Barn og oppdragelse - NHD

[Tilde]

Jeg har nettopp vært i en heftig diskusjon med en professor her ved skolen der jeg studerer, som kunne fortelle at når det gjelder barns oppdragelse - er det nesten ingenting foreldrene kan gjøre. Det som til syvende og sist former barna, er venner. Vi vil gjerne tro det er vi som foreldre som har gitt barna trygghet, ballast og kjærliget - men i følge ham betyr dette mer eller mindre ingenting.

Stemmer dette?

Har du noen artikler å henvise til? Han sa det fantes statistikk på området som støttet hans syn...?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

I dette tilfellet vil jeg bruke det engelske ordet b...s...

Jeg vil gjerne vite hvem denne professoren er slik at jeg kan tilskrive han og be om dokumentasjon.

[Tilde]

I dette tilfellet vil jeg bruke det engelske ordet b...s...

Jeg vil gjerne vite hvem denne professoren er slik at jeg kan tilskrive han og be om dokumentasjon.

Han var visst ikke professor, men førsteamaneusis (men han foreleser IKKE psykologi). Dette var bare en diskusjon utenom studiesammenheng.

Har du noen referanser jeg kan slå i bordet med - eventuelt gi en liten utgreiing selv?

Det ville jeg ha satt stor pris på, da jeg selv _vet_ at min oppdragelse for min sønn har relevans.

[Tilde]

Han var visst ikke professor, men førsteamaneusis (men han foreleser IKKE psykologi). Dette var bare en diskusjon utenom studiesammenheng.

Har du noen referanser jeg kan slå i bordet med - eventuelt gi en liten utgreiing selv?

Det ville jeg ha satt stor pris på, da jeg selv _vet_ at min oppdragelse for min sønn har relevans.

Han refererer til misbruk av narkotika når det gjelder denne generaliseringen. Det at det skjer i de beste familier, er et bevis for at oppdragelse ikke fungerer.

[thinkerbell]

I dette tilfellet vil jeg bruke det engelske ordet b...s...

Jeg vil gjerne vite hvem denne professoren er slik at jeg kan tilskrive han og be om dokumentasjon.

He-he-he-he!!!!

[søkende]

Hei tilde.

Tror ikke det er så lett som NHD gjør her, og blåse det bort som B....S...

Har hørt om samme undersøkelse, men har ikke lest den selv.

Oppdragelsen av barna har vi i vår hule hånd til de blir tenåringer. Etter det er det venner og miljø som påvirker mest.

Det skremmer meg virkelig!

Men hvor flytter man for å være sikker på at de ikke blir påvirket av feil folk...

[Gjest Philosophia]

Han refererer til misbruk av narkotika når det gjelder denne generaliseringen. Det at det skjer i de beste familier, er et bevis for at oppdragelse ikke fungerer.

For noe tull!

Det at det skjer med barn fra "de beste familier" betyr jo bare at foreldrene sannsynligvis har vært så inni hampen opptatt av seg selv, sin karriere og sine hobbyer til at de har hatt tid til å se barna sine.

Jeg kjenner altfor godt til det å vokse opp med foreldre som bare ser seg selv og sitt. Som prioriterer jobb, hobbyer og sine egne egotripper foran ungene. Jeg kom ikke bort i narkotika, jeg ble "snill og usynlig pike" i stedet. Flott, eller hva?

Hvis jeg spør moren min hvordan jeg var i en eller annen situasjon som barn, så sier hun alltid: "nei... du var jo så snill du".

Eg trur eg spyr...

Denne førsteammanuensisen (må jo ha 4 års utdannelse bare for å stave ordet) tror jeg må være ganske "kort" og har tydeligvis svært liten greie på hva som gjør at barn kommer bort i "dårlig selskap".

Barn ønsker foreldre som er tilstede, setter grenser, viser kjærlighet, gir aksept og har tid. Når barn ikke blir sett hjemme, da søker de det å bli sett på andre måter.

Så enkelt er det, mener jeg...

[Gjest Philosophia]

Hei tilde.

Tror ikke det er så lett som NHD gjør her, og blåse det bort som B....S...

Har hørt om samme undersøkelse, men har ikke lest den selv.

