En av mine favoritt filmer...

5. juni 2003

Se trailern!

http://www.apple.com/trailers/miramax/amelie/

Ps.

Har du sett filmen og likte den, kan jeg i aller høyeste grad annbefale Delikatessen (av samme regissør) også, svart humor på sitt beste*

5. juni 2003

Amelie

Pass deg for Amélie. Før du vet ordet av det har hun ryddet opp i livet ditt.

Tekst: Arne Svingen

En film kan bæres av én eneste god idé. Noen filmer trenger et nettverk av gode ideer for å holde tråden. Filmvitere og dramaturger forteller at man ikke skal lesse på for mye. Folk klarer ikke å ta det inn. Her er beviset på at en del filmvitenskap ikke går særlig godt overens med virkeligheten, om man bare gjør det på en måte som lærebøkene aldri formidler. Den fabelaktige Amélie fra Montmartre (Le fabuleux destin d'Amélie Poulain) er pålesset, det er rene overfloden av fantasi, det syder i alle bauger og kanter – og best av alt: det fungerer! Det er én historie, det er mange historier, det er fantasi og uvirkelig virkelighet.

I et fyrverkeri av farger har Jean-Pierre Jeunet gitt oss en komedie om alvoret. Det triste er aldri riktig trist, humoren har alltid en undertone og hver lille avsporing har en mening som man aldri kan forutse utfallet av. Hver røde tråd går sine egne veier, men den er alltid like rød når du nøster den opp til slutt.

Mange filmer har lært oss at det bare finnes en type logikk, og dette er slett ikke bare amerikanernes skyld. Mennesker er uforutsigbare og logikk styres av den hjernen som utfører den. Dette er en av stadig sjeldnere filmer som utforsker den forunderlige logikk og får oss til å kjøpe hver trevl. Hvordan klarer filmen det?

La oss begynne med selve historien. Den er enkel. Og komplisert. Faren tror lille Amélie har en hjertefeil. Men Amélies hjerte banker bare ekstra fort når hennes følelseskalde far for en gangs skyld tar på henne. Derfor vokser Amélie opp i et beskyttet miljø, med en nevrotisk mor (som dør da en kanadisk selvmordshopper treffer henne) og den stadig mer distanserte faren. Til slutt flytter en voksen Amélie hjemmefra og tar seg jobb på kafeen To vindmøller i Paris. I mangel av store hendelser i sitt privatliv, begynner hun å interessere seg for livene til menneskene rundt seg. Etter hvert oppdager hun at det er mulig å innvirke på sine omgivelser, om man er kløktig og samtidig forsiktig. Amélie har et beskjedent, men utspekulert vesen, heldigvis styrt av et stort hjerte.

Persongalleriet teller ekstreme figurer i alle ender av skalaen. Her er den kjærlighetssyke hypokonderen, den sjalu elskeren med konspirasjonsteorier, mannen som er laget av glass, den tilbakestående velgjøreren, kvinnen i kjærlighetssorgens dypeste avgrunn, den usympatiske grønnsakshandleren, mannen som gjemte leker i veggen som barn og han som samler mislykkete bilder fra byens fotoautomater. Alle har de en drøm, et behov, et problem, som Amélie virker inn på. Noen ganger merker de hennes nærvær, andre ganger ikke. Et sted ligger også den tikkende bomben som Amélie trenger mer enn noe annet i sitt liv, nemlig kjærligheten.

Personene har sine små eller store særheter og vipper stadig mot karikerte figurer. Men måten deres liv og egenskaper blir fortalt på, med korte og overraskende setninger og scener, forklarer mer enn enhver inngående beskrivelse noen sinne ville gjort. Vi får vite hva de liker, hva de misliker, hva som gjør dem spesielle, og så føler vi plutselig at de er gamle kjente. Filmspråket er lekent, det finnes ingen effekt som er for stilbrytende: malerier kan snakke, sufflører står i kjellerrom, sexakten kan forårsake et mindre jordskjelv, fotoautomatbilder kommer til liv, fort film, sakte film, skjeve vinkler, bevegelig kamera, stillestående scener, store tablåer, intense nærbilder. I denne overfloden av fantasirike og nøye planlagte detaljer og farger, finnes det samtidig en sterk medfølelse for menneskene den forteller om. De er kanskje ikke det vi forbinder med normale, men samtidig er de heller ikke unormale nok til at vi mister interessen. En balansegang som ofte faller over i outrert ekstremisme i andre filmer, er her behagelig hentet inn, mye takket være svart og befriende humor.

