Lyst på ny og eldre mann...

[Gjest Pricilla]

Det er jo ingen hemmelighet at forholdet vårt synger på siste vers nå.. Trodde og håpet vel at det skulle ordne seg, men det ser dårlig ut. Føler at han ikke gir meg noe lenger, og at jeg bare gir og gir.. blir så liten og lei. Er veldig glad i han, og avhengig av han, men elsker jeg han? GJØR jeg det? Jeg har ikke svaret, og det taler jo for seg selv..

Han er ikke engasjert i noe! Han jobber for en i familien sin, og der sitter han hele dagen og driver å laster ned filmer.. Ikke har noe sosialt rundt seg. Jeg har en veldig sosial og spennende jobb der jeg stadig møter nye mennesker og er mest sammen med "voksne" mennesker hele uka. Føler at jeg kommer bedre overens med folk som er eldre enn meg, enn mine jevnaldrende venner.

Jeg flyttet for meg selv (med nåværende samboer) da jeg var 18, og har alltid vært nøye på at det ser pent ut hjemme osv. Hos venner flyter det av pizzaesker, fulle askebegre osv. på bordene. Ser ut som rottehøl med andre ord. De kaller meg "husmor", men det er sånn jeg er vant med.

kan ikke prate med samboern min om noe lenger, vi er totalt forskjellige! Eneste han har å fortelle er om han har kjøpt nytt PS spill eller fått en ny film. Når han spør om vi skal finne på noe betyr det å sitte å glane på film.

Spør ejg om vi skal gå ut i det fine været og grille eller ta en pils, så gidder han ikke. Ikke vil han være med å trene, ikke gå tur, ikke være med ut på byn, er vi ute å spsier sier han ikke stort.. Ikke har vi sex heller, tenner ikke på han lenger.. Og det kommer av det "mentale".

Greit nok at han ikke er så skravlesjuk som meg, men ingenting han sier interesserer meg, og omvendt. jeg synes han er gørrkjedelig og jeg blir sur når han sitter på ræva og klager over at han kjeder seg når han avslår alle forslag ejg kommer med. Ikke har han noen forslag selv.

Er det fester drikker han seg for full og går hjem, eller så gidder han ikke bli med. Føler meg singel, bare at andre gutter er forbudt. Nå er jeg lei!!

Er en på jobben ejg har veldig god kontakt med og har rota litt med (da vi hadde pause), og vi flørter en del - og det er jo lov. Men han har samboer han og.. Han er 10 år eldre. Er en sånn kar jeg vil ha, med litt hjernekapasitet som kan gi meg litt! Og da mener jeg å prate sammen om ting og tang, ha det gøy og koselig sammen og ikke minst ha sex som jeg nyter.. Samboern min er alltid blakk også, det går også utovermeg. Masse gjeld har han også, og ingenting ingen for det!

Vi har vært sammen i fire år, og det har vært litt opp og ned. Men nå har lunta brent ned ser det ut til. men ejg orker ikke det styret med å flytte igjen heller, har ikke ikke råd til det. Ikke orker ejg å bo alene og kollektiv takler jeg ikke.

Føler at han hindrer meg til å komme videre i livet. Ikke får vi kjøpt leilighet pga hans gjeld, ikke får vi reist, ikke har vi noe å prate om.. vi sitter der som potetsekker og glaner på tv. Blir så deppa.

har parat emd han og vi skulle vente å se, men jeg føler at bunnen er nådd. Veit jeg ikke kan forandre han, for han er jo den han er. Men at han blir mer og mer isolert fra samfunent gjør ikke saken bedre. Han henger liksom ikke med.. når det gjelder noe!

men veit sjøl at jeg ikke orker brudd heller for det er jævlig, og er jo tross alt glad i han. Han han er som han er gjør meg til en sur hurpe for ejg orker ikke mer og bare glefser når han er idiot.

Skulle ønske jeg kunne kjøpe meg en flybillett og bare reist vekk fra alt..

Eller fått litt bedre kontakt med kollegaen min.. : ) Men utroskap er det verste ejg vet, og har ikke tenkt til å trå iover streken der. men kan dette bli bra eller er det allerede "slutt"?

Er veldig frustrert, forvirra, deppa, lei, sint, aggresiv og irritert.

Hva gjør jeg nå? Er jo ikke eldre enn 22 heller, men i og med at jeg har jobbet med eldre (enn meg, 30 - 60) i 4 år føler jeg at jeg trenger en som er litt eldre oppi huet enn samboern min, han er og 22.

[briv]

Hei, vondt å høre din versjon. Mange samboere har det nok slik, ja. Du burde hatt kontrakt om felleseiet etc. så du kunne fått ut din del, selv om han har gjeld. Var jeg deg ville jeg brutt ut og flyttet vekk, og i ro og mak fått tak i en god en.

Men prøv først en ekteskapsrådgiver eller hva det heter, som får begges versjon og gir råd ut fra det.

