Hjelp

[Gjest en liten usikker en]

Dette blir kansje litt langt,, men forloveden min over to år har valgt å bosette seg et annet sted i landet enn meg pga jobb. Han har muligheten til å jobbe hvor som heldst så det hele kom som et sjokk. Han gav bare beskjed om at han hadde bestemt seg og at jobben ville vare i ca 4 år.Og det var det! Han er en ikke-diskuterende person og vi har fortiet en del siden han flyttet. Vi har dermed hatt en del problemer på grunn av dette. Det hele toppet seg når han bad meg sjekke hvem som hadde sendt sms til ham, han trodde det var en kompis som skulle gi beskjed om noe.. og det var en dame,, meldingen var intim og han forklarte at hun bodde i en annen del av landet..og de hadde ikke snakket på flere år. Kvelden etter sier han til meg at han har trengt litt spenning i det siste og at det er allt det var. Vi bodde hver for oss og til tider festet han mye.. Har blitt veldig usikker både pga den raske avgjørelsen om å flytte og dette med damer.. så DESVERRE har jeg sjekket mobilen hans..VET det er svært feil!!! Jeg har nå flyttet etter ham for sommeren. I dag hadde jeg jobb så han gikk ut alene i går.. En kvinne kom bort til meg å sa klart ut at en navngitt person, som jeg ikke vet hvem er, fikk konkuranse nå når jeg kom.. Dette gjorde at jeg sjekket mobilen. Der var der to meldinger: Har lagt meg nå, savner deg massemasse, gla i deg!. Slik var den ene. Jeg gikk til kjæresten og innrømmet hva jeg hadde gjordt og han mumlet noe om at det var en venninne og at han ikke fortalte det til meg fordi jeg er så sjalu.. og ja det er jeg kansje,,Han sier han ikke kan stole på meg nå.. Jeg vil gjærne snakke med ham men hvordan får man enn ikke-diskuterende mann til å åpne seg? bare litt.. hvis ikke er kansje ikke dette noe å ha tillit til..Hva skal jeg gjøre?

[Gjest synesanna]

Her skal du følge magefølelsen. Du skal ikke la ham få gjøre dette mot deg, uansett hvilken grunn han kommer med, som at du er sjalu. Det er latterlig å si til deg et det er _du_ som heretter ikke er til å stole på! HAN er ikke til å stole på, og det vet du nok, allerede.

Men så er det alle de konsekvensene et oppgjør kan få, da. For forholdet kan bli avsluttet, og det er skremmende, ikke sant? Her er planer og drømmer investert i en felles framtid - og hva er alternativet?

Du skal ikke la ham få lov til å komme unna med dette, likevel. Det blir bare å utsette en konfrontasjon som før eller siden vil tvinge seg fram, og hva da, om dere allerede har barn? Nei, nå er det riktige tidspunktet å få konfrontasjonen unnagjort. Bygge et helt nytt fundament for forholdet - eller, om nødvendig, avslutte det. Gi ham klar beskjed om at dette må du snakke om, dersom forholdet skal være meningsfullt for deg. Ikke la ham slippe å bli konfrontert med det du allerede har fått høre om og har sett på mobilen. Oppsøk om nødvendig kvinnen det dreier seg om - ofte vil faktisk en elskerinne tilstå, om du spør rett ut. Eller be om hjelp til samtalen på et familievernkontor.

Ønsker deg lykke til. Men han må være litt av en type om du skal fortsette dette - jeg synes det høres ut som om han egentlig vil bort fra forholdet, men mangler mot til å si det rett ut, jeg.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Førsteinntrykket mitt er at denne mannen må du bare komme deg vekk fra.

For etter min mening handler ikke dette først og fremst om at din forlovede er en mann av få ord som ikke vil diskutere, men at han nå går bak ryggen på deg, flytter uten å snakke sammen først, og står i med andre damer. Det er all grunn til være aktiv og få klarhet i hva forloveden din nå tenker. Selv den tauseste mann kan gi en tydelig melding om hva han tenker og vil. Det behøver ikke være mange ord men klart og tydelig. Jeg lurer på om din mann vegrer seg for å være tydelig for å skjule hva han nå holder på med? Hvis han ikke vil møte deg for en skikkelig prat, oppfordrer jeg deg til å vurdere hele forholdet. For her skurrer mye.

[Gjest jordbære]

Her skal du følge magefølelsen. Du skal ikke la ham få gjøre dette mot deg, uansett hvilken grunn han kommer med, som at du er sjalu. Det er latterlig å si til deg et det er _du_ som heretter ikke er til å stole på! HAN er ikke til å stole på, og det vet du nok, allerede.

Men så er det alle de konsekvensene et oppgjør kan få, da. For forholdet kan bli avsluttet, og det er skremmende, ikke sant? Her er planer og drømmer investert i en felles framtid - og hva er alternativet?

Du skal ikke la ham få lov til å komme unna med dette, likevel. Det blir bare å utsette en konfrontasjon som før eller siden vil tvinge seg fram, og hva da, om dere allerede har barn? Nei, nå er det riktige tidspunktet å få konfrontasjonen unnagjort. Bygge et helt nytt fundament for forholdet - eller, om nødvendig, avslutte det. Gi ham klar beskjed om at dette må du snakke om, dersom forholdet skal være meningsfullt for deg. Ikke la ham slippe å bli konfrontert med det du allerede har fått høre om og har sett på mobilen. Oppsøk om nødvendig kvinnen det dreier seg om - ofte vil faktisk en elskerinne tilstå, om du spør rett ut. Eller be om hjelp til samtalen på et familievernkontor.

