Flytting og integitet

[Gjest mangetanker]

Min kjæreste gjennom et år vurderer å flytte hjem til en annen kant av landet. Dette kommer ikke plutselig, han har ønsket og snakket om dette siden jeg traff han. Grunnen er famile, venner og bedre jobbmuligheter på hjemstedet. (Vi er begge 32). Mine frustrasjoner går på meg selv og egen integritet i forhold til dette. Vi har snakket om det og han ønsker at jeg skal være med dersom vi har det bra når han flytter, sannsynligvis i løpet av 2004. Nå, noen uker etter at temaet for første gang på alvor ble tatt opp merker jeg at dette setter meg ut av spill. Min beste venninde sier som sant er at det virker som jeg ikke har det så bra og tenker for mye på hva som eventuelt vil skje i 2004. Jeg sliter i forhold til min egen integritet, hvor mye skal jeg la dette påvirke meg? Jeg synes i utgangspunktet det å bli med på flyttelasset vil være spennende, tror jeg vil trives der og ønsker å være sammen med han. Men hvordan skal jeg forholde meg fram til en slik flytte-avgjørelse er et faktum? Jeg ønsker å søke ny jobb, men skal jeg avvente en eventuell flytting for å søke jobb der? Akkurat nå tar jeg på meg mer av ansvaret og bekymringene for forholdet enn han gjør. Jeg kommer ham nå litt i forkjøpet, og har planene klare før han har fått tenkt ordentlig over hva han vil. Han er jo også åpen for å bli noen år til her dersom ting endrer seg der han jobber. Stiller meg også spørsmålet; Ville han vurdert å legge om hele livet sitt for å bli med meg et sted? På dette spørsmålet svarer han tja. Dersom det fantes muligheter for jobb, hobbyer etc, så kanskje, men ikke bare pga meg. Er jeg da mye mer glad i han enn han i meg? Maktbalansen blir liksom litt forskjøvet på grunn av dette og jeg føler meg veldig usikker. Etter å ha skjenket dette mange tanker har jeg vel kommet fram til løsningen må være å fokusere litt mer på hva JEG føler og vil, også får han gjøre det han har lyst til, og tenkt til, samtidig som han også da må ta ansvaret for hva som skjer med forholdet. Er veien ut av de siste ukers frustrasjon å klare å roe ned, kose oss sammen, la ting bero til han har fått sine tanker mer på plass, og se hvor vi står når avgjørelsen kommer nærmere? Samtidig må jeg vel kunne kreve visse svar i løpet av høsten slik at jeg kan få min arbeidssituasjon på plass, jeg kan jo ikke bare sitte på gjerdet å vente i uendelig tid? Ser av mine egne ord at her blir mye nå på hans premisser. Et annet spørsmål er; burde jeg fortelle ham om hvilke tanker dette skaper hos meg eller bare roe alt ned? Det ble mange spørsmål det her, men jeg setter veldig pris på svar!

[Gjest synesanna]

Det er i hvert fall sikkert at han er heldig som har en så reflektert partner!

Jeg skal ikke blande meg i dette akkurat nå. Men det er en liten ting jeg vil si: Ikke la dette influere på dine jobbsøknader. Søk de jobbene du ønsker deg, ingen kan garantere framtiden. Når noen ansetter deg, kan du ikke garantere at du blir værende lenger enn 1-2 år likevel. Ikke gi avkall på interessante jobbmuligheter fordi du kanskje flytter om to år. Du kan like gjerne bli f.eks. gravid og velge først ett år premisjon og så ett ekstra år...og vips, så er resultatet det det samme for arbeidsgiver som om du flytter. Ta en dag og en jobb av gangen. Søk og oppsøk de jobbmulighetene du har der du er nå - du har bruk for alle erfaringer du kan få, uansett om du blir boende eller ikke. Du skal ha en jobb du trives godt i, det er godt for helsa og forholdet! Ingen erfaringer er bortkastet. Kos deg - profesjonelt! Og ta den tiden det tar å fatte de valg som skal tas.

Lykke til!