Du sier du er glad i ham. Tror ikke du taper for mye likevel om du glemmer ham.

[Gjest werda]

Hei Pricilla, da er vi i samme båt.Fordi jeg har det akkurat som deg for øyeblikket.

Jeg er fullstendig lei.

Jeg har lyst til å finne på mer utenfor huset,men han klager alltid på at han er så sliten.

På byn vil han aldri heller.

Enten er han på jobben eller så sitter han foran datan eller i sofan.

Jeg har også funnet ut at alt jeg gjør er til ingen nytte.

Vet liksom ikke hvem vei jeg skal gå.

Satse på forhildet eller ikke..

Men hvis du føler at ingenting hjelper,uansett hva du sier eller gjør,så kansje det er best å gjøre det slutt.

Et forhold skal ikke være kjedelig.Man må finne på ting sammen og ha det moro eller så er det ikke noe forhold.

Skriv gjærne tilbake,fordi jeg liker å ha noen å snakke ut om dette med(siden vi er i samma båt).

[Hawkwind]

Hmmm...samboeren din høres ut til å være mentalt sett langt yngre enn sine 22 år da...slik du beskriver ham.

Bare det å ha pådratt seg stor gjeld uten å greie å gripe fatt i det er en innstilling jeg ikke hadde greid å ha når jeg selv var 22.

Om forholdet er dødt, bryt opp. Finn en liten ettromsleilighet du kan leie; plei dine mentale sår - og la det gå en god stund før du får et nytt fast forhold. Det er mitt lille råd i en slik situasjon.

Og ja - hold deg unna men i forhold - uansett om de sier de vil bryte eksisterende forhold eller ikke. Jeg tviler på at det ville medføre noe positivt for din del å ha et forhold til et menneske som ikke er fri fra tidligere forhold i den situasjon du beskriver du har akkurat nå.

Vennlig hilsen

[Gjest Pricilla]

Hei, vondt å høre din versjon. Mange samboere har det nok slik, ja. Du burde hatt kontrakt om felleseiet etc. så du kunne fått ut din del, selv om han har gjeld. Var jeg deg ville jeg brutt ut og flyttet vekk, og i ro og mak fått tak i en god en.

Men prøv først en ekteskapsrådgiver eller hva det heter, som får begges versjon og gir råd ut fra det.

Du sier du er glad i ham. Tror ikke du taper for mye likevel om du glemmer ham.

Vi leier leilighet. Alt jeg har kjøpt (som er nesten alt av møbler) tar jeg med meg. Er glad i han, men han kan ikke gi meg det jeg trenger og forlanger av en mann.

Så det med deling av ting går nok greit. Orker ikke alt styr med pakking, oppussing, osv osv. brukte nesten alle epngene mine på å fiske den leiligheten vi leier nå og trives godt i den, men blir for dyrt å bo der aleine. Vil ikke bo med venner/venninner.

Dette kommer nok til å stoppe seg selv tror jeg. Så kan likså godt kutyte ut nå, trenger ikke dra det ut..

Jeg krever ikke så mye heller. Liker familieliv, aksepterer rutiner. Men vil ha noe mer enn en guttunge. Virker ikke som om han skjønner hva jeg mener heller. Virker som om han falelr tilbake i tid, og ikke går fremover sånn som resten av oss.

Ektesakpsrådgiver vil jeg ikke, for jeg vil ikke mer. men kan ikke forandre personligheten til noen. Uansett hvor hardt man åprøver. Har vel bare sett glatt over "problemene" med han før, ikke brydd emg om at han er sånn. men det kommer stadig tydligere frem. Han har også prolemr med å være med i sambtaler enten med venner eller min familie, som har vært veldig åpne og snille mot han. Han sier plutselig noe helt teit.. Og alle blir stille, helt til en tapper sjel prøver å spore over på noe annet. Er så flaut og jeg blir forbanna på han. Ikke skjeønne4r han når han bør holde kjeft heller.

Eks; Vi sitter å spise hele fammen, (min) og prater om ting og tang. mamma spør om han vil ha mer å drikke, han sier "neitakk, ellers takk." Så sier han plutselig "Lurer på hvor mange gangfer vi sier takk egentlig jeg.." Alle: "hva?". Så gjentar han seg selv.. Han mente rundt borte. masse jatakk, neitakk osv. Alle synes dette var helt fjernt å si midt i en annen samtale og prøver å prate videre, men han gir seg ikke. "Når hodler det sikkert sier jeg og smiler tappert og flau som f", men han gir seg ikke. "atte.. jeg mener sånn når man spør om man skal ha noe og sånn" HALLO? "Det HOLDER" prøver jeg rolig en gang til, men neida.. Bla bla.. og folk ser rart på akkuratt som om jeg bør unnskylde det hele, men de prøver å "skjønne" hva han mner og sier "sant det" eller noe sånt, og fortsetter i samtalen, men han gir sg ikke - nei da...

