Han slår

[Gjest KappaGamma]

Tror du har mye rett i det du skriver.

Jeg kjenner en kvinne som har hatt veldig mange kjærester, og nesten alle sammen har i større eller mindre grad slått henne. Men dette er menn som ikke har slått sine andre kjærester, kun henne. Da må det være noe ved hennes oppførsel som oppfordrer til slikt.

Kanskje er hun ikke bare en person som oppsøker voldelige menn og viser at hun aksepterer vold. Kanskje hun også er en kvinne som ubevisst oppfordrer til vold fordi det er noe kjent, noe hun kan forholde seg til. Da er det ikke bare å velge andre typer menn, da må hun jobbe med seg selv først.

Synes det blir for lett å tenke som så at "de har ikke slått eksdamene sine før, så det må være hun som...".

Det kan selvfølgelig være LITT sånn.

Men det kan også være at ei slik jente er den første en slik fyr noen gang har vært sammen med som tør å si fra.

Grensesetting kan lett utløse vold fra en som er vant til å kunne herse som han vil!!!

[petter smart]

Synes det blir for lett å tenke som så at "de har ikke slått eksdamene sine før, så det må være hun som...".

Det kan selvfølgelig være LITT sånn.

Men det kan også være at ei slik jente er den første en slik fyr noen gang har vært sammen med som tør å si fra.

Grensesetting kan lett utløse vold fra en som er vant til å kunne herse som han vil!!!

Tro meg, jeg kjenner dama, og jeg synes ikke det er rart at hun får bank. Men de skulle selvfølgelig heller ha dumpet henne enn å banke henne. Det er aldri greit å slå noen. Men de var ikke voldelige typer og hadde ikke brukt vold før så de ante vel heller ikke hva som skjedde før det var skjedd.

Hun var ikke typen til å si fra. Hun klaget enormt på alle kjærestene når de hadde kranglet eller sloss, men var så glad i dem etterpå.

[Gjest KappaGamma]

Et parforhold der mannen banker kvinnen helseløs fra dag en? Det er jo nesten mystisk at det går an.

Det er nesten stygt å si det, men hun kan ikke være av det mest oppegående slaget... kvinner som mishandles uten å gå er vevet fast i et destruktivt forhold som varer og rekker i årevis og årtier. Juling fra dag en burde få en bjelle til å ringe hos de fleste.

Det _du_ kan gjøre er å være venninna hennes, snakke med henne og fortelle at hvis hun velger denne typen vil livet hennes smadres i stykker, bit for bit, dag for dag. Du kan faktisk også anmelde fyren for mishandling. Andre enn offeret kan stå som anmelder.

Slike utsagn sårer.

Det er ikke bare "nesten stygt" å si det du sier, det er uvitende. Og slike oppfatninger er dessuten så avleggs at jeg nesten mistenker de som kommer med slike utsagn for ikke å være av det mest oppegående slaget. Jeg trodde de fleste nå hadde - om ikke tenkt seg til - iallefall _lest_ seg til noe annet, nå, med alt fokuset som har vært på denne problematikken i det siste.

ALLE jeg kjenner som er blitt slått, er ressurssterke mennesker. Varselbjellene ringer ja, men det er mer komplisert enn som så. Det hele er en cocktail av isolering, smiger, manipulering, skremming, forvirring, osv osv. Når vi opplever noe som ikke stemmer med våre "skjema" i hodet (basert på tidl erfaringer), er reslutatet ofte forvirring. Når vi er forvirret, blir vi lettere å manipulere. Et litt blodfattig, lite nyansert eksempel i farta: Hvis din ektefelle -som alltid har bedyret sin kjærlighet- hadde gjort noe helt forferdelig mot deg (eks.brutal vold, drapstrusler--),og så løyet etter noter til politiet, vært ugjennomtrengelig og superegoistisk og iskald, hva tenker du da når du er utkjørt og forvirret fra før? Du hadde regnet med noe annet, ikke sant, for du er vant til at folk står for sine feil. Når man er sliten, forvirret og manipulert nok, har man ikke lenger evnen til å tenke at "det er HAN det er noe galt med, HAN er syk, ikke meg". Du kan (prøve å) tro det, ja, men det med en stor dose usikkerhet.

Det BEGYNNER ikke med vold.

Det begynner lenge før.

Typisk jente-gutt interaksjon: Gutten sier noe stikkende, ekkelt - kamuflert som "en spøk". Jenta kan si i fra at dette finner hun seg ikke i, da vil gutten bruke trikset med å le det hele bort, "så sur du er da, det var jo bare en kødd", osv osv. Så mange jenter velger å le med, på bekostning (etter hvert) av egen selvrespekt.

Dette er "vanlig" så vidt jeg kan se. (Sier absolutt ikke at alle driver på sånn, men mange!!) Et destruktivt forhold kan ta så mange former, men et voldelig forhold er ofte noe som "bygger på" disse "normale" "triksene" eller hva vi nå skal kalle det.

Så lett for mange gutter/menn å messe og klage over jenter/kvinner som vil ha drittsekker, "enn at de finner seg i det", osv osv. Psykisk- og følelsesmessig mishandling er kanskje like så ille, og praktiseres i en enda større grad. JA - det er tøft å være gutt/mann i "dagens samfunn", men det er også tøft å være jente/kvinne. Lærer mange gutter/menn seg å respektere jenter på en litt mindre overflatisk måte, så jenter kan bli vant til å bli behandlet med dyp respekt og omsorg fra gutter fra de er unge (selvfølgelig også gjensidig), så vil de ikke så lett falle for supersjarme-psykopaten som overrøser dem med komplimenter før han gradvis eller plutselig snur helt om.

Hvorfor jeg mener dette?

