok.

Syns også det er viktig å poengtere at tilknytningsforstyrrelser kan forekomme også hos biologisk fødte barn. Derfor blir det etter mitt syn riktigere å si at forhold i barnets tidligste barndom (tap av nære omsorgspersoner, eller total mangel på èn signifikant omsorgsperson), evt. forhold under svangerskapet, _kan_ gi tilknytningsforstyrrelser, ikke adopsjonen i seg selv.

Og sist, men ikke minst, etter hva jeg har forstått på foreldre som har opplevd å få barn med denne problematikken, så ER DET HÅP! Men det krever målrettet innsats fra foreldrene.

Hilsen fra

[Indiamum]

Dette innlegget ble jo tatt godt i mot og startet egne tråder. Det er jo bra!

Synes alle kom med gode poeng her, og er enig i det dere sier om at knaggen ikke henges på adopsjon, men f.eks. seperasjonene barnet har opplevd. Det er nyttig med diskusjon, så kan man få nye tanker!

Glad hilsen fra

[Gjest beriket]

Makan til teori!

"Tilknytningsforstyrrelse" er alså av en psykolog gitt diagnosen "handicap"! Utrolig!

Det dreier seg bare om helt naturlige reaksjoner fra barnas side, og det kan det vel ikke være noe sykt ved?!!

Psykologens liste over "symptomer" er til og med knyttet til adoptivforeldrenes reaksjon på barnets naturlige reaksjoner på adopsjonen!

Sykt!