Han er ikke forelsket i meg, bare veldig glad i meg ...

[Gjest Grynet68]

Sist helg hadde kjæresten min gjennom 4 mnd og jeg ett par større uoverenstemmelser. Etter det synes jeg han virket mer fjern, og han virket mindre sikker på forholdet. I starten var alt fantastisk; masse sms'er og oppriktig beundring. Etter at vi ble et par, har det avtatt, men han er kjærlig, oppmerksom og sier han er glad i meg hele tiden. Sist vi møttes virket han veldig selvsentrert, det skal sies at han sliter med arbeidsledighet for tiden - og nå har jeg spurt han direkte om han er forelsket i meg. Det er han ikke ... Han er veldig glad i meg og vil satse på meg, synes jeg er flott - men i motsetning til ett par ganger tidligere i sitt liv - senest sist år - er han ikke forelsket. Han definerer det som en ekstrem følelse, uten søvn og matlyst, ingenting gjort av noe osv - jeg definerer vel forelskelse som noe videre - og da er vi mer på samme plan, synes han.

Det skal sies at kvinnen han var ekstremt forelsket var gift og holdt han på "gress" - og han var nylig gått ut av et lengre forhold ...

Er dette en mann å gå videre med? Jeg er snart 35 - og ønsker meg en mann for livet. Vil han såre meg? Jeg liker han veldig godt - noe han er klar over. Jeg er en kvinne etter hans smak - men nok ikke The woman i hans liv ...Vi er nok også litt for forskjellige, til tider merker jeg usikkerheten selv - men den varme, gode "glad i"-følelsen er der - virkelig!

[Lora]

Selv ville jeg ikke satset på en mann hvis jeg allerede visste at jeg ikke var kvinnen i hans liv. Det får da være måte på hva man skal ta til takke med.

[Kizza1365380506]

Kanskje han ikke tør å bli skikkelig forelsket i deg. Han har jo prøvd dette før og blitt skikkelig såret. Brent barn vet du.

Det er jo ikke noe særlig å bli holdt på gress, og hvis han ikke har fått noen endelig avklaring på det forholdet så er det jo ikke ett avsluttet kapittel for ham.

Det du må spørre deg selv, og kanskje ham, om er om dette forrige forholdet er avsluttet eller om han vil storme av gårde til henne om hun vinker med lillefingen.

Medfølende hilsen

[Gjest skjønner du?]

Høres nesten ut som om du er nr.2 i rekken?!

Jeg ville IKKE vært det...

[tigertrollet]

Man kan være glad i mange, men elske få...

Jeg hadde aldri klart å levd med å vite at jeg en nr.2 ihvertfall:)

[Gjest Vincenza]

Selv sitter jeg her som samboer med samme mann på fjerde året. Har to barn som leker her ved føttene mine, - de er ett og to år gamle. Jeg har vært inderlig forelsket i denne mannen hele tiden, inntil for en kort stund siden. Da han presterte å si at han aldri hadde vært forelsket i meg, men at han "bare" var veldig, veldig glad i meg, ble noe ødelagt inni meg. Følte meg brukt og begynte å trekke meg unna ham. Føler meg helt teit, både fordi jeg har levd i min egen illusjon og overført de følelsene jeg har/hadde for ham til å gjelde motsatt vei, og fordi jeg reagerer som jeg gjør.

Da han sa at han aldri hadde vært forelsket i meg, ble jeg først veldig ulykkelig, men skjønte jo mange ting bedre og så mye klarere hvorfor ting er som de er.

Føler meg brukt, men velger å bli og prøve å få samlivet til å fungere, for det var faktisk han som var pådriver til at vi skulle flytte sammen og skape en familie. Så noen kvaliteter må jeg jo ha siden han har valgt meg som sin livsledsager. Og selv om jeg savner å kjenne forelskelsen bruse i meg slik den gjorde de første årene, så må jeg innse at man ikke kan gå med slike heftige følelser hele tiden. Før eller siden går de over til det å være inderlig glade i hverandre, og det er vi jo.

Så hva er forelskelse egentlig? Hva er det verdt? Er den ikke egentlig et middel for å oppnå noe, -for å oppnå den store kjærligheten har man forelskelsen til å hjelpe seg.

Man kan rasjonalisere og forklare så mye man vil, men jeg ble utrolig såret av å få vite dette av han som JEG var så utrolig forelsket i så lenge. Skjønner godt dine følelser. Skulle ønske jeg hadde fått vite dette før vi fikk barn, for da hadde jeg ventet til jeg hadde fått redet ut hva vi virkelig føler for hverandre. Nå er vi veldig knyttet til hverandre, og jeg må bare innrømme at jeg kanskje, muligens ikke hadde blitt værende hvis det ikke var for barna...

[Gjest Grynet68]

Selv sitter jeg her som samboer med samme mann på fjerde året. Har to barn som leker her ved føttene mine, - de er ett og to år gamle. Jeg har vært inderlig forelsket i denne mannen hele tiden, inntil for en kort stund siden. Da han presterte å si at han aldri hadde vært forelsket i meg, men at han "bare" var veldig, veldig glad i meg, ble noe ødelagt inni meg. Følte meg brukt og begynte å trekke meg unna ham. Føler meg helt teit, både fordi jeg har levd i min egen illusjon og overført de følelsene jeg har/hadde for ham til å gjelde motsatt vei, og fordi jeg reagerer som jeg gjør.

