Han slår

[Zirine]

Ja, du har rett i at det blir for enkelt å bare råde dem til å gå ut av forholdet...

Apropos tryggheten: Jeg har barn med ham jeg bodde med og må derfor ha kontakt med ham fortsatt. Til min forundring opplever jeg at

a)når han er hyggelig, får jeg vondt i magen, skjelver i knærne, frykt kommer over meg. Den er todelt: på den ene siden tvilen - wow, tok jeg feil, er han kanskje egentlig _så_ hyggelig hele tida, det var bare jeg som var så trett og nedkjørt at alt ble surt... på den annen side frykten: hvorfor er han så vennlig akkurat nå, hva er det han egentlig ønsker å oppnå, når kommer jeg til å si noe som kommer til å gjøre han rasende og ufyslig igjen!?

(jeg er sykelig redd for kritikk, det er helt uvesentlig om den er begrunnet eller ikke, jeg er redd kritikk og "bråk" - for jeg er jo så elendig, at om jeg blir kritisert, er det sikket et snev av sannhet i det, ja...jeg elendige menneske!)

b)dersom han er sur, gretten og urimelig, som han som oftest er, kjennes det trygt og greit. Da vet jeg hvor jeg har ham, da er det ikke noe _jeg_ gjør eller kan komme til å si/gjøre som kan få ham sur. Han _er_ sur. Det kjennes trygt, det kan jeg forholde meg bedre til. Dessuten er det ikke mitt ansvar, han var allerede sur.

Her er det en indre logikk - merker du den? Jeg har lært meg å gjenkjenne den, den holder ikke vann - men det har tatt mange samtaler med hyggelige menn for å få meg til å forstå og tro på at han atferd ikke er representativ for alle menn...skjønner?

Jobber videre med saken, dvs. meg selv, jeg.

Ja, jeg skjønner.

Jeg forstår at du har jobbet endel med dette og jeg synes du er flink. Det er ikke alle som klarer å gjennomføre et så logisk ressonement som du, og da tenker jeg kvinner som har vært i et mishandlingsforhold. Du klarer å sette deg "utenfor", og du har fått kontakt med verden igjen. Det skal nok gå bra for deg

Lykke til!

[Gjest synesanna]

Ja, jeg skjønner.

Jeg forstår at du har jobbet endel med dette og jeg synes du er flink. Det er ikke alle som klarer å gjennomføre et så logisk ressonement som du, og da tenker jeg kvinner som har vært i et mishandlingsforhold. Du klarer å sette deg "utenfor", og du har fått kontakt med verden igjen. Det skal nok gå bra for deg

Lykke til!

Aldri hatt det så bra - i hele mitt liv, så ja, takk skal du ha for ditt lykke til!

[Gjest venninne som bryr seg]

Denne jenta har hatt en del nerveproblemer, men er veldig utadvendt, og har draget på gutta.

Men gang på gang velger hun "feil fyr." Hun velger en mann med flott utseende som er raus med komplimenter

i stedet for å bevisst se etter en mann som hun er kompitabel med.

Hun har vært i lignende forhold tidligere, så det er blitt et mønster. Det er denne form for "kjærlighet" hun kjenner,

og dermed vender tilbake til.

Selv mener hun at det omtrent må hvile en forbannelse over henne, mens jeg ser det som et problem som ligger i henne selv.

Hun sender ut signaler som sier "meg kan du trø på, for jeg er ikke så glad i meg selv."

Jeg har flere ganger bedt henne oppsøke hjelp for å bearbeide ting, og "bli venn med seg selv." Jeg har til og med fulgt henne

til samtale, men hun kuttet ut terapien ganske raskt.

Hun er ikke flink til å ta styring over egen skjebne, og forsøker alltid å finne noen å skylde på.

Nå er det indirekte vår skyld at hun lider, fordi vi ikke vil gi denne mannen en ny sjanse.

Vel, etter å ha blitt vekket av telefoner og meldinger hver eneste helg siden de traff hverandre,

fordi "helvete er løs," er jeg mektig lei av å høre hvor godt de egentlig har det sammen.

Hun skylder ham ingenting, og det gjør ikke vi heller.

Jeg forsøker å fortelle henne at hun må se helheten,

- hun kan ikke velge den snille delen av ham uten å ta med den farlige delen. Men han har jo selvsagt både bedt om

unnskyldning og lovet at det aldri skjer igjen....

