Adopsjonsekteskap?

[Gjest beriket]

Hei til dere alle her.

Dette innlegget kan sikkert lage mye "støy" her på DOL, men faktum er nå faktum enten man liker det eller ikke.

Ser at enkelte her er veldig opptatt av forholdet mellom a-foreldre og de adopterte barna.

Etter det jeg vet kan a-foreldre inngå ekteskap med adopterte "barn" i Sverige, og har kunnet det siden adopsjonens start i Sverige for snart 100 år siden.

Så var tilfellet også i Norge fra 1917 helt frem til 1987. At slike ekteskap finnes i Norge og Sverige kan det neppe være tvil om.

De a-foreldre og adopterte "barn" som ønsker å utvikle og vil etablere et parforhold her i landet, kan altså inngå ekteskap eller samboerskap bare ved å flytte til Sverige.

Vennligst ikke "skyt" på "beriket" for at dette er en adopsjonsrealitet mange sikkert ikke liker.

(Jeg har ikke uttalt meg et ord om hva jeg mener om dette, og vil slippe å bli tillagt meninger om dette fra noen. Bare så det er sagt.)

[Gjest drittlei beriket]

Haaaaaaaaaaaaaaaaaaallo????

[hix]

Det er my galt man kan gjøre som det ikke finnes lover mot, rett og slett fordi det ikke er behov for noen lovregulering. At loven i Sverige ikke regulerer ekteskap mellom adopterte og deres adoptivforeldre kan bety to ting;

a) Det svenske samfunnet velsigner denne typen ekteskap

Slike ekteskap inngås ikke i praksis, slik at behovet for en lovregulering ikke er der.

Du sier:

"At slike ekteskap finnes i Norge og Sverige kan det neppe være tvil om".

Hvis du begrunner dette i loven alene, så er du på ville veier. For å illustrere dette; Statskupp er en handling som rammes av norsk lov. I følge ditt resonement kan det da ikke være tvil om at statskupp forekommer i Norge.

At det finnes en lov i Norge betyr ikke at loven har kommet til anvendelse. At det _ikke_ finnes en lov i Sverige betyr ikke at handlingen er akseptert der. Skal du underbygge påstanden din må du ta utgangspunkt i praktiske rettsavgjørelser eller se på intensjonen bak endringen av loven.

[Gjest beriket]

Det er my galt man kan gjøre som det ikke finnes lover mot, rett og slett fordi det ikke er behov for noen lovregulering. At loven i Sverige ikke regulerer ekteskap mellom adopterte og deres adoptivforeldre kan bety to ting;

a) Det svenske samfunnet velsigner denne typen ekteskap

Slike ekteskap inngås ikke i praksis, slik at behovet for en lovregulering ikke er der.

Du sier:

"At slike ekteskap finnes i Norge og Sverige kan det neppe være tvil om".

Hvis du begrunner dette i loven alene, så er du på ville veier. For å illustrere dette; Statskupp er en handling som rammes av norsk lov. I følge ditt resonement kan det da ikke være tvil om at statskupp forekommer i Norge.

At det finnes en lov i Norge betyr ikke at loven har kommet til anvendelse. At det _ikke_ finnes en lov i Sverige betyr ikke at handlingen er akseptert der. Skal du underbygge påstanden din må du ta utgangspunkt i praktiske rettsavgjørelser eller se på intensjonen bak endringen av loven.

Hei igjen Hix

Atter en interessant utfordring fra deg. Bra!

Den første utfordring var å forstå rett hva du mente og tenkte. Den andre utfordringen var å gi utfyllende opplysninger.

I 1956 fant lovgiver det uheldig at a-foreldre inngikk ekteskap med sin adopterte uten at adopsjonen var opphevet først. (Fordi det skjedde.) Lovgiver endret adopsjonsloven til å lyde:

"§26 Så lenge adopsjonsforholdet består, må adoptant ikke inngå ekteskap med hverandre."

Hvis et slikt ekteskap ønskes inngått i Sverige, må man også der i forkant oppheve adopsjonen med den begrunnelse at den står i veien for ekteskap. (En formalitet)

(Altså en klar tillatelse til ekteskap fra lovgivers side fra 1917 til bestemmelsen ble fjernet i 1986)

I 1986 fjernet man altså muligheten for at en adopsjon kunne oppheves totalt, og dermed ble det ikke mulig for at en adoptert skulle bli gift med sin adoptivforeldre.

Noe grunnlag og behov for "rettsavgjørelser" om dette, har det aldri vært, etter det jeg kan se og kjenner til, men at slike ekteskap er en realitet, kan det neppe være tvil om.

På denne bakgrunn synes jeg ditt resonnement halter og er vanskelig å forstå.

Jeg har ennå ikke sagt et eneste ord om hva jeg mener om denne realiteten!

Vennlig hilsener fra

[hix]

Hei igjen Hix

Atter en interessant utfordring fra deg. Bra!

Den første utfordring var å forstå rett hva du mente og tenkte. Den andre utfordringen var å gi utfyllende opplysninger.

I 1956 fant lovgiver det uheldig at a-foreldre inngikk ekteskap med sin adopterte uten at adopsjonen var opphevet først. (Fordi det skjedde.) Lovgiver endret adopsjonsloven til å lyde:

"§26 Så lenge adopsjonsforholdet består, må adoptant ikke inngå ekteskap med hverandre."

Hvis et slikt ekteskap ønskes inngått i Sverige, må man også der i forkant oppheve adopsjonen med den begrunnelse at den står i veien for ekteskap. (En formalitet)

(Altså en klar tillatelse til ekteskap fra lovgivers side fra 1917 til bestemmelsen ble fjernet i 1986)

I 1986 fjernet man altså muligheten for at en adopsjon kunne oppheves totalt, og dermed ble det ikke mulig for at en adoptert skulle bli gift med sin adoptivforeldre.

Noe grunnlag og behov for "rettsavgjørelser" om dette, har det aldri vært, etter det jeg kan se og kjenner til, men at slike ekteskap er en realitet, kan det neppe være tvil om.

På denne bakgrunn synes jeg ditt resonnement halter og er vanskelig å forstå.

Jeg har ennå ikke sagt et eneste ord om hva jeg mener om denne realiteten!

Vennlig hilsener fra

Har du blitt "skuddredd" beriket? Budskapet om at du ikke vil tillegges noen mening er mottatt og forstått. Det har jeg da heller ikke gjort. Jeg forholder meg kun til det du sier og argumentene dine.

La oss kikke litt nærmere på det du skriver:

a) I 1956 fant lovgiver det uheldig at a-foreldre inngikk ekteskap med sin adopterte uten at adopsjonen var opphevet først. (Fordi det skjedde.)

Dette dreier seg om adopsjoner foretatt for snart 50 år siden. De adoptantene som ved sine handlinger frembragte denne lovendringen må ha vært født like runt adopsjonens inntreden i Norge (1917). Adoptivbarna vi snakker om vil i dag være 70 år eller eldre. Er det dette tallmaterialet du bruker for å uttale deg om adopsjon i 2003?

