En stemamma's tanker...

[Gjest anonym stemor for øyeblikket]

Jeg lurer på om jeg er slem...

Jeg er stemamma til verdens tre nydeligste unger. De er forholdsvis små (eldste er 8).

Jeg trives godt med barn, har utdannelse innen området. Jeg liker ungene kjempegodt, og det er gjensidig. De oppsøker meg, spør etter meg når jeg ikke er hjemme, vi prater mye sammen og gjør mye sammen. Forholdet til barnas pappa er flott, og forholdet til mamma'n er fullstendig uproblematisk...

Så hva er da problemet?? Jo... Jeg blir så sliten av å ha dem her - enda de ikke er her spesielt ofte, engang... (litt mer enn "vanlig" samvær). Jeg trives godt med dem også - så hvorfor føles det som et pes hver gang jeg våkner og vet at "i dag er det barnedag", eller "uff, ingen avslapning nå til helgen"?

Jeg har vært borti MANGE unger opp gjennom årene, og disse er greie, enkle å ha med å gjøre, med masse sjarm og uten særlige nykker. Jeg har vært utrolig heldig. Jeg er glad i dem - men har en tendens til å nesten grue meg før de kommer. Når de først ER her, er det som regel ok.

Jeg har bodd sammen med pappa'n deres i et år, og vi har begynt å snakke om felles barn. Men jeg vet ikke om jeg tør. Er det sånn, at man gruer seg til å komme hjem til dem? Er det sånn at man aldri får tid til seg selv? (det får jeg nå nemlig, pappa'n er kjempeflink med dem, og tar det aller meste av "jobben" med dem).

Er det fordi jeg ikke er "vant" til dette enda? Eller egner jeg meg rett og slett kun til å omgås barn fra 8-17, og så gå hjem og ha fri?

Må få legge til at ste-barna mine ikke merker noenting, at jeg er engasjert i deres liv helt naturlig, både fra deres og min side. Som sagt, helt greit når de først ER her, men jeg gruer meg før de kommer... Uten at jeg finner noen grunn til det...

Dette er kanskje et tabu-emne, men finnes det noen ste- eller ikke-ste-foreldre som kjenner seg igjen i noe av dette?

[Gjest ingjerd33 (med en 6-åring)]

jeg er ikke ste-mor, men mor - og det klokeste noen sa til meg før jeg fikk barn var:

"Å ha barn er MYE mer slitsomt enn du tror. Men det er også MYE mer morsomt enn du tror..."

Små unger er slitsomme. Tre unger (!) er minst tre ganger så ille. Og det er det uunngåelige ansvaret, hele tiden, som er slitsomt. Men er det dine egne har du i det minste hatt noen år å opparbeide deg toleranse for det, pluss endel hormoner som gjelder godt på vei.

Nei, jeg gruer meg ikke for å komme hjem. Men du, hvor jeg trenger de fridagene jeg får...

[baktus]

Hei - jeg tror det samme som ingjerd skriver.

Man blir veldig sliten av barn, sjøl om man er aldri så glad i dem.

Men det er en forskjell på egne og andres barn.

- For det første er man så nært knytta til egne barn at man har et anna forhold, og for det andre er det noe med at egne barn har man fulgt helt fra starten (fødsel, sv.skap) og har vent seg til utviklinga.

Du er aldeles ikke slem! Det virker som du er ei veldig engasjert og bra/flink/koselig stemamma!