Til slutt så kliner jeg hånda i låret hans og sier passe irritert "kan du holde kjeft???" Alle blir stille, og han blir sur på meg.. Og furter resten av kvelden som er en bursdag, og de er alltid hyggelige med masse god mat, drikke og musikk. han viser tydelig at han er sur og sier ikke stort resten av kvelden. Når vi kommer hjem kjefter han på meg fordi (LES; ) JEG dreit han ut!?! men det klarte han fint selv, bare prøvde å gjøre det mindre pinlig jeg..

Jævla idiot!

[petter smart]

Vi leier leilighet. Alt jeg har kjøpt (som er nesten alt av møbler) tar jeg med meg. Er glad i han, men han kan ikke gi meg det jeg trenger og forlanger av en mann.

Så det med deling av ting går nok greit. Orker ikke alt styr med pakking, oppussing, osv osv. brukte nesten alle epngene mine på å fiske den leiligheten vi leier nå og trives godt i den, men blir for dyrt å bo der aleine. Vil ikke bo med venner/venninner.

Dette kommer nok til å stoppe seg selv tror jeg. Så kan likså godt kutyte ut nå, trenger ikke dra det ut..

Jeg krever ikke så mye heller. Liker familieliv, aksepterer rutiner. Men vil ha noe mer enn en guttunge. Virker ikke som om han skjønner hva jeg mener heller. Virker som om han falelr tilbake i tid, og ikke går fremover sånn som resten av oss.

Ektesakpsrådgiver vil jeg ikke, for jeg vil ikke mer. men kan ikke forandre personligheten til noen. Uansett hvor hardt man åprøver. Har vel bare sett glatt over "problemene" med han før, ikke brydd emg om at han er sånn. men det kommer stadig tydligere frem. Han har også prolemr med å være med i sambtaler enten med venner eller min familie, som har vært veldig åpne og snille mot han. Han sier plutselig noe helt teit.. Og alle blir stille, helt til en tapper sjel prøver å spore over på noe annet. Er så flaut og jeg blir forbanna på han. Ikke skjeønne4r han når han bør holde kjeft heller.

Eks; Vi sitter å spise hele fammen, (min) og prater om ting og tang. mamma spør om han vil ha mer å drikke, han sier "neitakk, ellers takk." Så sier han plutselig "Lurer på hvor mange gangfer vi sier takk egentlig jeg.." Alle: "hva?". Så gjentar han seg selv.. Han mente rundt borte. masse jatakk, neitakk osv. Alle synes dette var helt fjernt å si midt i en annen samtale og prøver å prate videre, men han gir seg ikke. "Når hodler det sikkert sier jeg og smiler tappert og flau som f", men han gir seg ikke. "atte.. jeg mener sånn når man spør om man skal ha noe og sånn" HALLO? "Det HOLDER" prøver jeg rolig en gang til, men neida.. Bla bla.. og folk ser rart på akkuratt som om jeg bør unnskylde det hele, men de prøver å "skjønne" hva han mner og sier "sant det" eller noe sånt, og fortsetter i samtalen, men han gir sg ikke - nei da...

Til slutt så kliner jeg hånda i låret hans og sier passe irritert "kan du holde kjeft???" Alle blir stille, og han blir sur på meg.. Og furter resten av kvelden som er en bursdag, og de er alltid hyggelige med masse god mat, drikke og musikk. han viser tydelig at han er sur og sier ikke stort resten av kvelden. Når vi kommer hjem kjefter han på meg fordi (LES; ) JEG dreit han ut!?! men det klarte han fint selv, bare prøvde å gjøre det mindre pinlig jeg..

Jævla idiot!

Hadde samboeren min bedt meg holde kjeft og slått med på låret bare fordi jeg tok opp et tema hadde jeg også blitt forbannet.

[Gjest Håkki]

Vi leier leilighet. Alt jeg har kjøpt (som er nesten alt av møbler) tar jeg med meg. Er glad i han, men han kan ikke gi meg det jeg trenger og forlanger av en mann.

Så det med deling av ting går nok greit. Orker ikke alt styr med pakking, oppussing, osv osv. brukte nesten alle epngene mine på å fiske den leiligheten vi leier nå og trives godt i den, men blir for dyrt å bo der aleine. Vil ikke bo med venner/venninner.

Dette kommer nok til å stoppe seg selv tror jeg. Så kan likså godt kutyte ut nå, trenger ikke dra det ut..

Jeg krever ikke så mye heller. Liker familieliv, aksepterer rutiner. Men vil ha noe mer enn en guttunge. Virker ikke som om han skjønner hva jeg mener heller. Virker som om han falelr tilbake i tid, og ikke går fremover sånn som resten av oss.

Ektesakpsrådgiver vil jeg ikke, for jeg vil ikke mer. men kan ikke forandre personligheten til noen. Uansett hvor hardt man åprøver. Har vel bare sett glatt over "problemene" med han før, ikke brydd emg om at han er sånn. men det kommer stadig tydligere frem. Han har også prolemr med å være med i sambtaler enten med venner eller min familie, som har vært veldig åpne og snille mot han. Han sier plutselig noe helt teit.. Og alle blir stille, helt til en tapper sjel prøver å spore over på noe annet. Er så flaut og jeg blir forbanna på han. Ikke skjeønne4r han når han bør holde kjeft heller.