Ønsker deg lykke til. Men han må være litt av en type om du skal fortsette dette - jeg synes det høres ut som om han egentlig vil bort fra forholdet, men mangler mot til å si det rett ut, jeg.

Ja der er mange ting og mye av det du sier er sandt.. Men det er jo rart hvordan han i ene øyeblikket virker så gla i meg, men så kommer disse tingene opp.. Han sier selv at han vil at jeg skal flytte, og det er meg han viser fullt offentlig at han vil ha.. Det hele er så forvirrende..

den lille usikkre

[huufsa]

"han sier at 'han' ikke kan stole på 'deg' nå" ??

Høres ut som en fryktelig manipulerende person...

'Du' kan ikke stole på 'han'!

Her ville jeg satt hardt mot hardt.

[Gjest Gamle Hawkwind]

Når en man er forlovet med behandler en med så lite respekt og omtanke; bør man bryte forholdet.

Du beskriver en person som herser med deg, manipulerer deg og som snur om egne merkelige handlinger til at det er "din skyld".

Det er særdeles usunne trekk for en partner å inneha...

[mil1365380270]

Ja der er mange ting og mye av det du sier er sandt.. Men det er jo rart hvordan han i ene øyeblikket virker så gla i meg, men så kommer disse tingene opp.. Han sier selv at han vil at jeg skal flytte, og det er meg han viser fullt offentlig at han vil ha.. Det hele er så forvirrende..

den lille usikkre

Virker som om han er utro, og ikke bare det; han lurer dere begge! En ting er å dumme seg ut en gang, men dette er jo noe han driver med! Tror du han er mindre hyggelig med hun andre, når du ikke er der?

[Gjest usikkre]

Virker som om han er utro, og ikke bare det; han lurer dere begge! En ting er å dumme seg ut en gang, men dette er jo noe han driver med! Tror du han er mindre hyggelig med hun andre, når du ikke er der?

Ja.. de jobber sammen,, hun er sekretær og han er lege...

[Babette]

Synes du at du har det godt i dette forholdet? Jeg ser for meg en manipulerende og dominerende mann med stort ego og en forskremt liten kjæreste som innretter seg fullt og helt etter ham.

Det er lett å miste selvtilliten når man er sammen med noen som tar hele plassen i forholdet.

Men der ute i verden venter det en snill mann som kan bli din, ikke glem det.

[mil1365380270]

Ja.. de jobber sammen,, hun er sekretær og han er lege...

Hvordan kommer du til å ha det, hvis du bare får høre fra han hva som skjer, og hvordan det går? Kommer du til å stole på han nå? Jeg hadde ikke likt det. Hadde vært noe helt annet hvis du ikke hadde hørt det du hørte, han ikke hadde fått de meldingene, og ikke ville flyttet hvis du ikke ble med? Synes som om han er på vei bort fra deg, og i alle fall har lyst til å prøve vingene litt. Etter min mening oppfører han seg veldig dårlig mot deg....

[Gjest synesanna]

Ja der er mange ting og mye av det du sier er sandt.. Men det er jo rart hvordan han i ene øyeblikket virker så gla i meg, men så kommer disse tingene opp.. Han sier selv at han vil at jeg skal flytte, og det er meg han viser fullt offentlig at han vil ha.. Det hele er så forvirrende..

den lille usikkre

Beklager at jeg ikke har fått svart før nå. Dette blir litt langt, og det er litt personlig, men jeg håper at du kan få bittelitt utav det jeg skriver som du kan bruke selv.

Ja, det er dette at han sender doble signaler til deg som blir problemet, nå. På den ene siden vet du ikke om han er utro, på den andre siden viser han i all offentlighet at det er deg han vil ha, som du sier. Kanskje er han like forvirret selv. Det går an å la tvilen komme ham til gode, det er slett ikke sikkert han er manipulerende, kanskje er han bare usikker, ambivalent.

Du skjønner, det viktige er ikke hans motiver - det viktige er det ansvaret d u har for din egen lykke her i tilværelsen og i framtida. På sikt også mulige barns lykkelige framtid.

Min mann var utro. Det ble en tankevekker for meg: Det gikk opp for meg at jeg ikke kan være sammen med en mann f o r d i han er trofast, vil ha meg osv osv. Vi har ingen garantier for at forhold skal vare livet ut. Noen velger partner fordi de bevisst eller ubevisst tror han kommer til å forbli der resten av livet. Selv ønsker jeg å velge en mann fordi det er han - bare han - jeg vil ha, om jeg så bare få ha ham noen få år. Bedre det enn ikke i det hele tatt. Jeg ønsker å være istand til å elske - selv om min kjærlighet ikke blir gjengjeldt; ønsker å kunne vedkjenne meg mine følelser. For å være sammen med en mann, forsto jeg, var det avgjørende hva j e g s e l v ville. Jeg fant ut at j e g ville ha denne ene mannen, han jeg var gift med, selv om han demonstrerte at han ikke ville ha bare meg. Det gikk opp for meg at jeg elsket ham og - ikke fordi han var snill mot meg, men fordi jeg selv ønsket det- ville ha et liv med ham. Så jeg sa klart fra om det til ham, og ba ham velge. Velge oppførsel og velge kvinne. Hvis han ikke valgte til min fordel, ville jeg gå. For jeg forsto også at dersom han ikke valgte meg, ville jeg ikke klare eller ønske å leve sammen med ham.

