Kjære eksen min....

[Gjest sliiten nå...]

Hei du...

Jeg er så sliten... Jeg vet du har det bra...bedre, ihvertfall...

Du føler du har støtte på alle kanter nå, du føler deg som offeret.

Men at DU kan sitte der og være hevnlysten, gni deg i hendene og godte deg som "offeret" og la andre gå rundt i den troen, DET skjønner jeg ikke at du har samvittighet til. Jeg skjønner ikke hvordan du selvtilfreds kan sitte og si at jeg kan for det selv, når du vet hvordan alt har vært. ER det ikke en bitte liten del av deg som prøver å si: "hei, vent litt - dette er galt, dette er urettferdig" - selv om sinnet, bitterheten og hevnlysten overdøver den?

Hvis du hadde opplevd deg selv...hvis du hadde kunnet føle all smerten, forvirrelsen, frustrasjonen, redselen, usikkerheten; opplevd alle de gjentatte krenkelsene og overgrepene; alt kaoset, alt helvetet, alt presset, alle kravene, all urettferdigheten, alle forventningene, all sorgen, gjort det slutt men kommet tilbake igjen pga alle lovnadene om forandring og forbedring - som uteblir "pga ditten og datten", hadde DU vært den som hadde kjent alt dette, så tror jeg du hadde skjønt hvorfor jeg har snakket med noen av dine nærmeste, og jeg tror du ville forstått at det var godt ment og at jeg absolutt ikke prøvde å manipulere dem eller vende dem mot deg - selv om jeg, når jeg i perioder har våknet litt opp, følt litt verdi, begynt å bli sint for hvordan du har våget å behandle meg, og i en blanding av frykt, sinne og utmattelse har sagt og gjort dumme ting som gjør at både du og noen andre tviler på mine intensjoner.

Det som skjer nå, er det du har truet med fra dag én at skulle skje, når jeg prøvde å sette grenser og dermed ikke gjorde som du ville. Jeg har prøvd å forhindre det, for jeg har vært redd for det. Jeg synes det er vanskelig å forstå at du, etter alt du har gjort, kan sitte der og godte deg fordi DU ikke er den som har sagt ting om meg til andre, og fordi noen tviler på mine intensjoner nå, etter alt du har gjort og etter alt jeg har prøvd. Er det rart jeg har trodd du var psykopat? Du har oppført deg som en jevnt over, mer som en regel enn som et unntak (Kan du si det samme om meg, helt ærlig??) Og du gjør det nå også. Du vet godt at dersom du hører med han det gjelder, så kommer du til å få vite at det ikke er sant. Så du velger å IKKE høre med han, for da kan du fortsette offensiven om at jeg er et utro ludder og en psykopat? Rettferdig? Realt??

Jeg er ikke perfekt. Jeg prøver så godt jeg kan. Men, hvordan i all verden skal noen greie å alltid oppføre seg voksent og rasjonelt - "perfekt" i en annens øyne- når man blir en kasteball mellom den andres behov, idealisering/devaluering, utsatt for alle trusler, skremt med alt mulig - rammet på sine såreste punkter, blir brukt vold mot, blir sveket - fordi man prøver å sette grenser og ikke finner seg i alt? Hvorfor MÅ man gjøre som du vil og stå på pinne for deg for å få fred?

Jeg er ikke Gud, og vi skulle være kjærester og ikke mor/sønn. JEG HAR RETT TIL Å KREVE AT DEN JEG ER SAMMEN MED TAR ANSVAR FOR SINE HANDLINGER, OG JEG HAR RETT TIL Å SETTE GRENSER FOR HVA JEG FINNER MEG I.

HVORFOR _STØTTET_ du meg ikke? Du VET at det er et kjempefremskritt for meg å tørre å gjøre krav på slike rettigheter.

Når du utelukkende er ute etter å få dekket egne behov, legger ikke det grunnlag for et godt forhold. Skulle jeg holdt kjeft, gjort som du ville, protestert akkurat "passe", gjort alt akkurat "passe" (for deg), sånn at du kunne innbilt deg selv at du hadde et bra forhold - og dermed lagt alt til rette for den uakseptable oppførselen din?? Jeg vet du er vant til det hjemmefra, men det ville være en bjørnetjeneste å gjøre som du befalte.

