utroskap - nok en gang

[Gjest humhum]

For noen uker siden fortalte samboeren min at han hadde vært utro mens jeg var gravid med sønnen vår (som i dag er 5 år). Han skylte på at han hadde vært inne i en vanskelig periode den gangen, og trengte trøst og støtte. Han hadde kontakt med denne dama et par måneder og vurderte også å forlate meg for henne (de hadde sex 2 ganger). Samboeren min sier at han fortalte meg dette fordi han har hatt skyldfølelse i så mange år, samtidig som han vektlegger at det tross alt er lenge siden (og derfor burde være lettere for meg å takle). Han har (så vidt jeg vet) ikke vært utro flere ganger.

Jeg ønsker egentlig å tilgi, men vet ikke om jeg klarer. At jeg var gravid og utrolig sårbar i den perioden er vanskelig å komme over. Jeg klarer heller ikke helt å stole på ham lenger, og tenker stadig at jeg ikke fortjener å ha en kjæreste som er utro. Hvordan skal jeg komme meg videre?

[Gjest ildg]

Fy-fan for en dust! Hils han fra meg - og si det!

[Gjest tips]

Husk at det er utrolig viktig å være ærlig i et samliv. Kan du stole på ham igjen? Man vil jo gjerne det, særlig om man elsker hverandre og har barn. Tilgi nå, men jeg ville ikke stolt på ham. Noe vil for alltid være ødelagt, og det er så dumt. Snakk sammen. Fortell hvordan du har det med det! Så han ikke tror det er for lett....

[awh]

Fy-fan for en dust! Hils han fra meg - og si det!

Hvorfor det?Fordi han var ærlig eller at han var utro?

[Gjest ildg]

Hvorfor det?Fordi han var ærlig eller at han var utro?

Jeg tror ikke at han har "lagt ann" på meg enda - men tiden får vise;-)

[Gjest silhuetti]

Har vanskeligheter med å forstå hvorfor han måtte fortelle deg det så lenge etterpå. Hm..ikke for å lage deg urolig men, er det en nyere utroskap han holder på å vaske av seg?.

Du får seriøst tenke over hva du vil med denne mannen.

Jeg opplevde det samme, men sannheten kom for dagen mens jeg gikk gravid. Valgte å bli, men viste der og da at noe vesentlig var ødelagt. Tenkte ikke på det hele tiden, men glemte det aldri.

[gluntn]

"samtidig som han vektlegger at det tross alt er lenge siden (og derfor burde være lettere for meg å takle)"

Hadde blitt forbanna hvis smaboer/kjæresten sa det til meg. Det må bli opp til deg om du synes det blir lettere el ikke. Samtidig blir det liksom "urettferdig"... at du ikke fikk reagere slik som du ville gjort den gangen.

På en annen side har han vel hatt dårlig samvittighet osv.

Vil egentlig ikke råde deg til noenting. Det må liksom bli hva du føler for... blir kanskje feil å sparke han ut nå, etter 5 år... men han må uansett gå stille i dørstokkene fremover... og bygge opp tiliten han ødela... hvis du gir han sjangsen til det da.

Lykke til!

[Zirine]

Om du kan klare å tilgi han er vel et spørsmål bare du selv kan svare på.

Er forholdet verd å ta vare på? Er han en god far og en god ektemann? Har dere det godt sammen (hvis vi ser bort fra tiden etter du fant ut at han var utro) ....

Du har rett i at du fortjener bedre enn en partner som er utro. Samtidig skal du vite at dette kan skje - det har skjedd før med andre - du er ikke den første som rammes av dette. Det kan føles som verdens undergang, men det trenger ikke å være det - det kommer helt ann på deg og om du klarer å gi han en ny sjans.

Jeg foreslår at du setter deg ned og ser på helheten. Hvis dette føles så uholdbart at det ikke er til å holde ut, vel - så er det nok til det beste at du avslutter det hele. Hvis du tror at det er en mulighet, så snakk sammen .... og få han til å hjelpe deg. Fortell han at du har vanskelig for å tro på han, fortell han hva alt dette innebærer for deg ... men vær innstilt på å gå fremover.

For noen betyr utroskap slutten. Jeg tror ikke at det behøver å være det.

[Gjest KappaGamma]

Om du i det hele tatt BØR tilgi... hm.. det kan bare du svare på da jeg ikke vet om han er verdt det.

