Jeg er utro, og han vet det.

[Gjest chroma]

Jeg er utro. Jeg tror mannen min vet det.

Jeg merker det på måten han oppfører seg når jeg kommer hjem, hvordan han på en måte dekker over for meg, når jeg selv har problemer med det.

Vet ikke helt selv hva jeg vil enda. Følelsene for denne nye, er utrolig sterke og jeg vurderer hver dag å bryte med mannen min. Ikke nødvendigvis for å få faste former rundt det nye forholdet, men fordi mannen min fortjener bedre, og fordi jeg ikke ser vitsen i å bli hos en jeg ikke elsker (som før). Det er barna som holder meg igjen. Føler at jeg må være sikker på at jeg ikke gjør feil før jeg river opp hele tilværelsen deres.

Men, kan forholdet til mannen min noen sinne bli bra igjen? Jeg tror han godtar dette fordi han håper det skal gå over, at jeg kanskje skal komme tilbake til ham. Ikke fordi han er dumsnill, men fordi han ønsker å bli i forholdet på grunn av barna, og muligheten til å være sammen med dem daglig.

Skal jeg ta det opp med ham, at jeg vet at han vet, skal jeg bryte, skal jeg vente og se hva som skjer. Er det noe håp, for noen av de alternativene jeg har? Og går det an å få et normalt familieliv etter dette?

[søkende]

Kjære deg. Blir motløs når jeg hører om folk som er utro. Beklager, men jeg finner ikke unnskyldninger for det.

Du har allerede satt på spill familien. Det er en dyr innsats på dette. Les innlegg fra vondtogfortvilet, som var mannen i et slikt forhold med en kone som gikk bak ryggen hans. Bestem deg. Ikke vær så feig at du må overlappe forholdet med et nytt for at du skal tørre å gå. Det er bare en god grunn for å gå fra mannen din. Og det er hvis du tror dere ikike har noen fremtid. Å gå fordi du er forelsket i en annen, er bare drømmer. Som kanskje ikke oppfylles og er verdt det når alt kommer til alt.

Og da kan det være for sent å få tilbake mannen din. Han ahr kanskje funnet en som har tatt din plass.

Slutt å gå bak ryggen hans.

Bestem deg uten tanke på denne nye.

Det er ingen skam å ende et forhold. Men det er en skam å behandle familien din slik!

Beklager moralprekenen. Det er sikkert ikke lett. Men det gjør det ikke bedre å skylde på det...

[Gjest chroma]

Helt enig i at det er dårlig gjort.

Det vil ikke skje noen forandring i forholdet til den nye dersom jeg går fra mannen min. Med tanke på barna vil jeg uansett være nødt til å ha en lengre periode alene, eller i alle fall ikke med noen mann tett innpå livet mitt.

Nå er forholdet til mannen min så godt som platonisk. Vi har ikke hatt sex på snart et år, dvs. lenge før jeg møtte denne nye. Jeg tror jeg med sikkerhet kan si at han ikke elsker meg lenger heller.

Det er altså kun barna som holder oss sammen.... tror jeg.

Det er altså ikke slik at jeg må vente å se om det nye forholdet holder før jeg bryter med mannen min. Det er bare utrolig sterke følelser, følelser jeg ikke har kjent på lenge og som jeg ikke kan la være å ta med meg.

Ikke meningen å forsvare meg, for jeg vet det jeg gjør er forkastelig, men jeg følte jeg ble misforstått her.

Det jeg egentlig lurer på er om forholdet til mannen min noen gang kan fungere nogen lunde normalt, eller om alt håp er ute. Det er jo stor sjanse for at han er utro også. Har ikke spurt og vil egentlig ikke vite det.

[søkende]

Helt enig i at det er dårlig gjort.

Det vil ikke skje noen forandring i forholdet til den nye dersom jeg går fra mannen min. Med tanke på barna vil jeg uansett være nødt til å ha en lengre periode alene, eller i alle fall ikke med noen mann tett innpå livet mitt.