Hva var det du ville med meg i utgangspunktet? Hva var dine egentlige intensjoner? Behov for "narcissistic supply"? En å sutre om ekskjæresten til? En å få beundring av? Jeg bare spør, for jeg lurer virkelig. Og her kommer nok en antakelse: Du var vel aldri glad i MEG, var du vel? Du var vel bare glad i det jeg _ga_ deg, i det du fikk ut av å være sammen med meg, eller håpet å få utav det? ER det sånn? Det kan virke sånn. Hvordan ville DU følt det dersom det var motsatt, i såfall?

Jeg har villet ut, vekk fra deg, vekk fra helvetet. Samtidig har jeg villet prøve litt til, enda en gang, for vi har hatt så mange fine stunder, og så mange drømmer og planer som jeg så gjerne har villet oppleve (igjen), og du har lovet så mye. Og samtidig der igjen, har jeg villet hatt erstatning, villet at du skulle angre skikkelig og ta ansvar for det du har gjort på en ikke-overflatisk måte. Kan du klandre meg? Hadde jeg gjort som politiet ville, hadde du mest sannsynlig stått der uten jobb nå. Men jeg tilga og ga nye sjanser. Det har kostet meg enormt mye, på alle områder, og jeg tror det du har lidd i tap ikke kan sammenlignes. Det er ikke jeg som har "fått deg til å" f.eks. slå. Det er du, egoet ditt, og overbevisningene dine. Du VET jeg ikke kunne, eller burde, gjøre som du ville. Ja, du har i og for seg rett i det med kommunikasjon og det å snakke rolig. Men HVA er så konstruktivt med å snakke rolig og ha god kommunikasjon så lenge krenkelsene, urettferdigheten og overgrepene fortsetter? Det er så nedverdigende!!!! Kan du forstå hvorfor jeg ble usikker? Kan du klandre meg for at jeg ikke stolte på deg? Er du enig i at det ikke er rett at du skulle fortsette som før OG si at usikkerheten min har vært problemet? OG NÅ DETTE?

Forts...

[Gjest sliiten nå...]

Hvor mye skulle jeg ikke ønske, hvor mye har jeg ikke ofret, for at du skal bli den du er av og til (og hele tiden sammen med de som ikke er kjærester), på heltid, for at du skal få behovet for å modnes og utvikles, føle ansvar og ha en følelse av rettferdighet,og for at du skal få evnen til å være ekte glad i noen. Men du velger å klamre deg til illusjonene istedet, skylde på og bortforklare, og det smerter meg veldig at du ikke tør ta spranget. (Visst gör det ont når knoppen brister..)

Istedet for å tro på det han sa, kan du høre med han det gjelder - hvis du tør.

Du kjenner meg. Du vet GODT at jeg verken er ond/"svart i hjertet" som du har sagt, eller psykopat, du VET hvordan og hvorfor hvis du tenker etter. Hvordan kan du ha samvittighet til å si det du sier? Til å fake "nedbrutt" og diverse, mens du egentlig sitter der og godter deg og skriver ekle ting til meg? Du vet, du kjenner meg, du vet akkurat hvor alt for samvittighetsfull jeg er. Jeg vil så gjerne vokse.. jeg vil så gjerne bygge meg opp igjen... det blir så vanskelig når du skal trykke på de sårbare punktene mine fordi du synes jeg fortjener det og andre egger deg opp...Vi vet begge hvordan det er og hvordan det har vært, og HVA vil du med å villede andre? Det ER ikke rettferdig! Er behovet ditt for å være "offer" sterkere enn følelsen av rett og galt?

Skal du svikte meg IGJEN? Har jeg ikke fått nok, tålt nok, overlevd nok?

Alt dette for en prinsippsak om at man ikke skal snakke stygt om deg? Fordi det er snart det eneste du kan hevde at du IKKE har gjort galt, mens jeg har? Det er ingen unnskyldning, men du som er så opptatt av hva DINE handlinger var en konsekvens av, kan kanskje se hva MINE var en konsekvens av? Jeg synes ikke det jeg har gjort engang kan sammenlignes med det du har gjort. Så hvordan du har samvittighet til å gjøre det du gjør nå...det skjønner jeg ikke.

