Han slår

[Gjest venninne som bryr seg]

Hva gjør jeg når venninna mi blir banket opp (nesten drept) av typen sin, og hun ikke vil gå fra ham? De har bare vært sammen et par måneder.

Hun er fornærmet fordi jeg og kjæresten min nekter å ha noen form for sosial omgang med typen hennes.

[Zirine]

Hvorfor vil hun ikke gå ifra han?

[Gjest synesanna]

Hvorfor vil hun ikke gå ifra han?

"Man vet hva man har, men ikke hva man får" og i tillegg, om hun bare hadde ... eller ..., så hadde han ikke slått.

Det er så mange ting som får kvinner til å bli i voldelige, dårlige forhold. Det har ingen ting med ressurser å gjøre.

Det er kjempebra at venninnen bryr seg og jeg er enig i at de markerer avstand til ham.

[Gjest denanonymejenta]

Hei!

Brutalt ærlig er det ikke så mange valg du har. Du kan hyre en diger fyr som denger typen hennes gul og blå og sier han får mer hvis han ikke slutter med det (mitt favorittalternativ, men dessverre kjenner jeg ingen som tar sånne oppdrag). Andre alternativ er å late som du ikke merker at han slår og være som før (virker som de fleste foretrekker dette alternativet), du kan snakke mer med venninna di eller skygge banen fullstendig.

Man kan dessverre ikke redde alle. Hadde det vært en god venninne av meg hadde jeg nok møtt opp med balltre selv (jeg er hele 1.60 og ville nok skremt de fleste), men så er jeg vokst opp med vold og en nokså feig mor som lot meg få unngjelde så hun skulle slippe bank selv. Man blir påvirka av sånt. Håper bare de aldri får barn.

Det første slaget er mannens skyld. Etterpå kan dama skylde seg selv for at hun ikke drar fra ham. Det er vanvittig trist at damer mener de ikke fortjener bedre.

[Åsemor]

Bare vær der for henne. Det er lite du kan gjøre for at hun skal gå fra kjæresten sin, så lenge hun ikke vil det selv. Men si fra at du er der for henne når hun vil snakke, og finn telefonnr til et krisesenter e.l, og skriv det ned i lommeboka hennes, på mobilen eller whatever.

Det er vanskelig med sånne som trenger hjelp men ikke vil ha det... Men si tydelig i fra at den dagen hun finner ut at hun vil ut av forholdet, så kommer du til å hjelpe henne med det.

[Zirine]

"Man vet hva man har, men ikke hva man får" og i tillegg, om hun bare hadde ... eller ..., så hadde han ikke slått.

Det er så mange ting som får kvinner til å bli i voldelige, dårlige forhold. Det har ingen ting med ressurser å gjøre.

Det er kjempebra at venninnen bryr seg og jeg er enig i at de markerer avstand til ham.

Svarer du meg eller hun som skrev hovedinnlegget?

[Gjest synesanna]

Svarer du meg eller hun som skrev hovedinnlegget?

Svarer deg..tenker høyt. Gikk noen år i et forhold som slett ikke var godt, når jeg ser tilbake undrer jeg på hvordan jeg, en ressurssterk jente, kunne la det gå år før jeg gikk...

Dette er underlige mekanismer, du! Vi må lære å sette grenser og lære å respektere oss selv og stå opp for oss selv -

men det kan gå år og det må ofte noe helt spesielt drastisk til for at vi endelig tar skjeen i den annen hånd og sier: Nok er nok!

Problemet er jo ofte at han er ikke _bare_ en djevel! Han er jo god, også. Hadde han hatt høygaffel og horn, hadde det vært lettere å komme seg unna! Men så lenge han er ok - også - og vi selv ikke er helt perfekte - heller - har vi ikke verken hjerte eller mot til å gå. Mens årene går...

Skjønner du?

Vi må lære oss å sette grenser som _ikke_ er avhengige av at den andre er demon. Vi må lære oss til å sette grenser som ikke fordømmer andre, men som bare, ganske enkelt, sier: Slik vil jeg ikke behandles! Rett eller galt, det sier jeg ikke noe om, men jeg sier: SLik vil ikke jeg behandles! Punktum!

Vi må tørre si nei selv når vi ikke kan begrunne det, følge magefølelsen, stå for våre behov og ønsker, rett og slett. Men hvor kan vi lære det? Bare "the hard way"?