Men om du KAN stole på igjen... det kommer an på hvordan HAN forholder seg til deg fremover hvis du er villig til å tilgi.

Vil han greie å holde seg i skinnet og ikke falle for flere "fristelser" når han av og til føler seg ensom nå fremover, fordi DU (dere) skal prøve å komme igjennom dette og da til tider ikke vil ha et så veldig hjertelig forhold, og fordi det vil være krevende for han også, f.eks. å forholde seg til dine reaksjoner? Det sies at det gjerne tar minst et år å komme over noe sånnt hvis man skal fortsette sammen, er han forberedt på det? Har han egentlig den styrken, var det et unntak den gangen mens du var gravid?(mangelen på vilje/karakterstyrke altså)

Jeg tror, at hvis du opplever at han virkelig virkelig tar ansvar for det han har gjort (TAKLER KONSEKVENSENE, som ikke akkurat vil bli behagelige for han - uten at du skal gå inn for å gjøre det ubehagelig for han, hvis du skjønner meg), så vil du etter hvert kunne greie å stole på han igjen. Kjenn på magefølelsen underveis og vær ærlig mot deg selv.

[Spirea]

Ønsker du å tilgi, tror jeg det betyr at du skal forsøke. Du har krav på å få "sørge" hvor lenge som helst, få stille spørsmål, henge igjen i det som har vært så lenge som du trenger for å komme over det som har hendt.

Jeg kan ikke forstå at det har noen betydning om det er lenge siden.... uansett sier det noe om hans potensiale når det gjelder å bedra et annet menneske. Det at han har holdt på hemmeligheten så lenge sier kanskje mer om hva han er istand til å leve med å legge skjul på...

Hvis du elsker ham må du forsøke å legge det bak deg, se at han angrer og prøve å gå videre. Hvis du kjenner at det blir for vanskelig, er det du som bestemmer hva som er fremtiden. Det aller viktigste er at du selv velger hvordan du skal forholde deg til hans svik. Klarer du ikke å stole på ham, skal du ikke bruke mer tid på å ha et forhold med ham. Men - du har et valg - bruk det.

Lykke til.

[mil1365380270]

Gå til familierådgiver med en gang!

5 år er uvesentlig, det var nå du fikk vite det. Han må være helt inneforstått med at det kan ta laaaang tid, og hvis han ikke godtar at du er lei deg, sint, har mange spørsmål etc, blir det kanskje aldri bra mellom dere.

[Gjest humhum]

Takk for svar!

Egentlig tumler alle disse tankene rundt i hodtet mitt om dagen, så det er godt å få dem formulert av andre. Jeg vet ennå ikke helt hva jeg skal gjøre... i dag er jeg mer i et humør der jeg i k k e vil tilgi og fortsette...

[Kvinnenmeg]

Hva har du å vinne på å tilgi og hva har du å vinne på å ikke tilgi?

Den utro blir fordømt hardt.I følge innlegg har man rett til å straffe så lenge man måtte ønske. Men den utro er også et menneske som har sine grunner for det man gjør. Blir man avvist er det en veldig vond følelse. Og finner man det man savner hjemme hos en annen kan dette skape sterke følelser som kan være svært vanskelige å kontrollere selv om man ikke ønsker å gjøre sin ektefelle/samboer noe vondt.

Hvis man ikke ønsker en utro partner må man være oppmerksom på hvordan man behandler vedkommende. Lang tids kulde og avvisning kan gjøre det svært lett å ta i mot det man desperat savner et annet sted selv om man ikke hadde planer om det. Og det kan være mange vanskelige, ærlige følelser og kvaler involvert.

Jeg aner ingenting om hvordan du behandlet din samboer da du var gravid og skriver dette generelt.

En verden uten tilgivelse blir ikke noe godt sted å være, og skal man leve i et mangeårig helvete med straff etter utroskap man oppriktig angrer og som er lagt bak bør kanskje den utro vurdere å gå sin vei. Det er så mange vonde ting man kan gjøre mot hverandre der utroskap er en av dem. Er den bedradde parten skyldfri må det da føles deilig å være skyldfri. Skyld er ingen lett byrde. Er den ikke skyldfri bør det vel være mulig å sette inn viljen på å ville gjøre opp og bygge noe godt videre.

[Gjest stoiker]

Hva har du å vinne på å tilgi og hva har du å vinne på å ikke tilgi?