Hør hva jeg sier nå: Jeg måtte finne ut hva _jeg selv_ ville og ønsket. Så måtte jeg si det til ham og be ham om å gjøre et valg. Det var ikke aktuelt å leve sammen med en mann som begjærte en annen kvinne mer enn han begjærte meg, som ville holde seg med begge to. For å kunne nyte og ha det godt i et samliv, måtte jeg føle meg trygg på at jeg var eksklusiv. Etter to år og uten at han hadde valgt henne bort, valgte jeg skilsmisse.

Det at man elsker noen, er ikke ensbetydende med at man _må_ bli værende hos ham/henne og håpe på at noe skjer som forandrer alt. Jeg vil for eksempel ha et godt sexliv, det får jeg ikke dersom jeg vet at en annen også ligger med ham. At jeg ikke er trygg i forholdet. At han er åpen for å ha flere kvinner, er en utrygghet. For det betyr jo at han ikke lever i noe eksklusivt seksuelt forhold til verken henne eller meg. Har han 2 kvinner samtidig, er han utro mot begge, kan han faktisk komme til å ligge med enda flere om anledningene byr seg...fantasien setter ingen grenser...og hva da med f.eks. HIV...

Det verste for meg var likevel at han gikk til henne for å snakke om det som opptok ham, mens han bare sovnet på sofaen hjemme hos meg. En taus, men handlekraftig mann, det er det han er. I det lange løp, følte jeg meg veldig ensom i forholdet med en mann som ikke kunne snakke med meg. Ikke _ville_ snakke med meg. Være fortrolig. Og som etterhvert signaliserte til meg at han syntes jeg snakket for meget, bekymret meg for meget, for ikke å snakke om irriterte ham med det han kalte sjalusi. Alt jeg ville vite, var hvor jeg sto i forholdet til ham. Men han kalte det sjalusi, og jeg fikk så vond samvittighet, for jeg ville så gjerne være "voksen".

I dag innser jeg at det var voksent å gi ham tid til å velge. Jeg innser også at det var voksent å finne fram til mine egne ønsker, uansett om han ville gjengjelde følelsene mine eller ikke. Jeg elsket ham, men han sa nei. Ikke rett ut, men med sine handlinger og sine andre valg. Men gradvis innser jeg også at det voksne er å gå fra ham. For jeg vil ikke tilbringe resten av livet mitt med en taus mann som ikke engang forsøker å gi meg trygghet i forholdet til ham. Som tvert imot blir irritert og gir meg skylda, når det er hans atferd som gjør meg utrygg.

Du skal be om helt klar beskjed her. Kanskje er han usikker på hva han vil, det er en ærlig sak. Da får dere kanskje enten gå i terapi og jobbe med det på den måten, eller ta en pause, selv om den kan komme til å bli permanent. Mye bedre det enn å gå inn i et enda mer forpliktende forhold og attpåtil kanskje få felles ansvar for barn før dere oppdager at det ikke går godt.

Det er skremmende. Men det er bedre å få vite sannheten, uansett hvor vond den blir, enn å gå resten av tiden i utrygghet.

Du skal kreve respekt for dine følelser. Alle ville ha følt seg utrygge slik du har det, dette er ikke snakk om sjalusi eller at det ikke er _du_ som er til å stole på. Det er han som har oppført seg mystisk, og som nekter deg den tryggheten bare hans ærlige svar kan gi. Så får han heller sette sin irritasjon tilside for din skyld. Hvis ikke kan jeg garantere deg at det kommer til å bli mye mer han ikke kommer til å sette tilside for din skyld og så i framtiden.

Jeg har ofte tenkt at jeg kanskje ville ha vært gift framdeles om jeg hadde sagt fra tidlig i forholdet vårt. Men jeg turde ikke, jeg var redd hans irritasjon.

Han gjorde det han gjorde fordi jeg lot ham få lov til det. Jeg satte ikke klare grenser, forlangte ikke nok respekt for meg selv og mine følelser og behov. Det er av absolutt viktighet at du ikke gjør samme tabben.

Ikke la ham gjøre noe mot deg i dag som du ikke ønsker han skal fortsette med inntil døden skiller dere ad.

Hva om du leser en god roman av Anne Karin Elstad - "Senere, Lena!" - handler også om en legefrue...i en ikke for fjern fortid. Men det beste i den er skildringen av hvordan man bare gjør det ene valget etter det andre og glir inn i et forhold som det kanskje aldri burde blitt mer av...et sammendrag finner du på adressen

http://www.narvik.folkebibl.no/skrivebua/skrive/9802/980233.htm

Lykke til i alle fall! Pass på deg selv og vær bevisst! Du vet, vi får alle våre muligheter til å gjøre avgjørende valg som bestemmer for resten av vårt liv. Og en slik utfordring står du overfor akkurat nå.

[molli]

Kan ikke HAN stole på DEG nå??!? Herregud, menneske, det er da omvendt!! Hvordan har han greid å vri det hele til å være DU som har gjort noe galt???

Du burde pelle deg vekk fra han der snarest mulig. Han høres ut som en skikkelig dust, og en upålitelig en også!

[Gjest usikkre]

Beklager at jeg ikke har fått svart før nå. Dette blir litt langt, og det er litt personlig, men jeg håper at du kan få bittelitt utav det jeg skriver som du kan bruke selv.

Ja, det er dette at han sender doble signaler til deg som blir problemet, nå. På den ene siden vet du ikke om han er utro, på den andre siden viser han i all offentlighet at det er deg han vil ha, som du sier. Kanskje er han like forvirret selv. Det går an å la tvilen komme ham til gode, det er slett ikke sikkert han er manipulerende, kanskje er han bare usikker, ambivalent.