[petter smart]

Hei!

Brutalt ærlig er det ikke så mange valg du har. Du kan hyre en diger fyr som denger typen hennes gul og blå og sier han får mer hvis han ikke slutter med det (mitt favorittalternativ, men dessverre kjenner jeg ingen som tar sånne oppdrag). Andre alternativ er å late som du ikke merker at han slår og være som før (virker som de fleste foretrekker dette alternativet), du kan snakke mer med venninna di eller skygge banen fullstendig.

Man kan dessverre ikke redde alle. Hadde det vært en god venninne av meg hadde jeg nok møtt opp med balltre selv (jeg er hele 1.60 og ville nok skremt de fleste), men så er jeg vokst opp med vold og en nokså feig mor som lot meg få unngjelde så hun skulle slippe bank selv. Man blir påvirka av sånt. Håper bare de aldri får barn.

Det første slaget er mannens skyld. Etterpå kan dama skylde seg selv for at hun ikke drar fra ham. Det er vanvittig trist at damer mener de ikke fortjener bedre.

Så du mener at vold løser vold?

[Eteti]

Svarer deg..tenker høyt. Gikk noen år i et forhold som slett ikke var godt, når jeg ser tilbake undrer jeg på hvordan jeg, en ressurssterk jente, kunne la det gå år før jeg gikk...

Dette er underlige mekanismer, du! Vi må lære å sette grenser og lære å respektere oss selv og stå opp for oss selv -

men det kan gå år og det må ofte noe helt spesielt drastisk til for at vi endelig tar skjeen i den annen hånd og sier: Nok er nok!

Problemet er jo ofte at han er ikke _bare_ en djevel! Han er jo god, også. Hadde han hatt høygaffel og horn, hadde det vært lettere å komme seg unna! Men så lenge han er ok - også - og vi selv ikke er helt perfekte - heller - har vi ikke verken hjerte eller mot til å gå. Mens årene går...

Skjønner du?

Vi må lære oss å sette grenser som _ikke_ er avhengige av at den andre er demon. Vi må lære oss til å sette grenser som ikke fordømmer andre, men som bare, ganske enkelt, sier: Slik vil jeg ikke behandles! Rett eller galt, det sier jeg ikke noe om, men jeg sier: SLik vil ikke jeg behandles! Punktum!

Vi må tørre si nei selv når vi ikke kan begrunne det, følge magefølelsen, stå for våre behov og ønsker, rett og slett. Men hvor kan vi lære det? Bare "the hard way"?

Ja, bare den harde måten duger for kvinner uten selvrespekt og kjærlighet til seg selv; de som sannsynligvis tror de ikke fortjener bedre, til og med at hun selv forårsaker det ( og det gjør hun jo, på sett og vis; ved å bli..)

Det er ikke enkelt for noen, men det er ingenting en utenforstående kan gjøre, annet enn å være der når det trengs...

[Gjest synesanna]

Så du mener at vold løser vold?

Nei, det hun sier, og som forskning viser, er at en av de tingene som kan stoppe volden er at den som bruker den, møter en som er sterkere og som sier klart fra!

En annen ting som kan virke, er når andre _menn_ sier klart fra at de vet det, holder øye med ham og det han gjør, og at å slå ikke blir akseptert - men vil bli stoppet.

[Gjest synesanna]

Ja, bare den harde måten duger for kvinner uten selvrespekt og kjærlighet til seg selv; de som sannsynligvis tror de ikke fortjener bedre, til og med at hun selv forårsaker det ( og det gjør hun jo, på sett og vis; ved å bli..)

Det er ikke enkelt for noen, men det er ingenting en utenforstående kan gjøre, annet enn å være der når det trengs...

Jeg mener vi burde lære noe av dette f.eks. i skolen, jeg. Ikke alle kommer fra hjem der de lærer effektive måter å sette grenser rundt seg selv. Og så lenge det er noen igjen av oss "snille piker" som ikke står opp for oss selv, ville det være smart å diskutere og kanskje lære kommunikasjonsteknikker f.eks. i ungdomsskolen. Det vil begge kjønn ha godt av, flere kulturer lære av. Det er faktisk min erfaring at mange fremmedkulturelle kvinner er flinkere til å gjenkjenne mennesker som trår over andre menneskers grenser. Og de er også flinkere til å enten si fra - eller rett og slett gå.