Tempoet kan virke utmattende i perioder, men akkurat når man trenger en pause som mest, tar Jeunet historien ned på et roligere plan. Nesten umerkelig skrur han hastigheten opp og ned, og filmen får ingen normal kurve inndelt i akter, den blir mer som gode kortfilmer satt etter hverandre – og som på magisk vis blir til et hele. Jeunet forteller selv at anekdotene han hadde samlet opp gjennom årene var nok til fire-fem spillefilmer. Men en dag dukket en kvinne opp i fantasien og bitene falt på plass. Hun kunne være bindeleddet mellom historiene, fordi hun bestemmer seg for å forandre livene til menneskene rundt seg, hun vil at de skal ha det bedre. ”Historien bare falt ned på oss, som moden frukt”, forteller Jeunet, som skrev manuset sammen med Guillaume Laurant, som også var involvert i dialogen på De fortapte barns by.

På mange måter går Jeunet tilbake til den typen historie han gjorde i debutarbeidet Delikatessen. Sterke menneskeskjebner i et visuelt lekent landskap som tar livsstyrende valg. Men i motsetning til sine andre filmer, inkludert Alien: Resurrection, har han denne gangen tatt historien ut av filmstudioet og filmet alt i den virkelige verden. Paris kan være mørk og dyster i Jeunets verden, og den kan like etterpå boble av liv og lyst. Samme by, forskjellige stemninger. Jeunet filmer med Kurosawas læresetning i bakhodet: hvert bilde skal være som et maleri. Gater ble ryddet for biler, grafitti ble vasket av vegger og reklameplakater ble erstattet med fargerik kunst. Estetikken har alltid vært viktig for regissøren, selv om smaken har tendert mot livets mørke sider. Delikatessen var full av svart, svart humor, med en fascinerende undertekst av det fryktelige. De fortapte barns by gikk ned i et annerledes og dypere mørke, mens Alien: Resurrection hadde premissene allerede på plass, han var leid inn for å gjøre det han hadde bevist at han kunne. 47-årige Jeunet fant etter hvert ut at han ønsket å lete etter det gode i menneskene, derfor måtte det bli en lystigere og morsommere film. Publikum måtte få den gode magefølelsen på vei ut av kinosalen.

Opprinnelig var hovedrollen tiltenkt engelske Emily Watson. Jeunet liker å skrive manus med en spesiell skuespiller i tankene. Hovedpersonen het til og med Emily og var oppvokst i England. Emily Watson elsket manuset og takket ja. Innspillingstiden var beregnet til seks måneder, noe Watson hele tiden syntes var lenge å være hjemmefra. Da det i tillegg oppsto en situasjon i privatlivet hennes, ringte hun Jeunet under første dag av forproduksjonen og avlyste. Dette forskjøv alt. Jeunet satte seg ned med manuset på nytt. Det som opprinnelig var tenkt som en internasjonal innspilling, skulle nå bare foregå i Montmartre. Store forandringer ble gjort, men hovedpersonen var den samme, denne gang med navnet Amélie Poulain. Inn kom 23-årige Audrey Tautou, mørke øyne og en anelse uskyld. Tilgangen på franske menn som kan passe i en romantisk hovedrolle er ikke lenger så overveldende, og valget av Mathieu Kassovitz ble enkelt. Mange vil sikkert gjenkjenne særegne ansikter fra Jeunets tidligere filmer, særlig Dominique Pinon, han med leppene, her som sjalu eks-kjæreste. Andre drar nok kjensel på oldtimerne Rufus (faren) og Serge Merlin (mannen av glass).

Som en del av handlingen bruker Jeunet korte dokumentarsnutter: en hest løper sammen med syklistene i Tour de France, en svart sangerinne med elgitar, en dansende amerikaner med trebein. Disse opptakene gir Amélie til mannen av glass, han som lever i en polstret verden på grunn av beinskjørhet og bruker hele dagen på å kopiere Renoir. Måten Jeunet her bryter med sin fortellerstruktur, eller manglende sådan, gir grobunn for tanker etter at kinolysene er slått på. Livet der ute er uforutsigbart og pussig, og det er noe mer enn hva vi legger i det.

