Orker ikke så mye kontakt med familien..

[Gjest Maja_29]

Hei dere!

Familien min består av mamma, stefar og to halvsøsken som jeg har hatt hele livet. Jeg har aldri lidd noen nød i oppveksten, men har heller aldri følt den store samhørigheten med familien.

For å si det rett ut; jeg liker ikke å være sammen med dem. Vi er totalt forskjellige mennesker og har ikke noe nært forhold i det hele tatt. Dvs. forholdet til mamma er ganske fint, men bare når vi to er alene. Jeg har siden ungdomsårene følt meg som en outsider i familien og ikke følt meg som en av dem. Forholdet dem imellom er helt greit, men jeg føler at det er JEG som ikke passer inn. Føler ofte at de 'hakker' på meg og slenger spydigheter fordi jeg ikke så ofte er på besøk o.l. Hver gang jeg ER på besøk får jeg servert 'Har du det så travelt da?! Du kan kanskje ta deg litt bedre tid neste gang?!!' Jeg forstår ikke hvorfor de tilsynelatende vil ha meg hjem for det er alltid en noe trykket stemning selv om jeg (og sikkert de) prøver å ha en avslappende tone. Jeg føler noen ganger at de bare er ute etter å kritisere.

Samtidig tror jeg de er glad i meg. Jeg er glad i dem også og vil at de skal ha det bra. De er jo familien min. Men jeg liker ikke å være sammen med dem!!! Klarer rett og slett ikke å slappe av.

Jeg bekymrer meg også over ganske mye. Er redd for at noe skal skje dem eller at de er ulykkelige.

Jeg føler at jeg ikke tenker nok på meg selv. Eller kanskje er jeg bare egoistisk og tenker for MYE på meg selv?! Jeg føler iallfall at dette påvirker min 'mentale helse' og jeg føler ingen indre ro. Jeg tror noe av dette stammer fra familieforholdene. Sliter også litt med dårlig selvtillit, men ikke slik at man kan merke det.

Jeg har bodd i utlandet sammen med min samboer det siste halve året og synes det er deilig å ha familien på avstand. Men nå er det snart jul og de forventer at jeg skal komme hjem. Har ikke bestemt meg ennå. Kan ikke huske at jeg noen gang har gledet meg til jul, -klarer som sagt ikke å slappe av sammen med dem.

Er det feigt av meg å ha mindre kontakt med dem for å spare meg selv for vonde følelser? Følelsene ligger riktignok hele tiden i bakgrunnen, men jeg føler det gjør godt med denne avstanden. Skal jeg reise hjem fordi DE forventer det?

Jeg har også dårlig samvittighet fordi jeg tenker slik jeg gjør.

Kan noen gi meg et råd om hvordan jeg skal forholde meg? Eller kanskje bare dele noen tanker med meg? Dette sliter på meg...

Takk for at du leste :-)

[Gjest Maja_29]

Hei dere!

Familien min består av mamma, stefar og to halvsøsken som jeg har hatt hele livet. Jeg har aldri lidd noen nød i oppveksten, men har heller aldri følt den store samhørigheten med familien.

For å si det rett ut; jeg liker ikke å være sammen med dem. Vi er totalt forskjellige mennesker og har ikke noe nært forhold i det hele tatt. Dvs. forholdet til mamma er ganske fint, men bare når vi to er alene. Jeg har siden ungdomsårene følt meg som en outsider i familien og ikke følt meg som en av dem. Forholdet dem imellom er helt greit, men jeg føler at det er JEG som ikke passer inn. Føler ofte at de 'hakker' på meg og slenger spydigheter fordi jeg ikke så ofte er på besøk o.l. Hver gang jeg ER på besøk får jeg servert 'Har du det så travelt da?! Du kan kanskje ta deg litt bedre tid neste gang?!!' Jeg forstår ikke hvorfor de tilsynelatende vil ha meg hjem for det er alltid en noe trykket stemning selv om jeg (og sikkert de) prøver å ha en avslappende tone. Jeg føler noen ganger at de bare er ute etter å kritisere.

Samtidig tror jeg de er glad i meg. Jeg er glad i dem også og vil at de skal ha det bra. De er jo familien min. Men jeg liker ikke å være sammen med dem!!! Klarer rett og slett ikke å slappe av.