Oppdragelsen av barna har vi i vår hule hånd til de blir tenåringer. Etter det er det venner og miljø som påvirker mest.

Det skremmer meg virkelig!

Men hvor flytter man for å være sikker på at de ikke blir påvirket av feil folk...

Jeg er enig, hvis man ikke har vært tilstede for ungene sine før de er tenåringer er det nok for sent - da kommer vennene mye mer inn i bildet.

Det er det man gjør før tenårene som er viktigst - det er for seint å komme når poden er 15 og si at "nå gutten min har jeg tid".

Var det ikke en sang av Finn Kalvik... aldri ride ranke og vuggesang...

[søkende]

Jeg er enig, hvis man ikke har vært tilstede for ungene sine før de er tenåringer er det nok for sent - da kommer vennene mye mer inn i bildet.

Det er det man gjør før tenårene som er viktigst - det er for seint å komme når poden er 15 og si at "nå gutten min har jeg tid".

Var det ikke en sang av Finn Kalvik... aldri ride ranke og vuggesang...

Det er selvfølgelig ikke dumt å være til stede ;0)

Men jeg husker selv hvordan jeg var som 12-13 åring. Meg selv i sentrum, husker ikke mye annet fra den tiden enn venner og skolekamerater! For ikke å snakke om meg som 15 åring...Jugde og smugrøyka.

Kunne likegodt ha blitt meg som skled utfor, og ikke hun ved siden av meg. Flaks, feighet, kall det hva du vil. Men min oppdragelse gjaldt ikke i den verdenen.

Husker det bare alt for godt. Har to sønner, 10 og 6 år. Ønsker virkelig at det er nok å være til stede. Er redd miljøet overstyrer likevel...

[søkende]

For noe tull!

Det at det skjer med barn fra "de beste familier" betyr jo bare at foreldrene sannsynligvis har vært så inni hampen opptatt av seg selv, sin karriere og sine hobbyer til at de har hatt tid til å se barna sine.

Jeg kjenner altfor godt til det å vokse opp med foreldre som bare ser seg selv og sitt. Som prioriterer jobb, hobbyer og sine egne egotripper foran ungene. Jeg kom ikke bort i narkotika, jeg ble "snill og usynlig pike" i stedet. Flott, eller hva?

Hvis jeg spør moren min hvordan jeg var i en eller annen situasjon som barn, så sier hun alltid: "nei... du var jo så snill du".

Eg trur eg spyr...

Denne førsteammanuensisen (må jo ha 4 års utdannelse bare for å stave ordet) tror jeg må være ganske "kort" og har tydeligvis svært liten greie på hva som gjør at barn kommer bort i "dårlig selskap".

Barn ønsker foreldre som er tilstede, setter grenser, viser kjærlighet, gir aksept og har tid. Når barn ikke blir sett hjemme, da søker de det å bli sett på andre måter.

Så enkelt er det, mener jeg...

Sorry, men jeg er ikke helt enig med alt du skriver her.

Joda, de beste familier kan få narkomane barn. Av bl. annet de grunnene du peker på her.

Men etter å ha sett dukumentaren på tv her om dagen, hvor 2 (eller 3?) mødre sto fram og fortalte om sine "på sidespor" barn. De var kjærlige gode foreldre, de satte grenser, men innså at de ikke kunne ta deres valg og leve deres liv. Det var begrenset hva de hadde av makt!

Jeg kjenner også privar foreldre som har både 2 og 3 barn, hvor EN av dem skled ut. Viser ikke det hvor umulig det er å dømme foreldrene i slike tilfeller?

Selvfølgelig er det viktig alt det du skriver om å være foreldre. Men VELDIG mange av de som sklir ut har hatt slike forhold hjemme.

Og de elendigste foreldre kan få flotte unger...

Hører gjerne fra deg igjen.

:0)

[Gjest justwondering]

Han refererer til misbruk av narkotika når det gjelder denne generaliseringen. Det at det skjer i de beste familier, er et bevis for at oppdragelse ikke fungerer.

Og hva er de beste familier. De familiene som har et så fantastisk ytre skall. Gud vet hvor mange fine fasader, (stort hus og høye gjerder) les "født bak et gjerde, som inneholder noe helt annet enn de beste familier.