[petter smart]

Nei, det hun sier, og som forskning viser, er at en av de tingene som kan stoppe volden er at den som bruker den, møter en som er sterkere og som sier klart fra!

En annen ting som kan virke, er når andre _menn_ sier klart fra at de vet det, holder øye med ham og det han gjør, og at å slå ikke blir akseptert - men vil bli stoppet.

De fleste som slår ble selv slått når de var mindre. Vold avler vold.

Alle må lære at det er feil å slå. Ikke at dersom de slår får de selv bank.

At andre menn viser forakt for vold er et bedre alternativ enn at de selv skal bruke vold.

Jeg tror uansett ikke at en voldelig mann vil slutte å være voldelig, med mindre han får profesjonell hjelp og innser at han trenger denne hjelpen og ønsker å gjøre noe med problemet.

[favn]

Et parforhold der mannen banker kvinnen helseløs fra dag en? Det er jo nesten mystisk at det går an.

Det er nesten stygt å si det, men hun kan ikke være av det mest oppegående slaget... kvinner som mishandles uten å gå er vevet fast i et destruktivt forhold som varer og rekker i årevis og årtier. Juling fra dag en burde få en bjelle til å ringe hos de fleste.

Det _du_ kan gjøre er å være venninna hennes, snakke med henne og fortelle at hvis hun velger denne typen vil livet hennes smadres i stykker, bit for bit, dag for dag. Du kan faktisk også anmelde fyren for mishandling. Andre enn offeret kan stå som anmelder.

[Gjest synesanna]

De fleste som slår ble selv slått når de var mindre. Vold avler vold.

Alle må lære at det er feil å slå. Ikke at dersom de slår får de selv bank.

At andre menn viser forakt for vold er et bedre alternativ enn at de selv skal bruke vold.

Jeg tror uansett ikke at en voldelig mann vil slutte å være voldelig, med mindre han får profesjonell hjelp og innser at han trenger denne hjelpen og ønsker å gjøre noe med problemet.

Selvfølgelig, men i en her-og-nå-situasjon kan trussel om vold virke preventivt.'

Da gjelder det å snakke på et språk som den andre forstår, fordi han bruker det selv, om du forstår min logikk.

Det verste er likevel hvordan omgivelsene "blir med på løgnene" istedet for å kalle en spade en spade. Fordi den som slår og den som blir slått ikke ønsker snakke om det, eller bagatelliserer det, blir det pinlig og vanskelig å snakke om det, og stilltiende blir vi alle med på tausheten...

Vet du, Petter Smart, bare en slik ting som å være her inne på DOL har fått meg til å få mye mer selvtillit. Det er spennende å diskuterer, det gjør godt å bli motsagt og måtte anstrenge meg for å finne enda flere, kanskje bedre, argumenter.

Jeg lurer på om skolene faktisk burde ha mer debatt som fag og praksis i skolene. Det er jo ofte slik at vi føler oss mindreverdige eller ydmyket når vi ikke klarer å komme med argumenter - og det er da det kan bli nærliggende å slå i stedet.

Dessuten, når man har diskutert noen ganger, f.eks. her inne, lærer man seg å gjenkjenne argumentasjon som går i ring eller ikke holder mål - kanskje det ville bli lettere å forlate menn/kvinner som slår eller mishandler psykisk, også, om man lærte seg til at noen saker er tapte saker, samme hvor mye krefter og argumenter og tid man legger inn i saken - eller forholdet.

Hva tror du?

[Zirine]

Svarer deg..tenker høyt. Gikk noen år i et forhold som slett ikke var godt, når jeg ser tilbake undrer jeg på hvordan jeg, en ressurssterk jente, kunne la det gå år før jeg gikk...

Dette er underlige mekanismer, du! Vi må lære å sette grenser og lære å respektere oss selv og stå opp for oss selv -

men det kan gå år og det må ofte noe helt spesielt drastisk til for at vi endelig tar skjeen i den annen hånd og sier: Nok er nok!