Jeg bekymrer meg også over ganske mye. Er redd for at noe skal skje dem eller at de er ulykkelige.

Jeg føler at jeg ikke tenker nok på meg selv. Eller kanskje er jeg bare egoistisk og tenker for MYE på meg selv?! Jeg føler iallfall at dette påvirker min 'mentale helse' og jeg føler ingen indre ro. Jeg tror noe av dette stammer fra familieforholdene. Sliter også litt med dårlig selvtillit, men ikke slik at man kan merke det.

Jeg har bodd i utlandet sammen med min samboer det siste halve året og synes det er deilig å ha familien på avstand. Men nå er det snart jul og de forventer at jeg skal komme hjem. Har ikke bestemt meg ennå. Kan ikke huske at jeg noen gang har gledet meg til jul, -klarer som sagt ikke å slappe av sammen med dem.

Er det feigt av meg å ha mindre kontakt med dem for å spare meg selv for vonde følelser? Følelsene ligger riktignok hele tiden i bakgrunnen, men jeg føler det gjør godt med denne avstanden. Skal jeg reise hjem fordi DE forventer det?

Jeg har også dårlig samvittighet fordi jeg tenker slik jeg gjør.

Kan noen gi meg et råd om hvordan jeg skal forholde meg? Eller kanskje bare dele noen tanker med meg? Dette sliter på meg...

Takk for at du leste :-)

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Kjære "Maja- 29"

Det gjør inntrykk å lese brevet ditt. Jeg synes ikke du er egoistisk. Du må kanskje tenke mer på deg selv, for å klare å beholde deg selv. Du har åpenbart hatt godt av å bo i utlandet i høst for dermed å ikke bli minnet om det som er leit på familiesiden.

Samtidig forstår jeg jo at tema tilhørighet og familieforhold er negativt ladet for deg. Det får meg til å tenke at du kanskje burde jobbe med dette aktivt, og ikke fortsette å skyve det vekk.

Kunne du tenke deg å gå i terapi, for å bearbeide ditt familieforhold?

Kanskje det kan hjelpe deg til å få det bedre. Tilhørighet og identitet stikker dypt i oss mennesker. Selv om vi kan gjemme det negative nede i en skuff for en tid, dukker det ofte opp igjen, selv om vi ønsker at det var borte for alltid.

Mht jul synes jeg du og samboer skal avgjøre det, mer enn familien der hjemme.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Kjære "Maja- 29"

Det gjør inntrykk å lese brevet ditt. Jeg synes ikke du er egoistisk. Du må kanskje tenke mer på deg selv, for å klare å beholde deg selv. Du har åpenbart hatt godt av å bo i utlandet i høst for dermed å ikke bli minnet om det som er leit på familiesiden.

Samtidig forstår jeg jo at tema tilhørighet og familieforhold er negativt ladet for deg. Det får meg til å tenke at du kanskje burde jobbe med dette aktivt, og ikke fortsette å skyve det vekk.

Kunne du tenke deg å gå i terapi, for å bearbeide ditt familieforhold?

Kanskje det kan hjelpe deg til å få det bedre. Tilhørighet og identitet stikker dypt i oss mennesker. Selv om vi kan gjemme det negative nede i en skuff for en tid, dukker det ofte opp igjen, selv om vi ønsker at det var borte for alltid.

Mht jul synes jeg du og samboer skal avgjøre det, mer enn familien der hjemme.

[filosofia]

Kjære "Maja- 29"

Det gjør inntrykk å lese brevet ditt. Jeg synes ikke du er egoistisk. Du må kanskje tenke mer på deg selv, for å klare å beholde deg selv. Du har åpenbart hatt godt av å bo i utlandet i høst for dermed å ikke bli minnet om det som er leit på familiesiden.

Samtidig forstår jeg jo at tema tilhørighet og familieforhold er negativt ladet for deg. Det får meg til å tenke at du kanskje burde jobbe med dette aktivt, og ikke fortsette å skyve det vekk.

Kunne du tenke deg å gå i terapi, for å bearbeide ditt familieforhold?

Kanskje det kan hjelpe deg til å få det bedre. Tilhørighet og identitet stikker dypt i oss mennesker. Selv om vi kan gjemme det negative nede i en skuff for en tid, dukker det ofte opp igjen, selv om vi ønsker at det var borte for alltid.