Du skjønner, det viktige er ikke hans motiver - det viktige er det ansvaret d u har for din egen lykke her i tilværelsen og i framtida. På sikt også mulige barns lykkelige framtid.

Min mann var utro. Det ble en tankevekker for meg: Det gikk opp for meg at jeg ikke kan være sammen med en mann f o r d i han er trofast, vil ha meg osv osv. Vi har ingen garantier for at forhold skal vare livet ut. Noen velger partner fordi de bevisst eller ubevisst tror han kommer til å forbli der resten av livet. Selv ønsker jeg å velge en mann fordi det er han - bare han - jeg vil ha, om jeg så bare få ha ham noen få år. Bedre det enn ikke i det hele tatt. Jeg ønsker å være istand til å elske - selv om min kjærlighet ikke blir gjengjeldt; ønsker å kunne vedkjenne meg mine følelser. For å være sammen med en mann, forsto jeg, var det avgjørende hva j e g s e l v ville. Jeg fant ut at j e g ville ha denne ene mannen, han jeg var gift med, selv om han demonstrerte at han ikke ville ha bare meg. Det gikk opp for meg at jeg elsket ham og - ikke fordi han var snill mot meg, men fordi jeg selv ønsket det- ville ha et liv med ham. Så jeg sa klart fra om det til ham, og ba ham velge. Velge oppførsel og velge kvinne. Hvis han ikke valgte til min fordel, ville jeg gå. For jeg forsto også at dersom han ikke valgte meg, ville jeg ikke klare eller ønske å leve sammen med ham.

Hør hva jeg sier nå: Jeg måtte finne ut hva _jeg selv_ ville og ønsket. Så måtte jeg si det til ham og be ham om å gjøre et valg. Det var ikke aktuelt å leve sammen med en mann som begjærte en annen kvinne mer enn han begjærte meg, som ville holde seg med begge to. For å kunne nyte og ha det godt i et samliv, måtte jeg føle meg trygg på at jeg var eksklusiv. Etter to år og uten at han hadde valgt henne bort, valgte jeg skilsmisse.

Det at man elsker noen, er ikke ensbetydende med at man _må_ bli værende hos ham/henne og håpe på at noe skjer som forandrer alt. Jeg vil for eksempel ha et godt sexliv, det får jeg ikke dersom jeg vet at en annen også ligger med ham. At jeg ikke er trygg i forholdet. At han er åpen for å ha flere kvinner, er en utrygghet. For det betyr jo at han ikke lever i noe eksklusivt seksuelt forhold til verken henne eller meg. Har han 2 kvinner samtidig, er han utro mot begge, kan han faktisk komme til å ligge med enda flere om anledningene byr seg...fantasien setter ingen grenser...og hva da med f.eks. HIV...

Det verste for meg var likevel at han gikk til henne for å snakke om det som opptok ham, mens han bare sovnet på sofaen hjemme hos meg. En taus, men handlekraftig mann, det er det han er. I det lange løp, følte jeg meg veldig ensom i forholdet med en mann som ikke kunne snakke med meg. Ikke _ville_ snakke med meg. Være fortrolig. Og som etterhvert signaliserte til meg at han syntes jeg snakket for meget, bekymret meg for meget, for ikke å snakke om irriterte ham med det han kalte sjalusi. Alt jeg ville vite, var hvor jeg sto i forholdet til ham. Men han kalte det sjalusi, og jeg fikk så vond samvittighet, for jeg ville så gjerne være "voksen".

I dag innser jeg at det var voksent å gi ham tid til å velge. Jeg innser også at det var voksent å finne fram til mine egne ønsker, uansett om han ville gjengjelde følelsene mine eller ikke. Jeg elsket ham, men han sa nei. Ikke rett ut, men med sine handlinger og sine andre valg. Men gradvis innser jeg også at det voksne er å gå fra ham. For jeg vil ikke tilbringe resten av livet mitt med en taus mann som ikke engang forsøker å gi meg trygghet i forholdet til ham. Som tvert imot blir irritert og gir meg skylda, når det er hans atferd som gjør meg utrygg.

Du skal be om helt klar beskjed her. Kanskje er han usikker på hva han vil, det er en ærlig sak. Da får dere kanskje enten gå i terapi og jobbe med det på den måten, eller ta en pause, selv om den kan komme til å bli permanent. Mye bedre det enn å gå inn i et enda mer forpliktende forhold og attpåtil kanskje få felles ansvar for barn før dere oppdager at det ikke går godt.

Det er skremmende. Men det er bedre å få vite sannheten, uansett hvor vond den blir, enn å gå resten av tiden i utrygghet.

Du skal kreve respekt for dine følelser. Alle ville ha følt seg utrygge slik du har det, dette er ikke snakk om sjalusi eller at det ikke er _du_ som er til å stole på. Det er han som har oppført seg mystisk, og som nekter deg den tryggheten bare hans ærlige svar kan gi. Så får han heller sette sin irritasjon tilside for din skyld. Hvis ikke kan jeg garantere deg at det kommer til å bli mye mer han ikke kommer til å sette tilside for din skyld og så i framtiden.

Jeg har ofte tenkt at jeg kanskje ville ha vært gift framdeles om jeg hadde sagt fra tidlig i forholdet vårt. Men jeg turde ikke, jeg var redd hans irritasjon.