Eks; Vi sitter å spise hele fammen, (min) og prater om ting og tang. mamma spør om han vil ha mer å drikke, han sier "neitakk, ellers takk." Så sier han plutselig "Lurer på hvor mange gangfer vi sier takk egentlig jeg.." Alle: "hva?". Så gjentar han seg selv.. Han mente rundt borte. masse jatakk, neitakk osv. Alle synes dette var helt fjernt å si midt i en annen samtale og prøver å prate videre, men han gir seg ikke. "Når hodler det sikkert sier jeg og smiler tappert og flau som f", men han gir seg ikke. "atte.. jeg mener sånn når man spør om man skal ha noe og sånn" HALLO? "Det HOLDER" prøver jeg rolig en gang til, men neida.. Bla bla.. og folk ser rart på akkuratt som om jeg bør unnskylde det hele, men de prøver å "skjønne" hva han mner og sier "sant det" eller noe sånt, og fortsetter i samtalen, men han gir sg ikke - nei da...

Til slutt så kliner jeg hånda i låret hans og sier passe irritert "kan du holde kjeft???" Alle blir stille, og han blir sur på meg.. Og furter resten av kvelden som er en bursdag, og de er alltid hyggelige med masse god mat, drikke og musikk. han viser tydelig at han er sur og sier ikke stort resten av kvelden. Når vi kommer hjem kjefter han på meg fordi (LES; ) JEG dreit han ut!?! men det klarte han fint selv, bare prøvde å gjøre det mindre pinlig jeg..

Jævla idiot!

Sånn som du beskriver det som hendte, er det helt klart _du_ som driter _han_ ut, og han har full rett til å bli forbanna.

Om det han gjør er å drite seg ut, kommer vel an på den som ser. Det klarer de andre å vurdere godt selv, uten at du trenger å hjelpe til. Dere er to forskjellige mennesker, utenforstående klarer å se forskjell på dere og vurdere dere individuelt, selv om dere er sammen.

Det er ikke så uvanlig: Jeg har ofte lagt merke til at enkelte kvinner blir flaue over partneren sin, selv om utenforstående ikke vurderer situasjonen som så merkelig i utgangspunktet. Men det blir mye mer "besynderlig" med en gang kvinnen begynner å rette/stoppe mannen.

Slik som du beskriver forholdet deres, tror jeg det er best for begge parter at dere går hver deres vei.

[fidelacastra]

Vi leier leilighet. Alt jeg har kjøpt (som er nesten alt av møbler) tar jeg med meg. Er glad i han, men han kan ikke gi meg det jeg trenger og forlanger av en mann.

Så det med deling av ting går nok greit. Orker ikke alt styr med pakking, oppussing, osv osv. brukte nesten alle epngene mine på å fiske den leiligheten vi leier nå og trives godt i den, men blir for dyrt å bo der aleine. Vil ikke bo med venner/venninner.

Dette kommer nok til å stoppe seg selv tror jeg. Så kan likså godt kutyte ut nå, trenger ikke dra det ut..

Jeg krever ikke så mye heller. Liker familieliv, aksepterer rutiner. Men vil ha noe mer enn en guttunge. Virker ikke som om han skjønner hva jeg mener heller. Virker som om han falelr tilbake i tid, og ikke går fremover sånn som resten av oss.

Ektesakpsrådgiver vil jeg ikke, for jeg vil ikke mer. men kan ikke forandre personligheten til noen. Uansett hvor hardt man åprøver. Har vel bare sett glatt over "problemene" med han før, ikke brydd emg om at han er sånn. men det kommer stadig tydligere frem. Han har også prolemr med å være med i sambtaler enten med venner eller min familie, som har vært veldig åpne og snille mot han. Han sier plutselig noe helt teit.. Og alle blir stille, helt til en tapper sjel prøver å spore over på noe annet. Er så flaut og jeg blir forbanna på han. Ikke skjeønne4r han når han bør holde kjeft heller.

Eks; Vi sitter å spise hele fammen, (min) og prater om ting og tang. mamma spør om han vil ha mer å drikke, han sier "neitakk, ellers takk." Så sier han plutselig "Lurer på hvor mange gangfer vi sier takk egentlig jeg.." Alle: "hva?". Så gjentar han seg selv.. Han mente rundt borte. masse jatakk, neitakk osv. Alle synes dette var helt fjernt å si midt i en annen samtale og prøver å prate videre, men han gir seg ikke. "Når hodler det sikkert sier jeg og smiler tappert og flau som f", men han gir seg ikke. "atte.. jeg mener sånn når man spør om man skal ha noe og sånn" HALLO? "Det HOLDER" prøver jeg rolig en gang til, men neida.. Bla bla.. og folk ser rart på akkuratt som om jeg bør unnskylde det hele, men de prøver å "skjønne" hva han mner og sier "sant det" eller noe sånt, og fortsetter i samtalen, men han gir sg ikke - nei da...