Den utro blir fordømt hardt.I følge innlegg har man rett til å straffe så lenge man måtte ønske. Men den utro er også et menneske som har sine grunner for det man gjør. Blir man avvist er det en veldig vond følelse. Og finner man det man savner hjemme hos en annen kan dette skape sterke følelser som kan være svært vanskelige å kontrollere selv om man ikke ønsker å gjøre sin ektefelle/samboer noe vondt.

Hvis man ikke ønsker en utro partner må man være oppmerksom på hvordan man behandler vedkommende. Lang tids kulde og avvisning kan gjøre det svært lett å ta i mot det man desperat savner et annet sted selv om man ikke hadde planer om det. Og det kan være mange vanskelige, ærlige følelser og kvaler involvert.

Jeg aner ingenting om hvordan du behandlet din samboer da du var gravid og skriver dette generelt.

En verden uten tilgivelse blir ikke noe godt sted å være, og skal man leve i et mangeårig helvete med straff etter utroskap man oppriktig angrer og som er lagt bak bør kanskje den utro vurdere å gå sin vei. Det er så mange vonde ting man kan gjøre mot hverandre der utroskap er en av dem. Er den bedradde parten skyldfri må det da føles deilig å være skyldfri. Skyld er ingen lett byrde. Er den ikke skyldfri bør det vel være mulig å sette inn viljen på å ville gjøre opp og bygge noe godt videre.

Den som _velger_ å være utro, er selv ansvarlig for det valget. Vedkommende _valgte_ gå til en annen kvinne med hva det nå enn var, og det mens hun var gravid med felles barn og alle vet hvor sårbar en kvinne er i den situasjonen? Uansett, _han_ er selv ansvarlig for utroskapet _han- valgte å begå.

Komme seg videre? Tja - tilgi - ja. Men noe er skjedd som han må innse han har ansvaret for. Han har såret henne forferdelig. Hun har full rett til å være fortvilet og sint for det som skjedde.

[Gjest meg i påsken]

Takk for svar!

Egentlig tumler alle disse tankene rundt i hodtet mitt om dagen, så det er godt å få dem formulert av andre. Jeg vet ennå ikke helt hva jeg skal gjøre... i dag er jeg mer i et humør der jeg i k k e vil tilgi og fortsette...

Jeg syntes han burde latt være og si noe når han først hadde ventet så lenge. Å tilstå noe slikt etter 5 år ser jeg ikke noe poeng i. At han skulle vente til han trodde du ville tilgi og så si det for å lette samvitigheten sin, det er rett og slett egoistisk!

[pip]

Tror samboeren din har feilberegnet det der med at det er lettere å tilgi når det er 5 år siden! Jeg ville bare blitt mer forbanna, usikker og redd.

Så ta deg i alle fall tid og plass til å rase, og få ut det du føler.

[Gjest Håkki]

Jeg syntes han burde latt være og si noe når han først hadde ventet så lenge. Å tilstå noe slikt etter 5 år ser jeg ikke noe poeng i. At han skulle vente til han trodde du ville tilgi og så si det for å lette samvitigheten sin, det er rett og slett egoistisk!

Jeg synes at det å tilstå etter fem år, er en "verre" (mer egoistisk) handling enn å være utro i utgangspunktet.

Han klarer ikke å holde det for seg selv, og dermed må han ødelegge livet til partneren også?

[favn]

Enig med pip her... tenk, gå bak ryggen på deg i fem år med _den_ stygge hemmeligheten for så å bruke tidsperspektivet mot deg når du blir sint og lei deg. Feigt og simpelt.

Dessuten holder bare ikke 'forklaringene'. Hvem har ikke bruk for noe ekstra i livet innimellom uten at man på død og liv må hogge beina av sin nærmeste?

At du var gravid attpåtil er bare rystende, nei og nei...

Jeg har ikke noe annet råd enn at du prøver å skaffe deg time på Familievernkontoret el.l. En eller annen profesjonell kan kanskje hjelpe deg å sortere tanker og følelser slik at du kan finne ut hva du skal gjøre framover.

Lykke til

[nanna]

Jeg syntes han burde latt være og si noe når han først hadde ventet så lenge. Å tilstå noe slikt etter 5 år ser jeg ikke noe poeng i. At han skulle vente til han trodde du ville tilgi og så si det for å lette samvitigheten sin, det er rett og slett egoistisk!

Jepp.