Jeg har hatt to "ille" forhold, en med en "vanlig, snill" gutt og en med en voldelig psykopat: den "vanlige" gutten kan enda ikke skjønne hvorfor jeg fant meg i alt denne psykopaten gjorde, hvorfor jeg ikke bare gikk, - kort sagt, han kom med alle de standard "jenter vil bare ha drittsekker"-oppfatningene. Han savnet meg, ville ha meg tilbake, skjønte ikke hvorfor jeg ikke ville. Jeg tenkte tilbake; var han egentlig så mye bedre enn "psykopaten"? Annerledes, ja, men mer konstruktiv å være sammen med? Nei. Stikkende, ekle kommentarer dag ut og dag inn, uansett type reaksjon fra meg. Arrogant, selvhøytidelig, selvrettferdig væremåte og tankegang. Utrolig snill innimellom, ja selvfølgelig. Men det var "psykopaten" min og, bare at "psykopaten" bare var enda mer givende, satte mer "pris" på (tilsynelatende), ga mer av seg selv (tilsynelatende) i de gode periodene! Lett å sutre om at jenter bare vil ha drittsekker med andre ord, men hva med å heller få en fordomsfri forståelse for hvilke psykologiske mekanismer som ligger bak istedet for å tenke "hvorfor-går-hun-bare-ikke", og gå litt _grundig_ i seg selv og hvordan man EGENTLIG behandler ei jente, istedet for å lulle seg selv inn i illusjoner om hvor snill og "drømmemann" man selv er? JA, det finnes vanvittig mange snille, gode menn der ute, men også mange desillusjonerte drittsekker.

Jeg vil med dette ikke krangle, bare komme med mine betraktninger, og har et håp om at du kanskje, kanskje tør å utfordre dine eksisterende oppfatninger.

[Gjest CatePus]

Det er jo et snev av sannhet i det mange snille gutter sier, jenter vil helst ha drittsekker.

Begynner å lure på om de ikke vet hva de går glipp av.

Jeg har heldigvis kommet over bad boy- syndromet og trives utmerket godt med min lille, snille og ikke så macho, men morsomme og tøff-i-trynet mann!

[Gjest KappaGamma]

Enig med deg, favn. Hun sitter nok fast i et tanke- og følelsesmønster her.

Noe venninner _kan_gjøre, er å invitere henne - evt. dem - ut blant folk slik at hun/de oppdager at det er andre måter å behandle hverandre på. Andre vil behandle henne bedre enn han gjør, og hun kan observere andre kjærestepar som fungerer bedre eller på andre måter. Det kan få det til å demre litt. Gi henne andre rollemønstre hun/de kanskje kan få lyst til å prøve ut.

Hennes selvforakt er sannsynligvis så stor, at om noen sier til henne at dette må hun ikke finne seg i, vil hun ikke klare å forholde seg til dette. Hun vil, som før, benekte at dette er mishandling.

Jeg var i et psykisk destruktivt forhold mange år - og etter at jeg faktisk gikk - og det gjorde jeg flere ganger, da, men for hver gang ble jeg litt mer sikker og sterk. Men etter at jeg gikk siste gangen, skjer det den dag i dag at jeg med forundring opplever at menn er høflige mot meg og jeg forstår jeg ikke hadde forventet det. Hvorfor ikke, må jeg tenke da. Jeg må virkelig snakke med meg selv for å huske at det er _slik_ jeg fortjener og ønsker og behøver og liker å bli behandlet, og ikke slik som jeg har opplevd og latt det skje i så mange år, sikkert lenge før jeg møtte ham, også. Jeg må slutte å - psykologisk - gå rundt som en slått hund med halen mellom beina.

I et mishandlerforhold er det nesten som om det er to ofre og to overgripere. Begge er fastlåste i et handlingsmønster, det er ytterst sjeldent at den som mishandler _ønsker_ å mishandle, h*n mangler bare alternative handlingsmønstre med gjennomslagskraft, som kan overdøve det destruktive reaksjonsmønsteret. Og ved å la det destruktive mønsteret få skje, får h*n ikke hjelp til å endre det, heller, men tvert imot nesten godkjenning til å fortsette. Det blir en akseptert måte å opptre på mellom dem.

Det er den som slår - h*n er en overgriper, men det er også den som lar den andre slå. Ved å _ikke_ sette grenser, lar noen en annen bli overgriper, og det er også, på en måte, et overgrep. Akkurat som det er omsorgssvikt dersom jeg lar barna gjøre som de vil i stedet for å gi dem grenser. Vi må alle sette grenser for andre hele livet gjennom, og i hvert fall være oss bevisst hvor grensene våre er. Vi kan ikke vente at andre vet hvor de er om vi ikke markerer dem selv.

Vi er alle ansvarlige for det vi lar andre gjøre mot oss! Ved ikke å ta ansvaret for å stoppe et overgrep, lar jeg den andre fortsette. Det er _mitt_ overgrep mot den andre, mitt svik mot h*m. I barneoppdragelse blir det kalt et overgrep når man lar et barn få slå sine foreldre. Det er det når man lar voksne få slå oss også. Ved å krype sammen og unnlate motstand, forsterker vi atferden. Ved å reise oss og si fra, evt. slå tilbake, må den andre vurdere sin handlemåte, for han får ikke vår tillatelse.

Det jeg forsøker si er vanskelig å forklare. Kanskje misforstår du. Men Martin Luther King's far sa en gang til sønnen: Ingen kan gi deg mindreverdsfølelse _uten ditt samtykke_! Dr.Phil sier bl.a. om utroskap - han er utro - fordi du lar ham få lov! Du sier ikke klart nok fra!

Det er en dyp sannhet i dette. Å ta tak i det eneste som jeg kan ta tak i: Min egen atferd.

Da blir det ikke lenger så viktig hvem som har rett eller feil, men at jeg lærer meg å kjenne hva _jeg_ vil være med på. Mine egne grenser. Og å håndheve grenser.

Når vi deler ut "rett/galt", "snill/slem", blir det ofte en kamp om "titlene". For ingen vil være slemme eller velge galt. Når jeg i stedet tar ansvaret for meg selv, har jeg muligheten til å forandre på en situasjon, på min måte å svare på en situasjon. Da er det ikke lenger viktig hva og hvem som hadde rett og var snill eller omvendt. Da blir det viktige hvordan jeg vil ha det for å ha det godt, og med det, respekten for at også andre ønsker ha det godt.