Mye har jeg og skulle gjort annerledes, men jeg kan ikke noe for det; jeg ender opp med å spørre meg selv; hva om jeg HADDE gjort det annerledes? Og det går opp for meg at uansett så hadde du nok oppført deg egoistisk, umodent, kravstor og til tider psykopatisk. For INGEN kan tilfredsstille deg OG ha et sunt selvbilde og sunne grenser samtidig. Det koker ned til at jeg burde gått og aldri tatt meg bryet og snakke med deg igjen, etter den første kommentaren din. For DER setter normale mennesker grensen. Men du så vel en sårhet i meg.

Gjort er kanskje gjort, men hva nå? VIL du ikke ut av det sporet? Vil du ikke lære deg å fungere som en normal fyr i et forhold, med ei jordnær jente, og komme deg ut av bortskjemt-mønsteret? Ville du ikke at jeg skulle komme ut av mitt mønster, løfte blikket, være sikker på meg selv og drite i hva andre måtte tro og mene - og, være trygg på deg?

Jeg trodde du var glad i meg og at alt ville ordne seg til slutt. Trodde vi hadde samme mål. Trodde deg. Jeg satte punktum til slutt, for det gikk opp for meg at du aldri kom til å virkelig GJØRE noe med alle lovnadene med mindre oppførselen din fikk skikkelige konsekvenser. Så dette, et nytt mareritt, alt blir vridd om. Er det sånn jeg skal huske deg? Er det virkelig dette du mener jeg fortjener? Er det ikke noe inni deg som presser på, prøver å si at dette er feil, men du er redd for å knekke helt sammen hvis skyldfølelsen kommer skyllende innover deg? Jeg bare lurer, prøver å sette meg inn i din situasjon og forstå hvorfor du lar dette skje mot ei som har ofret alt for deg og som i bunn og grunn stolte på deg og trodde at du ville ta til fornuften til slutt. Ryktet ditt er kanskje mere verdt? Behovet for å være offer er kanskje mere verdt?

Jeg vet jeg har såret deg og, det er som sagt mye jeg skulle hatt ugjort. Men ikke tro at dine..hm, hva skal jeg kalle det, "seriøse klager" vedr ting ved meg, ikke har nådd inn. Det er absolutt ting jeg tar til etterretning. Det har bare vært vanskelig å fokusere på det når alt har vært som det har vært, og jeg har måttet prøve å skille mellom det du kunne ha hatt litt rett i, og det som bare var nedbrytende tullprat jeg skulle prøve å ikke ta innover meg.

Det jeg hadde villet sagt, dersom ikke det siste her hadde kommet opp og det hele hadde blitt snudd på hodet, var at grunnen til at jeg gjorde det slutt og ikke ville la deg "bevise" at du kunne forandre deg mer, var at jeg heller vil være i et forhold hvor man har ekte omtanke for hverandre, hvor alt ikke er betinget, hvor anger og ansvar ikke er betinget, hvor ting er normalt, man prøver å være rettferdig, man føler tilhørighet og det er rom for vekst, modning og utvikling. Og det tror jeg ikke kan skje sammen med deg, iallefall ikke så lenge du lever videre i illusjonen din. Jeg håper inderlig for din skyld at du våger å ta spranget og la knoppen briste foran å fortsette som du har gjort og lure deg selv videre. Det gjør vondt, men det er verdt det. For å modnes må vi tørre å miste ansikt. Det finnes venner som er reflekterte, modne og kloke og som kan støtte deg i denne prosessen. Ikke la det hele balle på seg ytterligere med å la siste dagers utsagn stå ved like..det blir bare enda hardere for deg når du "våkner"..stol på meg, jeg har ikke sviktet deg når du har vist den siden av deg selv, og du husker det jeg sa da vi pratet siste kvelden før du dro hjem.. dét er meg. Selv om vi ikke kan eller vil være sammen, så trenger du ikke forkaste alt jeg har sagt.

Håper på det beste, jeg.

[Henrik82]

Noe på Hjertet? Skriv et brev!

[Gjest sliiten nå...]

Noe på Hjertet? Skriv et brev!

..hadde det bare blitt tatt vel i mot så. Jeg måtte få det ut. Ikke bare ble det patetisk, men skrev jo seff inn på feil forum og. På tide å få litt søvn kanskje!