Overfokuserte?

[uten nick nå]

Det har vært skrevet endel om tilknytningsvansker i det siste, og det har også vært lagt ut noen linker om temaet. Synes spesielt den svenske linken ga en bra oppsummering.

Vi har en herlig gutt på to år, som vi fikk da han var et halvt år gammel. Da var vi minst de fjerde eller femte omsorgspersonene han hadde hatt på seks mnd. Vi merket etterhvert tydelige følger av dette, bl.a. at han var veldig ukritisk til alle fremmede, samtidig som han ble kjempesliten av å være så "sosial". Heldigvis fulgte vi hjertet, pluss all den kunnskap vi hadde tilegnet oss både på forhånd og underveis, og i dag er han en sunn gutt på alle måter. Det er ingen tvil om hvor han hører hjemme og hvem som er mamman og pappan, nei!

Imidlertid har det oppstått et annet problem: Et par såkalte "vennepar" med egenfødte barn synes vi overfokuserer på dette med bakgrunnen. Er helt enig i at andre forhold kan spille en minst like stor rolle, f.eks. personlighet og alder, men vi tror likevel at de omflakkende første seks månedene betyr en del i helheten. Når vi har nevnt at han nok har hatt en slags tilknytningsforstyrrelse, får vi bare arrogante svar om at han jo var så liten da vi fikk ham at dette umulig kan ha spilt noen rolle, og at hans "sosiale" væremåte bare har vært et tegn på trygghet... (altså at vi er hysteriske).

Etterhvert har det utviklet seg til kritikk av vår barneoppdragelse, sagt både til oss og andre, ved enhver anledning, og endel sladder om at vi gjør oss selv en bjørnetjeneste som "skjemmer ham bort"... Les: vi sover f.eks. sammen med ham når han har behov for det (har en seng på rommet hans - kjempekoselig å bore nesen ned i det nyvaskede myke håret om natten...), mens disse venneparene (med egenfødte barn) kjører en streng linje hvor barna gjerne må gråte seg i søvn, og himler med øynene over vår "ettergivenhet". (Vi setter selvfølgelig rimelige grenser på andre områder). Har benyttet mange av tilnærmingsmåtene som nevnes i linkene under med stort hell.

Dette er kanskje bare noe vi må leve med, vi forklarer i hvertfall våre synspunkter for døve ører. Vurderer nesten å bryte kontakten til tross for at vi har hatt det hyggelig ellers. Vanskelig å bli stemplet som "dårlige" foreldre av disse menneskene, selv om vi vet godt med oss selv at det vi gjør er riktig for vår lille familie.

Heldigvis har vi en omgangskrets ellers som man kan diskutere ting med på en fruktbar måte, men dette sliter. Noen som har opplevd noe lignende eller har noen gode tips?

Uansett er det godt å få luftet sine frustrasjoner. Skulle bare ønske vi kunne respektere hverandre og at alle familier og barn har forkjellige behov, og at det ikke finnes en A4-oppskrift som passer for alle. Eller sagt på en annen måte: Dette synes jeg ikke de har noe med...!

[sarepta]

Kjære deg! Synes det høres ut for at dere har gjort det rette-det er dere som er foreldre og som kjenner barnet deres best, og vet hva han har behov for! Har også lyst til å nevne dette med å skjerme barnet den første tiden hjemme, bl.a. med å begrense antall besøkende og ikke selv gå så mye på besøk. Det hjelper barnet til å finne ut hvor/til hvem det har sin tilhørighet. For hvordan kan et lite knøtt som har hatt mange omsorgspersoner vite hvem av alle disse menneskene som er hans/hennes nye foreldre?? Og dette gjelder også helt små barn, det er helt tydelig ut dra det du forteller! Lykke til videre - jeg hører med til dem som ikke tror et barn kan få for mye omsorg,trygghet og kjærlighet! Min yngste var i samme situasjon som din sønn, og jeg bar og bar på dette etterhvert store og tunge barnet, det var det som gav trygghet, nemlig den tette kroppskontakten. Idag er barnet nesten voksen, og svært trygg på seg selv OG på min kjærlighet! Herlig å se at iallefall der gjorde jeg det rette! Så stå på, tro på deres eget instinkt!