Nå er forholdet til mannen min så godt som platonisk. Vi har ikke hatt sex på snart et år, dvs. lenge før jeg møtte denne nye. Jeg tror jeg med sikkerhet kan si at han ikke elsker meg lenger heller.

Det er altså kun barna som holder oss sammen.... tror jeg.

Det er altså ikke slik at jeg må vente å se om det nye forholdet holder før jeg bryter med mannen min. Det er bare utrolig sterke følelser, følelser jeg ikke har kjent på lenge og som jeg ikke kan la være å ta med meg.

Ikke meningen å forsvare meg, for jeg vet det jeg gjør er forkastelig, men jeg følte jeg ble misforstått her.

Det jeg egentlig lurer på er om forholdet til mannen min noen gang kan fungere nogen lunde normalt, eller om alt håp er ute. Det er jo stor sjanse for at han er utro også. Har ikke spurt og vil egentlig ikke vite det.

Av måneskinn gror det ingenting...

Det er vel på tide å ta en helg uten barn og få dratt tilside gardinene for å ta en skikkelig titt på forholdet deres.

Dere har sikkert vært sammen lenge, og grodd fast i gamle rutiner. Tror faktisk ikke det er for sent. Noen ganger trengs det et elektrisk sjokk for å vekke opp gamle følelser.

Hva falt du for hos han?

Hvem var du da han falt for deg? Og er du ikke den personen lenger?

Hva kan andre tilby i det lange løp, som ikke faren til barna dine kam tilby?

Hva om du prøver å kjempe litt for å forføre han? Lat som om han er et ny person du ikke kjenner. Kan faktisk være farlig nære sannheten også...

Snakk om ting dere ikke pleier å snakke om. Spør om han tror på Gud :0) Han er faktisk en mann andre kunne forelske seg i. Og det er du også.

Nå, hva tror du?

[magnamann]

du vil nåkk få et stort problem med den nye mannen. Etter en stund vil også det nye bli vant

og da tror jeg ikke den nye vil stole på deg. Han vet jo hvor mye du er til og stole på.

[Lucy74]

Fyy!

Det finns ingen god grunn til å være utro! Uansett!

At du ikke lenger elsker mannen din... Vel... Hva med såpass mye respekt at du forteller ham det, FØR du går til en annen, og fuglene må vite hva du drar med deg hjem av sykdommer. Har du tenkt på at du setter et uskyldig liv i livsfare?!

Mht. Ungene dine: Hvilke verdier overfører du til dem? Tror du at de er blinde? Hva skjer hvis det blir kjent... Hva tror du de vil sitte igjen med, av følelser, skam? Hva med ungene i gata?

Ikke misforstå. jeg har full forståelse for at to personer kan vokse fra hverandre, og at det beste i noen tilfeller er å bryte. Men det forsvarer ikke utroskap. Både psykisk og fysisk har du utsatt dine nærmeste for fare....!

Med vennlig hilsen

[Gjest chroma]

Fyy!

Det finns ingen god grunn til å være utro! Uansett!

At du ikke lenger elsker mannen din... Vel... Hva med såpass mye respekt at du forteller ham det, FØR du går til en annen, og fuglene må vite hva du drar med deg hjem av sykdommer. Har du tenkt på at du setter et uskyldig liv i livsfare?!

Mht. Ungene dine: Hvilke verdier overfører du til dem? Tror du at de er blinde? Hva skjer hvis det blir kjent... Hva tror du de vil sitte igjen med, av følelser, skam? Hva med ungene i gata?

Ikke misforstå. jeg har full forståelse for at to personer kan vokse fra hverandre, og at det beste i noen tilfeller er å bryte. Men det forsvarer ikke utroskap. Både psykisk og fysisk har du utsatt dine nærmeste for fare....!

Med vennlig hilsen

Jeg er fullstendig klar over at det ikke finnes noen unnskyldning for utroskap. Har derfor heller ikke prøvd å unnskylde det.