Jeg må kjenne mine egne grenser. Av og til vil andre bli skikkelig sinte fordi de ikke får det som de vil. Jeg er ikke rettferdig. Jeg ivaretar mine egne behov. Skal ta hensyn til dine, selvsagt, men ikke for enhver pris, ikke på min egen bekostning.

Av og til må jeg si nei til andre for å få det som _jeg_ vil. Andre ganger vil du si nei til meg for å få det som du vil. Alle kan ikke få alt hele tida.

"Snille piker" er oss som heller lar andre få det som de vil enn å ta opp kampen og få andre sinte eller få kritikk. Flere av oss må lære å tåle å stå i konflikter for å få det slik som vi trenger å ha det, rett og slett. Det gjelder alle, ikke bare kvinner. Men menn er nok flinkere enn oss, på mange måter.

Men dette tar tid, og kan kreve profesjonell hjelp.

Men det kan hjelpe å la henne se og oppleve at andre ikke har det som henne, ikke tar det som henne, hjelpe henne til å oppdage andre måter å takle ting på. Han også, forresten. Og i tillegg, kanskje oppdager hun etterhvert at gresset faktisk _er_ grønnere på andre siden av gjerdet.

Beklager at dette ble så langt - men jeg synes det er så viktig!

Enig, enig, enig..

MEN:

Hos enkelte menn er det nettopp denne grensesettingen som utløser volden.

I mitt psykisk nedbrytende forhold: Jeg lærte meg til slutt å sette grenser, det virket, JA, men det førte også til at fyren takket for seg da han holdt på å forgå av urettmessig sjalusi og mangel på kontroll (like greit).

I mitt forhold til en psykopatlignende person: Ved første skikkelige "uoverensstemmelse" (eller grensetesting fra hans side eller hva det nå var), satte jeg en tydelig grense på en voksen måte med kommunikasjonsteknikker jeg hadde lært tidligere, og: pang, der endte man opp på legevakta.

Enig med deg i at svært mange menn "velger" en viss atferd fordi de ikke "vet" om noe annet, men her er det også viktig, tror jeg, å trekke frem de med en narsissistisk/psykopatisk personlighet, som kanskje først vil reagere når de opplever nettopp grensesetting. (Det er som om de sier; "Hvordan VÅGER du å sette grenser for deg selv, du skal gjøre som JEG vil!") Når noen presser på utrolig langt for å få det som de vil, fordi de heller dreper enn å ikke få det som de vil, da nytter det lite å bruke de grensesettingsmetodene JEG lærte, iallefall. Og nettopp disse mennene gjemmer seg bak "det er to i et forhold! Du kan for dette du også!"

Det er kanskje første gang de opplever grensesetting (min "psykopat" var ufattelig bortskjemt, hadde aldri fått satt grenser hjemme - og visst er han en hyggelig fyr når han får det som han vil!) Med slike menn kan du på alle mulige måter prøve å sette grenser eller "ta igjen" eller hva du nå måtte tore - den eneste grensen du kan komme fra med helsa i behold, er voldsalarm og besøksforbud - aller helst en høy fengselsmur.

Det er lett å se, i første tilfelle, hvordan min adferd og mangel på grensesetting var med på å opprettholde eks nr 1's uakseptable adferd. Men i forhold til psycho-eksen? Nei.

Ellers må jeg si at det er virkelig oppløftende å komme over et reflektert innlegg som ditt. Kult at flere liker Dr.Phil

[Gjest KappaGamma]

Det er svært mange som ikke kan å diskutere og argumentere for sitt syn. Kvinner har et større ordforråd enn menn og er generelt bedre til å diskutere. Menn melder seg ofte ut eller tyr til vold.

Men da bør en, som du sier, heller lære disse mennene, helst før de begynner å slå, hvordan de skal argumentere med ord og ikke vold.

Men når en mann er voldelig og kvinnen godtar dette, dvs ikke pakker sakene sine og drar, så tviler jeg på at det kan bli bedre. Og viser han ikke at han vet det er feil å bruke vold og prøver aktivt å slutte så bør hun dra sin vei.

Du lærer i alle fall ingen å slutte med vold ved å bruke vold.

Ja og tja. Stort sett.

Men ikke alltid.

Har tenkt mye over dette, og noen menn tror jeg så absolutt kunne "våknet" av at de har fått seg en omgang selv, følt frykten. Det er lett for noen å snakke en sinnemestringsterapeut, familieterapeut etc etter munnen. De har kanskje et ønske om å forandre seg, men mange tror jeg ALDRI vil kunne forandre seg med mindre de får kjenne smerten, hjelpesløsheten og frykten selv.

For å sette det om til hesteverdenen: Når en hest biter eller sparker fordi den er redd, så gjør du selvfølgelig ikke igjen!! Du forstår, roer ned, godsnakker osv osv. Gjør du "igjen" da, er det ikke bare utrolig urettferdig, men det legger også grunnlag for mer usikkerhet og redsel hos hesten, som igjen vil avle mer uakseptabel adferd.

Når en hest biter deg, hestepasseren, fordi hesten er så fordømt bortskjemt av eieren, nytter det da å roe det hele ned? Nei. Da biter du igjen.

Mange voldelige menn er ikke passive stakkarer som slår fordi ord ikke strekker til. Mange menn er totalt blottet for rettferdighetsfølelse, empati og omtanke for andre, fordi de er så fordømt bortskjemte og dulla med i barndommen, og når de ikke får det som de vil ha det, så slår de. INGEN metode kan vel da være bedre enn at de får seg en skikkelig omgang. Her er det ikke vold som har avlet vold. Og mer vold vil ikke avle vold, men forhåpentligvis en slags empati.