[snø]

hei,

jeg er vel en av dem som har skrevet innlegg her tidligere om å ikke overfokusere på at barnet er adoptert, så jeg følte meg vel på sett og vis "truffet" av det du skrev :-)

Vi har selv en datter som nå er 3 år, som har bodd på barnehjem siden hun ble født og fram til vi hentet henne da hun var 10 uker. Hun har altså ikke hatt mange omsorgsbrudd, men kanskje flere omsorgspersoner likevel (mange ansatte på barnehjemmet).

Vår historie er (til nå i alle fall, bank i det berømte bordet!!) en solskinnshistorie av dimensjoner. Datteren vår var trygg fra dag en, og knyttet seg til oss fra dag en. Samtidig som hun er en sosial liten frøken, sunnt skeptisk, men har ingen problemer med å knytte seg til andre mennesker.

Jeg har altså meget dårlig erfaring med tilknytningsproblemer eller andre problemer knyttet til adopsjon.

Men jeg har masse meninger om emnet....

Jeg kan ikke si ut fra det du forteller om dere er overfokuserte eller ei. Men jeg kan si litt om hva jeg tenker om emnet på generell basis. Vær så snill og ikke ta det som kritikk av deg og deres valg!

Som jeg har sagt tidligere - jeg synes det er veldig viktig å være obs på at våre adopterte barn kan ha med seg en bagasje, og være preget av at de er adoptert. Og jeg tviler ikke et sekund på at man allerede som veldig liten kan preges av at man er adoptert, og at det av den grunn er mulig at også små babyer kan ha tilknytningproblemer (akkurat som det ikke er en regel som sier at barn som kommer når de er eldre, _må_ ha tilknytningsproblemer.

Jeg synes også at man må gripe fatt i slike problemer når man oppdager dem, og gjøre det en kan for å hjelpe barnet. Enten det gjelder tilknytningsproblemer eller ikke.

Det som har vært mitt poeng er at man ikke knytter _alle_ eventuelle problemer eller særegenheter en finner ved barnet, til at barnet er adoptert, og lar det bli en sovepute. At man feks ser at barnet er veldig engstelig, og i at en i stedet for å jobbe med å endre dette, bare aksepterer at det er slikt, og kanskje understøtter denne siden med barnet.

Kanskje er barnet engstelig som en direkte konsekvens av at det er adoptert, kanskje er det bare engstelig av natur, og hadde vært det uavhengig av adopsjonene eller ei - men uansett så mener jeg det er _feil_ å "dyrke", eller kanskje snarere "frede" denne siden ved barnet. I stedet bør man jobbe for å gjøre barnet trygt - og ha det som mål! Jeg har hørt om eksempler der man feks aldri bruker barnevakt, fordi man har et "utrygt" barn. Jeg får krøller på ryggen! Altså, jeg mener ikke at man skal reise fra ungen første uka, måneden, eller året for den saks skyld. Men at man ikke har barnevakt noen gang (dette var snakk om en halv barndom...), er kanskje mer til skade for barnet, enn om man sakte, men sikkert, et lite skritt av gangen - hadde vendt barnet til at det er ok at mamma og pappa ikke alltid er der?

Jeg synes vi skal akspeptere at våre barn har en spesiell bakgrunn, og at noen av dem kan ha tatt skade av det. Jeg sier _ikke_ at vi skal ignorere dette, og at vi ikke skal ta konsekvensene av det.

Jeg sier bare at det ikke er sikkert at alt det som våre små bærer med seg, kan direkte knyttes til at de er adoptert. Og jeg er ikke alltid enig i hvordan enkelte takler de problemene som oppstår. Jeg synes det blir feil om man bare aksepterer ting som de er, og ikke aktivt går inn for å hjelpe barnet.