Han gjorde det han gjorde fordi jeg lot ham få lov til det. Jeg satte ikke klare grenser, forlangte ikke nok respekt for meg selv og mine følelser og behov. Det er av absolutt viktighet at du ikke gjør samme tabben.

Ikke la ham gjøre noe mot deg i dag som du ikke ønsker han skal fortsette med inntil døden skiller dere ad.

Hva om du leser en god roman av Anne Karin Elstad - "Senere, Lena!" - handler også om en legefrue...i en ikke for fjern fortid. Men det beste i den er skildringen av hvordan man bare gjør det ene valget etter det andre og glir inn i et forhold som det kanskje aldri burde blitt mer av...et sammendrag finner du på adressen

http://www.narvik.folkebibl.no/skrivebua/skrive/9802/980233.htm

Lykke til i alle fall! Pass på deg selv og vær bevisst! Du vet, vi får alle våre muligheter til å gjøre avgjørende valg som bestemmer for resten av vårt liv. Og en slik utfordring står du overfor akkurat nå.

om jeg ville få litt ut av det du skrev.. du krev nesten som om du visste mine innerste tanker! Akkurat slik føles det.. Samtidig er han den jeg tyr til når jeg er lei meg, så gårsdagen var et virvarr av følelser, hvor jeg i ene øyeblikket kryper til ham før jeg så skyver ham unna..

Snakket med denne sekretæren også i går,, men hun var ikke villig til å komme med sitt..

Kjæresten min gråter og ber om at jeg ikke må reise,, at han har gjordt en feil og vil at jeg skal tilgi,,,

tusen takk for din innsikt og at du deler noe så personlig!

[Gjest synesanna]

om jeg ville få litt ut av det du skrev.. du krev nesten som om du visste mine innerste tanker! Akkurat slik føles det.. Samtidig er han den jeg tyr til når jeg er lei meg, så gårsdagen var et virvarr av følelser, hvor jeg i ene øyeblikket kryper til ham før jeg så skyver ham unna..

Snakket med denne sekretæren også i går,, men hun var ikke villig til å komme med sitt..

Kjæresten min gråter og ber om at jeg ikke må reise,, at han har gjordt en feil og vil at jeg skal tilgi,,,

tusen takk for din innsikt og at du deler noe så personlig!

Så det er _nå_ det gjelder, da: Hva vil _du_? Klarer du å komme deg videre i forholdet, eller har det fått en knekk?

Og - når han gråter - gråter han for det han _selv_ kan miste og for at han har begått en feil - eller gråter han over den smerten og sorgen han har påført deg, skaden han har påført forholdet? Angrer han eller gråter han fordi han er tatt på fersken og er redd du skal forlate ham?

Det er også noen menn som ikke vet andre måter å forholde seg til kvinner og til andres og sine egne lyster på enn den flørtende forførende som kan ende i senga til sist. Er han blant dem, tro? En venn på 55 og jeg snakket forleden om dette å oppleve begjær. Det er så deilig, sa jeg, jeg setter det på min kvinnelighetskonto og fryder meg over at jeg har slike følelser og at andre kan ha slike følelser for meg, men jeg gjør ikke noe med det utover det, siden jeg ikke er i et forhold akkurat nå. "Å", sa han, slik hadde han aldri tenkt. (på 55 år!) _Måtte_ man ikke - dersom man fikk lyst - leve det ut?? Skjønner du? Noen menn vet ikke hva de skal gjøre, de vt bare en ting - forføringen. Det samme gjelder når de får oppmerksomhet, de kan ikke bare glede seg over den, de må gjøre det også. Er han slik? Kan han forandre seg? Eller er han en Clinton? Orker du leve resten av livet som en Hillary?

Så nå synes jeg du skal tenke ordentlig godt etter - og finne ut om gråten hans er for seg selv eller for deg. Den burde være for deg, men...

Så må du tenke over om han er en sjarmerende Clinton, om dette kommer til å kunne gjenta seg, mener jeg, og om du i så fall vil gjøre som Hillary? Dersom du synes hun burde ha gått, vet du jo hva du bør gjøre selv, jo før jo heller...

Men det tristeste er jo at dersom du bryter, mister du den du går til når du trenger støtte... Er det derfor du nøler med å forlate ham eller med å ta et skikkelig oppgjør nå, også? Selv bodde jeg med en som var utrolig praktisk, han gjorde absolutt alt, var sjåfør, vaktmester, håndtverker, kokk, hushjelp - alt. Jeg visste ikke om jeg kunne greie meg alene, visste ikke om jeg kunne greie alle de oppgavene jeg aldri hadde behøvd gjøre så lenge vi var sammen. Men det gikk! Kanskje du, som meg, må betale for tjenestene etter bruddet. Kanskje - i en overgang, - trenger du for eksempel en familieterapeut eller lignende å snakke med og sortere følelser, til du innser at du faktisk klarer deg uten hans støtte.

Uansett hva du velger, er det viktig at du finner ut at du står helt greit på dine egne bein. At du ikke lurer på om noen av grunnene, kanskje de viktigste grunnene, til at du er i et forhold er at du ikke ville ha greid deg alene. Det er aldri et godt utgangspunkt for noe forhold i det hele tatt. At man er sammen fordi man tviler på om man kan klare seg alene...

I tillegg lurer du på om du skal forlate venner og kjente og flytte etter ham...det kan bli tøft. For i en overgang vil du jo bare ha ham, da, og ingen andre der...en tøff påkjenning i ethvert forhold. I tillegg - _dersom_ han har vært utro, og virkelig kan få jobb hvor som helst i landet - bør han vel vurdere å flytte fra den han var utro med? Men han er kanskje midt i en spesialitet, siden det tar 4 år, spesialiserer han seg og kan han i så fall gjøre det andre steder, også?

