Hvordan vil barnet takle dette?

[caspers]

Jeg og min samboer gjennom 11 år har bestemt oss for å gå fra hverandre. Jeg har nå fått meg leilighet og skal ha med meg sønnen vår på snart 3 år. Jeg gleder meg enormt til å komme meg bort fra han - til frihet, men er bekymret for gutten vår.

Er det noen med erfaringer som vil dele dem med meg?

Hvordan tror dere det blir å tilpasse en 3-åring til en ny boplass (samme by, men nytt hus), nye naboer og lekekamerater osv. Det blir heller ikke "vanlig" samvær med far da han jobber på båt og er hjemme noen uker i slengen. Blir dette vanskelig eller kommer det til å gå bra? Er det noe jeg bør tenke på og ta hensyn til?

Håper på mange og raske svar.

[Gjest mamma22]

Jeg tror det vil gå bra. Vi flyttet med en på 2 1/2 og har ikke møtt på noe som helst problem. Har forklart, men hun har aldri spurt. Vi flyttet sammen med pappan da så akkurat det med å skille far og barn vet jeg ikke så mye om. En venninne av meg flyttet sammen med sitt barn på ca. samme alder. Hun spurte plutselig en dag "når skal vi hjem?", moren sa bare at nå bor vi her, og så var det greit Hun måtte bytte barnehage også og det gikk visst kjempefint. Bare fortell og forklar så godt du kan, så tror jeg barnet ditt lett vil akseptere forandringene.

[skygge]

Jeg tror det vil gå bra. Vi flyttet med en på 2 1/2 og har ikke møtt på noe som helst problem. Har forklart, men hun har aldri spurt. Vi flyttet sammen med pappan da så akkurat det med å skille far og barn vet jeg ikke så mye om. En venninne av meg flyttet sammen med sitt barn på ca. samme alder. Hun spurte plutselig en dag "når skal vi hjem?", moren sa bare at nå bor vi her, og så var det greit Hun måtte bytte barnehage også og det gikk visst kjempefint. Bare fortell og forklar så godt du kan, så tror jeg barnet ditt lett vil akseptere forandringene.

Hei caspers.

Min datter var rundt 2,5 år når vi flyttet ut fra faren hennes. Og jeg forklarte henne hva som skulle skje (flyttig og slikt) på en veldig enkel måte (som passet til alderen) og flyttingen/tilpassingen gik helt greit.

Hun fik masse ekstra kos og klem i flytteperioden og ekstra oppmerksomhet i en god stund etterpå. Prøvde å snakke om alt på en positiv måte, og aldri aldri si noe negativt om faren hennes.

Forutsiktbar hverdag syntes jeg var viktig for hennes del.

Men barn er forskjellige og behovet for informasjon og forklaringer kan jo variere.

Du kjenner barnet best så du må nesten vurdere på hvilken måte du ønsker å gjøre overgangen på

og for all del prøv å holde fronten oppe foran barnet. Hvis du sliter med humøret eller noe slikt ? Hvis bruddet er vanskelig

Lykke til i fremtiden. Dette klarer dere fint

[Gjest peacemaker]

Hei caspers.

Min datter var rundt 2,5 år når vi flyttet ut fra faren hennes. Og jeg forklarte henne hva som skulle skje (flyttig og slikt) på en veldig enkel måte (som passet til alderen) og flyttingen/tilpassingen gik helt greit.

Hun fik masse ekstra kos og klem i flytteperioden og ekstra oppmerksomhet i en god stund etterpå. Prøvde å snakke om alt på en positiv måte, og aldri aldri si noe negativt om faren hennes.

Forutsiktbar hverdag syntes jeg var viktig for hennes del.

Men barn er forskjellige og behovet for informasjon og forklaringer kan jo variere.

Du kjenner barnet best så du må nesten vurdere på hvilken måte du ønsker å gjøre overgangen på

og for all del prøv å holde fronten oppe foran barnet. Hvis du sliter med humøret eller noe slikt ? Hvis bruddet er vanskelig

Lykke til i fremtiden. Dette klarer dere fint

Hadde vi taklet ting like lett som barna, ja da ville mye vært lettere og så fornuftige som de kan være.

[mamma36]

Hei caspers,

Skjønner godt hva du mener, er i samme situasjon selv. Forskjellen er at jeg har to barn og de er litt eldre, 9 og 6 år.

Første bud er å være ærlig og åpen tror jeg. Forberede på en åpen og positiv måte at dere skal flytte. Barn trenger å føle at de er trygge, og så lenge du er ærlig mot sønnen din oppnår du at han føler tillitt og trygghet på at dette ikke noe farlig og skummelt. Barn er utrolig tilpasningsdyktige, og så lenge det ikke blir noe hemmeligheter og negative holdninger tror jeg det skal gå bra for dere.

Min datter på 6, trengte utrolig mye oppmerksomhet og kos til å begynne med, og jeg måtte hele tiden fortelle og forsikre henne om at jeg jeg var glad i henne og at jeg og Pappaen hennes ikke skulle forlate henne.

Min sønn på 9, var mye sint på meg til å begynne med, og syntes det var trist at ikke hele familien skule bo sammen lenger.

Pass på at du ikke koser og prater han "i senk", fortsett livet deres som før så langt det lar seg gjøre.

Lykke til!