Angående sykdommer lar det seg vanskelig gjøre å overføre noe til mannen min, i og med at vi ikke har sex. (Har også brukt kondom)

Utroskapen er det lite å gjøre med. Det har allerede skjedd, og det jeg egentlig lurer på er om det er mulig å finne tilbake til hverandre etter at noe slikt har skjedd. Mannen min er forresten klar over at jeg ikke elsker ham, i alle fall ikke som før. Det er nok også gjensidig. Tror ikke han ville tatt det så pent om han elsket meg dypt.

[Lucy74]

Jeg er fullstendig klar over at det ikke finnes noen unnskyldning for utroskap. Har derfor heller ikke prøvd å unnskylde det.

Angående sykdommer lar det seg vanskelig gjøre å overføre noe til mannen min, i og med at vi ikke har sex. (Har også brukt kondom)

Utroskapen er det lite å gjøre med. Det har allerede skjedd, og det jeg egentlig lurer på er om det er mulig å finne tilbake til hverandre etter at noe slikt har skjedd. Mannen min er forresten klar over at jeg ikke elsker ham, i alle fall ikke som før. Det er nok også gjensidig. Tror ikke han ville tatt det så pent om han elsket meg dypt.

Kjære deg!

Ja! Jeg har tro på at det finns en mulighet for å komme sammen igjen. Men da må dere begge ville det, og ALLE kortene må på bordet. Det kommer til å bli en lang vei å gå, og du må ha tro på fremtiden. Det finns mange steder dere kan søke hjelp og støtte. Jeg ønsker dere lykke til! Jeg skal be for dere.

Med vennlig hilsen

[Gjest siiiiii]

Kjære "chroma"

Du er i en vanskelig livssituasjon. Det er ingen grunn til å unnskylde utroskap men du må selv finne ut hvorfor. Utroskap har eksistert i alle år så lenge menneskene har eksistert, det er ikke noe nytt eller annerledes nå. Hva vil du med ditt liv? Du har den sjansen som formødrene ikke hadde, du har valg. Det er ikke lett. Ta en bestemmelse og følg den, men ta deg tid til den bestemmelsen. Det verste er å ikke bestemme noen ting og fortsette bare fordi bestemmelser er umulige. Håper du forstår meg, jeg vet hva du sliter med og føler med deg. Lykke til videre.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei "chroma"

Det er godt at du er klar over dine forpliktelser overfor barna. Men hvis barn blir hovedgrunnlaget for fortsatt parforhold med din mann, tror jeg det snart blir en ørkenvandring.

Uansett hva dere velger, å fortsette eller bryte, vil jeg råde deg til å vise deg frem. Å leve i skjul med noe som mange vet,er slitsomt i lengden og vil kreve mer og mer kraft av deg.

Jeg tror på åpenhet og kommunikasjon, enten det gjelder å få nytt liv i gamle forhold eller det gjelder å avslutte forhold, på en ordentlig måte.

[Zirine]

Gjort er gjort, og spist er spist - det er jo ikke så mye du kan få gjort med akkurat det i dag. Men det er jo mye du kan gjøre med fremtiden, da...

Jeg personlig tror du kommer lengst med ærlighet, for alle parter. Et samliv er jo så komplisert, men det er jo først når man snakker at man i det hele tatt har en sjanse til å ordne opp i forholdet. Enten bryter man eller så blir man, men man må velge - ikke gå rundt uten å gjøre noe.

Det er en side av saken, en annen side er at han fortjener å få vite sannheten, synes du ikke ? Det er vondt å bli ført bak lyset, og det er et fryktelig dårlig utgangspunkt for dere både hvis forholdet fortsetter og hvis dere går fra hverandre. Dere må jo forholde dere til hverandre åkkesom - om ikke annet så for barnas skyld.

Hvis du er bekymret for hva utfallet blir hvis du forteller han om at du har vært utro, så tror jeg du bare må stålsette deg, ta konfrontasjonen, ta ting som det kommer og ikke utsette det lengre. Hopp i det ! Fortell ting akkurat som de er. Det kan jo hende han har endel på hjertet han også.