Til slutt så kliner jeg hånda i låret hans og sier passe irritert "kan du holde kjeft???" Alle blir stille, og han blir sur på meg.. Og furter resten av kvelden som er en bursdag, og de er alltid hyggelige med masse god mat, drikke og musikk. han viser tydelig at han er sur og sier ikke stort resten av kvelden. Når vi kommer hjem kjefter han på meg fordi (LES; ) JEG dreit han ut!?! men det klarte han fint selv, bare prøvde å gjøre det mindre pinlig jeg..

Jævla idiot!

ææs - drit i petter smart og håkki; de er tydeligvis menn og skjønner ikke kvinners tankegang ifht å redusere mannens til tider idiotiske utsagn. Som om det er din feil når du prøver å vise ham vei i hans manglende sosialantenne-verden! Hørt slikt sprøyt, Petter og Håkki!!!

Jeg synes du bare skal dra, jeg - herregud for en type! Det at han tydeligvis ikke tar hint og er helt på tvers av andre menneskers sosiale setting høres helt merkelig ut.

Skaff deg selv et godt liv, du! Lykke til!

[mil1365380270]

Vi leier leilighet. Alt jeg har kjøpt (som er nesten alt av møbler) tar jeg med meg. Er glad i han, men han kan ikke gi meg det jeg trenger og forlanger av en mann.

Så det med deling av ting går nok greit. Orker ikke alt styr med pakking, oppussing, osv osv. brukte nesten alle epngene mine på å fiske den leiligheten vi leier nå og trives godt i den, men blir for dyrt å bo der aleine. Vil ikke bo med venner/venninner.

Dette kommer nok til å stoppe seg selv tror jeg. Så kan likså godt kutyte ut nå, trenger ikke dra det ut..

Jeg krever ikke så mye heller. Liker familieliv, aksepterer rutiner. Men vil ha noe mer enn en guttunge. Virker ikke som om han skjønner hva jeg mener heller. Virker som om han falelr tilbake i tid, og ikke går fremover sånn som resten av oss.

Ektesakpsrådgiver vil jeg ikke, for jeg vil ikke mer. men kan ikke forandre personligheten til noen. Uansett hvor hardt man åprøver. Har vel bare sett glatt over "problemene" med han før, ikke brydd emg om at han er sånn. men det kommer stadig tydligere frem. Han har også prolemr med å være med i sambtaler enten med venner eller min familie, som har vært veldig åpne og snille mot han. Han sier plutselig noe helt teit.. Og alle blir stille, helt til en tapper sjel prøver å spore over på noe annet. Er så flaut og jeg blir forbanna på han. Ikke skjeønne4r han når han bør holde kjeft heller.

Eks; Vi sitter å spise hele fammen, (min) og prater om ting og tang. mamma spør om han vil ha mer å drikke, han sier "neitakk, ellers takk." Så sier han plutselig "Lurer på hvor mange gangfer vi sier takk egentlig jeg.." Alle: "hva?". Så gjentar han seg selv.. Han mente rundt borte. masse jatakk, neitakk osv. Alle synes dette var helt fjernt å si midt i en annen samtale og prøver å prate videre, men han gir seg ikke. "Når hodler det sikkert sier jeg og smiler tappert og flau som f", men han gir seg ikke. "atte.. jeg mener sånn når man spør om man skal ha noe og sånn" HALLO? "Det HOLDER" prøver jeg rolig en gang til, men neida.. Bla bla.. og folk ser rart på akkuratt som om jeg bør unnskylde det hele, men de prøver å "skjønne" hva han mner og sier "sant det" eller noe sånt, og fortsetter i samtalen, men han gir sg ikke - nei da...

Til slutt så kliner jeg hånda i låret hans og sier passe irritert "kan du holde kjeft???" Alle blir stille, og han blir sur på meg.. Og furter resten av kvelden som er en bursdag, og de er alltid hyggelige med masse god mat, drikke og musikk. han viser tydelig at han er sur og sier ikke stort resten av kvelden. Når vi kommer hjem kjefter han på meg fordi (LES; ) JEG dreit han ut!?! men det klarte han fint selv, bare prøvde å gjøre det mindre pinlig jeg..

Jævla idiot!

Du er ikke så veldig voksen du heller, dersom du synes det er greit å be kjæresten din holde kjeft i et middagsselskap. Du har tydeligvis null respekst for fyren, så du burde nok flytte ja. At dere har forskjellige fritidsinteresser, hindrer vel ikke deg i å gjøre hva du vil?

[libra]

Vi leier leilighet. Alt jeg har kjøpt (som er nesten alt av møbler) tar jeg med meg. Er glad i han, men han kan ikke gi meg det jeg trenger og forlanger av en mann.