[Gjest KappaGamma]

Tro meg, jeg kjenner dama, og jeg synes ikke det er rart at hun får bank. Men de skulle selvfølgelig heller ha dumpet henne enn å banke henne. Det er aldri greit å slå noen. Men de var ikke voldelige typer og hadde ikke brukt vold før så de ante vel heller ikke hva som skjedde før det var skjedd.

Hun var ikke typen til å si fra. Hun klaget enormt på alle kjærestene når de hadde kranglet eller sloss, men var så glad i dem etterpå.

...og du er helt sikker på at hun faktisk hadde vært utro?

Jeg vet bare det, at eksen min den dag i dag utgir seg for å være "offeret" i.f.t meg fordi jeg liksom var så utro m.m. og liksom "fikk" han til å slå. Var aldri utro jeg..

[Gjest KappaGamma]

Svarer deg..tenker høyt. Gikk noen år i et forhold som slett ikke var godt, når jeg ser tilbake undrer jeg på hvordan jeg, en ressurssterk jente, kunne la det gå år før jeg gikk...

Dette er underlige mekanismer, du! Vi må lære å sette grenser og lære å respektere oss selv og stå opp for oss selv -

men det kan gå år og det må ofte noe helt spesielt drastisk til for at vi endelig tar skjeen i den annen hånd og sier: Nok er nok!

Problemet er jo ofte at han er ikke _bare_ en djevel! Han er jo god, også. Hadde han hatt høygaffel og horn, hadde det vært lettere å komme seg unna! Men så lenge han er ok - også - og vi selv ikke er helt perfekte - heller - har vi ikke verken hjerte eller mot til å gå. Mens årene går...

Skjønner du?

Vi må lære oss å sette grenser som _ikke_ er avhengige av at den andre er demon. Vi må lære oss til å sette grenser som ikke fordømmer andre, men som bare, ganske enkelt, sier: Slik vil jeg ikke behandles! Rett eller galt, det sier jeg ikke noe om, men jeg sier: SLik vil ikke jeg behandles! Punktum!

Vi må tørre si nei selv når vi ikke kan begrunne det, følge magefølelsen, stå for våre behov og ønsker, rett og slett. Men hvor kan vi lære det? Bare "the hard way"?

...og så var det noen som sa: "Til og med Hitler var da snill til tider!"

Den fikk ihvertfall meg til å tenke..

[Zirine]

I alle andre tilfeller av overgrep og vold mener man at overgriper og offer må skilles. Hvorfor ikke når det gjelder parforhold? Er mishandling i et parforhold 'bedre' eller ikke fullt så farlig som når det gjelder andre volds- og mishandlingsrelasjoner? Er det bittelitt legitimt å slå kjæresten / samboeren / kona si?

Jeg tror ikke du mener det, men det hadde vært fint å få vite hvorfor det er 'tannløst' å råde en kvinne til å bryte med en mishandler.

Jeg sa at RÅDET var tannløst, i den forstand at det er enkelt og det er overflatisk, bygd på liten eller ingen innsikt i hvordan denne kvinnen tenker - og hvordan situasjonen hennes er i TILLEGG til at han slår. At de fleste mener at det er riktig å flytte fra denne mannen hersker det vel ingen som helst tvil om dog ... men det hjelper ikke henne ...

[favn]

Slike utsagn sårer.

Det er ikke bare "nesten stygt" å si det du sier, det er uvitende. Og slike oppfatninger er dessuten så avleggs at jeg nesten mistenker de som kommer med slike utsagn for ikke å være av det mest oppegående slaget. Jeg trodde de fleste nå hadde - om ikke tenkt seg til - iallefall _lest_ seg til noe annet, nå, med alt fokuset som har vært på denne problematikken i det siste.

ALLE jeg kjenner som er blitt slått, er ressurssterke mennesker. Varselbjellene ringer ja, men det er mer komplisert enn som så. Det hele er en cocktail av isolering, smiger, manipulering, skremming, forvirring, osv osv. Når vi opplever noe som ikke stemmer med våre "skjema" i hodet (basert på tidl erfaringer), er reslutatet ofte forvirring. Når vi er forvirret, blir vi lettere å manipulere. Et litt blodfattig, lite nyansert eksempel i farta: Hvis din ektefelle -som alltid har bedyret sin kjærlighet- hadde gjort noe helt forferdelig mot deg (eks.brutal vold, drapstrusler--),og så løyet etter noter til politiet, vært ugjennomtrengelig og superegoistisk og iskald, hva tenker du da når du er utkjørt og forvirret fra før? Du hadde regnet med noe annet, ikke sant, for du er vant til at folk står for sine feil. Når man er sliten, forvirret og manipulert nok, har man ikke lenger evnen til å tenke at "det er HAN det er noe galt med, HAN er syk, ikke meg". Du kan (prøve å) tro det, ja, men det med en stor dose usikkerhet.

Det BEGYNNER ikke med vold.

Det begynner lenge før.

Typisk jente-gutt interaksjon: Gutten sier noe stikkende, ekkelt - kamuflert som "en spøk". Jenta kan si i fra at dette finner hun seg ikke i, da vil gutten bruke trikset med å le det hele bort, "så sur du er da, det var jo bare en kødd", osv osv. Så mange jenter velger å le med, på bekostning (etter hvert) av egen selvrespekt.

Dette er "vanlig" så vidt jeg kan se. (Sier absolutt ikke at alle driver på sånn, men mange!!) Et destruktivt forhold kan ta så mange former, men et voldelig forhold er ofte noe som "bygger på" disse "normale" "triksene" eller hva vi nå skal kalle det.

Så lett for mange gutter/menn å messe og klage over jenter/kvinner som vil ha drittsekker, "enn at de finner seg i det", osv osv. Psykisk- og følelsesmessig mishandling er kanskje like så ille, og praktiseres i en enda større grad. JA - det er tøft å være gutt/mann i "dagens samfunn", men det er også tøft å være jente/kvinne. Lærer mange gutter/menn seg å respektere jenter på en litt mindre overflatisk måte, så jenter kan bli vant til å bli behandlet med dyp respekt og omsorg fra gutter fra de er unge (selvfølgelig også gjensidig), så vil de ikke så lett falle for supersjarme-psykopaten som overrøser dem med komplimenter før han gradvis eller plutselig snur helt om.