Jeg synes det er håpløst å si noe om det finnes sjanse for å reparere ditt forhold. Jeg kjenner dere ikke, og om jeg hadde gjort det, så hadde jeg antagelig ikke kunne sagt noe uansett Jeg tror det kommer ann på hvordan man er, hva man forventer seg, hva man trenger i livet og hva man ønsker å forsake. Man gir og man tar - i noen perioder er det ingen ballanse i det.

Du får lite støtte nå fremover, fordi det er DU som har tråkket i baret, så stålsett deg og vær forberedt på det.

Jeg ønsker deg uansett lykke til chroma. Du har gjort en feil, men det gjør deg nødvendigvis ikke til noe grusomt menneske.

Mvh

[Gjest vondtogfortvilt]

Helt enig i at det er dårlig gjort.

Det vil ikke skje noen forandring i forholdet til den nye dersom jeg går fra mannen min. Med tanke på barna vil jeg uansett være nødt til å ha en lengre periode alene, eller i alle fall ikke med noen mann tett innpå livet mitt.

Nå er forholdet til mannen min så godt som platonisk. Vi har ikke hatt sex på snart et år, dvs. lenge før jeg møtte denne nye. Jeg tror jeg med sikkerhet kan si at han ikke elsker meg lenger heller.

Det er altså kun barna som holder oss sammen.... tror jeg.

Det er altså ikke slik at jeg må vente å se om det nye forholdet holder før jeg bryter med mannen min. Det er bare utrolig sterke følelser, følelser jeg ikke har kjent på lenge og som jeg ikke kan la være å ta med meg.

Ikke meningen å forsvare meg, for jeg vet det jeg gjør er forkastelig, men jeg følte jeg ble misforstått her.

Det jeg egentlig lurer på er om forholdet til mannen min noen gang kan fungere nogen lunde normalt, eller om alt håp er ute. Det er jo stor sjanse for at han er utro også. Har ikke spurt og vil egentlig ikke vite det.

Hei Chroma.

Vil gjene svare på innlegget ditt men har litt dårlig tid akkurat nå. Ønsker du en kommentar fra meg ? Legg inn et svar til meg her dersom du ønsker det. Sitter omtrent i din manns posisjon. Kanskje du kan se saken fra en annen synsvinkel etterpå. Om du ønsker det kan du finne mine innlegg på eldre innlegg med underskrift vondtogfortvilt. Tror første innlegg var 08.11.

[Gjest Chroma]

Hei Chroma.

Vil gjene svare på innlegget ditt men har litt dårlig tid akkurat nå. Ønsker du en kommentar fra meg ? Legg inn et svar til meg her dersom du ønsker det. Sitter omtrent i din manns posisjon. Kanskje du kan se saken fra en annen synsvinkel etterpå. Om du ønsker det kan du finne mine innlegg på eldre innlegg med underskrift vondtogfortvilt. Tror første innlegg var 08.11.

Jeg vil veldig gjerne høre ditt syn ja! Tusen takk!

[Gjest vondtogfortvilt]

Jeg vil veldig gjerne høre ditt syn ja! Tusen takk!

Hei Chroma

Har du lest mine innlegg ? Det kan fortelle litt om hvilken erfaring jeg har. Ser gjerne at du kommenterer mine opplevelser.

Jeg mener du har fått mange gode svar på ditt innlegg. Har som de aller fleste tro på å være bunn ærlig. Det oppnår man mest med over tid. Det er utrolig hva man kan oppnå ved å ha ønske og å vise vilje for å få et forhold til å fungere. Vet ikke hvor lang tid dere har hatt sammen, hvor langt dere er kommet i livet, hvor mange eller hvor store barn dere har. Og jeg aner ikke om dere er flinke til å kommunisere med hverandre. Har jeg oppfattet det riktig at du egentlig ønsker å finne tilbake din mann men er usikker på om det er mulig å få samlivet og familielivet til å fungere som normalt ? Hva er da normalt for deg ?