I 1986 fjernet man altså muligheten for at en adopsjon kunne oppheves totalt, og dermed ble det ikke mulig for at en adoptert skulle bli gift med sin adoptivforeldre.

Sikkert riktig det, men så må du altså ikke se deg blind på lovens bokstav. Her må vi se på intensjonen for endring av loven. Kan endringen tenkes å ha hatt andre årsaker enn å stoppe disse ekteskapene? Arverett kanskje? Hva hvis årsaken til lovendringen var at de adopterte skulle sikres sin rett til arv fremfor egenfødte? Da ville adopsjonsekteskapene forhindres uten at dette var intensjonen, men det ville være en hyggelig bivirkning man kunne leve med.

c) Noe grunnlag og behov for "rettsavgjørelser" om dette, har det aldri vært, etter det jeg kan se og kjenner til, men at slike ekteskap er en realitet, kan det neppe være tvil om.

Kjære deg beriket. Nå sier du det igjen. Les nøye gjennom min argumentasjon en gang til, så vil du kanskje forstå hvorfor det kan være tvil om dette. Når du formulerer deg "neppe være tvil" tolker jeg deg dithen at du ikke har dokumentasjon for påstanden din. I såfall er det en konklusjon du har trukket på et svært sviktende grunnlag.

[Gjest beriket]

Haaaaaaaaaaaaaaaaaaallo????

Hei du "dritlei beriket"

Siden du er så opptatt av min sykemelding, kan jeg opplyse deg at jeg skal til legekontroll på mandag.

Jeg har for ordens skyld sendt innlegget til "Webmaster" for Webmaster's vurdering i forhold til DOL's regler, og om reaksjonene på innlegget er innenfor DOL's regler.

[Gjest beriket]

Har du blitt "skuddredd" beriket? Budskapet om at du ikke vil tillegges noen mening er mottatt og forstått. Det har jeg da heller ikke gjort. Jeg forholder meg kun til det du sier og argumentene dine.

La oss kikke litt nærmere på det du skriver:

a) I 1956 fant lovgiver det uheldig at a-foreldre inngikk ekteskap med sin adopterte uten at adopsjonen var opphevet først. (Fordi det skjedde.)

Dette dreier seg om adopsjoner foretatt for snart 50 år siden. De adoptantene som ved sine handlinger frembragte denne lovendringen må ha vært født like runt adopsjonens inntreden i Norge (1917). Adoptivbarna vi snakker om vil i dag være 70 år eller eldre. Er det dette tallmaterialet du bruker for å uttale deg om adopsjon i 2003?

I 1986 fjernet man altså muligheten for at en adopsjon kunne oppheves totalt, og dermed ble det ikke mulig for at en adoptert skulle bli gift med sin adoptivforeldre.

Sikkert riktig det, men så må du altså ikke se deg blind på lovens bokstav. Her må vi se på intensjonen for endring av loven. Kan endringen tenkes å ha hatt andre årsaker enn å stoppe disse ekteskapene? Arverett kanskje? Hva hvis årsaken til lovendringen var at de adopterte skulle sikres sin rett til arv fremfor egenfødte? Da ville adopsjonsekteskapene forhindres uten at dette var intensjonen, men det ville være en hyggelig bivirkning man kunne leve med.

c) Noe grunnlag og behov for "rettsavgjørelser" om dette, har det aldri vært, etter det jeg kan se og kjenner til, men at slike ekteskap er en realitet, kan det neppe være tvil om.

Kjære deg beriket. Nå sier du det igjen. Les nøye gjennom min argumentasjon en gang til, så vil du kanskje forstå hvorfor det kan være tvil om dette. Når du formulerer deg "neppe være tvil" tolker jeg deg dithen at du ikke har dokumentasjon for påstanden din. I såfall er det en konklusjon du har trukket på et svært sviktende grunnlag.

"Skuddredd" - jeg? Dårlige skyttere og ufarlige "skudd", er ikke noe å være redd for! *ler*

Du er ikke troende til utilbørlige diskusjoner, men opplysningen var ment til andre her på DOL som.....

Til saken (med dine punkter)

a) Lavalderen for inngåelse av ekteskap var vel i 1956 18 år, etter det jeg husker og lavalderen for adopsjon var 25 år. Adopsjon av barn i alle aldre og sogar voksne, har alltid vært tillatt. Det skulle tilsi at det fremdeles lever tidligere adopterte med "adopsjonsekteskap" inngått før 1957 blant oss i Norge. (Man må regne med at det finnes barn av slike ekteskap blant oss og sogar barnebarn - altså familier som har startet som adoptant og adoptivbarn.)

Virkningen av inngått ekteskap, var at adopsjonsforholdet ble opphevet. (Fant dette i en gammel bok om Familierett)

Før 1987 ble alle adopsjoner inngått på det grunnlag at det var fullt tillatt for adoptantene og adoptivbarna å gifte seg. Dette må alle a-foreldre med adopsjoner inngått før 1987 vært klar over.

Det er lenge siden jeg leste lovforarbeidene til adopsjonsloven av 1986, men inndragelsen av muligheten til opphevelse av adopsjoner var begrunnet med at så få adopsjoner ble opphevet, og at mange adoptanter ville at adopterte skulle likestilles med egenfødte barn. Jeg kan ikke minnes at spørsmålet om ekteskapsadgangen ble nevnt, men bestemmelsen ble bare fjernet fordi opphevelsesadgangen ble fjernet.

Uansett var det fullt tillatt frem til 1.1.1987 for adoptanter og adoptivbarn å ha et kjærlighetsforhold og den slags følelser for hverandre. (Vet ikke om det er forbudt i dag eller ble forbudt i 1986)

Arvertt, Hix? Etter det jeg vet så ble "sterk adopsjon" den eneste gjeldende fra og med 1957, så det var ikke inne i bildet i 1986.

Jeg tror du er inne på det rette ved å skrive: " Da ville adopsjonsekteskapene forhindres uten at dette var intensjonen, men det ville være en hyggelig bivirkning man kunne leve med."

(Om det var så "hyggelig" for de adoptivforeldre og adoptivbarn som hadde "funnet hverandre" som mann og kvinne, og kanskje var på vei mot et ekteskap, er jeg ikke så sikker på mente.)

Et filosofisk spørsmål: Hvis en adopsjon for et barn kan ende i et lykkelig ekteskap, vil man ikke da kunne si at adopsjonen har blitt til gagn for barnet?

I Sverige har man altså valgt ikke å la adopsjon stå i veien for ekteskap mellom adoptant og adoptivbarn.

Det slår meg at kanskje dette er årsaken til den høye selvmordsraten blant utenlandskfødte kvinnlig adopterte i Sverige? (En ting er at ungjenter er "forelska i lærær'n, men de har i Sverige også lov til å bli forelska i sin a-pappa.)