Hun er frustrert fordi jeg ikke vil støtte henne i dette forholdet, mens jeg mener jeg bare kan støtte henne hvis

hun selv tar litt ansvar. Hun er min venninne uansett, men jeg nekter å ha noe med ham å gjøre, og jeg skrur av

telefonen i helgene. Neste gang får hun ringe politiet/sykehuset.

Jeg tror hun trenger at jeg er så streng, fordi det blir en motvekt til hans gyldne, blendende løfter.

Hun har tross alt bare kjent ham i et par måneder - de har ingen felles historie, barn eller venner.

[petter smart]

Selvfølgelig, men i en her-og-nå-situasjon kan trussel om vold virke preventivt.'

Da gjelder det å snakke på et språk som den andre forstår, fordi han bruker det selv, om du forstår min logikk.

Det verste er likevel hvordan omgivelsene "blir med på løgnene" istedet for å kalle en spade en spade. Fordi den som slår og den som blir slått ikke ønsker snakke om det, eller bagatelliserer det, blir det pinlig og vanskelig å snakke om det, og stilltiende blir vi alle med på tausheten...

Vet du, Petter Smart, bare en slik ting som å være her inne på DOL har fått meg til å få mye mer selvtillit. Det er spennende å diskuterer, det gjør godt å bli motsagt og måtte anstrenge meg for å finne enda flere, kanskje bedre, argumenter.

Jeg lurer på om skolene faktisk burde ha mer debatt som fag og praksis i skolene. Det er jo ofte slik at vi føler oss mindreverdige eller ydmyket når vi ikke klarer å komme med argumenter - og det er da det kan bli nærliggende å slå i stedet.

Dessuten, når man har diskutert noen ganger, f.eks. her inne, lærer man seg å gjenkjenne argumentasjon som går i ring eller ikke holder mål - kanskje det ville bli lettere å forlate menn/kvinner som slår eller mishandler psykisk, også, om man lærte seg til at noen saker er tapte saker, samme hvor mye krefter og argumenter og tid man legger inn i saken - eller forholdet.

Hva tror du?

Det er svært mange som ikke kan å diskutere og argumentere for sitt syn. Kvinner har et større ordforråd enn menn og er generelt bedre til å diskutere. Menn melder seg ofte ut eller tyr til vold.

Men da bør en, som du sier, heller lære disse mennene, helst før de begynner å slå, hvordan de skal argumentere med ord og ikke vold.

Men når en mann er voldelig og kvinnen godtar dette, dvs ikke pakker sakene sine og drar, så tviler jeg på at det kan bli bedre. Og viser han ikke at han vet det er feil å bruke vold og prøver aktivt å slutte så bør hun dra sin vei.

Du lærer i alle fall ingen å slutte med vold ved å bruke vold.

[favn]

Denne jenta har hatt en del nerveproblemer, men er veldig utadvendt, og har draget på gutta.

Men gang på gang velger hun "feil fyr." Hun velger en mann med flott utseende som er raus med komplimenter

i stedet for å bevisst se etter en mann som hun er kompitabel med.

Hun har vært i lignende forhold tidligere, så det er blitt et mønster. Det er denne form for "kjærlighet" hun kjenner,

og dermed vender tilbake til.

Selv mener hun at det omtrent må hvile en forbannelse over henne, mens jeg ser det som et problem som ligger i henne selv.

Hun sender ut signaler som sier "meg kan du trø på, for jeg er ikke så glad i meg selv."

Jeg har flere ganger bedt henne oppsøke hjelp for å bearbeide ting, og "bli venn med seg selv." Jeg har til og med fulgt henne

til samtale, men hun kuttet ut terapien ganske raskt.

Hun er ikke flink til å ta styring over egen skjebne, og forsøker alltid å finne noen å skylde på.

Nå er det indirekte vår skyld at hun lider, fordi vi ikke vil gi denne mannen en ny sjanse.

Vel, etter å ha blitt vekket av telefoner og meldinger hver eneste helg siden de traff hverandre,

fordi "helvete er løs," er jeg mektig lei av å høre hvor godt de egentlig har det sammen.

Hun skylder ham ingenting, og det gjør ikke vi heller.

Jeg forsøker å fortelle henne at hun må se helheten,

- hun kan ikke velge den snille delen av ham uten å ta med den farlige delen. Men han har jo selvsagt både bedt om

unnskyldning og lovet at det aldri skjer igjen....

Hun er frustrert fordi jeg ikke vil støtte henne i dette forholdet, mens jeg mener jeg bare kan støtte henne hvis

hun selv tar litt ansvar. Hun er min venninne uansett, men jeg nekter å ha noe med ham å gjøre, og jeg skrur av

telefonen i helgene. Neste gang får hun ringe politiet/sykehuset.