Ja, jeg har tro på at det er mulig å finne tilbake til hverandre. Det som er viktig er om ønsket og viljen er sterk nok fra dere begge for å få det til, og har tro på at det er mulig for dere å få en god fremtid sammen. Ønsker du det ? Dette må du vite først Og, det er ikke tilstrekkelig med bare ord, det er helt nødvendig å vise i handling at man ønsker å oppnå det man har sagt

Jeg ønsker å stille deg spørsmål og håper du tar deg tid til tenke ut svar og gjerne fortelle meg dem.

Har du prøvd å snu situasjonen, rett og slett byttet roller for å se på hvordan du vil reagere dersom din mann hadde gjort det samme som deg? (Både i den perioden du var glad i ham og nå) Hvordan ville du oppført deg og hva ville du ønsket da ? Hvorfor oppfører han seg kanskje forskjellig fra deg ?

Har du hatt de samme følelsene tidligere for din mann som du nå har for den nye ? Tror du din mann kan gi deg de samme følelsene som du har for denne nye dersom både du og han ønsker det og er villige til å prøve å oppnå det ? Om du velger å bryte og følelsene for denne nye kjølner, hva da? Du har heller ikke fortalt om hvor lang tid ditt utroskap har vart, og hvor godt du kjenner denne nye presonen. Har du vurdert denne personen i alle samlivssituasjoner fremover ?

Det er klart at man må jobbe for å få et forhold til å fungere, og, jeg kaller det gi og få, ikke gi og ta.

Hvordan vil du gå frem for å få til å hjelp av din mann til å finne tilbake ? Dere må jo være to om det. For det første må du selv vite at du ønsker deg tilbake til din mann. Fortelle sannheten om hva som har skjedd, hvordan du føler det nå og at du ønsker å finne tilbake. Ikke kom med forslag selv til å begynne med om hva som skal til for å finne tilbake. Spør heller hva din mann mener at dere kan gjøre, begge to, for å finne tilbake. At han kan komme med forslag. Da viser du vilje til å prøve å finne tilbake og vist ham tillit slik at han kan tro deg at du virkelig ønsker å finne tilbake.( Jeg ville følt det slik) Ikke be om svar med det samme. Han må få tid til å tenke seg om hvilke forslag han kan komme med. Det kan være lettere å gi av seg selv når man føler at den andre har allerede gitt for å finne en løsning. Det er en start. Det blir nok en lang prosess.

Hva tror du om en slik fremgangsmåte ? Det er mulig jeg er naiv, og jeg kjenner ikke din mann, hans væremåte, følelser eller reksjoner, men det er et forslag som du kan ta stilling til.

Jeg tror at din mann må ha mange gode egenskaper siden du giftet deg og fikk barn med ham. Han har sikkert disse egenskapene fortsatt. Kan dere klare å få frem det som mangler for å få et fullverdig samliv er det verdt mye og lang tids jobbing.

Men jeg tror også at du må sette en tidsbegrensing om hvor lenge du er villig til å prøve. Det er ingen som i det lange løp er tjent med at du ikke har de rette følelsene for den du lever med.. Du bør i alle fall ikke fortsette slik som nå og vente på hva som skal skje. Det er ingen forunt å leve slik som din mann lever nå. Ta opp saken med han. At han glatter over for deg kan være at han er glad i deg og ønsker deg tilbake.

Har du vurdert profesjonell hjelp ? Eller bare en annen voksen person å snakke med som har lang livserfaring, som du stoler på og er fortrolig med ? Som du føler du kan få hjelp hos. Hvor mye er du villig til å prøve ?

Ja jeg tror det er håp. Det er mulig å gjøre feil. Det er mulig å tilgi. Det er hva du ønsker fremover som er viktig.

Til Deg, ønsker du det, og ønsker din mann det, SÅ PRØV.

Vil gjerne høre fra deg.