vår ettåring....normal??? eller....

[Gjest mor til adoptivbarn]

...er dette tegn til tilknytningsproblemer:

Han er stort sett blid og grei, men VELDIG aktiv, høyt og lavt hele dagen. Han sover mellom en og to timer på dagen, men våkner fortsatt om natta. Å si at han våkner er forresten feil, for han gråter, men i søvne. Det er vanskelig å si hva disse gråteanfallene skyldes. Noen ganger kan det se ut til at luft kan være et problem....men det er jo HVER natt. Homeopaten foreslo å kutte ut melkebaserte produkter, og det ble noe bedre, så det kan jo være noe der....

Han elsker å møte nye mennesker, forsøker å få folks oppmerksomhet når vi er borte. Han har alltid godtatt å komme i andres armer, og aldri hatt denne angsten for å forlate oss som mange barn har i slutten av første leveår.

Han ler og babler, innimellom vil han opp på armen, men han sitter sjelden på fanget i mer enn femten sekunder, da er det ned igjen. Han vil ikke ligge mellom oss i senga, da er han høyt og lavt, selv om han er så trøtt at han nesten stuper.

Han holder sjelden blikk-kontakt, men hvis han vil noe, kommer han målrettet bort til oss, ser på oss og drar oss bort dit han vil.....

Ser jeg spøkelser på høylys dag, eller er dette noe vi bør se litt mer på???

Sakset fra http://www.anknytning.nu/

Barnet visar liten eller inget intresse för att vara hos dig.

Barnet har liten eller ingen ögonkontakt med föräldern.Barnet är motvillig inför din beröring Barnet somnar inte lätt eller vaknar ofta.Barnet växlar snabbt humör.

Dette skulle være tegn på at alt ikke har gått slik det skulle.....

Men, han er også slik:Spädbarnet/barnet sträcker sig efter dig.

Spädbarnet/barnet gillar att leka små lekar med dig.

Spädbarnet/barnet ler tillbaka mot dig när du ler.

När spädbarnet/barnet är upprört tittar det ängsligt och gråtande på dig och förväntar sig att du ska hjälpa det.

Jeg synes dette er litt vanskelig , jeg....så jeg tar gjerne imot noen råd....

[Gjest adoptant]

Jeg hadde lignende tanker om vårt første adoptivbarn - hadde tidlig mistanke om ADHD, noe det viste seg å være. Heldigvis har hun veldig god effekt av medisineringen - så hun fungerer godt. Vær tidlig ute med å be om faglig vurdering - heller enn for sent ute. Vår helsesøster nektet å ta oss og våre bekymringer på alvor -og vi måtte kjempe lenge for å komme til vurdering. Dette skulle være unødvendig etter min mening. Vårt andre adoptivbarn har store relasjonsskader - og dette viste seg også fra første stund. Han skrek også mye om natten - de første 2 årene hjemme! Be om henvisning til BUP eller andre fagfolk (helst noen som vet litt om adopsjon - og det er ikke lett å finne!).

[fei1365380229]

Jeg syns det virker som han er helt normal jeg. Slik du beskriver din gutt var også vår egenfødte gutt når han var ett år. Alle trenger vel kanskje ikke like mye kos. Noen er rett og slett bare propeller og innfinner seg lett med nye situasjoner.

Men, jeg er ingen ekspert altså.

[Gjest ikke undertegnet]

Hei. Vi har en egenfødt sønn som høres akkurat slik ut da han var liten. Han er nå 8 og er til utredning for hyperaktivitet.

Han sover derimot godt om natten og er veldig glad i kos og elsker å ligge mellom oss.

Vi så først vår "aktive" sønn da vi fikk vårt 2. barn som er adoptert men er "normal" og ser vi hn sammen med andre på hans egen alder ser iallefall jeg stor forskjell....

Så følg din indre stemme dersom du mener noe ikke er helt som det skal.

Det stemmer som regel..

Lykke til

[fei1365380229]

Jeg er faktisk også enig i at hvis du virkelig bekymrer deg og syns han oppfører seg annerledes enn andre ettåringer du kjenner så bør du søke hjelp. Men det jeg egentlig ville med mitt innlegg var at det kan også være helt normalt, men det er bedre å være føre var hvis man bekymrer seg.

