Min samboer er deprimert!

[Gjest Modumjente]

...Og det er ikke det enkleste å forholde seg til. Uansett hva jeg leser og studerer, så får jeg vite mye om hvordan depresjon kan oppstå, hva symptomene kan være, hva slags behandling som brukes, hvilke medikamenter han kan ta, osv.

Men ingen steder finner jeg noen gode råd om hvordan JEG som nærmeste "pårørende" skal forholde meg!

Han takler for tiden ingen form for fysisk kontakt - ingen klemmer, ingen kjærtegn, ingen kyss. Sex har vært fraværende de siste to-tre månedene. Selv i søvne rykker han til om jeg ubevisst kommer nær ham, og flytter seg helt ut på kanten av sengen. Han er likegylding til alt rundt seg - åpner ikke post, tar ikke telefonen, glemmer avtaler, alt flyter.

Jeg prøver så godt jeg kan å trå støttende til, hjelpe til så langt det er mulig, men jeg føler at jeg ikke strekker til - jeg har ikke forutsetninger for å forstå hva det er han går gjennom.

Det er ikke lett å se at den du elsker høyest av alt har det sånn. Jeg savner noen gode råd angående hvordan jeg skal forholde meg til dette, og ikke minst hvordan jeg selv skal komme gjennom denne perioden uten å fly på veggene! For det er jo ikke til å legge skjul på at det er en tøff periode å komme gjennom for flere enn ham som står midt oppe i det!

Har opplevd en del råd som går på at "nå må du ikke være så opptatt av deg selv, husk hvordan han har det, nå må du ta deg av ham!"

Men for å kunne ta meg av ham, må jeg selv gjøre noe for å få overskudd, slik at jeg ikke utsletter meg selv midt i det hele!

Dette ble nok litt rotete, men forhåpentligvis er det noen som skjønner hva jeg prøver å si.

(Han er delvis sykmeldt, og får behandling, men det er ganske nytt enda.)

[sheba]

Heisann.. Du skriver ikke noe om han har hatt disse problemene tidligere, men en grunn må han vel ha uansett..

jeg var selv psykisk nede etter en fødsel noen år tilbake og jeg satte umåtelig stor pris på familien rundt meg selv om jeg ikke viste/sa noe til dem om det..

De verste feilene de gjorde var vel når de syntes synd på meg, gjorde hjemmet stille og rolig rundt meg, gikk altfor stille i dørene...

Det første du burde gjøre er vel og finne ut av kjernen til problemet her, det kan nok være vanskelig nok, det forstår jeg veldig godt..

men syns for all del ikke FOR mye synd på ham, da luller han seg vel enda dypere ned i elendigheta, forsøk og smile selv, finn frem det gode humøret og sist men ikke minst vit at dette IKKE er din skyld, du kan ikke leve hans liv og gå for dypt inn i hans problemer, da hjelper du absolutt ingen, du ender bare opp depressiv selv....

Vær deg selv, og medmenneskelig når du klarer det, la profesjonelle ta seg av behandlinga, en depressjon kan være alvorlig så ikke eksperimenter for mye selv...

Håper ting løser seg, lykke til...

[mil1365380270]

Hvis dere skal bo sammen; avtal et sted han kan dumpe posten sin, slenge klærne sine etc. Eller avtal at du kan legge det der, hvis du finner det rundt omkring. Han klarer sikkert ikke rydde, og du blir gal av rotet?

Pass på at felles regninger blir betalt hvis noen står i hans navn.

Prøv å være blid og hyggelig, dra et annet sted hvis du blir lei. Dette er beintøft for deg også, og hvis du ikke tar vare på deg selv, går kanskje forholdet i stykker.

Hvis han er så syk at han ikke en gang spiser uten at du sier det, burde dere kanskje snakke med terapeuten om at han kanskje burde innlegges, eller tilknyttes et dagsenter eller noe, for en periode.

Lykke til!

[Gjest kroppogsjel]

Heisann.. Du skriver ikke noe om han har hatt disse problemene tidligere, men en grunn må han vel ha uansett..

jeg var selv psykisk nede etter en fødsel noen år tilbake og jeg satte umåtelig stor pris på familien rundt meg selv om jeg ikke viste/sa noe til dem om det..

De verste feilene de gjorde var vel når de syntes synd på meg, gjorde hjemmet stille og rolig rundt meg, gikk altfor stille i dørene...