Så det med deling av ting går nok greit. Orker ikke alt styr med pakking, oppussing, osv osv. brukte nesten alle epngene mine på å fiske den leiligheten vi leier nå og trives godt i den, men blir for dyrt å bo der aleine. Vil ikke bo med venner/venninner.

Dette kommer nok til å stoppe seg selv tror jeg. Så kan likså godt kutyte ut nå, trenger ikke dra det ut..

Jeg krever ikke så mye heller. Liker familieliv, aksepterer rutiner. Men vil ha noe mer enn en guttunge. Virker ikke som om han skjønner hva jeg mener heller. Virker som om han falelr tilbake i tid, og ikke går fremover sånn som resten av oss.

Ektesakpsrådgiver vil jeg ikke, for jeg vil ikke mer. men kan ikke forandre personligheten til noen. Uansett hvor hardt man åprøver. Har vel bare sett glatt over "problemene" med han før, ikke brydd emg om at han er sånn. men det kommer stadig tydligere frem. Han har også prolemr med å være med i sambtaler enten med venner eller min familie, som har vært veldig åpne og snille mot han. Han sier plutselig noe helt teit.. Og alle blir stille, helt til en tapper sjel prøver å spore over på noe annet. Er så flaut og jeg blir forbanna på han. Ikke skjeønne4r han når han bør holde kjeft heller.

Eks; Vi sitter å spise hele fammen, (min) og prater om ting og tang. mamma spør om han vil ha mer å drikke, han sier "neitakk, ellers takk." Så sier han plutselig "Lurer på hvor mange gangfer vi sier takk egentlig jeg.." Alle: "hva?". Så gjentar han seg selv.. Han mente rundt borte. masse jatakk, neitakk osv. Alle synes dette var helt fjernt å si midt i en annen samtale og prøver å prate videre, men han gir seg ikke. "Når hodler det sikkert sier jeg og smiler tappert og flau som f", men han gir seg ikke. "atte.. jeg mener sånn når man spør om man skal ha noe og sånn" HALLO? "Det HOLDER" prøver jeg rolig en gang til, men neida.. Bla bla.. og folk ser rart på akkuratt som om jeg bør unnskylde det hele, men de prøver å "skjønne" hva han mner og sier "sant det" eller noe sånt, og fortsetter i samtalen, men han gir sg ikke - nei da...

Til slutt så kliner jeg hånda i låret hans og sier passe irritert "kan du holde kjeft???" Alle blir stille, og han blir sur på meg.. Og furter resten av kvelden som er en bursdag, og de er alltid hyggelige med masse god mat, drikke og musikk. han viser tydelig at han er sur og sier ikke stort resten av kvelden. Når vi kommer hjem kjefter han på meg fordi (LES; ) JEG dreit han ut!?! men det klarte han fint selv, bare prøvde å gjøre det mindre pinlig jeg..

Jævla idiot!

Uffda... regner med at du valgte et dårlig eksempel, for her var det vitterlig du som dreit han ut. Å behandle et annet menneske på den måten vitner om lite respekt for vedkommende.

Dere kommer nok til å få det bedre begge to om dere går fra hverandre og finner partnere dere kan respektere :-)

[Gjest Pricilla]

Hadde samboeren min bedt meg holde kjeft og slått med på låret bare fordi jeg tok opp et tema hadde jeg også blitt forbannet.

Hvis du kan kalle det et tema da - for femåringer kanskje ja...

Bare så det er sagt så er det IKKE bare jeg som reagerte på det der, er ikke bare det heller. Er mange tilfeller.

kan like så godt diskutere hvor mange promp man slipper i løpet av en dag.. Har man ikke noe fornuftig å si, holder man kjeft!

[Gjest CatePus]

Vi leier leilighet. Alt jeg har kjøpt (som er nesten alt av møbler) tar jeg med meg. Er glad i han, men han kan ikke gi meg det jeg trenger og forlanger av en mann.

Så det med deling av ting går nok greit. Orker ikke alt styr med pakking, oppussing, osv osv. brukte nesten alle epngene mine på å fiske den leiligheten vi leier nå og trives godt i den, men blir for dyrt å bo der aleine. Vil ikke bo med venner/venninner.

Dette kommer nok til å stoppe seg selv tror jeg. Så kan likså godt kutyte ut nå, trenger ikke dra det ut..

Jeg krever ikke så mye heller. Liker familieliv, aksepterer rutiner. Men vil ha noe mer enn en guttunge. Virker ikke som om han skjønner hva jeg mener heller. Virker som om han falelr tilbake i tid, og ikke går fremover sånn som resten av oss.

Ektesakpsrådgiver vil jeg ikke, for jeg vil ikke mer. men kan ikke forandre personligheten til noen. Uansett hvor hardt man åprøver. Har vel bare sett glatt over "problemene" med han før, ikke brydd emg om at han er sånn. men det kommer stadig tydligere frem. Han har også prolemr med å være med i sambtaler enten med venner eller min familie, som har vært veldig åpne og snille mot han. Han sier plutselig noe helt teit.. Og alle blir stille, helt til en tapper sjel prøver å spore over på noe annet. Er så flaut og jeg blir forbanna på han. Ikke skjeønne4r han når han bør holde kjeft heller.