[Gjest Bare en mamma]

Du spør om din ettåring er normal,noe som er vanskelig å svare på. Jeg kan bare gi mitt eget eks. Vårt adoptivbarn var også som du beskriver veldig aktiv. Gikk til fremmende, var blid og fonøyd på dagtid. Jeg må også nevne at vårt barn kom til oss som baby. Da kvelden kom så gikk det greit å legge barnet, men som du beskriver våknet barnet ofte med skrik, og var veldig urolig på kveld/natt.Det som roet barnet best var å holde barnet fast tett inntil seg (holde armer og ben)kinn mot kinn.Det gikk nesten et år før nattesøvnen ble den rolige og gode som jeg kjenner fra vårt første barn.Helsestasjonen bagateliserte dette, også aktiviteten. De anbefalte faktisk oss å la barnet skrike på kveld og natt i perioder!!! Hvordan skal baret da få fotfeste igjen? Nei, det rådet ble ikke følgt.

Vårt barn var heller ikke redd for å forlate oss, men det kom desto sterkere igjen litt senere, mot 1.5 til 2 års alder.Da var avskjeder traumatiske.

Du skriver at deres barn ikke vil kose, ligge i mellom dere i sengen. Det samme gjaldt oss. Barnet ville bare springe rundt, og i sengen ble det turning. Kosing tiltok ved samme alder som nevnt før. Blikk kontakt følte vi at vi hadde fra første dag. Melk kuttet vi også ut, og merket bedre netter faktisk.

I dag nærmer barnet seg fire. Vi har rolige netter, barnet spør om å få sitte i fanget. Er fortsatt aktiv, men på en kontrollert måte.Elsker å kose i sengen vår.Vil fortsatt holde i en hånd av og til før soving i sin egen seng. Trygt og godt.Det har vært en veldig slitsom periode med mange tanker, men det ser ut til å gå mot bedre

tider.

Det jeg har skrevet er ikke for å bagatelisere din egen magefølese, men for å gi deg et eks. på en annen hværdag.Hvis du mener at dere trenger en utrening for barnet deres, så stå på. Ikke gi dere! Magefølelser bør man ha respekt for.

Lykke til.

[Gjest mso]

Jeg hadde lignende tanker om vårt første adoptivbarn - hadde tidlig mistanke om ADHD, noe det viste seg å være. Heldigvis har hun veldig god effekt av medisineringen - så hun fungerer godt. Vær tidlig ute med å be om faglig vurdering - heller enn for sent ute. Vår helsesøster nektet å ta oss og våre bekymringer på alvor -og vi måtte kjempe lenge for å komme til vurdering. Dette skulle være unødvendig etter min mening. Vårt andre adoptivbarn har store relasjonsskader - og dette viste seg også fra første stund. Han skrek også mye om natten - de første 2 årene hjemme! Be om henvisning til BUP eller andre fagfolk (helst noen som vet litt om adopsjon - og det er ikke lett å finne!).

Hei!

En kan selvfølgelig aldri være for sikker, eller oppsøke hjelp en gang for mye, men,

vår gutt, som nå er 2,5 år, og som ble vår 4 mnd. gammel, var også omtrent slik du beskriver som 1-åring.

Han var veldig aktiv, og hadde liten tid til og sitte på fanget. Sovne på fanget vårt var helt umulig, han var altfor "krelete".

Hvis han kom i vår seng om natten, skulle han bare leke, ikke kose, selv om han var aldri så trøtt. Som baby gråt han ofte litt i søvne, men aldri lenge av gangen. Når vi tok ham opp, kom det alltid luft, så vi tolket dette som luftsmerter.

Han var lite skeptisk til andre, men kunne av og til reagere på noen, og da ville han bare være hos oss til han ble trygg.

Vi har hele tiden gitt ham mye kos, selv om han ikke ville sitte lenge stille.

Nå, derimot, er han veldig glad i og kose og klemme, og legger armene kjærlig rundt oss. Og sier:"er veldig glad i deg, mamma".

Jeg tror så absolutt det du skriver kan være aldersrelatert, og at han er en veldig nysgjerrig liten pjokk.

Vår lille er fortsatt som regel ikke skeptisk for andre, og vil gjerne prate med de fleste. Han er rett og slett nysgjerrig og elsker oppmerksomhet.

Det var min historie. Jeg har også tenkt de samme tankene som du, men valgte og tro at det var hans væremåte og behov akkurat i den alderen.

Ønsker deg lykke til, og råder deg til og følge hjertet!

Mvh.

[Gjest mor til adoptivbarn]

Du spør om din ettåring er normal,noe som er vanskelig å svare på. Jeg kan bare gi mitt eget eks. Vårt adoptivbarn var også som du beskriver veldig aktiv. Gikk til fremmende, var blid og fonøyd på dagtid. Jeg må også nevne at vårt barn kom til oss som baby. Da kvelden kom så gikk det greit å legge barnet, men som du beskriver våknet barnet ofte med skrik, og var veldig urolig på kveld/natt.Det som roet barnet best var å holde barnet fast tett inntil seg (holde armer og ben)kinn mot kinn.Det gikk nesten et år før nattesøvnen ble den rolige og gode som jeg kjenner fra vårt første barn.Helsestasjonen bagateliserte dette, også aktiviteten. De anbefalte faktisk oss å la barnet skrike på kveld og natt i perioder!!! Hvordan skal baret da få fotfeste igjen? Nei, det rådet ble ikke følgt.