Har disse beste familiene tid til sine barn? Får barna nok selvtillitt av å hilse på foreldrene ved frokost og middagstider, og kanskje få høre om hvordan de skal være på fotball- eller basketballbanen i bilen på vei til kamp!

Sørg for kvalitetstid med barna. Ta dere tid til dem og fokuser på det positive barna gjør. Selvsagt er mange disponert for ulike atferds- oig personlighetsforstyrrelser, men genetikken er ikke alt. Det må ofte miljø til også.

Selv om kanskje vennemiljøet har mer å si er det spesielt viktig å se til at barna fungerer i dette vennemiljøet. Fungerer det bra i lek eller går det over stokk og stein. Har barnet en bestevenn er det som regel trygt, men har barnet ikke bestevenner, men leker litt her og litt der kan dette være et signal om at et eller annet er på ferde.

Barnet må ha trygghet. Selv om man ikke kan sette barnet inn i en slik situasjon blant venner går det an å observere og justere. Kanskje sørge for at barnet får ta med seg en "kamerat" og oppleve noe. Det blir satt stor pris på av vennen og også foreldrene til vennen.

Kanskje blir ditt barn tatt med neste gang og noe positivt kan utvikle seg.

Dette har da med oppdragelse å gjøre. Det er ikke kun ris og ros og fortelle hva man skal gjøre som er avgjørende.

[Gjest Philosophia]

Sorry, men jeg er ikke helt enig med alt du skriver her.

Joda, de beste familier kan få narkomane barn. Av bl. annet de grunnene du peker på her.

Men etter å ha sett dukumentaren på tv her om dagen, hvor 2 (eller 3?) mødre sto fram og fortalte om sine "på sidespor" barn. De var kjærlige gode foreldre, de satte grenser, men innså at de ikke kunne ta deres valg og leve deres liv. Det var begrenset hva de hadde av makt!

Jeg kjenner også privar foreldre som har både 2 og 3 barn, hvor EN av dem skled ut. Viser ikke det hvor umulig det er å dømme foreldrene i slike tilfeller?

Selvfølgelig er det viktig alt det du skriver om å være foreldre. Men VELDIG mange av de som sklir ut har hatt slike forhold hjemme.

Og de elendigste foreldre kan få flotte unger...

Hører gjerne fra deg igjen.

:0)

Hei og takk for svar,

Hva er egentlig de beste familier da? For meg høres det ut som at bare det ytre er flott så har man det automatisk fint i familien også. Hvordan vet vi noe om forholdene hjemme hos familiene du nevner? Selv om noen står fram og sier at de har gjort sitt beste for barna, tar jeg det ikke nødvendigvis for god fisk.

Med dette mener jeg ikke å anklage noen spesielle, jeg mener bare at det ikke er sikkert at barna har hatt det veldig godt hjemme selv om foreldrene tror de har gjort det de "skal". Foreldrene mine var såkalte ressurssterke og for mange andre virket det sikkert som de var flotte foreldre. Jeg trodde det selv også, fordi jeg ikke visste om noe annet. Nå ser jeg jo at de faktisk aldri var tilstede psykisk... og da hjelper det andre veldig lite.

Men ja, selvfølgelig kan det gå galt med barn fra familier som virkelig har vært der for ungene sine også. Det er selvfølgelig ikke det eneste som spiller inn. Men sånn rent generelt synes jeg ikke det er det minste rart når jeg hører at bruken av E øker veldig blant barna på vestkanten i Oslo (fra de såkalte bedre familier). Tror nok en del av disse familiene er mer opptatt av det ytre enn hvordan ungene deres egentlig tenker. Det er så viktig med gode karakterer, å bli noe "stort" - men de merker kanskje ikke presset de legger på barna sine?

Det å bli sett må være noe av det viktiste for et menneske. Hvor mange foreldre ser ungene sine som de er, respekterer og aksepterer dem akkurat som de er? Jeg tror det ligger mye her... men det er klart også andre forhold som spiller inn.