Hvorfor jeg mener dette?

Jeg har hatt to "ille" forhold, en med en "vanlig, snill" gutt og en med en voldelig psykopat: den "vanlige" gutten kan enda ikke skjønne hvorfor jeg fant meg i alt denne psykopaten gjorde, hvorfor jeg ikke bare gikk, - kort sagt, han kom med alle de standard "jenter vil bare ha drittsekker"-oppfatningene. Han savnet meg, ville ha meg tilbake, skjønte ikke hvorfor jeg ikke ville. Jeg tenkte tilbake; var han egentlig så mye bedre enn "psykopaten"? Annerledes, ja, men mer konstruktiv å være sammen med? Nei. Stikkende, ekle kommentarer dag ut og dag inn, uansett type reaksjon fra meg. Arrogant, selvhøytidelig, selvrettferdig væremåte og tankegang. Utrolig snill innimellom, ja selvfølgelig. Men det var "psykopaten" min og, bare at "psykopaten" bare var enda mer givende, satte mer "pris" på (tilsynelatende), ga mer av seg selv (tilsynelatende) i de gode periodene! Lett å sutre om at jenter bare vil ha drittsekker med andre ord, men hva med å heller få en fordomsfri forståelse for hvilke psykologiske mekanismer som ligger bak istedet for å tenke "hvorfor-går-hun-bare-ikke", og gå litt _grundig_ i seg selv og hvordan man EGENTLIG behandler ei jente, istedet for å lulle seg selv inn i illusjoner om hvor snill og "drømmemann" man selv er? JA, det finnes vanvittig mange snille, gode menn der ute, men også mange desillusjonerte drittsekker.

Jeg vil med dette ikke krangle, bare komme med mine betraktninger, og har et håp om at du kanskje, kanskje tør å utfordre dine eksisterende oppfatninger.

Djeeezzezzz, innlegget ditt var altfor langt til at jeg greide å lese mer enn etpar avsnitt.

Mitt hovedbudskap var uansett at et 'parforhold' der mishandlingen begynner fra dag 1 er temmelig rare greier - for å si det mildt. Jeg vil ikke si at en kvinne som lar seg banke helseløs fra dag 1 og trives med det, virker spesielt oppegående. Det betyr ikke at ikke kvinnen skal få den hjelp som er å få.

Som du skjønner snakker jeg ikke om eksisterende forhold, det vil si forhold som har vart en stund og der det finnes bånd som barn osv.

[petter smart]

...og du er helt sikker på at hun faktisk hadde vært utro?

Jeg vet bare det, at eksen min den dag i dag utgir seg for å være "offeret" i.f.t meg fordi jeg liksom var så utro m.m. og liksom "fikk" han til å slå. Var aldri utro jeg..

Jeg var en av de hun var utro med, og jeg vet det var flere.

Men ingen er like. Det som gjelder for en person er ikke gyldig for en annen.

Uansett slår en ikke når noen er utro. Enten jobber en seg gjennom det eller en avslutter forholdet. Fysisk straff for utroskap blir bare for dumt.

Men noe må jo eksen din si. Han kan jo ikke si til familie, venner og kjente at han er en drittsekk som banket deg uten noen som helst grunn.

[Zirine]

Denne jenta har hatt en del nerveproblemer, men er veldig utadvendt, og har draget på gutta.

Men gang på gang velger hun "feil fyr." Hun velger en mann med flott utseende som er raus med komplimenter

i stedet for å bevisst se etter en mann som hun er kompitabel med.

Hun har vært i lignende forhold tidligere, så det er blitt et mønster. Det er denne form for "kjærlighet" hun kjenner,

og dermed vender tilbake til.

Selv mener hun at det omtrent må hvile en forbannelse over henne, mens jeg ser det som et problem som ligger i henne selv.

Hun sender ut signaler som sier "meg kan du trø på, for jeg er ikke så glad i meg selv."

Jeg har flere ganger bedt henne oppsøke hjelp for å bearbeide ting, og "bli venn med seg selv." Jeg har til og med fulgt henne

til samtale, men hun kuttet ut terapien ganske raskt.

Hun er ikke flink til å ta styring over egen skjebne, og forsøker alltid å finne noen å skylde på.

Nå er det indirekte vår skyld at hun lider, fordi vi ikke vil gi denne mannen en ny sjanse.

Vel, etter å ha blitt vekket av telefoner og meldinger hver eneste helg siden de traff hverandre,

fordi "helvete er løs," er jeg mektig lei av å høre hvor godt de egentlig har det sammen.

Hun skylder ham ingenting, og det gjør ikke vi heller.

Jeg forsøker å fortelle henne at hun må se helheten,

- hun kan ikke velge den snille delen av ham uten å ta med den farlige delen. Men han har jo selvsagt både bedt om

unnskyldning og lovet at det aldri skjer igjen....

Hun er frustrert fordi jeg ikke vil støtte henne i dette forholdet, mens jeg mener jeg bare kan støtte henne hvis

hun selv tar litt ansvar. Hun er min venninne uansett, men jeg nekter å ha noe med ham å gjøre, og jeg skrur av

telefonen i helgene. Neste gang får hun ringe politiet/sykehuset.

Jeg tror hun trenger at jeg er så streng, fordi det blir en motvekt til hans gyldne, blendende løfter.

Hun har tross alt bare kjent ham i et par måneder - de har ingen felles historie, barn eller venner.

Jeg synes du høres utrolig fornuftig ut. Jeg vet sant å si ikke hva du kan gjøre mer enn du allerede gjør, fordi problemet ligger jo i hennes selvbilde som igjen er formet av hennes tidligere erfaringer.

Akkurat nå er det denne mannen som er et problem. Kommer hun seg bort fra han, så er det en ny mann - som er på samme måte. Det vil bli en evig runddans, inntil hun har fått orden på seg selv.