[petter smart]

Har du lyst til å flytte, får jobb der og tror du vil trives der, så flytt. Gjør du det kun fordi det er noe han ønsker så ikke flytt.

At han har lyst til å flytte gir han ikke grunn til å trumfe det gjennom. Dere bor jo en plass nå og det skal litt til å flytte på seg.

Hva med din familie, venner og jobbmuligheter?

[Starship]

Jeg er i samme situasjon som din partner.

Jeg ønsker å flytte "hjem", altså til en annen kant av landet.

Vi bor nå på hans hjemsted, nær hans familie og venner.

Jeg trives her, men jg lengter likvel hjem.

For min samboer er det helt uaktuelt å flytte.

Han vet at jeg til tider har det tungt her, fordi jeg ikke har et nettverk rundt meg slik som han har.

Jeg vil fortsatt leve sammen med min kjære, men det får meg til å stille samme spørsmål som deg: Er jeg mer glad i han enn han er i meg?

Tror det er typisk oss jenter...

Det er jo ikke godt å vite hvordan situasjonen er i 2004, men for å si det sånn:

Hvis jeg hadde hatt mot nok, ville jeg ha flyttet hjem.

Fordi jeg er en pyse, blir jeg boende her...

Det jeg vil frem til er; ikke flytt hvis du ikke vil, bare for å følge med på lasset, og hvis du har ønske og mot til å bli der du er nå!!

[Clue1365380406]

Jeg opplevde akkurat det samme som du for et år siden. Situasjonen var kanskje litt annerledes, ettersom samboeren min er i forsvaret, og fikk jobb 100 mil unna som han måtte ta. Der vi bodde var det ikke lenger jobb for ham. Han ville at jeg skulle være med, men at det også gikk an for ham å pendle noen år framover. Vi hadde da vært samboere et knapt år. Pendling syntes ikke jeg noe særlig om. Følte at hvis det skulle bli oss, var det best å flytte med.

Jeg hadde også selv lyst til å prøve å bo et annet sted, det kunne være spennende, så det ble til at vi flyttet. Har ikke angret på det!

Når det gjelder følelser rundt dette, skjønner jeg at du sliter med det. At det er en stund fram i tid, og at dere skal flytte dit sammen HVIS forholdet er bra på den tida. Tror du skal la det bli som det blir, du kan fort ende opp med at du legger opp til at forholdet skal være så bra som mulig hele tida, og overser ting du ellers ville tatt opp osv.

Jeg reagerer også på at han sier det der. Det viser at han ikke har bestemt seg for å leve livet med deg enda. Hadde han gjort det, ville han ikke sagt noe HVIS.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Å flytte på seg både i forhold til jobb og bosted er en svær affære for voksne mennesker. Så jeg synes ikke det er unaturlig at du har mange spørsmål og noe spenning knyttet til det. Det høres ut til at du er et type som trenger mer forutsigbarhet mht jobb og bolig enn kjæresten din, som vil se hvordan ting utvikler seg før han tar endelig avgjørelse. Ikke la deg dominere, delta i viktige beslutninger som gjelder dere begge to. Men så langt virker det ikke så dere er kommet mht evt. forandringer.

Jeg tror du har tenkt helt riktig selv, at du må ha fokus på hva du selv føler og vil, mer enn å dilte etter kjæresten bare på hans premisser. Hvis dere virkelig tenker dere en fremtid sammen blir saken en annen. Men så lenge han har vage ønsker men ingen fastlagte planer synes jeg du med god samvittighet skal stake ut din vei slik som er riktig for deg. Gjør deg litt kostbar for ham. Det gir deg respekt, i stedet for at du kommer ham i forkjøpet og ber om planene hans før han er sikker selv. Og inntil videre synes jeg at dere får dyrke kjæresteforholdet til hverandre og kose dere. Ikke ta bekymringene på forskudd.Jeg synes ikke det er nødvendig å betro ham dine urolige tanker vedr. en evt. flytting. Det kan skape unødig trøbbel, noe dere ikke trenger akkurat nå.