Problemet er jo ofte at han er ikke _bare_ en djevel! Han er jo god, også. Hadde han hatt høygaffel og horn, hadde det vært lettere å komme seg unna! Men så lenge han er ok - også - og vi selv ikke er helt perfekte - heller - har vi ikke verken hjerte eller mot til å gå. Mens årene går...

Skjønner du?

Vi må lære oss å sette grenser som _ikke_ er avhengige av at den andre er demon. Vi må lære oss til å sette grenser som ikke fordømmer andre, men som bare, ganske enkelt, sier: Slik vil jeg ikke behandles! Rett eller galt, det sier jeg ikke noe om, men jeg sier: SLik vil ikke jeg behandles! Punktum!

Vi må tørre si nei selv når vi ikke kan begrunne det, følge magefølelsen, stå for våre behov og ønsker, rett og slett. Men hvor kan vi lære det? Bare "the hard way"?

Jeg har ingen problem med å forstå din tankegang i forhold til hvorfor du fortsatte å bo sammen med denne fyren - og jeg er enig med deg i hvordan du ressonerer.

Det er bare det - kvinner har ulike grunner for å forbli i et forhold med en mann som slår. Faktisk kan en kvinne velge det fordi det kjennes trygt, av alle ting. Det høres jo horribelt ut, men sånn er det.

Det er vanskelig å råde noen til noe når man ikke vet hvordan folk tenker. At hun må komme seg ut av et destruktivt forhold er vel og greit, men det blir et ganske så tannløst råd, føler jeg ...

[Eteti]

Jeg mener vi burde lære noe av dette f.eks. i skolen, jeg. Ikke alle kommer fra hjem der de lærer effektive måter å sette grenser rundt seg selv. Og så lenge det er noen igjen av oss "snille piker" som ikke står opp for oss selv, ville det være smart å diskutere og kanskje lære kommunikasjonsteknikker f.eks. i ungdomsskolen. Det vil begge kjønn ha godt av, flere kulturer lære av. Det er faktisk min erfaring at mange fremmedkulturelle kvinner er flinkere til å gjenkjenne mennesker som trår over andre menneskers grenser. Og de er også flinkere til å enten si fra - eller rett og slett gå.

Ja!!

Lær barna om samliv, psykologi, psykopater, følelser, egne og andres grenser, men ikke minst; å verdsette seg selv!

En person som elsker seg selv hverken slår eller blir slått... det er jeg helt sikker på!

[carma]

Et parforhold der mannen banker kvinnen helseløs fra dag en? Det er jo nesten mystisk at det går an.

Det er nesten stygt å si det, men hun kan ikke være av det mest oppegående slaget... kvinner som mishandles uten å gå er vevet fast i et destruktivt forhold som varer og rekker i årevis og årtier. Juling fra dag en burde få en bjelle til å ringe hos de fleste.

Det _du_ kan gjøre er å være venninna hennes, snakke med henne og fortelle at hvis hun velger denne typen vil livet hennes smadres i stykker, bit for bit, dag for dag. Du kan faktisk også anmelde fyren for mishandling. Andre enn offeret kan stå som anmelder.

Hun kan fint være en oppegående, ressurssterk dame. Du vet ingenting om hennes forhold til andre menn før han er. Kanskje var hun allerede "vevet inn" i voldelige forhold og var "vant" med dette.

Mange søker da en mann av samme type igjen fordi det virker trygt.. tro det eller ei.

Så hun trenger ikke være dum eller lite oppegående fordi om mishandlingen har vært til stede hele veien.

[Gjest synesanna]

Et parforhold der mannen banker kvinnen helseløs fra dag en? Det er jo nesten mystisk at det går an.

Det er nesten stygt å si det, men hun kan ikke være av det mest oppegående slaget... kvinner som mishandles uten å gå er vevet fast i et destruktivt forhold som varer og rekker i årevis og årtier. Juling fra dag en burde få en bjelle til å ringe hos de fleste.

Det _du_ kan gjøre er å være venninna hennes, snakke med henne og fortelle at hvis hun velger denne typen vil livet hennes smadres i stykker, bit for bit, dag for dag. Du kan faktisk også anmelde fyren for mishandling. Andre enn offeret kan stå som anmelder.

Enig med deg, favn. Hun sitter nok fast i et tanke- og følelsesmønster her.