Vel, alle voksne adopterte i Norge fikk sine adopsjoner da adoptantene/a-foreldrene på forhånd var klar over at de kunne gifte seg med sine a-barn.

Skyt ivei!

[Gjest Iznogood]

Kjære vene 'beriket'. Hvorfor skriver du om det du gjør? Skjer det ofte eller i det hele tatt at adoptivforeldre ønsker å gifte seg med barna? (har ikke lest alle dine innlegg hittil)

Dersom du mener at noe er galt i samfunnet og faktisk ønsker å gjøre noe med saken, er det kanskje bedre å arbeide i retning av å aktivt gjøre noe, fremfor å bare diskutere det her på nettet.

[hix]

"Skuddredd" - jeg? Dårlige skyttere og ufarlige "skudd", er ikke noe å være redd for! *ler*

Du er ikke troende til utilbørlige diskusjoner, men opplysningen var ment til andre her på DOL som.....

Til saken (med dine punkter)

a) Lavalderen for inngåelse av ekteskap var vel i 1956 18 år, etter det jeg husker og lavalderen for adopsjon var 25 år. Adopsjon av barn i alle aldre og sogar voksne, har alltid vært tillatt. Det skulle tilsi at det fremdeles lever tidligere adopterte med "adopsjonsekteskap" inngått før 1957 blant oss i Norge. (Man må regne med at det finnes barn av slike ekteskap blant oss og sogar barnebarn - altså familier som har startet som adoptant og adoptivbarn.)

Virkningen av inngått ekteskap, var at adopsjonsforholdet ble opphevet. (Fant dette i en gammel bok om Familierett)

Før 1987 ble alle adopsjoner inngått på det grunnlag at det var fullt tillatt for adoptantene og adoptivbarna å gifte seg. Dette må alle a-foreldre med adopsjoner inngått før 1987 vært klar over.

Det er lenge siden jeg leste lovforarbeidene til adopsjonsloven av 1986, men inndragelsen av muligheten til opphevelse av adopsjoner var begrunnet med at så få adopsjoner ble opphevet, og at mange adoptanter ville at adopterte skulle likestilles med egenfødte barn. Jeg kan ikke minnes at spørsmålet om ekteskapsadgangen ble nevnt, men bestemmelsen ble bare fjernet fordi opphevelsesadgangen ble fjernet.

Uansett var det fullt tillatt frem til 1.1.1987 for adoptanter og adoptivbarn å ha et kjærlighetsforhold og den slags følelser for hverandre. (Vet ikke om det er forbudt i dag eller ble forbudt i 1986)

Arvertt, Hix? Etter det jeg vet så ble "sterk adopsjon" den eneste gjeldende fra og med 1957, så det var ikke inne i bildet i 1986.

Jeg tror du er inne på det rette ved å skrive: " Da ville adopsjonsekteskapene forhindres uten at dette var intensjonen, men det ville være en hyggelig bivirkning man kunne leve med."

(Om det var så "hyggelig" for de adoptivforeldre og adoptivbarn som hadde "funnet hverandre" som mann og kvinne, og kanskje var på vei mot et ekteskap, er jeg ikke så sikker på mente.)

Et filosofisk spørsmål: Hvis en adopsjon for et barn kan ende i et lykkelig ekteskap, vil man ikke da kunne si at adopsjonen har blitt til gagn for barnet?

I Sverige har man altså valgt ikke å la adopsjon stå i veien for ekteskap mellom adoptant og adoptivbarn.

Det slår meg at kanskje dette er årsaken til den høye selvmordsraten blant utenlandskfødte kvinnlig adopterte i Sverige? (En ting er at ungjenter er "forelska i lærær'n, men de har i Sverige også lov til å bli forelska i sin a-pappa.)

Vel, alle voksne adopterte i Norge fikk sine adopsjoner da adoptantene/a-foreldrene på forhånd var klar over at de kunne gifte seg med sine a-barn.

Skyt ivei!

Ikke lett å få gjort noe på jobben i dag, nei :-)

Det er mitt inntrykk at fleste som frekventerer dette forumet er foreldre eller blivende foreldre til små barn som adopteres fra andre land enn Norge sånn rundt regnet år 2000. Det er disse personene som føler seg truffet av dine innlegg, fordi de fleste, naturlig nok, overfører dine påstander til nåtiden og sin egen situasjon. Men som jeg forstår deg nå, så snakker du faktisk om de tidligste adopsjonene i Norge. Adopsjoner som ligger i størrelsesorden 70-80 år tilbake i tid. At noen av disse fremdeles lever gjør ikke innholdet i innleggene dine mer aktuelt for de som adopterer barn fra utlandet i dag. Ingen ta deg på faktafeil, men det du sier har likevel ingen relevans for dem du diskuterer med. "Forbrytelsen" din ligger i å aktualisere disse foreldede argumentene i diskusjoner omkring etikken ved utenlandsadopsjon i dagens Norge.

For det jeg vet kan det du skriver være korrekt, ja kanskje til og med interresant, men likevel fullstendig irrelevant i sammenheng med utenlandsadopsjon i år 2000. Du argumenterer ut fra historie mens de du diskuterer med lever i og diskuterer nåtiden. Hvis du hadde vært flinkere til å understreke nettopp dette i dine innlegg, så tror jeg faktisk at mange kunne ha lest dine innlegg med stor interresse, uten å føle seg urettmessig truffet. Er det ikke et snev av sannhet i det jeg skriver i dette avsnittet?( Jeg utfordrer deg til å ikke vike unna dette spørsmålet)

Så til ditt filosofiske spørsmål:

"Hvis en adopsjon for et barn kan ende i et lykkelig ekteskap, vil man ikke da kunne si at adopsjonen har blitt til gagn for barnet?"

Mitt svar er helt klart. Jeg anser adopterte barn som ekvivalente med egenfødte på absolutt alle måter, det være seg juridisk eller emmosjonelt. Samfunnets syn på dette er i dag etter min oppfatning sammenfallende med mitt. Derfor kunne du likegodt ha spurt meg følgende:

"Hvis et far-datter forhold kan ende i et lykkelig ekteskap, vil man ikke da kunne si at det har vært til gagn for barnet?".

Tror ikke egentlig jeg behøver å kommentere dette videre.

[Gjest krabben]

Hei igjen Hix

Atter en interessant utfordring fra deg. Bra!

Den første utfordring var å forstå rett hva du mente og tenkte. Den andre utfordringen var å gi utfyllende opplysninger.

I 1956 fant lovgiver det uheldig at a-foreldre inngikk ekteskap med sin adopterte uten at adopsjonen var opphevet først. (Fordi det skjedde.) Lovgiver endret adopsjonsloven til å lyde:

"§26 Så lenge adopsjonsforholdet består, må adoptant ikke inngå ekteskap med hverandre."