Hvorfor sluttet hun hos terapeuten?

Du har slått av telefonen i helgene - jeg er enig med deg i også det. Personlig ville jeg gjort det samme selv om jeg antagelig hadde gått rundt å vært dødsbekymret hele helgen. Legg nå frem telefonnummer til krisesenteret for henne ....

og ta opp igjen dette spørsmål om psykolog ....

Vis henne dol hvis hun har internett hjemme?

Belkager at jeg ikke kan være mer til hjelp.

[Gjest KappaGamma]

Djeeezzezzz, innlegget ditt var altfor langt til at jeg greide å lese mer enn etpar avsnitt.

Mitt hovedbudskap var uansett at et 'parforhold' der mishandlingen begynner fra dag 1 er temmelig rare greier - for å si det mildt. Jeg vil ikke si at en kvinne som lar seg banke helseløs fra dag 1 og trives med det, virker spesielt oppegående. Det betyr ikke at ikke kvinnen skal få den hjelp som er å få.

Som du skjønner snakker jeg ikke om eksisterende forhold, det vil si forhold som har vart en stund og der det finnes bånd som barn osv.

Nååja.. "fra dag en" er vel satt på spissen i 99,99% av tilfellene da

"Slike" menn slår når partneren er "svak" nok til å "godta" det. Dvs; ei sterk jente som ikke er blitt mye tråkka på før, kan bli gradvis, nesten umerkelig psykisk/følelsesmessig mishandlet i flere år før mannen tillater seg å slå. Hvis ikke, vet han jo at hun er sterk nok til at han vil miste henne. Og DET vil han jo ikke!

Med hos andre jenter (jeg vil ikke bruke ordet "svak", det blir misvisende), som kanskje har opplevd følelsesmessig trakkassering før - eller på andre måter har fått en usikkerhet i seg, uansett hvor sterke de måtte virke i utgangspunktet, kan LITT følelsesmessig/psykisk mishandling trigge/pirke i gamle sår som gjør at de mye lettere blir "mottakelig" for vold, trakassering og andre makttriks på et mye tidligere stadium. Såklart mannen vil benytte seg av dette, bevisst eller ikke. Det har ikke noe med svakhet hos jenta å gjøre, men en godt skjult og begravd sårbarhet.

(Det ble litt kortere?

[Hawkwind]

Denne jenta har hatt en del nerveproblemer, men er veldig utadvendt, og har draget på gutta.

Men gang på gang velger hun "feil fyr." Hun velger en mann med flott utseende som er raus med komplimenter

i stedet for å bevisst se etter en mann som hun er kompitabel med.

Hun har vært i lignende forhold tidligere, så det er blitt et mønster. Det er denne form for "kjærlighet" hun kjenner,

og dermed vender tilbake til.

Selv mener hun at det omtrent må hvile en forbannelse over henne, mens jeg ser det som et problem som ligger i henne selv.

Hun sender ut signaler som sier "meg kan du trø på, for jeg er ikke så glad i meg selv."

Jeg har flere ganger bedt henne oppsøke hjelp for å bearbeide ting, og "bli venn med seg selv." Jeg har til og med fulgt henne

til samtale, men hun kuttet ut terapien ganske raskt.

Hun er ikke flink til å ta styring over egen skjebne, og forsøker alltid å finne noen å skylde på.

Nå er det indirekte vår skyld at hun lider, fordi vi ikke vil gi denne mannen en ny sjanse.

Vel, etter å ha blitt vekket av telefoner og meldinger hver eneste helg siden de traff hverandre,

fordi "helvete er løs," er jeg mektig lei av å høre hvor godt de egentlig har det sammen.

Hun skylder ham ingenting, og det gjør ikke vi heller.

Jeg forsøker å fortelle henne at hun må se helheten,

- hun kan ikke velge den snille delen av ham uten å ta med den farlige delen. Men han har jo selvsagt både bedt om

unnskyldning og lovet at det aldri skjer igjen....

Hun er frustrert fordi jeg ikke vil støtte henne i dette forholdet, mens jeg mener jeg bare kan støtte henne hvis

hun selv tar litt ansvar. Hun er min venninne uansett, men jeg nekter å ha noe med ham å gjøre, og jeg skrur av

telefonen i helgene. Neste gang får hun ringe politiet/sykehuset.

Jeg tror hun trenger at jeg er så streng, fordi det blir en motvekt til hans gyldne, blendende løfter.

Hun har tross alt bare kjent ham i et par måneder - de har ingen felles historie, barn eller venner.

Du beskriver din venninne som et menneske som ikke ønsker å ta ansvar for sitt eget liv - og som foretrekker å legge skyld/ansvar på andre mennesker.

At hun har problemer fra tidligere av skinner igjennom her; men om man også har et gjennomgående mønster med ansvarsfraskrivelse; så bør du også vurdere ditt forhold til denne kvinnen.

[Gjest venninne som bryr seg]

Du beskriver din venninne som et menneske som ikke ønsker å ta ansvar for sitt eget liv - og som foretrekker å legge skyld/ansvar på andre mennesker.

At hun har problemer fra tidligere av skinner igjennom her; men om man også har et gjennomgående mønster med ansvarsfraskrivelse; så bør du også vurdere ditt forhold til denne kvinnen.

Og hva slags venn ville jeg da vært?

[Gjest KappaGamma]

Og hva slags venn ville jeg da vært?

En overflatisk en:)

Kjør på med support-empathy-truth-kommunikasjon!

1.Fortell hvor mye du bryr deg, hvor vondt det er å se at hun har det vondt, at du er bekymret og vil støtte henne osv osv.

2.Prøv å sett deg inn i hennes situasjon, si ting som at det må være vanskelig å bla bla. F.eks. "Det må være vondt å oppleve at han krenker deg så mye og at ingen kan hjelpe deg, og å føle at andre trekker seg unna" etc. (Vær gjennomtenkt da, så det ikke virker mot sin hensikt.)