Det første du burde gjøre er vel og finne ut av kjernen til problemet her, det kan nok være vanskelig nok, det forstår jeg veldig godt..

men syns for all del ikke FOR mye synd på ham, da luller han seg vel enda dypere ned i elendigheta, forsøk og smile selv, finn frem det gode humøret og sist men ikke minst vit at dette IKKE er din skyld, du kan ikke leve hans liv og gå for dypt inn i hans problemer, da hjelper du absolutt ingen, du ender bare opp depressiv selv....

Vær deg selv, og medmenneskelig når du klarer det, la profesjonelle ta seg av behandlinga, en depressjon kan være alvorlig så ikke eksperimenter for mye selv...

Håper ting løser seg, lykke til...

Han må ha HJELP. Og det skal ikke være din1 Altså det jeg mener; du er hans samboer/ kjæreste og IKKE terapeut. Du er utdannet i det, og uansett må noen utenforstående til for at han skal våkne. Du skal være der og støtte ham og trøste ham. Men "inni" hodet hans skal du ikke. Det tjener ingen noe godt. ER du glad i ham, så la ham vite at du er der. Ta ansvar for penger og regninger- en stund. Han har mye å tenke på, og dette kan være godt å slippe. Men han må ikke falle helt ut, så la ham plukke opp klærne sine selv. og la ham gjerne vaske opp i blandt. Det er fin linje mellom krav og press, det å se hva som faktisk bør forventes og hva han faktisk ikke er i stand til å gjøre. Hva hvis du kontakter fastlegen for ham for henvisning til en god psykolog? Hjelp ham gjerne med sånt. Kjør ham til avtaler etc. Få ham litt i gang, men det store steget må han ta selv.

Flott at han har deg som ikke har gitt opp. God du!

Jeg er ikke psykolog, snakker kun av erfaring.

[Gjest Modumjente]

Han må ha HJELP. Og det skal ikke være din1 Altså det jeg mener; du er hans samboer/ kjæreste og IKKE terapeut. Du er utdannet i det, og uansett må noen utenforstående til for at han skal våkne. Du skal være der og støtte ham og trøste ham. Men "inni" hodet hans skal du ikke. Det tjener ingen noe godt. ER du glad i ham, så la ham vite at du er der. Ta ansvar for penger og regninger- en stund. Han har mye å tenke på, og dette kan være godt å slippe. Men han må ikke falle helt ut, så la ham plukke opp klærne sine selv. og la ham gjerne vaske opp i blandt. Det er fin linje mellom krav og press, det å se hva som faktisk bør forventes og hva han faktisk ikke er i stand til å gjøre. Hva hvis du kontakter fastlegen for ham for henvisning til en god psykolog? Hjelp ham gjerne med sånt. Kjør ham til avtaler etc. Få ham litt i gang, men det store steget må han ta selv.

Flott at han har deg som ikke har gitt opp. God du!

Jeg er ikke psykolog, snakker kun av erfaring.

Takk til dere som har svart meg!

Han går som sagt til lege, får foreløpig medisinsk behandling, men de skal i gang med samtaleterapi / henvisning til psykolog rett over ferien. (Hele Norge stopper jo opp om sommeren!)

Dette er nytt for oss begge, han har aldri hatt problemer med depresjon eller andre psykiske lidelser noen gang før.

Årsakene er mange, vil ikke gå inn på det her, men jeg vet at det ikke har noe med meg å gjøre.

Nok en gang; takk for svar! Hører gjerne fra flere også, dette er tøffere å takle enn jeg hadde forestilt meg!

[Gjest tod]

Jeg har selv tidligere hatt kraftige depresjoner. Da hadde jeg lett for å oppleve pårørende som masete og påtrengende, selv om det nok mer var bekymring og omsorg. Husk at din samboers trang til å trekke seg unna osv skyldes depresjonen, det er sykelig, og betyr ikke at han ikke liker deg; det betyr bare at nå har han en lidelse som gjør at alt sosialt føles veldig slitsomt.

Husk også at det er grenser for hva du kan gjøre/ta på deg av ansvar. Du kan aldri bli terapeuten hans, og du må også huske å ta vare på deg selv. Ikke ha dårlig samvittighet hvis du er ute med venninner e l.

Og til slutt: de aller fleste depresjoner går over av seg selv etter noen måneder, også uten behandling.