Du er heldig som kan ta disse valgene og overveiningene uten at det er barn å ta hensyn til i tillegg. Pass deg for å bli gravid før du er trygg i et forhold.

Jeg vet at hans oppførsel vil få de fleste du snakker med til å si at du skal droppe ham. Da vil en stemme inni deg si "Men han er ikke _så_ slem! Han har mange gode sider, også!" - han har det. Han er en flott fyr - . På mange måter. Det er ikke det som er saken - det er om forholdet mellom dere er godt - for begge. Det er om du orker eller vil ha det slik flere ganger, eller om dette var en engangshendelse. Det er om du kan komme over det, eller om frykten kommer til å overmanne deg igjen. Spørsmålet er ikke "hvor slem er han" - men om dette er godt for deg. Dere. Om du orker leve slik. Skjønner du hva jeg mener? Han kan være verdens snilleste eller verdens slemmeste, spørsmålet er om _du_ orker og vil leve med ham, på god og vondt, slik som kommunikasjonen mellom dere er.

Lykke til i dag!

[Line]

Så det er _nå_ det gjelder, da: Hva vil _du_? Klarer du å komme deg videre i forholdet, eller har det fått en knekk?

Og - når han gråter - gråter han for det han _selv_ kan miste og for at han har begått en feil - eller gråter han over den smerten og sorgen han har påført deg, skaden han har påført forholdet? Angrer han eller gråter han fordi han er tatt på fersken og er redd du skal forlate ham?

Det er også noen menn som ikke vet andre måter å forholde seg til kvinner og til andres og sine egne lyster på enn den flørtende forførende som kan ende i senga til sist. Er han blant dem, tro? En venn på 55 og jeg snakket forleden om dette å oppleve begjær. Det er så deilig, sa jeg, jeg setter det på min kvinnelighetskonto og fryder meg over at jeg har slike følelser og at andre kan ha slike følelser for meg, men jeg gjør ikke noe med det utover det, siden jeg ikke er i et forhold akkurat nå. "Å", sa han, slik hadde han aldri tenkt. (på 55 år!) _Måtte_ man ikke - dersom man fikk lyst - leve det ut?? Skjønner du? Noen menn vet ikke hva de skal gjøre, de vt bare en ting - forføringen. Det samme gjelder når de får oppmerksomhet, de kan ikke bare glede seg over den, de må gjøre det også. Er han slik? Kan han forandre seg? Eller er han en Clinton? Orker du leve resten av livet som en Hillary?

Så nå synes jeg du skal tenke ordentlig godt etter - og finne ut om gråten hans er for seg selv eller for deg. Den burde være for deg, men...

Så må du tenke over om han er en sjarmerende Clinton, om dette kommer til å kunne gjenta seg, mener jeg, og om du i så fall vil gjøre som Hillary? Dersom du synes hun burde ha gått, vet du jo hva du bør gjøre selv, jo før jo heller...

Men det tristeste er jo at dersom du bryter, mister du den du går til når du trenger støtte... Er det derfor du nøler med å forlate ham eller med å ta et skikkelig oppgjør nå, også? Selv bodde jeg med en som var utrolig praktisk, han gjorde absolutt alt, var sjåfør, vaktmester, håndtverker, kokk, hushjelp - alt. Jeg visste ikke om jeg kunne greie meg alene, visste ikke om jeg kunne greie alle de oppgavene jeg aldri hadde behøvd gjøre så lenge vi var sammen. Men det gikk! Kanskje du, som meg, må betale for tjenestene etter bruddet. Kanskje - i en overgang, - trenger du for eksempel en familieterapeut eller lignende å snakke med og sortere følelser, til du innser at du faktisk klarer deg uten hans støtte.

Uansett hva du velger, er det viktig at du finner ut at du står helt greit på dine egne bein. At du ikke lurer på om noen av grunnene, kanskje de viktigste grunnene, til at du er i et forhold er at du ikke ville ha greid deg alene. Det er aldri et godt utgangspunkt for noe forhold i det hele tatt. At man er sammen fordi man tviler på om man kan klare seg alene...

I tillegg lurer du på om du skal forlate venner og kjente og flytte etter ham...det kan bli tøft. For i en overgang vil du jo bare ha ham, da, og ingen andre der...en tøff påkjenning i ethvert forhold. I tillegg - _dersom_ han har vært utro, og virkelig kan få jobb hvor som helst i landet - bør han vel vurdere å flytte fra den han var utro med? Men han er kanskje midt i en spesialitet, siden det tar 4 år, spesialiserer han seg og kan han i så fall gjøre det andre steder, også?

Du er heldig som kan ta disse valgene og overveiningene uten at det er barn å ta hensyn til i tillegg. Pass deg for å bli gravid før du er trygg i et forhold.

Jeg vet at hans oppførsel vil få de fleste du snakker med til å si at du skal droppe ham. Da vil en stemme inni deg si "Men han er ikke _så_ slem! Han har mange gode sider, også!" - han har det. Han er en flott fyr - . På mange måter. Det er ikke det som er saken - det er om forholdet mellom dere er godt - for begge. Det er om du orker eller vil ha det slik flere ganger, eller om dette var en engangshendelse. Det er om du kan komme over det, eller om frykten kommer til å overmanne deg igjen. Spørsmålet er ikke "hvor slem er han" - men om dette er godt for deg. Dere. Om du orker leve slik. Skjønner du hva jeg mener? Han kan være verdens snilleste eller verdens slemmeste, spørsmålet er om _du_ orker og vil leve med ham, på god og vondt, slik som kommunikasjonen mellom dere er.