3. Sannhetens øyeblikk.. si at du synes det virker som om hun skylder på andre, og at hun nå er voksen og at ingen andre kan komme og "redde" henne - andre enn henne selv. At hun har et ansvar. At hun må prøve å tenke på hva hun får ut av å fremstå som et "offer" istedet for å komme seg ut av situasjonen. Og hvordan det blir vanskelig for dere å hjelpe henne når det på dere virker som om hun ikke _vil_ bort egentlig. Men at du selvfølgelig vil være der for henne når hun bestemmer seg for å bryte ut.

Tenk NØYE igjennom hva du vil si, hvordan du formulerer deg. OG pass på at alle tre "punktene" inngår i en og samme "tale". Gjøres det riktig, vil hun ikke bli sint. Hun vil bli ettertenksom OG føle seg støttet. Jeg tror det kan virke!!

[favn]

Nååja.. "fra dag en" er vel satt på spissen i 99,99% av tilfellene da

"Slike" menn slår når partneren er "svak" nok til å "godta" det. Dvs; ei sterk jente som ikke er blitt mye tråkka på før, kan bli gradvis, nesten umerkelig psykisk/følelsesmessig mishandlet i flere år før mannen tillater seg å slå. Hvis ikke, vet han jo at hun er sterk nok til at han vil miste henne. Og DET vil han jo ikke!

Med hos andre jenter (jeg vil ikke bruke ordet "svak", det blir misvisende), som kanskje har opplevd følelsesmessig trakkassering før - eller på andre måter har fått en usikkerhet i seg, uansett hvor sterke de måtte virke i utgangspunktet, kan LITT følelsesmessig/psykisk mishandling trigge/pirke i gamle sår som gjør at de mye lettere blir "mottakelig" for vold, trakassering og andre makttriks på et mye tidligere stadium. Såklart mannen vil benytte seg av dette, bevisst eller ikke. Det har ikke noe med svakhet hos jenta å gjøre, men en godt skjult og begravd sårbarhet.

(Det ble litt kortere?

I _denne_ saken, og som jeg svarer på, handler det om mishandling fra dag 1 (i flg. hovedinnlegget).

[Gjest synesanna]

En overflatisk en:)

Kjør på med support-empathy-truth-kommunikasjon!

1.Fortell hvor mye du bryr deg, hvor vondt det er å se at hun har det vondt, at du er bekymret og vil støtte henne osv osv.

2.Prøv å sett deg inn i hennes situasjon, si ting som at det må være vanskelig å bla bla. F.eks. "Det må være vondt å oppleve at han krenker deg så mye og at ingen kan hjelpe deg, og å føle at andre trekker seg unna" etc. (Vær gjennomtenkt da, så det ikke virker mot sin hensikt.)

3. Sannhetens øyeblikk.. si at du synes det virker som om hun skylder på andre, og at hun nå er voksen og at ingen andre kan komme og "redde" henne - andre enn henne selv. At hun har et ansvar. At hun må prøve å tenke på hva hun får ut av å fremstå som et "offer" istedet for å komme seg ut av situasjonen. Og hvordan det blir vanskelig for dere å hjelpe henne når det på dere virker som om hun ikke _vil_ bort egentlig. Men at du selvfølgelig vil være der for henne når hun bestemmer seg for å bryte ut.

Tenk NØYE igjennom hva du vil si, hvordan du formulerer deg. OG pass på at alle tre "punktene" inngår i en og samme "tale". Gjøres det riktig, vil hun ikke bli sint. Hun vil bli ettertenksom OG føle seg støttet. Jeg tror det kan virke!!

Bravo! Dacapo!

[Gjest synesanna]

Slike utsagn sårer.

Det er ikke bare "nesten stygt" å si det du sier, det er uvitende. Og slike oppfatninger er dessuten så avleggs at jeg nesten mistenker de som kommer med slike utsagn for ikke å være av det mest oppegående slaget. Jeg trodde de fleste nå hadde - om ikke tenkt seg til - iallefall _lest_ seg til noe annet, nå, med alt fokuset som har vært på denne problematikken i det siste.

ALLE jeg kjenner som er blitt slått, er ressurssterke mennesker. Varselbjellene ringer ja, men det er mer komplisert enn som så. Det hele er en cocktail av isolering, smiger, manipulering, skremming, forvirring, osv osv. Når vi opplever noe som ikke stemmer med våre "skjema" i hodet (basert på tidl erfaringer), er reslutatet ofte forvirring. Når vi er forvirret, blir vi lettere å manipulere. Et litt blodfattig, lite nyansert eksempel i farta: Hvis din ektefelle -som alltid har bedyret sin kjærlighet- hadde gjort noe helt forferdelig mot deg (eks.brutal vold, drapstrusler--),og så løyet etter noter til politiet, vært ugjennomtrengelig og superegoistisk og iskald, hva tenker du da når du er utkjørt og forvirret fra før? Du hadde regnet med noe annet, ikke sant, for du er vant til at folk står for sine feil. Når man er sliten, forvirret og manipulert nok, har man ikke lenger evnen til å tenke at "det er HAN det er noe galt med, HAN er syk, ikke meg". Du kan (prøve å) tro det, ja, men det med en stor dose usikkerhet.

Det BEGYNNER ikke med vold.

Det begynner lenge før.

Typisk jente-gutt interaksjon: Gutten sier noe stikkende, ekkelt - kamuflert som "en spøk". Jenta kan si i fra at dette finner hun seg ikke i, da vil gutten bruke trikset med å le det hele bort, "så sur du er da, det var jo bare en kødd", osv osv. Så mange jenter velger å le med, på bekostning (etter hvert) av egen selvrespekt.

Dette er "vanlig" så vidt jeg kan se. (Sier absolutt ikke at alle driver på sånn, men mange!!) Et destruktivt forhold kan ta så mange former, men et voldelig forhold er ofte noe som "bygger på" disse "normale" "triksene" eller hva vi nå skal kalle det.