Jeg tror hun trenger at jeg er så streng, fordi det blir en motvekt til hans gyldne, blendende løfter.

Hun har tross alt bare kjent ham i et par måneder - de har ingen felles historie, barn eller venner.

Greit at du kom med ekstra info og skikkelige tanker rundt situasjonen deres.

At jenta er destruktiv av legning er _kanskje_ en forklaring her. Men fortsatt... jeg begriper ikke at det går an å la seg slå helseløs fra _dag en_ av en fremmed så og si. Og trives med det.

[Altman]

Et parforhold der mannen banker kvinnen helseløs fra dag en? Det er jo nesten mystisk at det går an.

Det er nesten stygt å si det, men hun kan ikke være av det mest oppegående slaget... kvinner som mishandles uten å gå er vevet fast i et destruktivt forhold som varer og rekker i årevis og årtier. Juling fra dag en burde få en bjelle til å ringe hos de fleste.

Det _du_ kan gjøre er å være venninna hennes, snakke med henne og fortelle at hvis hun velger denne typen vil livet hennes smadres i stykker, bit for bit, dag for dag. Du kan faktisk også anmelde fyren for mishandling. Andre enn offeret kan stå som anmelder.

"Det er nesten stygt å si det, men hun kan ikke være av det mest oppegående slaget..."

Hva har det med saken å gjøre? Dum eller klok, juling får hun.

[Gjest venninne som bryr seg]

Greit at du kom med ekstra info og skikkelige tanker rundt situasjonen deres.

At jenta er destruktiv av legning er _kanskje_ en forklaring her. Men fortsatt... jeg begriper ikke at det går an å la seg slå helseløs fra _dag en_ av en fremmed så og si. Og trives med det.

Nei, det er det ikke jeg heller forstår...

Når jenta går rundt og snakker om hvor hun ønsker seg lykkelig, ønsker seg snill mann og barn en dag - så er man liksom langt ifra på god vei når man lar seg slå helseløs av en så å si fremmed...

Tanker og råd tas fremdeles imot med takk!

[petter smart]

Denne jenta har hatt en del nerveproblemer, men er veldig utadvendt, og har draget på gutta.

Men gang på gang velger hun "feil fyr." Hun velger en mann med flott utseende som er raus med komplimenter

i stedet for å bevisst se etter en mann som hun er kompitabel med.

Hun har vært i lignende forhold tidligere, så det er blitt et mønster. Det er denne form for "kjærlighet" hun kjenner,

og dermed vender tilbake til.

Selv mener hun at det omtrent må hvile en forbannelse over henne, mens jeg ser det som et problem som ligger i henne selv.

Hun sender ut signaler som sier "meg kan du trø på, for jeg er ikke så glad i meg selv."

Jeg har flere ganger bedt henne oppsøke hjelp for å bearbeide ting, og "bli venn med seg selv." Jeg har til og med fulgt henne

til samtale, men hun kuttet ut terapien ganske raskt.

Hun er ikke flink til å ta styring over egen skjebne, og forsøker alltid å finne noen å skylde på.

Nå er det indirekte vår skyld at hun lider, fordi vi ikke vil gi denne mannen en ny sjanse.

Vel, etter å ha blitt vekket av telefoner og meldinger hver eneste helg siden de traff hverandre,

fordi "helvete er løs," er jeg mektig lei av å høre hvor godt de egentlig har det sammen.

Hun skylder ham ingenting, og det gjør ikke vi heller.

Jeg forsøker å fortelle henne at hun må se helheten,

- hun kan ikke velge den snille delen av ham uten å ta med den farlige delen. Men han har jo selvsagt både bedt om

unnskyldning og lovet at det aldri skjer igjen....

Hun er frustrert fordi jeg ikke vil støtte henne i dette forholdet, mens jeg mener jeg bare kan støtte henne hvis

hun selv tar litt ansvar. Hun er min venninne uansett, men jeg nekter å ha noe med ham å gjøre, og jeg skrur av

telefonen i helgene. Neste gang får hun ringe politiet/sykehuset.

Jeg tror hun trenger at jeg er så streng, fordi det blir en motvekt til hans gyldne, blendende løfter.

Hun har tross alt bare kjent ham i et par måneder - de har ingen felles historie, barn eller venner.

Tror du har mye rett i det du skriver.