Noe venninner _kan_gjøre, er å invitere henne - evt. dem - ut blant folk slik at hun/de oppdager at det er andre måter å behandle hverandre på. Andre vil behandle henne bedre enn han gjør, og hun kan observere andre kjærestepar som fungerer bedre eller på andre måter. Det kan få det til å demre litt. Gi henne andre rollemønstre hun/de kanskje kan få lyst til å prøve ut.

Hennes selvforakt er sannsynligvis så stor, at om noen sier til henne at dette må hun ikke finne seg i, vil hun ikke klare å forholde seg til dette. Hun vil, som før, benekte at dette er mishandling.

Jeg var i et psykisk destruktivt forhold mange år - og etter at jeg faktisk gikk - og det gjorde jeg flere ganger, da, men for hver gang ble jeg litt mer sikker og sterk. Men etter at jeg gikk siste gangen, skjer det den dag i dag at jeg med forundring opplever at menn er høflige mot meg og jeg forstår jeg ikke hadde forventet det. Hvorfor ikke, må jeg tenke da. Jeg må virkelig snakke med meg selv for å huske at det er _slik_ jeg fortjener og ønsker og behøver og liker å bli behandlet, og ikke slik som jeg har opplevd og latt det skje i så mange år, sikkert lenge før jeg møtte ham, også. Jeg må slutte å - psykologisk - gå rundt som en slått hund med halen mellom beina.

I et mishandlerforhold er det nesten som om det er to ofre og to overgripere. Begge er fastlåste i et handlingsmønster, det er ytterst sjeldent at den som mishandler _ønsker_ å mishandle, h*n mangler bare alternative handlingsmønstre med gjennomslagskraft, som kan overdøve det destruktive reaksjonsmønsteret. Og ved å la det destruktive mønsteret få skje, får h*n ikke hjelp til å endre det, heller, men tvert imot nesten godkjenning til å fortsette. Det blir en akseptert måte å opptre på mellom dem.

Det er den som slår - h*n er en overgriper, men det er også den som lar den andre slå. Ved å _ikke_ sette grenser, lar noen en annen bli overgriper, og det er også, på en måte, et overgrep. Akkurat som det er omsorgssvikt dersom jeg lar barna gjøre som de vil i stedet for å gi dem grenser. Vi må alle sette grenser for andre hele livet gjennom, og i hvert fall være oss bevisst hvor grensene våre er. Vi kan ikke vente at andre vet hvor de er om vi ikke markerer dem selv.

Vi er alle ansvarlige for det vi lar andre gjøre mot oss! Ved ikke å ta ansvaret for å stoppe et overgrep, lar jeg den andre fortsette. Det er _mitt_ overgrep mot den andre, mitt svik mot h*m. I barneoppdragelse blir det kalt et overgrep når man lar et barn få slå sine foreldre. Det er det når man lar voksne få slå oss også. Ved å krype sammen og unnlate motstand, forsterker vi atferden. Ved å reise oss og si fra, evt. slå tilbake, må den andre vurdere sin handlemåte, for han får ikke vår tillatelse.

Det jeg forsøker si er vanskelig å forklare. Kanskje misforstår du. Men Martin Luther King's far sa en gang til sønnen: Ingen kan gi deg mindreverdsfølelse _uten ditt samtykke_! Dr.Phil sier bl.a. om utroskap - han er utro - fordi du lar ham få lov! Du sier ikke klart nok fra!

Det er en dyp sannhet i dette. Å ta tak i det eneste som jeg kan ta tak i: Min egen atferd.

Da blir det ikke lenger så viktig hvem som har rett eller feil, men at jeg lærer meg å kjenne hva _jeg_ vil være med på. Mine egne grenser. Og å håndheve grenser.

Når vi deler ut "rett/galt", "snill/slem", blir det ofte en kamp om "titlene". For ingen vil være slemme eller velge galt. Når jeg i stedet tar ansvaret for meg selv, har jeg muligheten til å forandre på en situasjon, på min måte å svare på en situasjon. Da er det ikke lenger viktig hva og hvem som hadde rett og var snill eller omvendt. Da blir det viktige hvordan jeg vil ha det for å ha det godt, og med det, respekten for at også andre ønsker ha det godt.