[Gjest Philosophia]

Det er selvfølgelig ikke dumt å være til stede ;0)

Men jeg husker selv hvordan jeg var som 12-13 åring. Meg selv i sentrum, husker ikke mye annet fra den tiden enn venner og skolekamerater! For ikke å snakke om meg som 15 åring...Jugde og smugrøyka.

Kunne likegodt ha blitt meg som skled utfor, og ikke hun ved siden av meg. Flaks, feighet, kall det hva du vil. Men min oppdragelse gjaldt ikke i den verdenen.

Husker det bare alt for godt. Har to sønner, 10 og 6 år. Ønsker virkelig at det er nok å være til stede. Er redd miljøet overstyrer likevel...

Jeg tror ikke nødvendigvis det. Har man et skikkelig godt grunnlag i "bunnen" (dvs. hjemmefra) og har foreldre som virkelig er der - så tror jeg nok at selv om man i en periode skeier ut, er det lettere å holde seg på matta når det virkelig gjelder.

Men det er klart - man finner eksempler som viser det totalt motsatte også, der foreldrenes deltakelse ikke hjelper... Det er nok mye annet som også spiller inn, men vi er vel enige om at jo bedre man har det "i heimen", desto større sjanse har man for å greie seg fint? :-) Og motsatt...

[søkende]

Hei og takk for svar,

Hva er egentlig de beste familier da? For meg høres det ut som at bare det ytre er flott så har man det automatisk fint i familien også. Hvordan vet vi noe om forholdene hjemme hos familiene du nevner? Selv om noen står fram og sier at de har gjort sitt beste for barna, tar jeg det ikke nødvendigvis for god fisk.

Med dette mener jeg ikke å anklage noen spesielle, jeg mener bare at det ikke er sikkert at barna har hatt det veldig godt hjemme selv om foreldrene tror de har gjort det de "skal". Foreldrene mine var såkalte ressurssterke og for mange andre virket det sikkert som de var flotte foreldre. Jeg trodde det selv også, fordi jeg ikke visste om noe annet. Nå ser jeg jo at de faktisk aldri var tilstede psykisk... og da hjelper det andre veldig lite.

Men ja, selvfølgelig kan det gå galt med barn fra familier som virkelig har vært der for ungene sine også. Det er selvfølgelig ikke det eneste som spiller inn. Men sånn rent generelt synes jeg ikke det er det minste rart når jeg hører at bruken av E øker veldig blant barna på vestkanten i Oslo (fra de såkalte bedre familier). Tror nok en del av disse familiene er mer opptatt av det ytre enn hvordan ungene deres egentlig tenker. Det er så viktig med gode karakterer, å bli noe "stort" - men de merker kanskje ikke presset de legger på barna sine?

Det å bli sett må være noe av det viktiste for et menneske. Hvor mange foreldre ser ungene sine som de er, respekterer og aksepterer dem akkurat som de er? Jeg tror det ligger mye her... men det er klart også andre forhold som spiller inn.

Ja. Jeg liker ikke tanken på at jeg er på jobb i 7-8 timer hver dag. Tror husmorrollen var bedre for barna.

Blir litt lei meg når jeg tenker på hvor stressendes det er i livet til mine egne barn også. Men man må faktisk jobbe også...

En som holdt foredrag på et foreldremøte for skolen for ikke lenge siden, spurte oss om vi visste hvor mange minutter en gjennomsnitts forelder snakket MED barna sine i løpet av en dag. Uten å regne med alle beskjeder/ordrer, og tilsnakk.

Svaret var 3 minutter.

[Frk Smilla]

Ja. Jeg liker ikke tanken på at jeg er på jobb i 7-8 timer hver dag. Tror husmorrollen var bedre for barna.

Blir litt lei meg når jeg tenker på hvor stressendes det er i livet til mine egne barn også. Men man må faktisk jobbe også...

En som holdt foredrag på et foreldremøte for skolen for ikke lenge siden, spurte oss om vi visste hvor mange minutter en gjennomsnitts forelder snakket MED barna sine i løpet av en dag. Uten å regne med alle beskjeder/ordrer, og tilsnakk.

Svaret var 3 minutter.

Skremmende!!!!

[Gjest Philosophia]

Ja. Jeg liker ikke tanken på at jeg er på jobb i 7-8 timer hver dag. Tror husmorrollen var bedre for barna.