Jeg kjenner en kvinne som har hatt veldig mange kjærester, og nesten alle sammen har i større eller mindre grad slått henne. Men dette er menn som ikke har slått sine andre kjærester, kun henne. Da må det være noe ved hennes oppførsel som oppfordrer til slikt.

Kanskje er hun ikke bare en person som oppsøker voldelige menn og viser at hun aksepterer vold. Kanskje hun også er en kvinne som ubevisst oppfordrer til vold fordi det er noe kjent, noe hun kan forholde seg til. Da er det ikke bare å velge andre typer menn, da må hun jobbe med seg selv først.

[Gjest dame uten signatur]

Ja, du har rett i at det blir for enkelt å bare råde dem til å gå ut av forholdet...

Apropos tryggheten: Jeg har barn med ham jeg bodde med og må derfor ha kontakt med ham fortsatt. Til min forundring opplever jeg at

a)når han er hyggelig, får jeg vondt i magen, skjelver i knærne, frykt kommer over meg. Den er todelt: på den ene siden tvilen - wow, tok jeg feil, er han kanskje egentlig _så_ hyggelig hele tida, det var bare jeg som var så trett og nedkjørt at alt ble surt... på den annen side frykten: hvorfor er han så vennlig akkurat nå, hva er det han egentlig ønsker å oppnå, når kommer jeg til å si noe som kommer til å gjøre han rasende og ufyslig igjen!?

(jeg er sykelig redd for kritikk, det er helt uvesentlig om den er begrunnet eller ikke, jeg er redd kritikk og "bråk" - for jeg er jo så elendig, at om jeg blir kritisert, er det sikket et snev av sannhet i det, ja...jeg elendige menneske!)

b)dersom han er sur, gretten og urimelig, som han som oftest er, kjennes det trygt og greit. Da vet jeg hvor jeg har ham, da er det ikke noe _jeg_ gjør eller kan komme til å si/gjøre som kan få ham sur. Han _er_ sur. Det kjennes trygt, det kan jeg forholde meg bedre til. Dessuten er det ikke mitt ansvar, han var allerede sur.

Her er det en indre logikk - merker du den? Jeg har lært meg å gjenkjenne den, den holder ikke vann - men det har tatt mange samtaler med hyggelige menn for å få meg til å forstå og tro på at han atferd ikke er representativ for alle menn...skjønner?

Jobber videre med saken, dvs. meg selv, jeg.

Du virker for å være en veldig oppegående kvinne, og jeg håper - og tror - du vil møte en mann som fortjener deg en vakker dag.

[flisa]

Tror du har mye rett i det du skriver.

Jeg kjenner en kvinne som har hatt veldig mange kjærester, og nesten alle sammen har i større eller mindre grad slått henne. Men dette er menn som ikke har slått sine andre kjærester, kun henne. Da må det være noe ved hennes oppførsel som oppfordrer til slikt.

Kanskje er hun ikke bare en person som oppsøker voldelige menn og viser at hun aksepterer vold. Kanskje hun også er en kvinne som ubevisst oppfordrer til vold fordi det er noe kjent, noe hun kan forholde seg til. Da er det ikke bare å velge andre typer menn, da må hun jobbe med seg selv først.

Om hun så la seg ned og ba om å bli slått, -så er det ikke noe mer riktig av han å gjøre det. Han burde heller kvitte seg med henne - og hun med han.

[Gjest venninne som bryr seg]

Tror du har mye rett i det du skriver.

Jeg kjenner en kvinne som har hatt veldig mange kjærester, og nesten alle sammen har i større eller mindre grad slått henne. Men dette er menn som ikke har slått sine andre kjærester, kun henne. Da må det være noe ved hennes oppførsel som oppfordrer til slikt.

Kanskje er hun ikke bare en person som oppsøker voldelige menn og viser at hun aksepterer vold. Kanskje hun også er en kvinne som ubevisst oppfordrer til vold fordi det er noe kjent, noe hun kan forholde seg til. Da er det ikke bare å velge andre typer menn, da må hun jobbe med seg selv først.

Helt riktig. Det som er så trist, er at det virker som om hun tror at lykken og et sunt selvbilde oppnås ved å ha en pen kjæreste. Og da kan det liksom koste hva det vil.

Frustrerende dette...

[Gjest venninne som bryr seg]

Om hun så la seg ned og ba om å bli slått, -så er det ikke noe mer riktig av han å gjøre det. Han burde heller kvitte seg med henne - og hun med han.

Nei, SIER du det...

[flisa]

Nei, SIER du det...