Hvis et slikt ekteskap ønskes inngått i Sverige, må man også der i forkant oppheve adopsjonen med den begrunnelse at den står i veien for ekteskap. (En formalitet)

(Altså en klar tillatelse til ekteskap fra lovgivers side fra 1917 til bestemmelsen ble fjernet i 1986)

I 1986 fjernet man altså muligheten for at en adopsjon kunne oppheves totalt, og dermed ble det ikke mulig for at en adoptert skulle bli gift med sin adoptivforeldre.

Noe grunnlag og behov for "rettsavgjørelser" om dette, har det aldri vært, etter det jeg kan se og kjenner til, men at slike ekteskap er en realitet, kan det neppe være tvil om.

På denne bakgrunn synes jeg ditt resonnement halter og er vanskelig å forstå.

Jeg har ennå ikke sagt et eneste ord om hva jeg mener om denne realiteten!

Vennlig hilsener fra

Beriket skriv:

"Lovgiver endret adopsjonsloven til å lyde:

"§26 Så lenge adopsjonsforholdet består, må adoptant ikke inngå ekteskap med hverandre." "

Eg tykte dette sitatet var litt rart, i og med at setninga ikkje gjev noko meining ("adoptant" kan ikkje "inngå ekteskap med hverandre"), og sjekka lova.

Lov om adopsjon har faktisk berre 25 paragrafar. Sjå www.lovdata.no.

Eg meiner å ha høyrt før at det likevel finst ein slik regel som seier at adoptivforeldre ikkje kan gifta seg med adoptivungane sine, men ein kan ikkje berre slengja rundt seg med sitat som ein finn på i farta.

Eg trur ikkje problemet med ekteskap mellom adoptivforeldre og -born er særleg utbreidd uansett.

[Koreagull]

Ikke lett å få gjort noe på jobben i dag, nei :-)

Det er mitt inntrykk at fleste som frekventerer dette forumet er foreldre eller blivende foreldre til små barn som adopteres fra andre land enn Norge sånn rundt regnet år 2000. Det er disse personene som føler seg truffet av dine innlegg, fordi de fleste, naturlig nok, overfører dine påstander til nåtiden og sin egen situasjon. Men som jeg forstår deg nå, så snakker du faktisk om de tidligste adopsjonene i Norge. Adopsjoner som ligger i størrelsesorden 70-80 år tilbake i tid. At noen av disse fremdeles lever gjør ikke innholdet i innleggene dine mer aktuelt for de som adopterer barn fra utlandet i dag. Ingen ta deg på faktafeil, men det du sier har likevel ingen relevans for dem du diskuterer med. "Forbrytelsen" din ligger i å aktualisere disse foreldede argumentene i diskusjoner omkring etikken ved utenlandsadopsjon i dagens Norge.

For det jeg vet kan det du skriver være korrekt, ja kanskje til og med interresant, men likevel fullstendig irrelevant i sammenheng med utenlandsadopsjon i år 2000. Du argumenterer ut fra historie mens de du diskuterer med lever i og diskuterer nåtiden. Hvis du hadde vært flinkere til å understreke nettopp dette i dine innlegg, så tror jeg faktisk at mange kunne ha lest dine innlegg med stor interresse, uten å føle seg urettmessig truffet. Er det ikke et snev av sannhet i det jeg skriver i dette avsnittet?( Jeg utfordrer deg til å ikke vike unna dette spørsmålet)

Så til ditt filosofiske spørsmål:

"Hvis en adopsjon for et barn kan ende i et lykkelig ekteskap, vil man ikke da kunne si at adopsjonen har blitt til gagn for barnet?"

Mitt svar er helt klart. Jeg anser adopterte barn som ekvivalente med egenfødte på absolutt alle måter, det være seg juridisk eller emmosjonelt. Samfunnets syn på dette er i dag etter min oppfatning sammenfallende med mitt. Derfor kunne du likegodt ha spurt meg følgende:

"Hvis et far-datter forhold kan ende i et lykkelig ekteskap, vil man ikke da kunne si at det har vært til gagn for barnet?".

Tror ikke egentlig jeg behøver å kommentere dette videre.

Jeg er imponert, jeg ;o)

[Gjest beriket]

Ikke lett å få gjort noe på jobben i dag, nei :-)

Det er mitt inntrykk at fleste som frekventerer dette forumet er foreldre eller blivende foreldre til små barn som adopteres fra andre land enn Norge sånn rundt regnet år 2000. Det er disse personene som føler seg truffet av dine innlegg, fordi de fleste, naturlig nok, overfører dine påstander til nåtiden og sin egen situasjon. Men som jeg forstår deg nå, så snakker du faktisk om de tidligste adopsjonene i Norge. Adopsjoner som ligger i størrelsesorden 70-80 år tilbake i tid. At noen av disse fremdeles lever gjør ikke innholdet i innleggene dine mer aktuelt for de som adopterer barn fra utlandet i dag. Ingen ta deg på faktafeil, men det du sier har likevel ingen relevans for dem du diskuterer med. "Forbrytelsen" din ligger i å aktualisere disse foreldede argumentene i diskusjoner omkring etikken ved utenlandsadopsjon i dagens Norge.

For det jeg vet kan det du skriver være korrekt, ja kanskje til og med interresant, men likevel fullstendig irrelevant i sammenheng med utenlandsadopsjon i år 2000. Du argumenterer ut fra historie mens de du diskuterer med lever i og diskuterer nåtiden. Hvis du hadde vært flinkere til å understreke nettopp dette i dine innlegg, så tror jeg faktisk at mange kunne ha lest dine innlegg med stor interresse, uten å føle seg urettmessig truffet. Er det ikke et snev av sannhet i det jeg skriver i dette avsnittet?( Jeg utfordrer deg til å ikke vike unna dette spørsmålet)

Så til ditt filosofiske spørsmål:

"Hvis en adopsjon for et barn kan ende i et lykkelig ekteskap, vil man ikke da kunne si at adopsjonen har blitt til gagn for barnet?"

Mitt svar er helt klart. Jeg anser adopterte barn som ekvivalente med egenfødte på absolutt alle måter, det være seg juridisk eller emmosjonelt. Samfunnets syn på dette er i dag etter min oppfatning sammenfallende med mitt. Derfor kunne du likegodt ha spurt meg følgende:

"Hvis et far-datter forhold kan ende i et lykkelig ekteskap, vil man ikke da kunne si at det har vært til gagn for barnet?".

Tror ikke egentlig jeg behøver å kommentere dette videre.

Igjen Hix

Kanskje en liten regnefeil?

Adopsjoner inngått frem til 1987 kan neppe sies å ligge 70-80 år tilbake tiden. Allerede på begynnelsen av 80-tallet var utenlandske adopsjoner i flertall.

Kan svenske adopsjonserfaringer overføres til Norge når for eksempel adopsjon i Sverige IKKE er til hinder for "adopsjonsekteskap"?

Hva slags følelser utløser en adopsjon hos de adopterte? (Vi ser jo her på DOL hva slags følelses en adopsjon utløser hos adopsjonssøkere og adoptanter)

Hva skal til for at adopterte barn skal føle seg trygge, naturlige og frie i et adopsjonsforhold?