Som sagt, dette var _ikke_ rettet mot deg, dette er bare mine generelle meninger om temaet :-)

Hvis dere aktivt jobber for at deres barn skal bli et trygt og lykkelig barn, så synes jeg dere gjør en god jobb. Å gi kjærlighet og trygghet er ikke å overbeskytte, i alle fall ikke etter mitt hode :-) Det er meget mulig at dere har rett i at deres barn har hatt en tilknytningsforstyrrelse. Og uansett så er det dere som bestemmer hvordan dere vil oppdra deres barn, ikke vennene deres :-) Du kan jo forsøke å fortelle dem hva du mener om deres strenge barneoppdragelse ;o))

Dette ble sikkert litt rotete, og ikke fikk jeg avsluttet skikkelig heller, for nå vil snømannen ha selskap av meg sier han... ;o)

Mitt eneste råd er at dere bør følge magefølelsen, men at dere samtidig bør sørge for at dere ikke underbygger de "negative" sidene ved barnet deres, men at dere arbeider for å minske dem (huff så kronglete skrevet, forstod du hva jeg mener??).

Nei, jeg kan ikke si ut fra det du skrive om dere "overfokuserer". Ikke vil jeg definere overfokusering heller. Men jeg mener definitivt at det finnes mennesker som overfokuserer.

Men det er jo basert på at vi til nå ikke har hatt behov for å fokusere på at Bella er adoptert i særlig grad i det hele tatt...

Og helt til slutt - bedrevitere når det gjelder barneoppdragelse finnes det over alt! Vi har alle en tendens til å mene at det vi gjør selv er Det Eneste Rette ;o))

Dette var vel neppe svar på det du spurte om, men....

Beste hilsen fra

[Gjest fru grønn]

Da jeg ikke hadde barn, syntes jeg ofte at jeg visste bedre enn foreldrene til barn jeg kjenner. Nå har jeg oppdaget at andre synes de vet bedre enn meg når det gjelder mitt barn...

Og det er ganske sårende, fordi man er på leting selv, er ikke alltid skråsikker på alt, men velger det man føler er best for barnet sitt.

Så kommer andre å tror de vet. Tidligere kom jeg og trodde jeg visste...

Den måten dere forholder dere til deres barn på, høres flott ut. Jeg forstår hvis du blir forbanna på dine venner, jeg hadde ikke holdt det ut, tror jeg.

[uten nick nå]

hei,

jeg er vel en av dem som har skrevet innlegg her tidligere om å ikke overfokusere på at barnet er adoptert, så jeg følte meg vel på sett og vis "truffet" av det du skrev :-)

Vi har selv en datter som nå er 3 år, som har bodd på barnehjem siden hun ble født og fram til vi hentet henne da hun var 10 uker. Hun har altså ikke hatt mange omsorgsbrudd, men kanskje flere omsorgspersoner likevel (mange ansatte på barnehjemmet).

Vår historie er (til nå i alle fall, bank i det berømte bordet!!) en solskinnshistorie av dimensjoner. Datteren vår var trygg fra dag en, og knyttet seg til oss fra dag en. Samtidig som hun er en sosial liten frøken, sunnt skeptisk, men har ingen problemer med å knytte seg til andre mennesker.

Jeg har altså meget dårlig erfaring med tilknytningsproblemer eller andre problemer knyttet til adopsjon.

Men jeg har masse meninger om emnet....

Jeg kan ikke si ut fra det du forteller om dere er overfokuserte eller ei. Men jeg kan si litt om hva jeg tenker om emnet på generell basis. Vær så snill og ikke ta det som kritikk av deg og deres valg!

Som jeg har sagt tidligere - jeg synes det er veldig viktig å være obs på at våre adopterte barn kan ha med seg en bagasje, og være preget av at de er adoptert. Og jeg tviler ikke et sekund på at man allerede som veldig liten kan preges av at man er adoptert, og at det av den grunn er mulig at også små babyer kan ha tilknytningproblemer (akkurat som det ikke er en regel som sier at barn som kommer når de er eldre, _må_ ha tilknytningsproblemer.