Lykke til i dag!

Utrolig godt skrevet, Synesanna!

[awh]

Han prøver å manipulere deg.Kom deg vekk fa han.Han fortjener deg ikke.Det er min mening.

[Gjest usikker men sterk!]

Så det er _nå_ det gjelder, da: Hva vil _du_? Klarer du å komme deg videre i forholdet, eller har det fått en knekk?

Og - når han gråter - gråter han for det han _selv_ kan miste og for at han har begått en feil - eller gråter han over den smerten og sorgen han har påført deg, skaden han har påført forholdet? Angrer han eller gråter han fordi han er tatt på fersken og er redd du skal forlate ham?

Det er også noen menn som ikke vet andre måter å forholde seg til kvinner og til andres og sine egne lyster på enn den flørtende forførende som kan ende i senga til sist. Er han blant dem, tro? En venn på 55 og jeg snakket forleden om dette å oppleve begjær. Det er så deilig, sa jeg, jeg setter det på min kvinnelighetskonto og fryder meg over at jeg har slike følelser og at andre kan ha slike følelser for meg, men jeg gjør ikke noe med det utover det, siden jeg ikke er i et forhold akkurat nå. "Å", sa han, slik hadde han aldri tenkt. (på 55 år!) _Måtte_ man ikke - dersom man fikk lyst - leve det ut?? Skjønner du? Noen menn vet ikke hva de skal gjøre, de vt bare en ting - forføringen. Det samme gjelder når de får oppmerksomhet, de kan ikke bare glede seg over den, de må gjøre det også. Er han slik? Kan han forandre seg? Eller er han en Clinton? Orker du leve resten av livet som en Hillary?

Så nå synes jeg du skal tenke ordentlig godt etter - og finne ut om gråten hans er for seg selv eller for deg. Den burde være for deg, men...

Så må du tenke over om han er en sjarmerende Clinton, om dette kommer til å kunne gjenta seg, mener jeg, og om du i så fall vil gjøre som Hillary? Dersom du synes hun burde ha gått, vet du jo hva du bør gjøre selv, jo før jo heller...

Men det tristeste er jo at dersom du bryter, mister du den du går til når du trenger støtte... Er det derfor du nøler med å forlate ham eller med å ta et skikkelig oppgjør nå, også? Selv bodde jeg med en som var utrolig praktisk, han gjorde absolutt alt, var sjåfør, vaktmester, håndtverker, kokk, hushjelp - alt. Jeg visste ikke om jeg kunne greie meg alene, visste ikke om jeg kunne greie alle de oppgavene jeg aldri hadde behøvd gjøre så lenge vi var sammen. Men det gikk! Kanskje du, som meg, må betale for tjenestene etter bruddet. Kanskje - i en overgang, - trenger du for eksempel en familieterapeut eller lignende å snakke med og sortere følelser, til du innser at du faktisk klarer deg uten hans støtte.

Uansett hva du velger, er det viktig at du finner ut at du står helt greit på dine egne bein. At du ikke lurer på om noen av grunnene, kanskje de viktigste grunnene, til at du er i et forhold er at du ikke ville ha greid deg alene. Det er aldri et godt utgangspunkt for noe forhold i det hele tatt. At man er sammen fordi man tviler på om man kan klare seg alene...

I tillegg lurer du på om du skal forlate venner og kjente og flytte etter ham...det kan bli tøft. For i en overgang vil du jo bare ha ham, da, og ingen andre der...en tøff påkjenning i ethvert forhold. I tillegg - _dersom_ han har vært utro, og virkelig kan få jobb hvor som helst i landet - bør han vel vurdere å flytte fra den han var utro med? Men han er kanskje midt i en spesialitet, siden det tar 4 år, spesialiserer han seg og kan han i så fall gjøre det andre steder, også?

Du er heldig som kan ta disse valgene og overveiningene uten at det er barn å ta hensyn til i tillegg. Pass deg for å bli gravid før du er trygg i et forhold.

Jeg vet at hans oppførsel vil få de fleste du snakker med til å si at du skal droppe ham. Da vil en stemme inni deg si "Men han er ikke _så_ slem! Han har mange gode sider, også!" - han har det. Han er en flott fyr - . På mange måter. Det er ikke det som er saken - det er om forholdet mellom dere er godt - for begge. Det er om du orker eller vil ha det slik flere ganger, eller om dette var en engangshendelse. Det er om du kan komme over det, eller om frykten kommer til å overmanne deg igjen. Spørsmålet er ikke "hvor slem er han" - men om dette er godt for deg. Dere. Om du orker leve slik. Skjønner du hva jeg mener? Han kan være verdens snilleste eller verdens slemmeste, spørsmålet er om _du_ orker og vil leve med ham, på god og vondt, slik som kommunikasjonen mellom dere er.

Lykke til i dag!

Du har gitt meg mang en ting å tenke over, ikke det at de ikke er der fra før men man må ordne tankene før man kan begynne å gjennomgå hva man mener om sakene.