Hva slags følelsforhold har adopterte til seg selv og sine opprinnelige foreldre?

Hva er "forbudte" følelser for a-foreldre og adopterte? Hvordan skal uønskede følelser forindres, forbygges og/eller takles? Hva er uønskede følelser?

For meg synes det avgjørende for om en adopsjon blir til gagn for barn, at adopsjonsmyndigheten, adoptanter og a-foreldre vet mest mulig om dette - i dag som tidligere.

Hvilke momenter gjør at en adopsjon blir til gagn for barn og hvilke momenter gjør at adopsjonen ikke blir det?

Jeg synes erfaringsgrunnlaget er voksne og eldre adopterte; samt disses a-foreldre og opprinnelige foreldre. Dette er en erfaring adopsjonssøker og adoptanter neppe kan ha så meget av.

Om noen mener at dette skulle være "foreldede argumenter" (slik du beskriver det), synes jeg dette i høyeste grad er aktuelle og viktige momenter, forhold og realiteter.

Dagens adopsjonsforskning er av ny dato og har sikkert langt igjen til å nå det søkte nivå, men kanskje vel sent i forhold til resultatene av utenlandsadopsjonene i Sverige å dømme.

Jeg betviler at du vil beskrive det jeg her tar frem som "irrelevant". Jeg ønsker å sette fokus på forhold som jeg mener betyr noe for de fleste adoptert, som dessverre ikke er så godt representert her på DOL's "Adopsjon".

Synet på adopsjon må vel være forskjellig alt ettersom man er barnesøker, barn/adoptert og opprinnelige foreldre?

De fleste taler og skriver utifra sine egne perspsjoner, ståsted og utgangspunkt. Det er selvsagt ikke lett for adoptanter å se adopsjon igjennom barnas og de adoptertes øyne, men jeg tror det er ganske lett for adopterte å se adopsjon gjennom adoptantenes og a-foreldrenes øyne.

Lurer på om noen opprinnelige foreldre til adopterte har uttalt seg på DOL's "Adopsjon" eller foreldre som i dagens Norge skilles fra sine barn ved adopsjon eller stebarnsadopsjon.

Jeg er ingen motstander av adopsjon, men motstander av alt som kan resultere i mislykkede adopsjoner - av hensyn til barna og disses rett til at adopsjonen blir dem til gagn.

Jeg mener den dag i dag at adopsjon i bunn og grunn er et "minefelt av følelser" sammenliknet med det man finner i den vanlige familieformen. Både før, under og årevis etter adopsjonen.

Derfor kommer det ikke så overraskende på meg at dette også vises her på DOL's "Adopsjon" nå og da. Alle reagerer på usikkerhet, utrygghet og uvisshet - også jeg.

Trygge, gode, naturlig og harmoniske adopsjonsforhold mener jeg kan skapes. Spørsmålet er vel i dag som før: Hvordan?

Om man vet noe mer om dette enn tidligere, tja.......

[Gjest beriket]

Beriket skriv:

"Lovgiver endret adopsjonsloven til å lyde:

"§26 Så lenge adopsjonsforholdet består, må adoptant ikke inngå ekteskap med hverandre." "

Eg tykte dette sitatet var litt rart, i og med at setninga ikkje gjev noko meining ("adoptant" kan ikkje "inngå ekteskap med hverandre"), og sjekka lova.

Lov om adopsjon har faktisk berre 25 paragrafar. Sjå www.lovdata.no.

Eg meiner å ha høyrt før at det likevel finst ein slik regel som seier at adoptivforeldre ikkje kan gifta seg med adoptivungane sine, men ein kan ikkje berre slengja rundt seg med sitat som ein finn på i farta.

Eg trur ikkje problemet med ekteskap mellom adoptivforeldre og -born er særleg utbreidd uansett.

Neppe noen faktafeil.

Jeg viste til at adopsjonsloven fikk den siterte bestemmelsen i 1956 som først ble fjernet i 1986.

Om du leser adopsjonsloven av 1986, så finner du selvagt ikke den siterte lovbestemmelsen som ga adoptanter og adoptivbarn rett til å gifte seg med hverandre.

Enig med deg i at "ein kan ikkje berre slengja rundt seg med sitat som ein finn på i farta."

Derfor gjør jeg heller ikke slikt.

[Gjest beriket]

Ikke lett å få gjort noe på jobben i dag, nei :-)

Det er mitt inntrykk at fleste som frekventerer dette forumet er foreldre eller blivende foreldre til små barn som adopteres fra andre land enn Norge sånn rundt regnet år 2000. Det er disse personene som føler seg truffet av dine innlegg, fordi de fleste, naturlig nok, overfører dine påstander til nåtiden og sin egen situasjon. Men som jeg forstår deg nå, så snakker du faktisk om de tidligste adopsjonene i Norge. Adopsjoner som ligger i størrelsesorden 70-80 år tilbake i tid. At noen av disse fremdeles lever gjør ikke innholdet i innleggene dine mer aktuelt for de som adopterer barn fra utlandet i dag. Ingen ta deg på faktafeil, men det du sier har likevel ingen relevans for dem du diskuterer med. "Forbrytelsen" din ligger i å aktualisere disse foreldede argumentene i diskusjoner omkring etikken ved utenlandsadopsjon i dagens Norge.

For det jeg vet kan det du skriver være korrekt, ja kanskje til og med interresant, men likevel fullstendig irrelevant i sammenheng med utenlandsadopsjon i år 2000. Du argumenterer ut fra historie mens de du diskuterer med lever i og diskuterer nåtiden. Hvis du hadde vært flinkere til å understreke nettopp dette i dine innlegg, så tror jeg faktisk at mange kunne ha lest dine innlegg med stor interresse, uten å føle seg urettmessig truffet. Er det ikke et snev av sannhet i det jeg skriver i dette avsnittet?( Jeg utfordrer deg til å ikke vike unna dette spørsmålet)

Så til ditt filosofiske spørsmål:

"Hvis en adopsjon for et barn kan ende i et lykkelig ekteskap, vil man ikke da kunne si at adopsjonen har blitt til gagn for barnet?"

Mitt svar er helt klart. Jeg anser adopterte barn som ekvivalente med egenfødte på absolutt alle måter, det være seg juridisk eller emmosjonelt. Samfunnets syn på dette er i dag etter min oppfatning sammenfallende med mitt. Derfor kunne du likegodt ha spurt meg følgende:

"Hvis et far-datter forhold kan ende i et lykkelig ekteskap, vil man ikke da kunne si at det har vært til gagn for barnet?".

Tror ikke egentlig jeg behøver å kommentere dette videre.

Hei Hix

Begrepene "adopsjonsfilosfi" eller "adopsjonsteori" er lite brukt i Norge, men må vel likevel sies å være relevante og brukbare begreper?

Mange adoptanter og adopsjonssøkere synes å bedrive den slags aktiviteter og skriver innlegg som følge av det. (Bortsett fra når de forholder seg til konkrete begivenheter.)