Mht jul synes jeg du og samboer skal avgjøre det, mer enn familien der hjemme.

Kjente meg igjen selv. Vi trenger ikke ha det på samme måten, men har lyst til å fortelle hvordan jeg selv klarte å snu denne ubehagfølelsen. følelsen av å være outsider ikke en av demkom av min dårlige selvtillit. jeg ga andre skylda for noe bare jeg har ansvar for. Nemlig motet til å være meg selv.jeg er selv en som alltid har blitt fasinert av orginaler. opplevde ett slags sinne over at andre hadde fasitsvaret på hvordan jeg skulle leve livet mitt, tenke eller oppføre meg. tok mot til meg å begynte så smått å utforske andres reaksjoner på min væremåte. og jeg fikk lønn. jeg opplevde at andre opplevde meg som en frisk pust i deres a4 tilværelse. jeg opplevde at folk slappet av i min nærhet. En får tillit den som tør være seg selv.skulle ønske alle hadde mot til det og fikk kjenne den sterke tryggheten det gir.Istedet for å tenke "dere gjør meg" Så prøv om det passer "jeg lar meg"

[Gjest Maja_29]

Kjente meg igjen selv. Vi trenger ikke ha det på samme måten, men har lyst til å fortelle hvordan jeg selv klarte å snu denne ubehagfølelsen. følelsen av å være outsider ikke en av demkom av min dårlige selvtillit. jeg ga andre skylda for noe bare jeg har ansvar for. Nemlig motet til å være meg selv.jeg er selv en som alltid har blitt fasinert av orginaler. opplevde ett slags sinne over at andre hadde fasitsvaret på hvordan jeg skulle leve livet mitt, tenke eller oppføre meg. tok mot til meg å begynte så smått å utforske andres reaksjoner på min væremåte. og jeg fikk lønn. jeg opplevde at andre opplevde meg som en frisk pust i deres a4 tilværelse. jeg opplevde at folk slappet av i min nærhet. En får tillit den som tør være seg selv.skulle ønske alle hadde mot til det og fikk kjenne den sterke tryggheten det gir.Istedet for å tenke "dere gjør meg" Så prøv om det passer "jeg lar meg"

Takk for rådet ditt. Jeg skjønner tankegangen din. Kanskje det kunne ha vært noe. Jeg er sikker på at dårlig selvtillit er en del av det. Jeg unnskylder meg liksom hele tiden for at 'nå må jeg dra' og sånn.

Dette er ikke noe jeg vil ta opp med dem forresten - jeg vil bare forandre det. Vi er vidt forskjellige og det blir veldig fort nesten-krangling ut av det.

Stemningen blir mer avslappet med en gang min samboer er med,- han tuller og prater og de liker ham, tror jeg. Han støtter meg og synes jeg skal prøve å 'drite mer i det'.

Det er ikke lett, gitt..

[kath]

Jeg kjente meg igjen i det du skrev. Jeg har to slike familier, hvor jeg følte meg som outsider i begge.

Da jeg ble ferdig med gymnaset flyttet jeg til en annen kant av landet, har bodd her i 5 år nå. De første årene hadde jeg lite konatkt med familien, så liksom ikke helt poenget med det. Jobbet gjerne på julaften for å slippe å dra hjem. Var kanskje hjemme en gang i året.

Men de siste årene har det blitt mye bedre, helt av seg selv. Og nå lengter jeg veldig etter å bli ferdig med studiene mine, slik at jeg kan flytte til hjembyen min igjen, for å komme nærmere dem.

Før trodde jeg at vi ikke hadde noe felles, men nå tror jeg kanskje at jeg bare var "mettet" av den daglige kontakten, og av slitet med å måtte forholde seg til begge familiene på en gang, og liksom navigere mellom dem. Bytte væremåte hver gang jeg byttet hjem (for begge stedene måtte være "hjem" selv om jeg bodde mer hos pappa enn hos min mor).

Jeg tror du har godt av å bo vekke en stund. Kanskje du oppdager hva de betyr for deg da, og dessuten: når du har flyttet ut behøver du aldri flytte hjem igjen. Det er ganske slitsom å være "voksen" (16-20) og bo hjemme med foreldre.