Kom hjem i går til en nedbrutt mann som hadde tatt av seg ringen og bestemt seg,, han ville bryte forholdet fordi han ikke kunne se et grunnlag for en framtid.. Han innrømte å ha gjordt galt men han var så langt nede nå at han bare måtte få slippe.. Det var iallefall det han mente til jeg kom hjem og han måtte se meg i øynene.. nå visste han ikke hva han ville lenger,,, Vi oppdaget at vi satt med de samme følelsene: i hodet sa det STOP men inne i hjertet ble det sagt: Hmmmmm kaaaansje..

Vi snakket om det siste halve året og han mente det var eneste grunnen til hans lille romanse..at det var gått så dårlig mellom oss. Jeg nektet å ta på meg skylden og han innså at det var ingen rettferdiggjøring.

Jeg vet at jeg allerede nå har godtatt mye av ham og det må være for noe at jeg ennå prater til ham og vil finne ut hva som er best.. Jeg kan ikke bare bryte å ta avgjørelsen i sinne eller i hast..

Vi pratet mye i går og var i ferd med bare å gi opp.. vi er begge ganske slitne etter to dagers gråt og sinne. Vi pratet om hvordan hans flytting påvirket meg, om hvorfor vi har hatt det vanskalig det siste halve året, om hvor vi stod nå og våre tanker rundt forholdet. I det hele om ganske mye.

Vi er begge slitne og usikkre.. men jeg VET at hvordan dette nå ender vil jeg ha et liv som er bedre enn det jeg har hatt til nå.! Jeg er en sterk kvinne og her mye å gi!

Mange skriker til meg at dette må jeg ikke tollere, ikke tenke på å prøve å reparere forholdet, men det er ikke så enkelt, bare å stikke av. Blir det slutt, kommer det til å bli vankelig en stund,, men så går det bare bedre.. men holder vi sammen må det bli på like premisser.. tillit er heller ikke noe man kan kreve, det er noe en opparbeider seg..

Vi kom til en enighet i går.. Ringene er for sterke symboler til å¨bli dratt på og av som gamle sokker.. vi legger dem vekk og skal bruke noen dager på å ta denne store avgjørelsen, få litt hvile og se på ting. Akkurat nå er vi for slitne av hverandre og oss selv til å ta denne avgjørelsen.

[Gjest synesanna]

Du har gitt meg mang en ting å tenke over, ikke det at de ikke er der fra før men man må ordne tankene før man kan begynne å gjennomgå hva man mener om sakene.

Kom hjem i går til en nedbrutt mann som hadde tatt av seg ringen og bestemt seg,, han ville bryte forholdet fordi han ikke kunne se et grunnlag for en framtid.. Han innrømte å ha gjordt galt men han var så langt nede nå at han bare måtte få slippe.. Det var iallefall det han mente til jeg kom hjem og han måtte se meg i øynene.. nå visste han ikke hva han ville lenger,,, Vi oppdaget at vi satt med de samme følelsene: i hodet sa det STOP men inne i hjertet ble det sagt: Hmmmmm kaaaansje..

Vi snakket om det siste halve året og han mente det var eneste grunnen til hans lille romanse..at det var gått så dårlig mellom oss. Jeg nektet å ta på meg skylden og han innså at det var ingen rettferdiggjøring.

Jeg vet at jeg allerede nå har godtatt mye av ham og det må være for noe at jeg ennå prater til ham og vil finne ut hva som er best.. Jeg kan ikke bare bryte å ta avgjørelsen i sinne eller i hast..

Vi pratet mye i går og var i ferd med bare å gi opp.. vi er begge ganske slitne etter to dagers gråt og sinne. Vi pratet om hvordan hans flytting påvirket meg, om hvorfor vi har hatt det vanskalig det siste halve året, om hvor vi stod nå og våre tanker rundt forholdet. I det hele om ganske mye.

Vi er begge slitne og usikkre.. men jeg VET at hvordan dette nå ender vil jeg ha et liv som er bedre enn det jeg har hatt til nå.! Jeg er en sterk kvinne og her mye å gi!

Mange skriker til meg at dette må jeg ikke tollere, ikke tenke på å prøve å reparere forholdet, men det er ikke så enkelt, bare å stikke av. Blir det slutt, kommer det til å bli vankelig en stund,, men så går det bare bedre.. men holder vi sammen må det bli på like premisser.. tillit er heller ikke noe man kan kreve, det er noe en opparbeider seg..

Vi kom til en enighet i går.. Ringene er for sterke symboler til å¨bli dratt på og av som gamle sokker.. vi legger dem vekk og skal bruke noen dager på å ta denne store avgjørelsen, få litt hvile og se på ting. Akkurat nå er vi for slitne av hverandre og oss selv til å ta denne avgjørelsen.

Dette synes jeg høres veldig spennende og riktig ut, for dere begge!

Jeg kan høre du er en sterk kvinne, ja, og at du har mye å gi - også om du går, gir du ham noe, vet du. Jeg er enig med deg i at det beste er å rydde opp etter seg også om du går, i stedet for bare å gå - kanskje i sinne.

Uansett hva dere kommer fram til, har begge to lært kanskje det aller viktigste - ærlighet, om egne følelser, tvil og tanker, hverandre - det kommer godt med i alle slags forhold resten av livet.

Jeg ønsker dere begge to all mulig lykke til i deres avgjørelser! Dere har en viktig jobb foran dere - dere er midt oppi den, forresten!

Jeg er imponert!

Noen har sagt: Sannheten gjør fri - men først gjør den vondt. Husk det, når det røyner på. Det er frihet dere skal ha, det er i frihet/sannhet at et forhold blir meningsfullt. Det kan være meget kjærlighet i å være ærlig og gå; modig nok til å la den andre gå.

Mvh