Jeg måtte tenke litt på det reiste adopsjonsfilosofiske spørsmålet og ditt påfølgende motspørsmål. Det har en moralsk dimensjon og en naturrettslig side.

Jeg konstaterer at det norske samfunn har godtatt inngåelse av adopsjonsekteskap helt frem til 1987, at slike ekteskap består og slike ekteskap har ført til barn. Jeg konstaterer at det svenske og sikkert andre samfunn godtar ekteskap som har startet som et adopsjonsforhold. (Hva jeg mener om dette, har jeg ikke uttalt meg om)

Jeg konstaterer at det norske samfunn ALDRI har godtatt ekteskap inngått mellom foreldre og egenfødte. (Hvilket jeg selvsagt av utrolig mange grunner er enig i, og dermed uttalt hva jeg mener om.)

Det filosofiske spørsmål må vel da være: Kan et adopsjonsforhold virkelig likestilles med et vanlig foreldre/egenfødt barn-forhold på alle plan og på alle måter?

[Gjest beriket]

Kjære vene 'beriket'. Hvorfor skriver du om det du gjør? Skjer det ofte eller i det hele tatt at adoptivforeldre ønsker å gifte seg med barna? (har ikke lest alle dine innlegg hittil)

Dersom du mener at noe er galt i samfunnet og faktisk ønsker å gjøre noe med saken, er det kanskje bedre å arbeide i retning av å aktivt gjøre noe, fremfor å bare diskutere det her på nettet.

Hei Iznogood!

Fint du kommer med et slikt spørsmål. (Beklager at jeg ikke så innlegget ditt før.)

Selv har jeg i årevis stilt meg følgende spørsmål både som adoptert, adoptant og a-foreldre:

"Kan et adopsjonsforhold virkelig likestilles med et vanlig foreldre/egenfødt barn-forhold på alle plan og på alle måter?"

Mine erfaringer, tolkninger og vurderinger resulterer i at spørsmålet ikke kan besvares med "ja" fullt ut.

* Familierettslig (Ja)

* Arverettslig (Ja)

* Sosialt (Ja)

* Økonomisk (Ja)

* Mellommenneskelig (Nei)

* Naturrettslig (Nei)

Dette tankesettet ligger til grunn for mine innlegg her på forumet. Jeg er ikke enige med de som mener at et adopsjonsforhold skal betraktes helt på linje med et vanlig familieforhold, fordi det skaper problemer som ikke kan være til gagn for noen av en adopsjons mange parter.

Jeg synes adopsjonsordningen KAN være en verdifull ordning for både for foreldre som ønsker/må skille seg fra sine barn - og barna. Også for barn som med foreldre slik som nevnt i adopsjonsloven.

Vil ikke ha noen mening om ditt spørsmål fordi samboerskap og "forhold" i dag er mer ønsket og vanlig enn før 1987.

[snø]

Hei Hix

Begrepene "adopsjonsfilosfi" eller "adopsjonsteori" er lite brukt i Norge, men må vel likevel sies å være relevante og brukbare begreper?

Mange adoptanter og adopsjonssøkere synes å bedrive den slags aktiviteter og skriver innlegg som følge av det. (Bortsett fra når de forholder seg til konkrete begivenheter.)

Jeg måtte tenke litt på det reiste adopsjonsfilosofiske spørsmålet og ditt påfølgende motspørsmål. Det har en moralsk dimensjon og en naturrettslig side.

Jeg konstaterer at det norske samfunn har godtatt inngåelse av adopsjonsekteskap helt frem til 1987, at slike ekteskap består og slike ekteskap har ført til barn. Jeg konstaterer at det svenske og sikkert andre samfunn godtar ekteskap som har startet som et adopsjonsforhold. (Hva jeg mener om dette, har jeg ikke uttalt meg om)

Jeg konstaterer at det norske samfunn ALDRI har godtatt ekteskap inngått mellom foreldre og egenfødte. (Hvilket jeg selvsagt av utrolig mange grunner er enig i, og dermed uttalt hva jeg mener om.)

Det filosofiske spørsmål må vel da være: Kan et adopsjonsforhold virkelig likestilles med et vanlig foreldre/egenfødt barn-forhold på alle plan og på alle måter?

"Jeg konstaterer at det norske samfunn har godtatt inngåelse av adopsjonsekteskap helt frem til 1987 at slike ekteskap består og slike ekteskap har ført til barn. "

Har du noen som helst bevis på at slike ekteskap er inngått - og at det er "godtatt helt fram til 1987"? En ting er at loven ikke ble endret før da, noe helt annet er det hvor vidt dette var noe som ble praktisert. Så lenge verken du eller jeg har bevis på at slike ekteskap er blitt inngått i nyere tid tror jeg det er mer sannsynlig at dette IKKE har funnet sted. Enkelt og greit fordi adopsjon så lenge jeg har levd - har blitt akseptert som familieforhold på lik linje med familier med egenfødte barn. Det ville rett og slett ikke blitt sosialt akseptert å gifte seg med sine egne barn. Selv om man teroetisk sett (ut fra loven) hadde en mulighet til å gjøre det.

Og til dette med at "slike ekteskap har ført til barn" - hvor har du grunnlaget til å si det, da???

Du må gjerne påstå det du påstår, og tro og mene det du mener. Men du har ingen beviser. Det har ikke jeg heller. Men basert på hva jeg vet om samfunnet vårt, så tror jeg IKKE at ekteskap mellom adopterte og adoptivforeldre har skjedd særlig mange ganger, og i alle fall ikke siden utenlandsadopsjonen begynte.

"Jeg konstaterer at det svenske og sikkert andre samfunn godtar ekteskap som har startet som et adopsjonsforhold."

Det at det står i loven betyr ikke at det er akseptert. Jeg må si at jeg reagerer sterkt på den paragrafen i svensk adopsjonslov. Bare tanken på at noen skulle gifte seg med sitt eget barn gjør meg fysisk syk. Jeg vil kaste opp!

"(Hva jeg mener om dette, har jeg ikke uttalt meg om)"

Men det har ikke jeg noe problemer med å gjøre! Adopterte barn er barn på lik linje med egenfødte barn. Et forhold mellom adoptivbarn og adoptivforeldre blir incest på lik linje, og like ille som incest mot egenfødte.

"Jeg konstaterer at det norske samfunn ALDRI har godtatt ekteskap inngått mellom foreldre og egenfødte. (Hvilket jeg selvsagt av utrolig mange grunner er enig i, og dermed uttalt hva jeg mener om.)"

Hva er det egentlig du sier her?? Hvorfor kan du si hva du mener om incest mellom foreldre og deres biologiske barn, men ikke om hva du mener om incest mellom foreldre og deres adoptivbarn? Forresten, når jeg tenker meg om, så er det nettopp det du gjør i innlegget til Iznogood der du svarer på spørsmålet nedenfor....