Da han sa at han aldri hadde vært forelsket i meg, ble jeg først veldig ulykkelig, men skjønte jo mange ting bedre og så mye klarere hvorfor ting er som de er.

Føler meg brukt, men velger å bli og prøve å få samlivet til å fungere, for det var faktisk han som var pådriver til at vi skulle flytte sammen og skape en familie. Så noen kvaliteter må jeg jo ha siden han har valgt meg som sin livsledsager. Og selv om jeg savner å kjenne forelskelsen bruse i meg slik den gjorde de første årene, så må jeg innse at man ikke kan gå med slike heftige følelser hele tiden. Før eller siden går de over til det å være inderlig glade i hverandre, og det er vi jo.

Så hva er forelskelse egentlig? Hva er det verdt? Er den ikke egentlig et middel for å oppnå noe, -for å oppnå den store kjærligheten har man forelskelsen til å hjelpe seg.

Man kan rasjonalisere og forklare så mye man vil, men jeg ble utrolig såret av å få vite dette av han som JEG var så utrolig forelsket i så lenge. Skjønner godt dine følelser. Skulle ønske jeg hadde fått vite dette før vi fikk barn, for da hadde jeg ventet til jeg hadde fått redet ut hva vi virkelig føler for hverandre. Nå er vi veldig knyttet til hverandre, og jeg må bare innrømme at jeg kanskje, muligens ikke hadde blitt værende hvis det ikke var for barna...

Takk for svar! Jeg føler jo det samme; han virket jo veldig forelsket - i starten. Det var egentlig han som stadfestet at vi var kjærester ... og han som begynte å si han var glad i meg før jeg egentlig var rede. Han har gått ut med kvinner mellom meg og denne sommerforelskelsen fra i fjor, og disse har han ikke valgt å gå videre med ...

Det er veldig vanskelig; særlig siden han er i en situasjon der han er arb ledig. Men jeg har jo reagert på flere ting; ikke så mange komplimenter, han prater Mye om seg selv (og om nøytrale saker, men lite om meg), han virker lite interessert i å treffe familien min ..., MEN han viser at han er interessert foran andre, han gjør mye for meg, han sier han er glad i meg. Jeg er snart 35, har vært gjennom Mye - dette er en mann med mange kvaliteter ...

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Ja, hva er forskjellen på å være forelsket og være glad i? Forelskelse er sterke følelser som ofte gjør blind. Den som er forelsekt ser det Han/hun vil se hos kjæresten. Å være glad i kan en være i naboen, kollegaen, bikkja osv., men selvsagt også i kjæresten. En som er betatt av sin elskede vil nok si det sterkere enn å være glad i, og gjerne bruke ordet elske. Jeg lurer på om din kjæreste har drømmer om sin siste forelskelse som kan forstyrre hans forhold til deg. I alle fall ville ikke jeg ha satset på ham før han forklarte seg mer om hva han mener med forholdet til deg. Han vet hva du vil, men vent til han forteller hva han vil også. Sånne ting må avklares før du statser videre. Ikke push frem en avgjørelse nå. Hvis du stresser han med å mase om hvor sterkt eller mye han er betatt av deg, og elsker deg, vil han antakelig være forbeholden. Menn vil helst komme på det de skal mene selv.

[candy26]

det der høres meget kjent ut. jeg såååå forelska i en type som var 5-6 år eldre, snill og god. men han snakket aldri om at jeg var noe å satse på,men vi var mye sammen. men det virker som om han nok ikke kommer til å satse på deg. jeg tapte kampen med han jeg likte (ikke helt over det enda). han måtte ha tid til å tenke om han skulle tilbake til eksen pga datra og sånt, men det var ei anna ei som vant mens han "tenkte" på hva han skulle. er du ute etter noe varig, så tror jeg du får heller ha det vondt og savne, enn å lure på om han noen gang vil velge deg som livsparntner

[Gjest Grynet68]

det der høres meget kjent ut. jeg såååå forelska i en type som var 5-6 år eldre, snill og god. men han snakket aldri om at jeg var noe å satse på,men vi var mye sammen. men det virker som om han nok ikke kommer til å satse på deg. jeg tapte kampen med han jeg likte (ikke helt over det enda). han måtte ha tid til å tenke om han skulle tilbake til eksen pga datra og sånt, men det var ei anna ei som vant mens han "tenkte" på hva han skulle. er du ute etter noe varig, så tror jeg du får heller ha det vondt og savne, enn å lure på om han noen gang vil velge deg som livsparntner

Takk for ditt svar! Akkurat dette er noe jeg frykter; nemlig at en dag møter han en som bare er så rett. Han virker rett og slett ikke veldig interessert i meg, synes jeg. Nå er sex'en også på retur - og han virker generelt lite engasjert. I går snakket han stort sett bare om bilen han skal kjøpe - og ble sur da jeg ønsket å prate om noe annet. Han ønsker å unngå konflikter som han sier.

Jeg synes han er blitt ganske så rar, og en mye mer umoden og lite reflektert mann enn det jeg ble kjent med. Skjønner virkelig ikke at noen kan forandre seg såpass mye - men kanskje er det en overgangsfase - han har gjennomgått mye pga arb ledighet i det siste. Jeg vet hvordan det er! Men kanskje er han ikke den jeg ble kjent med - ell kanskje påvirker vi hverandre bare helt feil ...!?