Blir litt lei meg når jeg tenker på hvor stressendes det er i livet til mine egne barn også. Men man må faktisk jobbe også...

En som holdt foredrag på et foreldremøte for skolen for ikke lenge siden, spurte oss om vi visste hvor mange minutter en gjennomsnitts forelder snakket MED barna sine i løpet av en dag. Uten å regne med alle beskjeder/ordrer, og tilsnakk.

Svaret var 3 minutter.

Ja, det er trist å høre! Og jeg tror nok dessverre det stemmer for veldig mange.

Men jeg vet ikke om husmortida var så mye bedre... ok, mødrene var mer tilstede. Men var de egentlig mer psykisk tilstede? Og hvor var fedrene på den tida?

Jeg vet ikke - men jeg tror ikke det hjelper at vi tar på oss masse dårlig samvittighet for at vi må jobbe. Sånn er samfunnet i dag... Men det er hva vi gjør for ungene våre ellers som må være det viktige. Og at de har voksenkontakt som ikke nødvendigvis bare må være foreldrene...

Viktig tema... og jeg er sikker på at det kan være drøssevis med grunner til at det går utfor med noen barn... Jeg vil ikke dømme noen i hvert fall, men skulle ønske flere så hvor lite de er tilstede for ungene sine, og forsto hvor viktig det er å faktisk snakke med barna.

Vi har alle et ansvar her... jeg gjør så godt jeg kan, og det tror jeg nok de fleste foreldre gjør også. Håper jeg...

[Gjest rettfralevrautenåtenke]

Hei og takk for svar,

Hva er egentlig de beste familier da? For meg høres det ut som at bare det ytre er flott så har man det automatisk fint i familien også. Hvordan vet vi noe om forholdene hjemme hos familiene du nevner? Selv om noen står fram og sier at de har gjort sitt beste for barna, tar jeg det ikke nødvendigvis for god fisk.

Med dette mener jeg ikke å anklage noen spesielle, jeg mener bare at det ikke er sikkert at barna har hatt det veldig godt hjemme selv om foreldrene tror de har gjort det de "skal". Foreldrene mine var såkalte ressurssterke og for mange andre virket det sikkert som de var flotte foreldre. Jeg trodde det selv også, fordi jeg ikke visste om noe annet. Nå ser jeg jo at de faktisk aldri var tilstede psykisk... og da hjelper det andre veldig lite.

Men ja, selvfølgelig kan det gå galt med barn fra familier som virkelig har vært der for ungene sine også. Det er selvfølgelig ikke det eneste som spiller inn. Men sånn rent generelt synes jeg ikke det er det minste rart når jeg hører at bruken av E øker veldig blant barna på vestkanten i Oslo (fra de såkalte bedre familier). Tror nok en del av disse familiene er mer opptatt av det ytre enn hvordan ungene deres egentlig tenker. Det er så viktig med gode karakterer, å bli noe "stort" - men de merker kanskje ikke presset de legger på barna sine?

Det å bli sett må være noe av det viktiste for et menneske. Hvor mange foreldre ser ungene sine som de er, respekterer og aksepterer dem akkurat som de er? Jeg tror det ligger mye her... men det er klart også andre forhold som spiller inn.

Er så enig med Philosophia. Det hører imidlertid med til oppdragelsen, mener jeg å følge med på hvordan barna har det blant venner, osv. Jeg har erfart at har du en bestevenn er du på god vei til å klare deg. Ofte holder det med en bestevenn. Det å ha 10 halvgode venner er ikke like bra som å ha en virkelig god venn.

Mange som er usikre på seg selv kan lettere komme i situasjoner der de kan komme galt av sted. Derfor er det å tilrettelegge for at barna skal bli trygge på seg selv viktig.

Når man kommer i en situasjon der man juger og tyvrøyker, mener jeg at man ikke er trygg på seg selv og har et "dårlig" forhold til foreldrene. Dersom barnet var trygg på foreldrene, at det var takhøyde nok til å kunne si at man har gjort noe dumt ville mange hatt et bedre forhold til foreldrene. Mange foreldre bare lukker øynene for negative ting ved barna og kan lett komme i situasjonen om at mitt barn er alltid snill og grei. Dermed kan de også tro det selv og ikke se faresignaler.