Så lett for mange gutter/menn å messe og klage over jenter/kvinner som vil ha drittsekker, "enn at de finner seg i det", osv osv. Psykisk- og følelsesmessig mishandling er kanskje like så ille, og praktiseres i en enda større grad. JA - det er tøft å være gutt/mann i "dagens samfunn", men det er også tøft å være jente/kvinne. Lærer mange gutter/menn seg å respektere jenter på en litt mindre overflatisk måte, så jenter kan bli vant til å bli behandlet med dyp respekt og omsorg fra gutter fra de er unge (selvfølgelig også gjensidig), så vil de ikke så lett falle for supersjarme-psykopaten som overrøser dem med komplimenter før han gradvis eller plutselig snur helt om.

Hvorfor jeg mener dette?

Jeg har hatt to "ille" forhold, en med en "vanlig, snill" gutt og en med en voldelig psykopat: den "vanlige" gutten kan enda ikke skjønne hvorfor jeg fant meg i alt denne psykopaten gjorde, hvorfor jeg ikke bare gikk, - kort sagt, han kom med alle de standard "jenter vil bare ha drittsekker"-oppfatningene. Han savnet meg, ville ha meg tilbake, skjønte ikke hvorfor jeg ikke ville. Jeg tenkte tilbake; var han egentlig så mye bedre enn "psykopaten"? Annerledes, ja, men mer konstruktiv å være sammen med? Nei. Stikkende, ekle kommentarer dag ut og dag inn, uansett type reaksjon fra meg. Arrogant, selvhøytidelig, selvrettferdig væremåte og tankegang. Utrolig snill innimellom, ja selvfølgelig. Men det var "psykopaten" min og, bare at "psykopaten" bare var enda mer givende, satte mer "pris" på (tilsynelatende), ga mer av seg selv (tilsynelatende) i de gode periodene! Lett å sutre om at jenter bare vil ha drittsekker med andre ord, men hva med å heller få en fordomsfri forståelse for hvilke psykologiske mekanismer som ligger bak istedet for å tenke "hvorfor-går-hun-bare-ikke", og gå litt _grundig_ i seg selv og hvordan man EGENTLIG behandler ei jente, istedet for å lulle seg selv inn i illusjoner om hvor snill og "drømmemann" man selv er? JA, det finnes vanvittig mange snille, gode menn der ute, men også mange desillusjonerte drittsekker.

Jeg vil med dette ikke krangle, bare komme med mine betraktninger, og har et håp om at du kanskje, kanskje tør å utfordre dine eksisterende oppfatninger.

Den beskrivelsen av forhold og menn du ga der, ga meg noen aha-opplevelser - takk! Det satte nemlig ord på en masse som jeg opplevde i det forholdet jeg omsider er kommet meg unna, også! For det var slik det var! Alle disse stikkende kommentarene, som ble ledd unna, "så hårsår du er da, tåler du ikke noe!" - det endte med å bli slått ned foran ungene den dagen jeg hadde fått nok og gikk.

Det er ikke så lenge siden, men jeg sliter framdeles med å stole på menn. Særlig dem som erter. Det verste er at barna mine også er noen ertekroker a la far. Litt av en utfordring foran meg, med andre ord.

[Gjest synesanna]

Enig, enig, enig..

MEN:

Hos enkelte menn er det nettopp denne grensesettingen som utløser volden.

I mitt psykisk nedbrytende forhold: Jeg lærte meg til slutt å sette grenser, det virket, JA, men det førte også til at fyren takket for seg da han holdt på å forgå av urettmessig sjalusi og mangel på kontroll (like greit).

I mitt forhold til en psykopatlignende person: Ved første skikkelige "uoverensstemmelse" (eller grensetesting fra hans side eller hva det nå var), satte jeg en tydelig grense på en voksen måte med kommunikasjonsteknikker jeg hadde lært tidligere, og: pang, der endte man opp på legevakta.

Enig med deg i at svært mange menn "velger" en viss atferd fordi de ikke "vet" om noe annet, men her er det også viktig, tror jeg, å trekke frem de med en narsissistisk/psykopatisk personlighet, som kanskje først vil reagere når de opplever nettopp grensesetting. (Det er som om de sier; "Hvordan VÅGER du å sette grenser for deg selv, du skal gjøre som JEG vil!") Når noen presser på utrolig langt for å få det som de vil, fordi de heller dreper enn å ikke få det som de vil, da nytter det lite å bruke de grensesettingsmetodene JEG lærte, iallefall. Og nettopp disse mennene gjemmer seg bak "det er to i et forhold! Du kan for dette du også!"

Det er kanskje første gang de opplever grensesetting (min "psykopat" var ufattelig bortskjemt, hadde aldri fått satt grenser hjemme - og visst er han en hyggelig fyr når han får det som han vil!) Med slike menn kan du på alle mulige måter prøve å sette grenser eller "ta igjen" eller hva du nå måtte tore - den eneste grensen du kan komme fra med helsa i behold, er voldsalarm og besøksforbud - aller helst en høy fengselsmur.

Det er lett å se, i første tilfelle, hvordan min adferd og mangel på grensesetting var med på å opprettholde eks nr 1's uakseptable adferd. Men i forhold til psycho-eksen? Nei.

Ellers må jeg si at det er virkelig oppløftende å komme over et reflektert innlegg som ditt. Kult at flere liker Dr.Phil

Så hyggelig, trodde jeg var den eneste her som så dr. Phil, jeg, turde nesten ikke anbefale ham...

En liten anbefaling til, som satte ord på mye i mitt tilfelle:

"Men who hate women and the women that love them" av Susan Forward, har bare funnet den på engelsk. Når jeg trodde jeg skulle bli gal, slo jeg opp i den og fant beskrivelser av akkurat det jeg opplevde, og skjønte at det kanskje ikke var jeg som var gal. At ikke alt var min skyld.

Ha en fin dag! Det gjør så godt å lese dine kloke innlegg, også!