Samlivskrise

[Kvinne på 30]

Jeg er en kvinne på 30 år som står midt oppe i en samlivskrise. Jeg vurderer frem og tilbake vedr. hva jeg og samboeren min bør gjøre, men klarer ikke å finne ut hva som er det beste. Vi har vært sammen i 7 1/2 år, samboere i 5 år. Forholdet vårt har hele tiden vært preget av lite samtaler til daglig, med enkelte "oppgjør" innimellom. Jeg føler meg så ensom i forholdet, men er så forferdelig glad i ham også. Han er en person som er sparsom med ord, aldri har han spurt meg hvordan jeg har hatt det når jeg har gjort ting alene, og han forteller meg aldri noe fra ting han har gjort. Det eneste han ønsker å diskutere er kunst; er selv kunstinteressert, men når det bare er dette som kan være tema føles det etterhvert "tomt". Han har aldri noe han ønsker å dele med meg, og er ikke interessert i ting jeg ønsker å drøfte med ham. Når han møter andre er han veldig opp og ned; overfor noen kan han være glødende interessert og utadvent, mens overfor andre er han bare passiv og uinteressert. Han har sagt han ikke har interesse for hvordan andre mennesker har det, heller ikke sine søsken eller nevøer/ nieser. Dette tok han tilbake dagen etter, sier jeg "tvang ham" til å si det da jeg spurte ham om hvorfor han aldri kontakter sin familie for å høre hvordan de har det eller spør meg hvordan jeg har det eller har hatt det. Når vi ser på TV viser han aldri noen reaksjon på det han ser, uansett hva som skjer på nyheter e.l. Jeg har helseproblemer i form av leddsmerter i perioder; jeg kan ha så vondt at jeg ligger på sengen og gråter av smerte. Dette er ikke noe han kan få gjort noe med, og jeg ønsker ikke at han skal få en "passe-på"/ trøstefunksjon overfor meg, men når han later til å ikke reagere på at jeg gråter heller blir jeg skremt. Det virker ikke som han har evne til å leve seg inn i andres situasjon. Han reagerer på ting som for meg er uforståelig. For å ta et eksempel fra gårdsdagens diskusjon. Jeg har tidligere i en sammenheng nevnt for ham at når jeg var barn var jeg en elev som enkelte av de andre gjerne ville "skrive av", enten det gjaldt oppgaver eller svar på prøver - og dette irriterte meg, fordi jeg mener man må være villig til å gjøre en innsats selv om en skal fortjene resultater. Dette trakk han i går frem i en annen sammenheng, som et bevis på hvor egoistisk og misunnelig jeg er, som ikke unnet andre gleden av å gjøre det bra ved å skrive av meg. Jeg synes dette er så pussig, og har helt ærlig trodd dette var noe de fleste kunne være enig om, og at juks er negativt og uredelig. Når det gjelder praktisk arbeid er han svært flink; varter opp med de deiligste retter og er "handy". Håper noen kan gi meg noen synspunkter; reagerer jeg uten grunn? Jeg vet menn generelt snakker mindre enn kvinner, men er det normalt å ikke ha noe å si i løpet av en hel dag, dag etter dag, uke etter uke... Faren er også på denne måten, men det er vel i grunn irrelevant...

Vil så gjerne at forholdet skal bedre seg og at det skal gå bra, men er så usikker på om det er mulig og hvorvidt det er lurt å fortsette. Jeg gråter mye og føler det er uholdbart, men er så glad i ham også.

Kvinne på 30.

[Gjest stoiker]

Tenk deg at du får barn med ham, et barn med spesielle behov for oppfølging pga. handicap - hvordan ville det bli, tror du? Ville du orke det?

Tenk deg en katastrofe - en ulykke - der du trengte ekstra støtte - hvor vil du få det fra? Når han ikke vet hva han skal gjøre når du har leddsmerter engang?

Han har ikke lært å snakke og være nær hjemmefra, etter 7 år med deg, har han heller ikke lært det- jeg ville vurdere om det er slik jeg ville ha det de neste 30 år med ham...

Se om du kan finne ut litt mer om hva du behøver i livet og i et forhold og om du tror du kommer til å få et godt liv med ham.

Mvh

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Du har rett i at menn generelt kan virke mindre sosiale og kommuniserende enn kvinner. Men selvom de ikke bruker mange ord kan de vise sin interesse og kjærlighet på andre områder, i hva de gjør og hvordan de oppfører seg. Slik du beskriver ditt parforhold høres det ut som om din kjæreste er dårlig på begge fronter. Han hverken spør deg om ditt liv eller forteller om sitt eget eller interesserer seg for andre. Og slik jeg forstår deg viser han heller ikke at han elsker deg i sine holdninger mot deg, han møter deg ikke når du har det vanskelig. Det er ikke rart at du da blir usikker på hele parforholdet, om du skal fortsette.

Jeg tror det viktigste i et samliv er trygghet og åpenhet, dvs. å vite om hverandres ve og vel til hverdags, og ha en åpen dialog som er grunnet på trygghet og tillit. Greit nok at at han er flink til å delta i husarbeidet, det skulle bare mangle for deres generasjon i vårt land, og godt at dere har en felles interesse i kunst. Men etter mitt skjønn kan ikke et samliv bestå av dette alene for å bli lykkelig og vare.

Som du sikkert skjønner oppfordrer jeg deg til å vurdere om dette forholdet er det du vil satse på. Det er tungt å tenke på brudd etter så mange år sammen som dere har hatt. Men jeg leser mellom linjene at du er misfornøyd og savner mye. Jeg antar at du har lite å hente på å spørre om dere kan prate om forholdet. Det kan være nyttig for deg å snakke med en samlivsrådgiver for å prat gjennom alle sidene ved samlivskrisen du er oppe i. Kontakt familekontoret eller bruk tlf.katalogen.