Mitt svar var til petter smart - fordi han skrev:

"Men dette er menn som ikke har slått sine andre kjærester, kun henne. Da må det være noe ved hennes oppførsel som oppfordrer til slikt."

Jeg syns ikke sånt kan bortforklares med at det var "hennes skyld". - UANSETT.

[Gjest venninne som bryr seg]

Mitt svar var til petter smart - fordi han skrev:

"Men dette er menn som ikke har slått sine andre kjærester, kun henne. Da må det være noe ved hennes oppførsel som oppfordrer til slikt."

Jeg syns ikke sånt kan bortforklares med at det var "hennes skyld". - UANSETT.

Tror ikke han mente det var hennes SKYLD, men at det var en mulig forklaring.

Det er jo en gang sånn at noen får frem det beste i oss, mens andre får frem det absolutt verste.

Jeg tror likevel ikke man kan provosere frem slik oppførsel i hvem som helst - man har nok tendenser.

[favn]

"Det er nesten stygt å si det, men hun kan ikke være av det mest oppegående slaget..."

Hva har det med saken å gjøre? Dum eller klok, juling får hun.

Jeg trodde det var overflødig å si at fyren åpenbart er ond og gal.

Javel:

Fyren er åpenbart ond og gal.

Bedre nå?

[Altman]

Jeg trodde det var overflødig å si at fyren åpenbart er ond og gal.

Javel:

Fyren er åpenbart ond og gal.

Bedre nå?

Nei

[petter smart]

Helt riktig. Det som er så trist, er at det virker som om hun tror at lykken og et sunt selvbilde oppnås ved å ha en pen kjæreste. Og da kan det liksom koste hva det vil.

Frustrerende dette...

Det er jo et snev av sannhet i det mange snille gutter sier, jenter vil helst ha drittsekker.

Begynner å lure på om de ikke vet hva de går glipp av.

[petter smart]

Tror ikke han mente det var hennes SKYLD, men at det var en mulig forklaring.

Det er jo en gang sånn at noen får frem det beste i oss, mens andre får frem det absolutt verste.

Jeg tror likevel ikke man kan provosere frem slik oppførsel i hvem som helst - man har nok tendenser.

Jeg kjenner henne og "forstår" hvorfor de gjorde det. Hun kan være utrolig barnslig, egoistisk og er utro etter noter. Hun har en egen evne til å gå på nervene til folk.

Tror faktisk de fleste, både menn og kvinner, har anlegg til å bli voldelige under gitte omstendigheter. Men det må den rette personen eller situasjonen til før vi slår. Jeg kunne aldri drømt om å slå min samboer, selv om hun har bedt om (når hun har gjort noe dumt sier hun at jeg skal slå henne - men det ville fått meg til å føle meg enda mer lei meg så det gjør jeg ikke). Hun har aldri gjort noe som har gjort at jeg har hatt lyst til det heller. Men hadde hun gjort det, hvem vet hva som hadde skjedd.

[petter smart]

Om hun så la seg ned og ba om å bli slått, -så er det ikke noe mer riktig av han å gjøre det. Han burde heller kvitte seg med henne - og hun med han.

Han bør kvitte seg med henne og hun med han. Helt enig i det. Men så enkelt er det ikke, det vet vi begge to.

Men enkelte har en egen evne til å irritere folk og provosere på. Og når enkelte kvinner foretrekker å bli slått fordi det er trygt, en situasjon de kjenner, så klarer de nok å provosere fram vold fra mannens side.

[favn]

Jeg har ingen problem med å forstå din tankegang i forhold til hvorfor du fortsatte å bo sammen med denne fyren - og jeg er enig med deg i hvordan du ressonerer.

Det er bare det - kvinner har ulike grunner for å forbli i et forhold med en mann som slår. Faktisk kan en kvinne velge det fordi det kjennes trygt, av alle ting. Det høres jo horribelt ut, men sånn er det.

Det er vanskelig å råde noen til noe når man ikke vet hvordan folk tenker. At hun må komme seg ut av et destruktivt forhold er vel og greit, men det blir et ganske så tannløst råd, føler jeg ...

I alle andre tilfeller av overgrep og vold mener man at overgriper og offer må skilles. Hvorfor ikke når det gjelder parforhold? Er mishandling i et parforhold 'bedre' eller ikke fullt så farlig som når det gjelder andre volds- og mishandlingsrelasjoner? Er det bittelitt legitimt å slå kjæresten / samboeren / kona si?

Jeg tror ikke du mener det, men det hadde vært fint å få vite hvorfor det er 'tannløst' å råde en kvinne til å bryte med en mishandler.