Jeg synes også at man må gripe fatt i slike problemer når man oppdager dem, og gjøre det en kan for å hjelpe barnet. Enten det gjelder tilknytningsproblemer eller ikke.

Det som har vært mitt poeng er at man ikke knytter _alle_ eventuelle problemer eller særegenheter en finner ved barnet, til at barnet er adoptert, og lar det bli en sovepute. At man feks ser at barnet er veldig engstelig, og i at en i stedet for å jobbe med å endre dette, bare aksepterer at det er slikt, og kanskje understøtter denne siden med barnet.

Kanskje er barnet engstelig som en direkte konsekvens av at det er adoptert, kanskje er det bare engstelig av natur, og hadde vært det uavhengig av adopsjonene eller ei - men uansett så mener jeg det er _feil_ å "dyrke", eller kanskje snarere "frede" denne siden ved barnet. I stedet bør man jobbe for å gjøre barnet trygt - og ha det som mål! Jeg har hørt om eksempler der man feks aldri bruker barnevakt, fordi man har et "utrygt" barn. Jeg får krøller på ryggen! Altså, jeg mener ikke at man skal reise fra ungen første uka, måneden, eller året for den saks skyld. Men at man ikke har barnevakt noen gang (dette var snakk om en halv barndom...), er kanskje mer til skade for barnet, enn om man sakte, men sikkert, et lite skritt av gangen - hadde vendt barnet til at det er ok at mamma og pappa ikke alltid er der?

Jeg synes vi skal akspeptere at våre barn har en spesiell bakgrunn, og at noen av dem kan ha tatt skade av det. Jeg sier _ikke_ at vi skal ignorere dette, og at vi ikke skal ta konsekvensene av det.

Jeg sier bare at det ikke er sikkert at alt det som våre små bærer med seg, kan direkte knyttes til at de er adoptert. Og jeg er ikke alltid enig i hvordan enkelte takler de problemene som oppstår. Jeg synes det blir feil om man bare aksepterer ting som de er, og ikke aktivt går inn for å hjelpe barnet.

Som sagt, dette var _ikke_ rettet mot deg, dette er bare mine generelle meninger om temaet :-)

Hvis dere aktivt jobber for at deres barn skal bli et trygt og lykkelig barn, så synes jeg dere gjør en god jobb. Å gi kjærlighet og trygghet er ikke å overbeskytte, i alle fall ikke etter mitt hode :-) Det er meget mulig at dere har rett i at deres barn har hatt en tilknytningsforstyrrelse. Og uansett så er det dere som bestemmer hvordan dere vil oppdra deres barn, ikke vennene deres :-) Du kan jo forsøke å fortelle dem hva du mener om deres strenge barneoppdragelse ;o))

Dette ble sikkert litt rotete, og ikke fikk jeg avsluttet skikkelig heller, for nå vil snømannen ha selskap av meg sier han... ;o)

Mitt eneste råd er at dere bør følge magefølelsen, men at dere samtidig bør sørge for at dere ikke underbygger de "negative" sidene ved barnet deres, men at dere arbeider for å minske dem (huff så kronglete skrevet, forstod du hva jeg mener??).

Nei, jeg kan ikke si ut fra det du skrive om dere "overfokuserer". Ikke vil jeg definere overfokusering heller. Men jeg mener definitivt at det finnes mennesker som overfokuserer.

Men det er jo basert på at vi til nå ikke har hatt behov for å fokusere på at Bella er adoptert i særlig grad i det hele tatt...

Og helt til slutt - bedrevitere når det gjelder barneoppdragelse finnes det over alt! Vi har alle en tendens til å mene at det vi gjør selv er Det Eneste Rette ;o))

Dette var vel neppe svar på det du spurte om, men....

Beste hilsen fra

No hard feelings!