"Det filosofiske spørsmål må vel da være: Kan et adopsjonsforhold virkelig likestilles med et vanlig foreldre/egenfødt barn-forhold på alle plan og på alle måter?"

JA!!! Du må bare akseptere at vi som adoperer i dag, adopterer fordi vi ønsker oss BARN, ikke potensielle nye partnere! Jeg blir KVALM av antydningene dine!!

Det er alldeles idiotisk å diskutere noe som var en teoretisk mulighetet ut fra lovern for 16 år siden! Det er akkurat som teoretiske diskusjoner om dødsstraff i Norge og manglende stemmerett for kvinner. Det har også vært en del av det norske lovverket...

DU må selvfølgelig få lov til å mene og tro nøyaktig hva du vil, men for adoptivforeldre er det faktisk slik at våre barn er våre barn på alle plan. For oss er tanken om at det skulle være annerledes helt absurd!

I innlegget til Iznogodd skriver du:

"Mine erfaringer, tolkninger og vurderinger resulterer i at spørsmålet ikke kan besvares med "ja" fullt ut.

* Familierettslig (Ja) * Arverettslig (Ja) * Sosialt (Ja) * Økonomisk (Ja) * Mellommenneskelig (Nei) * Naturrettslig (Nei)"

Til det er det bare en ting å si - dine funderinger kan kun gjelde for DEG. Og om du synes at det mellommenneskelige (følelser for barna??) og naturrettslige (snakker du da om sex??) forholdet mellom adoptivbarn og deres foreldre er annerledes enn forholdet man har til biologiske barn, så skremmer det meg virkelig! Du sier at du har adoptert, men ikke gjennom vanlige kanaler - hadde du gjort det, hadde du IKKE blitt godkjent om du ga uttrykk for slike holdninger!

Adopterte barn blir ens barn på lik linje med egenfødte barn. På alle måter. Et seksuelt forhold til ens barn er incest, beriket - INCEST - som etter norsk lov er straffbart!

Det finnes mennesker som begår incest mot barna sine. Og det blir ikke mindre straffbart eller avskyelig om man begår dem mot barn man har fått via adopsjon!

At DU ikke føler det samme for de barna du sier du har adoptert, som mot egenfødt barn, det er DIN sak og DITT problem. Du kan ha lest og tenkt og filosofert så mye du bare orker. Ingen kan hindre deg i å gjøre det.

Men du må bare akseptere at her er det ikke aksept for dine tanker. Du skal slite med å finne noen som deler dine perverterte tanker om forholdet mellom adopterte og deres foreldre.

Du må gjerne fortsette å mene hva du mener og tro hva du vil tro. Men du må nok akseptere at du er rimelig ensom om dine tanker. Helt alene, faktisk ;o)

[Gjest beriket]

"Jeg konstaterer at det norske samfunn har godtatt inngåelse av adopsjonsekteskap helt frem til 1987 at slike ekteskap består og slike ekteskap har ført til barn. "

Har du noen som helst bevis på at slike ekteskap er inngått - og at det er "godtatt helt fram til 1987"? En ting er at loven ikke ble endret før da, noe helt annet er det hvor vidt dette var noe som ble praktisert. Så lenge verken du eller jeg har bevis på at slike ekteskap er blitt inngått i nyere tid tror jeg det er mer sannsynlig at dette IKKE har funnet sted. Enkelt og greit fordi adopsjon så lenge jeg har levd - har blitt akseptert som familieforhold på lik linje med familier med egenfødte barn. Det ville rett og slett ikke blitt sosialt akseptert å gifte seg med sine egne barn. Selv om man teroetisk sett (ut fra loven) hadde en mulighet til å gjøre det.

Og til dette med at "slike ekteskap har ført til barn" - hvor har du grunnlaget til å si det, da???

Du må gjerne påstå det du påstår, og tro og mene det du mener. Men du har ingen beviser. Det har ikke jeg heller. Men basert på hva jeg vet om samfunnet vårt, så tror jeg IKKE at ekteskap mellom adopterte og adoptivforeldre har skjedd særlig mange ganger, og i alle fall ikke siden utenlandsadopsjonen begynte.

"Jeg konstaterer at det svenske og sikkert andre samfunn godtar ekteskap som har startet som et adopsjonsforhold."

Det at det står i loven betyr ikke at det er akseptert. Jeg må si at jeg reagerer sterkt på den paragrafen i svensk adopsjonslov. Bare tanken på at noen skulle gifte seg med sitt eget barn gjør meg fysisk syk. Jeg vil kaste opp!

"(Hva jeg mener om dette, har jeg ikke uttalt meg om)"

Men det har ikke jeg noe problemer med å gjøre! Adopterte barn er barn på lik linje med egenfødte barn. Et forhold mellom adoptivbarn og adoptivforeldre blir incest på lik linje, og like ille som incest mot egenfødte.

"Jeg konstaterer at det norske samfunn ALDRI har godtatt ekteskap inngått mellom foreldre og egenfødte. (Hvilket jeg selvsagt av utrolig mange grunner er enig i, og dermed uttalt hva jeg mener om.)"

Hva er det egentlig du sier her?? Hvorfor kan du si hva du mener om incest mellom foreldre og deres biologiske barn, men ikke om hva du mener om incest mellom foreldre og deres adoptivbarn? Forresten, når jeg tenker meg om, så er det nettopp det du gjør i innlegget til Iznogood der du svarer på spørsmålet nedenfor....

"Det filosofiske spørsmål må vel da være: Kan et adopsjonsforhold virkelig likestilles med et vanlig foreldre/egenfødt barn-forhold på alle plan og på alle måter?"

JA!!! Du må bare akseptere at vi som adoperer i dag, adopterer fordi vi ønsker oss BARN, ikke potensielle nye partnere! Jeg blir KVALM av antydningene dine!!

Det er alldeles idiotisk å diskutere noe som var en teoretisk mulighetet ut fra lovern for 16 år siden! Det er akkurat som teoretiske diskusjoner om dødsstraff i Norge og manglende stemmerett for kvinner. Det har også vært en del av det norske lovverket...

DU må selvfølgelig få lov til å mene og tro nøyaktig hva du vil, men for adoptivforeldre er det faktisk slik at våre barn er våre barn på alle plan. For oss er tanken om at det skulle være annerledes helt absurd!

I innlegget til Iznogodd skriver du:

"Mine erfaringer, tolkninger og vurderinger resulterer i at spørsmålet ikke kan besvares med "ja" fullt ut.

* Familierettslig (Ja) * Arverettslig (Ja) * Sosialt (Ja) * Økonomisk (Ja) * Mellommenneskelig (Nei) * Naturrettslig (Nei)"

Til det er det bare en ting å si - dine funderinger kan kun gjelde for DEG. Og om du synes at det mellommenneskelige (følelser for barna??) og naturrettslige (snakker du da om sex??) forholdet mellom adoptivbarn og deres foreldre er annerledes enn forholdet man har til biologiske barn, så skremmer det meg virkelig! Du sier at du har adoptert, men ikke gjennom vanlige kanaler - hadde du gjort det, hadde du IKKE blitt godkjent om du ga uttrykk for slike holdninger!

