Når han har barn fra før....

[Gjest Veier for og imot....]

Er det noen ste-mammer der ute. Hva er dine erfaringer?

[ebra]

Hei

Jeg er stemor til 3 gutter og har en datter selv.Det har vært en utfordring, men samtidig veldig givende. Det aller viktigst er at du må bruke god tid. Ikke overøs dem med gaver og kjærtegn, men la dem bli kjent med deg i sitt eget tempo. Vær lyttene og humoristisk og klar på at du ikke er deres mor og at du heller ikke har noen intensjoner om å være det.(Hvis de har kontakt med sin egen mor da.) Du vil nok oppleve frustrasjon i forhold til oppdragelse og kanskje føle at du får for lite oppmerksomhet oppmerksomhet fra din kjæreste.Konfronter han med dette på en ok. måte hvis du synes det går for langt.Ikke la barna oppleve det. Ting tar tid. Etterhvert kan også du sette grenser og si dine meninger. Det er jo det barn ønsker, men det er viktig å bruke tiden. Lykke til. Jeg er sikker på at det går bra, bare du er tålmodig. du kan faktisk bli en kjemperessurs for din kjæreste og dine stebarn, noe dere vil nyte godt av i årene som kommer

[Babette]

Jeg er sammen med en som har barn, men aldri i livet om jeg kaller meg stemor. Slik er mitt ståsted. Jeg liker ungene og har ingen problemer med å komme overens med dem, men holder meg litt i bakgrunnen. De har jo sine foreldre, og de to vil alltid være de viktigste for dem. Jeg er pappas kjæreste. Snill og morsom, men jeg krangler aldri med dem og får ingen betroelser. Og jeg har aldri tilbrakt tid alene med dem. Men så er de også nesten voksne, det er viktig å presisere.

Jeg skriver dette for å vise at det finnes flere rollevarianter enn stemoren i slike situasjoner.

I begynnelsen irriterte jeg meg over at han var så raus med penger overfor ungene, som etter min mening er noe bortskjemte og kravstore. Men: Jeg har satt meg inn i hans følelser og vet at han sliter med dårlig samvittighet p.g.a. skilsmissen og fordi han har for lite tid til dem. Tror det er særlig vanlig at skilte fedre ikke kan si nei til døtre som spør om penger. Og det skjønner jeg. Men det tok litt tid.

I stedet for å kritisere ham for å skjemme dem bort, spurte jeg om han synes det er vanskelig å si nei til dem. Da fikk vi en fin og åpen samtale som gjorde meg mye klokere og mange erfaringer rikere. Og han slapp å gå i forsvarsposisjon.

En annen ting som er kjempefint for meg er at jeg som ufriviilig barnløs er så fullstendig "off the hook" i det nye forholdet. Han har fått de barna han vil ha, og ville ha sagt nei til flere uansett. Så der er vi en perfekt match.

Hvis du nå leser mellom linjene at jeg ikke er særlig barnekjær av type og hadde koblet ut kontakten for morskjærlighet for lenge siden - så har du gjettet helt rett. Til tross for dette går det helt fint.

Jeg skriver bare om meg selv, men håper du skjønner mitt budskap. Å være sammen med en som har barn trenger ikke å plassere deg inn i en ferdig oppgått løype. Du må godta at barna går foran det meste, men bortsett fra det kan mye gå seg til. Men hadde barna vært små, ville ikke jeg ha vært den rette for ham. Det innser jeg klart.

Nå er det sikkert mange som lurer på hvorfor jeg titulerer meg ufrivillig barnløs hvis jeg ikke er noe særlig glad i barn. Dette er litt komplisert, og det blir for privat å gå inn på det.

[Zirine]

Jeg er sammen med en som har barn, men aldri i livet om jeg kaller meg stemor. Slik er mitt ståsted. Jeg liker ungene og har ingen problemer med å komme overens med dem, men holder meg litt i bakgrunnen. De har jo sine foreldre, og de to vil alltid være de viktigste for dem. Jeg er pappas kjæreste. Snill og morsom, men jeg krangler aldri med dem og får ingen betroelser. Og jeg har aldri tilbrakt tid alene med dem. Men så er de også nesten voksne, det er viktig å presisere.

Jeg skriver dette for å vise at det finnes flere rollevarianter enn stemoren i slike situasjoner.

I begynnelsen irriterte jeg meg over at han var så raus med penger overfor ungene, som etter min mening er noe bortskjemte og kravstore. Men: Jeg har satt meg inn i hans følelser og vet at han sliter med dårlig samvittighet p.g.a. skilsmissen og fordi han har for lite tid til dem. Tror det er særlig vanlig at skilte fedre ikke kan si nei til døtre som spør om penger. Og det skjønner jeg. Men det tok litt tid.

I stedet for å kritisere ham for å skjemme dem bort, spurte jeg om han synes det er vanskelig å si nei til dem. Da fikk vi en fin og åpen samtale som gjorde meg mye klokere og mange erfaringer rikere. Og han slapp å gå i forsvarsposisjon.

En annen ting som er kjempefint for meg er at jeg som ufriviilig barnløs er så fullstendig "off the hook" i det nye forholdet. Han har fått de barna han vil ha, og ville ha sagt nei til flere uansett. Så der er vi en perfekt match.

Hvis du nå leser mellom linjene at jeg ikke er særlig barnekjær av type og hadde koblet ut kontakten for morskjærlighet for lenge siden - så har du gjettet helt rett. Til tross for dette går det helt fint.

Jeg skriver bare om meg selv, men håper du skjønner mitt budskap. Å være sammen med en som har barn trenger ikke å plassere deg inn i en ferdig oppgått løype. Du må godta at barna går foran det meste, men bortsett fra det kan mye gå seg til. Men hadde barna vært små, ville ikke jeg ha vært den rette for ham. Det innser jeg klart.

Nå er det sikkert mange som lurer på hvorfor jeg titulerer meg ufrivillig barnløs hvis jeg ikke er noe særlig glad i barn. Dette er litt komplisert, og det blir for privat å gå inn på det.

Hvor gamle er barna hans?

[Babette]

Hvor gamle er barna hans?

Det tør jeg ikke å fortelle. Er altfor redd for at noen i nærmiljøet skal kjenne meg igjen. Men de er over 16, såpass kan jeg si.

Hvis det da var meg du spurte?

[Zirine]

Det tør jeg ikke å fortelle. Er altfor redd for at noen i nærmiljøet skal kjenne meg igjen. Men de er over 16, såpass kan jeg si.

Hvis det da var meg du spurte?

Javisst var det deg:)

ok, den er grei, men nå tror jeg selvfølgelig at de barna er MINST 30 år

[Babette]

Javisst var det deg:)

ok, den er grei, men nå tror jeg selvfølgelig at de barna er MINST 30 år

Ja, de er 30, 40 og 50.

Den eldste har så smått begynt å tenke på å flytte ut, men det har jo ingen hast.

[Zirine]

Ja, de er 30, 40 og 50.

Den eldste har så smått begynt å tenke på å flytte ut, men det har jo ingen hast.

Sjarmerende *host*