Vårt barn var heller ikke redd for å forlate oss, men det kom desto sterkere igjen litt senere, mot 1.5 til 2 års alder.Da var avskjeder traumatiske.

Du skriver at deres barn ikke vil kose, ligge i mellom dere i sengen. Det samme gjaldt oss. Barnet ville bare springe rundt, og i sengen ble det turning. Kosing tiltok ved samme alder som nevnt før. Blikk kontakt følte vi at vi hadde fra første dag. Melk kuttet vi også ut, og merket bedre netter faktisk.

I dag nærmer barnet seg fire. Vi har rolige netter, barnet spør om å få sitte i fanget. Er fortsatt aktiv, men på en kontrollert måte.Elsker å kose i sengen vår.Vil fortsatt holde i en hånd av og til før soving i sin egen seng. Trygt og godt.Det har vært en veldig slitsom periode med mange tanker, men det ser ut til å gå mot bedre

tider.

Det jeg har skrevet er ikke for å bagatelisere din egen magefølese, men for å gi deg et eks. på en annen hværdag.Hvis du mener at dere trenger en utrening for barnet deres, så stå på. Ikke gi dere! Magefølelser bør man ha respekt for.

Lykke til.

Tusen takk for svar. Det var veldig beroligende. Jeg kjente meg veldig igjen i historien din.

Vi FÅR blikk-kontakt ofte,...men sjelden når VI vil... Men det har vel kanskje ikke så mye å si.

Dette med nettene er virkelig rart.... Godt på sett å vis å høre at andre også har opplevd dette....og at det gikk over.

Vi fikk også vårt barn som baby.

mvh

[Gjest mor til adoptivbarn]

Hei!

En kan selvfølgelig aldri være for sikker, eller oppsøke hjelp en gang for mye, men,

vår gutt, som nå er 2,5 år, og som ble vår 4 mnd. gammel, var også omtrent slik du beskriver som 1-åring.

Han var veldig aktiv, og hadde liten tid til og sitte på fanget. Sovne på fanget vårt var helt umulig, han var altfor "krelete".

Hvis han kom i vår seng om natten, skulle han bare leke, ikke kose, selv om han var aldri så trøtt. Som baby gråt han ofte litt i søvne, men aldri lenge av gangen. Når vi tok ham opp, kom det alltid luft, så vi tolket dette som luftsmerter.

Han var lite skeptisk til andre, men kunne av og til reagere på noen, og da ville han bare være hos oss til han ble trygg.

Vi har hele tiden gitt ham mye kos, selv om han ikke ville sitte lenge stille.

Nå, derimot, er han veldig glad i og kose og klemme, og legger armene kjærlig rundt oss. Og sier:"er veldig glad i deg, mamma".

Jeg tror så absolutt det du skriver kan være aldersrelatert, og at han er en veldig nysgjerrig liten pjokk.

Vår lille er fortsatt som regel ikke skeptisk for andre, og vil gjerne prate med de fleste. Han er rett og slett nysgjerrig og elsker oppmerksomhet.

Det var min historie. Jeg har også tenkt de samme tankene som du, men valgte og tro at det var hans væremåte og behov akkurat i den alderen.

Ønsker deg lykke til, og råder deg til og følge hjertet!

Mvh.

Tusen takk for beroligende svar.... Det går nok helst bra.

Mvh

[Gjest Mamman til hyper]

Hei

Ligner nok mere på min sønn som er hyperaktiv.

Vi har hatt ekstra jobb men også veldig mye moro med ham. Han er en solstråle som akkurat nå skravler hull i hodet mitt.

Hvis man gir riktig oppfølging og mottar råd fra fagfolk bør ikke hyperaktivitet være så ille tro meg.(vi bruker også medesiner) Han har en morsom levende og innbydende personlighet. Men han har heller aldrig blitt kritisert eller kjeftet på for sin aktive væremåte. Vi har takket være god hjelp kunnet gi ham go selvtillit og godt humør.

En annen ting er at også de som er kommet som beby til nye foreldre kan ha tilknytningsproblemer som man må takle og oftest overvinne.

Å ha noen problemer med dette i en periode er helt noe annet enn å ha en reaktiv tilknytningsforstyrrelse som også både bebyer og større kan ha fått. En reaktiv tilknytningsforstyrrelse er mye mere omfattende og varig og også mye sjeldnere.