Jeg må kjenne mine egne grenser. Av og til vil andre bli skikkelig sinte fordi de ikke får det som de vil. Jeg er ikke rettferdig. Jeg ivaretar mine egne behov. Skal ta hensyn til dine, selvsagt, men ikke for enhver pris, ikke på min egen bekostning.

Av og til må jeg si nei til andre for å få det som _jeg_ vil. Andre ganger vil du si nei til meg for å få det som du vil. Alle kan ikke få alt hele tida.

"Snille piker" er oss som heller lar andre få det som de vil enn å ta opp kampen og få andre sinte eller få kritikk. Flere av oss må lære å tåle å stå i konflikter for å få det slik som vi trenger å ha det, rett og slett. Det gjelder alle, ikke bare kvinner. Men menn er nok flinkere enn oss, på mange måter.

Men dette tar tid, og kan kreve profesjonell hjelp.

Men det kan hjelpe å la henne se og oppleve at andre ikke har det som henne, ikke tar det som henne, hjelpe henne til å oppdage andre måter å takle ting på. Han også, forresten. Og i tillegg, kanskje oppdager hun etterhvert at gresset faktisk _er_ grønnere på andre siden av gjerdet.

Beklager at dette ble så langt - men jeg synes det er så viktig!

[Zirine]

Et parforhold der mannen banker kvinnen helseløs fra dag en? Det er jo nesten mystisk at det går an.

Det er nesten stygt å si det, men hun kan ikke være av det mest oppegående slaget... kvinner som mishandles uten å gå er vevet fast i et destruktivt forhold som varer og rekker i årevis og årtier. Juling fra dag en burde få en bjelle til å ringe hos de fleste.

Det _du_ kan gjøre er å være venninna hennes, snakke med henne og fortelle at hvis hun velger denne typen vil livet hennes smadres i stykker, bit for bit, dag for dag. Du kan faktisk også anmelde fyren for mishandling. Andre enn offeret kan stå som anmelder.

Hun kan meget godt være av det oppegående slaget.

[Gjest synesanna]

Jeg har ingen problem med å forstå din tankegang i forhold til hvorfor du fortsatte å bo sammen med denne fyren - og jeg er enig med deg i hvordan du ressonerer.

Det er bare det - kvinner har ulike grunner for å forbli i et forhold med en mann som slår. Faktisk kan en kvinne velge det fordi det kjennes trygt, av alle ting. Det høres jo horribelt ut, men sånn er det.

Det er vanskelig å råde noen til noe når man ikke vet hvordan folk tenker. At hun må komme seg ut av et destruktivt forhold er vel og greit, men det blir et ganske så tannløst råd, føler jeg ...

Ja, du har rett i at det blir for enkelt å bare råde dem til å gå ut av forholdet...

Apropos tryggheten: Jeg har barn med ham jeg bodde med og må derfor ha kontakt med ham fortsatt. Til min forundring opplever jeg at

a)når han er hyggelig, får jeg vondt i magen, skjelver i knærne, frykt kommer over meg. Den er todelt: på den ene siden tvilen - wow, tok jeg feil, er han kanskje egentlig _så_ hyggelig hele tida, det var bare jeg som var så trett og nedkjørt at alt ble surt... på den annen side frykten: hvorfor er han så vennlig akkurat nå, hva er det han egentlig ønsker å oppnå, når kommer jeg til å si noe som kommer til å gjøre han rasende og ufyslig igjen!?

(jeg er sykelig redd for kritikk, det er helt uvesentlig om den er begrunnet eller ikke, jeg er redd kritikk og "bråk" - for jeg er jo så elendig, at om jeg blir kritisert, er det sikket et snev av sannhet i det, ja...jeg elendige menneske!)

b)dersom han er sur, gretten og urimelig, som han som oftest er, kjennes det trygt og greit. Da vet jeg hvor jeg har ham, da er det ikke noe _jeg_ gjør eller kan komme til å si/gjøre som kan få ham sur. Han _er_ sur. Det kjennes trygt, det kan jeg forholde meg bedre til. Dessuten er det ikke mitt ansvar, han var allerede sur.

Her er det en indre logikk - merker du den? Jeg har lært meg å gjenkjenne den, den holder ikke vann - men det har tatt mange samtaler med hyggelige menn for å få meg til å forstå og tro på at han atferd ikke er representativ for alle menn...skjønner?

Jobber videre med saken, dvs. meg selv, jeg.