Elegant er også måten Amélie får sin far til å innse at han må komme seg ut i verden. Hun stjeler en stygg hagegnom fra alteret faren har laget til sin kone, og sender den med en flyvertinne ut i verden. Med jevne mellomrom kommer det brev med fotografier av hagegnomen foran landemerker i Russland, USA, Egypt og Kambodsja, før den en dag kommer tilbake til alteret i hagen, like hel, men veldig bereist. Faren skjønner med ett hva han har gått glipp av. Underveis kan dette virke som underfundige innfall, men alle historier og løse tråder får sin løsning, også filmens hovedemne: skal Amélie finne kjærligheten må det være noen som står til hennes spesielle personlighet. Vi skjønner tidlig at han finnes, men veien fram for de to er mer enn sedvanlig kronglete, mye på grunn av hennes egen redsel for de store følelsene. Amélie er et arrangementsmessig under og hvert møte blir til en nøye koreografert hendelse, like vellykket hver gang, helt til hun må ta stilling til alvoret – og da trekker hun seg. Til slutt kommer likevel det store øyeblikket, den ene scenen i filmen som virkelig blir rørende. Ellers er latteren en vedvarende ledsager.

Den fabelaktige Amélie fra Montmartre forteller om store ting på en liten måte. En fabel om livene våre, det som gjør hvert individ annerledes, men samtidig med drømmer som er gjenkjennelige for oss alle. Det særegne franske som mange snakker om er ikke overveldende på noen måte, denne filmen kunne nok vært laget i langt flere verdenshjørner enn man skulle tro. Det handler om å leke, det handler om sprengkraften til gode og annerledes ideer – og om det å tørre der andre går seg vill i filmskole-dramaturgi.

Du kan sikkert få det morsommere denne høsten. Men ikke på kino.

Delikatessen

Det er kannibalistiske tilstander i Paris 15 år etter «den store katastrofen». Byen ligger tilsløret i tåkete, dunkelt lys, og folk lusker rundt i farlig sulten forfatning. I en luguber leiegård i utkanten av byen har slakteren situasjonen under kontroll. Han ansetter nye vaktmestre med jevne mellomrom, og sveiper over dem med kjøttøksa når de har vært der en stund. Slik får leieboerne mat på bordet. Komplikasjoner oppstår imidlertid når den forhenværende klovnen Louison tiltrer stillingen. Han utvikler et forhold til slakterens nærsynte datter, Julie. Hun ønsker naturlig nok ikke å få sin store kjærlighet servert som middagsmat, og prøver å finne en vei ut av situasjonen.

Filmen har et fantastisk, burlesk persongalleri. I leiegårdens kjeller bor Monsieur Poutin; han sitter i en stol med vann til anklene og spiser snegler som kryper rundt i det sumpaktige rommet. Noen etasjer over surrer suicidale Aurore rundt med stemmer i hodet, og prøver fortvilet å gjennomføre diverse oppfinnsomme selvmordsmetoder. Brødrene Roger og Robert sitter på et verksted og serieproduserer rare konstruksjoner som sier «Møææææ» når de bli snudd på hodet. Disse personene utgjør sammen med resten av aktørene en fascinerende floke av relasjoner og intriger.

Delikatessen er en bisarr komedie med et betydelig politisk budskap. Huset med dets beboere er et kapitalistisk samfunn i miniatyr. Det er markedslovene om tilbud og etterspørsel som gjelder. Den som rår over rikdommene har makten. Sammen med kjøttet kjøper de seg også bekvemmelighet. De vet hva de spiser, men slipper det ubehagelige ansvaret for det de er med på. På samme måte har folk under autoriære regimer i ettertid basert sitt forsvar på uvitenhet og god tro.

Noe av det mest imponerende med Delikatessen, er hvordan regissørene Jeunet og Caro, sammen med fotograf Khondji, klarer å skape de begredelige omgivelsene om til visuelle nytelser. Filmen er fremragende fotografert i gulbrune fargetoner som gir en varm følelse og demper den ellers dystre etterkrigsstemningen filmen fremstiller. Jeunet og Caro har tidligere jobbet med kortfilm og reklamefilm. Delikatessen er deres første samarbeidsprosjekt og spillefilmdebut. I 1997 samregisserte de De fortapte barns by (Bfk, h-98), nok et visuelt mesterverk.