[Mamta]

Først av alt vil også jeg si at dersom du er virkelig bekymret over aktivitetsnivået til sønnen deres og føler på manglende kontakt/ tilknytning, så bør du/ dere søke hjelp.

Men utfra det lille du skriver, syns jeg han høres ut som en normal, aktiv ettåring. Noen barn er roligere av seg og er mer "fangdyr" enn andre, det har f.eks. vår datter vært hele tiden (hun er nå 3,5 år). Men så lenge gutten deres søker dere for trøst og kos innimellom, tror jeg ikke det er noen grunn til bekymring.

Da vi fikk vår sønn 20 mnd. gammel, var han omtrent som du beskriver sønnen deres; svært aktiv og sosial av seg og våknet ofte opp om natta. Han var heller ikke særlig opptatt av å sitte i fanget, dersom vi ikke leste eller sang for ham, da. Det elsket han! Kanskje kan du forsøke med slike aktiviteter etterhvert?

Da han sluttet med soving på dagen 2,5 år gammel, sluttet han samtidig med å våkne om natten, noe som var deilig for oss alle.

En ting til om dette med oppvåkning om natta. Jeg mener å ha lest i en generell og svært omfattende bok om barns utvikling at urolig nattesøvn _kan_ være et tegn på undertrykt engstelse hos barnet. Dette kan være tilfelle dersom barnet ikke gir rom for disse følelsene i løpet av dagen, f.eks. ved å holde et høyt aktivitetsnivå.

Tilslutt: Jeg tror også vi skal være forsiktige med å "se spøkelser på høylys dag" som du selv sier. Samtidig som vi skal være obs på at der _kan_ være ting som er vanskelige for barna våre og dermed kan gi dem den hjelp og støtte de trenger så tidlig som mulig.

Hilsen fra

[sarepta]

Tusen takk for beroligende svar.... Det går nok helst bra.

Mvh

Noen anbefalinger i tillegg til dem du allerede har fått: Prøv å skjerme dere en tid, ikke vær så mye sammen med mange. Så lærer barnet kanskje klarere hvem det for alvor hører til. Dernest kveldene: Lite TV, faste rutiner, lesing og rolig musikk m fangkos i den grad det går, kanskje et varmt bad. Det hjalp på vår sønn som var mye urolig om natten, det var som om kroppen fikk litt hjelp til å innstille seg på natt og ro! Ellers: lytt til det dere selv føler, og ta heller kontakt med hjelpeapparatet en gang fo mye enn en gang for lite. Deres uro kan jo også "smitte" over på barnet: Dessuten er det bare dere selv som kan sies å kjenne barnet deres fullgodt! Lykke til!-Å, må huske å si en ting til:vår sønn måtte forberedes på alle endringer, om det så bare var å gå inn når vi hadde spasert fra butikken. Det var som om han måtte tenke gjennom saken først, og forberede seg mentalt!

[Gjest Melis]

Vår datter på 1,5 år er også veldig aktiv og høyt og lavt hele dagen. Sammen med jevnaldrende barn er hun ofte den viltreste og er nesten uten hemninger når hun vet at vi er der og passer på. Men hun er blid og søt og snill med andre og sover hele natten. Vi har aldri tenkt på relasjonsskader for hun har et godt og normalt forhold til oss og andre i omgivelsene.

Jeg spurte en venninne som er barnepsykolog om dette med aktive barn og om det var normalt. Hun beroliget meg med at det er mange barn som er så aktive mellom 1 og 2 år. Vår datter kan også smågråte litt i søvne, men det er visst helt vanlig og det er bare drømmer.

Sønnen din minner veldig om hvordan datteren vår var da hun var rundt 1 år. Det var en periode på noen måneder at hun våknet om natten og var våken i noen timer. Hun var helt lysvåken og ville bare leke og være sosial. Når vi tok henne opp i sengen, var det bare hopping og spretting. Før det hadde hun sovet hele natten og også i vår seng. På dagtid hadde hun ikke tid til noe, alt skulle sjekkes og prøves, og å sitte på fanget og kose gikk ikke i mange sekundene før hun ville ned igjen. Men hun var og er kosete og måtte bli varm i trøyen før andre enn oss kom nær henne.

Jeg tror at sønnen din er en normal, aktiv ettåring som smågråter om natten fordi han drømmer noe skummelt og ellers bare er travelt opptatt med å oppdage verden rundt seg. I den alderen får barn en større radius og blir mer selvstendige. De kan fort skifte mellom å ville utforske verden og å ville innskrenke den fordi det er tryggere på mammas fang.

I følge min venninne er det altfor tidlig å diagnostisere barn på 1-1,5 år. Det beste er sikkert om du tenker så mye på dette nå og heller tar tiden til hjelp og ser om ikke det blir bedre.