Det var ikke myntet på deg, og jeg tror vi er helt enige

[Gjest kip]

Kjære deg! Synes det høres ut for at dere har gjort det rette-det er dere som er foreldre og som kjenner barnet deres best, og vet hva han har behov for! Har også lyst til å nevne dette med å skjerme barnet den første tiden hjemme, bl.a. med å begrense antall besøkende og ikke selv gå så mye på besøk. Det hjelper barnet til å finne ut hvor/til hvem det har sin tilhørighet. For hvordan kan et lite knøtt som har hatt mange omsorgspersoner vite hvem av alle disse menneskene som er hans/hennes nye foreldre?? Og dette gjelder også helt små barn, det er helt tydelig ut dra det du forteller! Lykke til videre - jeg hører med til dem som ikke tror et barn kan få for mye omsorg,trygghet og kjærlighet! Min yngste var i samme situasjon som din sønn, og jeg bar og bar på dette etterhvert store og tunge barnet, det var det som gav trygghet, nemlig den tette kroppskontakten. Idag er barnet nesten voksen, og svært trygg på seg selv OG på min kjærlighet! Herlig å se at iallefall der gjorde jeg det rette! Så stå på, tro på deres eget instinkt!

Må bare få si at vårt barn som er 5 år og egenfødt har en egen seng på vårt soverom og sover der så ofte hun vil. Hvis barna trenger ekstra trygghet da må vi gi dem det, uavhengig av om de er adoptert eller ikke.

hilsen

[Gjest 'Yao']

Hei,

Det høres ikke ut som om dere overfokuserer. Handler det ikke om å ha et trygt barn..?

Vårt barn har bodd på barnehjem fra 1-3 dager gammel, - det var ihvertfall det vi fikk vite da vi hentet vårt barn i Kina.Det var flere forskjellige 'pleiere', og i begynnelsen forundret det meg stort at det var så stor forskjell på barna som kom fra samme barnehjem og var jevngamle. Vårt barn sørget over adskillelsen, - og hang seg fast på min kropp, når h*n forsto at det ikke var annen mulighet. Vårt barn ville ikke se oss inn i øynene, ikke smile eller le, ikke ta etter leker, ikke sitte i vogn eller babystol. Vårt barn ville så absolutt ikke gi slipp på kroppskontakten. H*n var understimulert, svekkete muskler i armer og bein, kunne ikke krabbe eller forflytte seg på annen måte, - i en alder av 15 mnd.

Idag, to år senere, løper vårt barn rundt, er høyt og lavt, vi er veldig glade i hverandre, vi nusser og koser hver eneste dag, - h*n er kvikk, har et vinnende vesen, er kort sagt et fantastisk lite menneske. Få vi kjenner, og vi med, - kan forstå at dette er det samme barnet vi møtte for to år siden.

I nær famile har vi en slektning som opplevde at mor var endel syk de første månedene etter fødselen, og var følgelig ikke den nærmeste omsorgspersonen. Både mor og barn har strevet med det i ettertid, men nå går det veldig bra. Men, barnet er desverre engstelig for å sove, og må bysses i seng hver kveld.

Det er ingen 'moral' med mitt innlegg, ville bare si at 'adoptert-lappen' ikke nødvendigvis er forklaring på forskjellige problemstillinger i alle adopterte barns liv.

Selv trodde jeg i lang tid at jeg var adoptert. Disse tankene begynte jeg med i 10-12års alderen. Jeg spurte til og med min mor om det. Jeg synes jeg var så ulik mine søsken og mine foreldre, ikke av utseende nødvendigvis, - men som person. Det å streve med identitet i barndom og ungdom rammer også barn av bio.foreldre. Jeg fornekter ikke det at vårt barn vil streve med slike ting i oppveksten, men jeg skal forsøke så godt jeg kan å være der for h*n, slippe på tøylene etterhvert og la barnet få forsøke seg på egne vinger også. Inntil vingene skal prøves, er det vi foreldre som er den trygge rammen, - og øvrig familie og venner som bryr seg om oss :0)