Eks; Vi sitter å spise hele fammen, (min) og prater om ting og tang. mamma spør om han vil ha mer å drikke, han sier "neitakk, ellers takk." Så sier han plutselig "Lurer på hvor mange gangfer vi sier takk egentlig jeg.." Alle: "hva?". Så gjentar han seg selv.. Han mente rundt borte. masse jatakk, neitakk osv. Alle synes dette var helt fjernt å si midt i en annen samtale og prøver å prate videre, men han gir seg ikke. "Når hodler det sikkert sier jeg og smiler tappert og flau som f", men han gir seg ikke. "atte.. jeg mener sånn når man spør om man skal ha noe og sånn" HALLO? "Det HOLDER" prøver jeg rolig en gang til, men neida.. Bla bla.. og folk ser rart på akkuratt som om jeg bør unnskylde det hele, men de prøver å "skjønne" hva han mner og sier "sant det" eller noe sånt, og fortsetter i samtalen, men han gir sg ikke - nei da...

Til slutt så kliner jeg hånda i låret hans og sier passe irritert "kan du holde kjeft???" Alle blir stille, og han blir sur på meg.. Og furter resten av kvelden som er en bursdag, og de er alltid hyggelige med masse god mat, drikke og musikk. han viser tydelig at han er sur og sier ikke stort resten av kvelden. Når vi kommer hjem kjefter han på meg fordi (LES; ) JEG dreit han ut!?! men det klarte han fint selv, bare prøvde å gjøre det mindre pinlig jeg..

Jævla idiot!

Stakkar! Det var jo ikke så ille, det, da, at han reflekterte høyt over hvor ofte vi sier takk - men du som i utgangspunktet allerede er dritlei ham, synes sikkert alt han sier og gjør er teit!

Sikkert best for dere begge at dere sier takk for seg, he he.

Lykke til.

[Gjest CatePus]

Hvis du kan kalle det et tema da - for femåringer kanskje ja...

Bare så det er sagt så er det IKKE bare jeg som reagerte på det der, er ikke bare det heller. Er mange tilfeller.

kan like så godt diskutere hvor mange promp man slipper i løpet av en dag.. Har man ikke noe fornuftig å si, holder man kjeft!

Eh... Her i huset elsker vi prompehumor.....

[Gjest Pricilla]

Uffda... regner med at du valgte et dårlig eksempel, for her var det vitterlig du som dreit han ut. Å behandle et annet menneske på den måten vitner om lite respekt for vedkommende.

Dere kommer nok til å få det bedre begge to om dere går fra hverandre og finner partnere dere kan respektere :-)

JEG mener fortsatt jeg har rett! ; ) (Kan du se hvor sta jeg er).

Når hele fammen gir han merklige blikk og prøver å få han over på annet tema og han ikke gir seg, forlk later som om de ikke hører han lenger osv. så synes jeg at jeg måtte få han til å skjønne at det var best å klappe igjen. Har forsvart hans oppførsel så mange ganger ovennfor min familie at jeg ikke gidder mer, for de har rett.

Hadde du vært til stede (eks. mitt) hadde du skjønt det.. Til og med broren min (som godtar alle) lurte på om det hadde ramla ut noen skruer.

Og jeg sa det TRE ganger at nå holder det.. Akuratt som en unge i butikken som maser og maser og maser og maser om is!

[Gjest Pricilla]

Eh... Her i huset elsker vi prompehumor.....

Det er en ting, men man avbryter ikke andre i en samtale i et selskap og begynner å prate piss??? Er DEN jeg ikke helt klarer å svelge.

Dessuten var vi ikke drittlei på det tidspunktet, han har alltid gjort og sagt sånne ting som jeg aldri kunne tenke meg å sagt og gjort. Men har latt det være opp til han så lenge han ikke driter meg ut. Helst ikke seg selv heller da, men det går som regel dårlig..

VÅRE felles venner faktisk er enig med meg. men han er jo søt og da, men det er på tide å begynne å bli litt mer voksen. Ikke dermed sagt at han bare skal delta i dype diskusjoner, men tenke før man sier noe er en god start.

[Gjest CatePus]

Det er en ting, men man avbryter ikke andre i en samtale i et selskap og begynner å prate piss??? Er DEN jeg ikke helt klarer å svelge.

Dessuten var vi ikke drittlei på det tidspunktet, han har alltid gjort og sagt sånne ting som jeg aldri kunne tenke meg å sagt og gjort. Men har latt det være opp til han så lenge han ikke driter meg ut. Helst ikke seg selv heller da, men det går som regel dårlig..