Er også noe enig med hva justwonder nevnte i innlegget over!

[Gjest rettfralevrautenåtenke]

Ja. Jeg liker ikke tanken på at jeg er på jobb i 7-8 timer hver dag. Tror husmorrollen var bedre for barna.

Blir litt lei meg når jeg tenker på hvor stressendes det er i livet til mine egne barn også. Men man må faktisk jobbe også...

En som holdt foredrag på et foreldremøte for skolen for ikke lenge siden, spurte oss om vi visste hvor mange minutter en gjennomsnitts forelder snakket MED barna sine i løpet av en dag. Uten å regne med alle beskjeder/ordrer, og tilsnakk.

Svaret var 3 minutter.

Og så snakket de TIL barna i 20 ?

[søkende]

Ja, det er trist å høre! Og jeg tror nok dessverre det stemmer for veldig mange.

Men jeg vet ikke om husmortida var så mye bedre... ok, mødrene var mer tilstede. Men var de egentlig mer psykisk tilstede? Og hvor var fedrene på den tida?

Jeg vet ikke - men jeg tror ikke det hjelper at vi tar på oss masse dårlig samvittighet for at vi må jobbe. Sånn er samfunnet i dag... Men det er hva vi gjør for ungene våre ellers som må være det viktige. Og at de har voksenkontakt som ikke nødvendigvis bare må være foreldrene...

Viktig tema... og jeg er sikker på at det kan være drøssevis med grunner til at det går utfor med noen barn... Jeg vil ikke dømme noen i hvert fall, men skulle ønske flere så hvor lite de er tilstede for ungene sine, og forsto hvor viktig det er å faktisk snakke med barna.

Vi har alle et ansvar her... jeg gjør så godt jeg kan, og det tror jeg nok de fleste foreldre gjør også. Håper jeg...

Ja. Man gjør så godt man kan. Men har du tre barn, og den ene sklir ut, hva kunne man ha gjort annerledes?

I den dokumentaren på tv sa den ene av "barna" at det overhode ikke var foreldrene eller oppveksten sin skyld.

Jeg har innsett at foreldre ikke kan være mektige så veldig mange år...

Jeg legger stor vekt på å lære mine barn å behandle andre mennesker på en fin måte. Og kommer til å følge med nøye når reglene blir løsere i tenårene. Men vi kan ikke leve livet for dem. Noen valg tar de selv på tross av hva foreldrene har lært dem.

Spesielt narkotika. Den makten er så utrolig sterk. Den tar vekk personligehten deres på en måte man ikke klarer å innse. De stjeler og lyver, og mangler fullstendig grenser. Skremmer vettet av meg!

[Gjest Philosophia]

Ja. Man gjør så godt man kan. Men har du tre barn, og den ene sklir ut, hva kunne man ha gjort annerledes?

I den dokumentaren på tv sa den ene av "barna" at det overhode ikke var foreldrene eller oppveksten sin skyld.

Jeg har innsett at foreldre ikke kan være mektige så veldig mange år...

Jeg legger stor vekt på å lære mine barn å behandle andre mennesker på en fin måte. Og kommer til å følge med nøye når reglene blir løsere i tenårene. Men vi kan ikke leve livet for dem. Noen valg tar de selv på tross av hva foreldrene har lært dem.

Spesielt narkotika. Den makten er så utrolig sterk. Den tar vekk personligehten deres på en måte man ikke klarer å innse. De stjeler og lyver, og mangler fullstendig grenser. Skremmer vettet av meg!

Til dels enig, men samtidig må vi være klar over den enorme lojaliteten mange har overfor foreldrene sine. Den gangen mannen min forsøkte fortelle meg at foreldrene mine overhodet ikke var der for meg, ble jeg sint på han og sa at de var flotte foreldre. Det er de altså ikke... det tok meg noen timer terapi for å finne ut av det...

Hvis det ene barne sklir ut men ikke de andre to, hva kunne man gjort? I hvert fall en ting... man oppdrar ikke alle tre barna på lik måte. Man oppdrar etter personlighet, behov osv.