Adopterte barn blir ens barn på lik linje med egenfødte barn. På alle måter. Et seksuelt forhold til ens barn er incest, beriket - INCEST - som etter norsk lov er straffbart!

Det finnes mennesker som begår incest mot barna sine. Og det blir ikke mindre straffbart eller avskyelig om man begår dem mot barn man har fått via adopsjon!

At DU ikke føler det samme for de barna du sier du har adoptert, som mot egenfødt barn, det er DIN sak og DITT problem. Du kan ha lest og tenkt og filosofert så mye du bare orker. Ingen kan hindre deg i å gjøre det.

Men du må bare akseptere at her er det ikke aksept for dine tanker. Du skal slite med å finne noen som deler dine perverterte tanker om forholdet mellom adopterte og deres foreldre.

Du må gjerne fortsette å mene hva du mener og tro hva du vil tro. Men du må nok akseptere at du er rimelig ensom om dine tanker. Helt alene, faktisk ;o)

Hei Snø!

Nå vet de som leser ditt innlegg hva du mener om det. Du har åpenbart laget dine terorier ("adopsjonsteori) om det ene og det andre pluss at du har din adopsjonsfilosofi. Greit det. Tar det til orientering.

Hva jeg har skrevet og ment om dette står på trykk, og jeg våget på slutten av diskusjonen å presentere min adopsjonsteori og adopsjonsfilosofi. Det må vel være greit det og?

Om bevis:

Har du, Snø, bevis på at ingen har brukt muligheten til å gifte seg? Eller hvor mange som har gjort det siden 1917 og frem til 1987?

Synes ikke man skal be om bevis når man selv ikke kan motbevise noe som helst!

Adopsjoner ble opphevet hvert år frem til 1987. Om du, Snø, vet årsaken til opphevelsene, så vet du ting du ikke skal vite. (Sakene var unntatt offentlighet og underlagt streng taushetsplikt)

Om vi i noe vesentlig er så uenig, kan jeg ikke se. Nå er det ikke slik at alle vet hvem som er adoptert eller ikke. Ennå er det mulig for barn å bli adoptert uten at alle skal måtte vite det. - Bare til litt ettertanke, Snø.

Ellers satte jeg pris på ditt engasjerte innlegg.

Takker for det.

PS. Jeg adopterte barn på en helt ordinær måte, så vennligst ikke forsøk å påstå noe du ikke kan bevise.

Vennlig hilsen

[Gjest Woody Allen gjorde det for eksempel :-)]

Kjære vene 'beriket'. Hvorfor skriver du om det du gjør? Skjer det ofte eller i det hele tatt at adoptivforeldre ønsker å gifte seg med barna? (har ikke lest alle dine innlegg hittil)

Dersom du mener at noe er galt i samfunnet og faktisk ønsker å gjøre noe med saken, er det kanskje bedre å arbeide i retning av å aktivt gjøre noe, fremfor å bare diskutere det her på nettet.

.

[Gjest Melis]

.

Bare for ordens skyld: Det var ikke hans adoptivdatter, det var kjæresten hans, Mia Farrows adoptivdatter. Ikke at det gjør det så mye bedre...

http://www.artandculture.com/arts/artist?artistId=121

Mia Farrows datter var 8 år da han kom sammen med Mia og da datteren var i tenårene innledet Woody Allen et forhold med henne, står det her:

http://aborn.webring.tripod.com/girldies.html

(Bare et kjapt søk på nettet midt på natten av en ikke-Woody-Allen-fan. Og for øvrig er dette ikke god timing å legge slike linker ut på nettet, enkelte får nok vann på møllen... Men nå for tiden er jo dokumentasjon alfa og omega. )

[laban]

Hei Hix

Begrepene "adopsjonsfilosfi" eller "adopsjonsteori" er lite brukt i Norge, men må vel likevel sies å være relevante og brukbare begreper?

Mange adoptanter og adopsjonssøkere synes å bedrive den slags aktiviteter og skriver innlegg som følge av det. (Bortsett fra når de forholder seg til konkrete begivenheter.)

Jeg måtte tenke litt på det reiste adopsjonsfilosofiske spørsmålet og ditt påfølgende motspørsmål. Det har en moralsk dimensjon og en naturrettslig side.

Jeg konstaterer at det norske samfunn har godtatt inngåelse av adopsjonsekteskap helt frem til 1987, at slike ekteskap består og slike ekteskap har ført til barn. Jeg konstaterer at det svenske og sikkert andre samfunn godtar ekteskap som har startet som et adopsjonsforhold. (Hva jeg mener om dette, har jeg ikke uttalt meg om)

Jeg konstaterer at det norske samfunn ALDRI har godtatt ekteskap inngått mellom foreldre og egenfødte. (Hvilket jeg selvsagt av utrolig mange grunner er enig i, og dermed uttalt hva jeg mener om.)

Det filosofiske spørsmål må vel da være: Kan et adopsjonsforhold virkelig likestilles med et vanlig foreldre/egenfødt barn-forhold på alle plan og på alle måter?

Du skriver gjentatte ganger at du ikke har uttalt deg om hva du mener om å tillate ekteskap med adoptivbarn. Samtidig skriver du (kopiert fra ditt innlegg til hix ovenfor):

"I Sverige har man altså valgt ikke å la adopsjon stå i veien for ekteskap mellom adoptant og adoptivbarn. Det slår meg at kanskje dette er årsaken til den høye selvmordsraten blant utenlandskfødte kvinnlig adopterte i Sverige?"

Du tror denne bestemmelsen er årsak til mange selvmord - er ikke det et uttrykk for at du mener det er negativt?

Og så vil jeg gjerne komme med en saksopplysning:

Intim kontakt - alt fra den som er ønsket og frivillig fra begge parters side, til voldtekt og misbruk - har aldri latt seg regulere av noen ekteskapslov. Sexpress, incest, misbruk av mindreårige osv., har forekommet og vil forekomme så lenge det finnes steder å gjemme seg bort. En overgriper studerer neppe lovverket for å finne et smutthull før ugjerningen planlegges. Det finnes forhold som har karakter av misbruk selv om det er juridisk "lovlig" i den betydning at partene _kunne_ ha giftet seg, juridisk sett. F.eks. kan en ugift mann på 45 etter søknad få lov til å gifte seg med brorens stedatter på 17, men et forhold mellom dem kan likevel være preget av utnyttelse og av at han misbruker sin plass i familien.

Det er drifter og følelser som overstyrer tankene i slike tilfeller, ikke juridiske eller filosofiske konklusjoner. Så hvis du er bekymret for forbudte følelser og forhold innen familier, synes jeg ikke lovene rundt inngåelse av ekteskap er rette stedet å starte. Det finnes andre paragrafer som regulerer overgrep.