VÅRE felles venner faktisk er enig med meg. men han er jo søt og da, men det er på tide å begynne å bli litt mer voksen. Ikke dermed sagt at han bare skal delta i dype diskusjoner, men tenke før man sier noe er en god start.

Noen trenger mer tid enn andre for å "bli voksen" - noen blir vel aldri helt voksen...

Dere har nok glidd fra hverandre her, og befinner dere ikke på samme nivå.

Han er jo sikkert en trivelig type, han, men det betyr ikke at DU trenger å like ham..

Det er ingen som har skylden når det ikke fungerer - man kan ikke forlange av folk at de skal forandre seg sånn at vi kan like dem bedre..

Kjenner meg forøvrig veldig godt igjen, og er glad jeg sa takk for seg den gang...

Gå ut og finn drømmemannen, du!

[Gjest CatePus]

JEG mener fortsatt jeg har rett! ; ) (Kan du se hvor sta jeg er).

Når hele fammen gir han merklige blikk og prøver å få han over på annet tema og han ikke gir seg, forlk later som om de ikke hører han lenger osv. så synes jeg at jeg måtte få han til å skjønne at det var best å klappe igjen. Har forsvart hans oppførsel så mange ganger ovennfor min familie at jeg ikke gidder mer, for de har rett.

Hadde du vært til stede (eks. mitt) hadde du skjønt det.. Til og med broren min (som godtar alle) lurte på om det hadde ramla ut noen skruer.

Og jeg sa det TRE ganger at nå holder det.. Akuratt som en unge i butikken som maser og maser og maser og maser om is!

haha! men kanskje han må lære selv, gro sine egne sosiale antenner? Dakar liten (ser for meg en liten gutt på sju med fregner og skrubbsår).

[Gjest ThinkAboutIt]

Les det du skriver en gang til. Alt i forholdet som er galt er hans feil. Har du en slik destruktiv innstilling blir det aldri bra.

Kanskje du skulle prøve å se på dere litt utenfra, fokuser på begges behov og ønsker, og se om det kanskje er noe du også kan gjøre for at dere skal få det bedre.

Og ligg unna andre. Det at du forelsker deg i andre, gjør deg automatisk mer negativt innstilt til det forholdet du er i. Du trenger "unnskyldninger" for å forlate samboeren din, det ligger gjerne som en ubevisst motivasjon bak det hele.

[petter smart]

Hvis du kan kalle det et tema da - for femåringer kanskje ja...

Bare så det er sagt så er det IKKE bare jeg som reagerte på det der, er ikke bare det heller. Er mange tilfeller.

kan like så godt diskutere hvor mange promp man slipper i løpet av en dag.. Har man ikke noe fornuftig å si, holder man kjeft!

Du minner meg om min søster, hun klager alltid på at mannen hennes og jeg diskuterer ufornuftige ting uten noen logikk i. Men skal en bare prate om seriøse ting da?

Personlig liker jeg å snakke om tulleting, ikke alltid selvfølgelig, men noen ganger.

Det blir litt feil dersom du skal definere hva som er fornuftig og ikke.

Og hvor kjedelig må de ikke ha det de som bare snakker om fornuftige ting *himler med øynene* :-)

Men jeg skjønner at det er mengden som har bygd seg opp som skaper problemer. Håper du finner ut av, uansett hva du måtte finne på.

[petter smart]

Det er en ting, men man avbryter ikke andre i en samtale i et selskap og begynner å prate piss??? Er DEN jeg ikke helt klarer å svelge.

Dessuten var vi ikke drittlei på det tidspunktet, han har alltid gjort og sagt sånne ting som jeg aldri kunne tenke meg å sagt og gjort. Men har latt det være opp til han så lenge han ikke driter meg ut. Helst ikke seg selv heller da, men det går som regel dårlig..

VÅRE felles venner faktisk er enig med meg. men han er jo søt og da, men det er på tide å begynne å bli litt mer voksen. Ikke dermed sagt at han bare skal delta i dype diskusjoner, men tenke før man sier noe er en god start.

Slik du skrev det først kom det ikke fram at han avbrøt noen, det blir noe helt annet - uavhengig av emne.

Men at du føler at han driter deg ut bare fordi hans emner ikke er like "fine" som dine blir for dumt. Når den ene i et forhold føler seg for god/intelligent osv enn den andre farer det fort utforbakke.

Jeg synes det er trist at du skal føle deg driti ut bare fordi han tar opp ting du ikke ville gjort. Og det sier mer om deg enn om han.

At du i tillegg behandler han som en liten unge og prøve å "oppdra" han til å ikke snakke om det som er naturlig for han er ikke bra.

At du diskuterer slikt med dine venner sier en del om både de og deg. Jeg kunne aldri, uansett foranledning, diskutert ting jeg mente var feil med min samboer med mine venner. Aldri.

Jeg tror nok, som flere er inne på, kjærligheten er borte og du leter etter/finner på dårlige sider ved han for å rettferdiggjøre bruddet du ønsker. Men kanskje er det beste et brudd uansett.