GAD

[zanee]

Er det vanlig å miste helt innfølingsevnen ved lanvarig kronisk angst ? Eller er det da snakk om en annen diagnose ?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det tror jeg er ganske vanlig.

Typisk for personer med angst er at de har oppmerksomheten etterhvert så totalt rettet mot seg selv at alt annet blir uvesentlig. Evnen til å bry seg om annet/andre svekkes dermed.

En annen faktor kan være at det er stor komorboditet (samtidig sykelighet) mellom GAD og depresjon. Det viktigste depressive symptom er anhedoni, manglende evne til å engasjere seg i det som vansligvis engasjerer en.

[favn]

Det tror jeg er ganske vanlig.

Typisk for personer med angst er at de har oppmerksomheten etterhvert så totalt rettet mot seg selv at alt annet blir uvesentlig. Evnen til å bry seg om annet/andre svekkes dermed.

En annen faktor kan være at det er stor komorboditet (samtidig sykelighet) mellom GAD og depresjon. Det viktigste depressive symptom er anhedoni, manglende evne til å engasjere seg i det som vansligvis engasjerer en.

Hei,

Helt off og bare innimellom... er alle problemer relatert til psyken kjennetegnet av et mer eller mindre abnormt oppheng på selvet samtidig som verden 'utenfor' krymper?

[Gjest Takk for ordet]

Det tror jeg er ganske vanlig.

Typisk for personer med angst er at de har oppmerksomheten etterhvert så totalt rettet mot seg selv at alt annet blir uvesentlig. Evnen til å bry seg om annet/andre svekkes dermed.

En annen faktor kan være at det er stor komorboditet (samtidig sykelighet) mellom GAD og depresjon. Det viktigste depressive symptom er anhedoni, manglende evne til å engasjere seg i det som vansligvis engasjerer en.

Nå er du veldig kategorisk da!

Selv så må jeg si at etter at jeg selv har utviklet angst i GAD-kategorien, har jeg nå en helt annen forståelse for andre som sliter med det samme. FØR så skjønte jeg ikke hva folk pratet om når de nevnte angst, ergo skjønte jeg heller ikke hva de slet med. Tenkte som alle andre at 'det er vel bare å ta seg sammen'.

Jeg har også blitt mye mer var for andres problemer, på den måten at jeg tenker at ingen skjønner hvor mye jeg sliter, så det er ikke godt for meg å skjønne andres problemer heller. Jeg har erkjent at ingen kan sette seg inn i andres situasjon bare ved å høre om det. Det MÅ nesten oppleves selv.

Jeg kan nå skjønne folk med psykiske begrensnigner, siden JEG har opplevd det. Før så TRODDE jeg bare at jeg kunne sette meg inn i det, men det var jo helt feil å tro.

Fortsatt kan jeg tro at jeg kan skjønne hvor vanskelig og frustrerende det må være å være veldig avhengig av andre, feks ved å være sengeliggende eller rullestolbruker, med de begrensninger det innebærer. Men jeg går utifra at hvis jeg BLE rullestolbruker så ville jeg igjen skjønne at jeg før ikke hadde fått med meg det vesentlige om problemstillingen rundt det.

Jeg synes du av og til har et noe negativt, og av og til virker det faktisk litt nedvurderende, syn på de menneskene du er satt til å hjelpe. Det forundrer meg og skuffer meg. Du skjønner det nok ikke før du eventuelt kommer 'dit' selv du heller. Nytter ikke studere slikt i årevis, og dermed skjønne det, hvis en ikke har en genuin intuisjon, og DEN egenskapen er få forunt. De menneskene er vel ganske få, og mange av dem havner helt andre steder enn innen psykaitrien.

[soleil]

Hei,

Helt off og bare innimellom... er alle problemer relatert til psyken kjennetegnet av et mer eller mindre abnormt oppheng på selvet samtidig som verden 'utenfor' krymper?

Det tror jeg ikke.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det tror jeg ikke.

men det gjør jeg. Det er derfor det er viktig å søke hjelp for å komme ut av det.

[soleil]

men det gjør jeg. Det er derfor det er viktig å søke hjelp for å komme ut av det.

"er alle problemer relatert til psyken kjennetegnet av et mer eller mindre abnormt oppheng på selvet samtidig som verden 'utenfor' krymper?"

Det var dette jeg svarte at jeg ikke trodde på.

Mener du at du er enig i dette?

I manges tilfelle handler det vel mer om kjemi/biologi.

Klart at personlig stil har noe å si, men jeg tror det blir feil å si at selvopptatthet henger så nøye sammen med psykiske lidelser.

Det er og de som er alt for andre, men ikke fungerer for sin egen del.

[Gjest Ikke bare selvopptatt]

men det gjør jeg. Det er derfor det er viktig å søke hjelp for å komme ut av det.

Enig med Soleil, NHD!

Saken er vel like mye den, at selv om du var verdens minst selvopptatte menneske som frisk, så skal en ikke ha vært psykisk syk (eller kronisk syk på en måte de ikke finner ut av, stoffskifte feks) før en BLIR selvopptatt.

Det blir jo forventet at en skal komme ut av det. Og enblir jo tutet ørene fulle om at det er INGEN andre enn en selv som kan gjøre DET. Hvordan kan en da UNNGÅ å bli selvopptatt? En må jo lete i seg selv og konsentrere seg om seg selv i et forsøk på å komme ut av det. Det er jo ingen ting som kan rettes ved en operasjon som ved enkelte fysiske sykdommer.

Så jeg tror kronisk sykdom, inkludert psykisk smerte, UTLØSER selvopptatthet.

DET tror jeg!

Noen er selvopptatte av natur, de vil fortsette å være det som psykisk syke så klart. Menjeg tror ikke det er mulig å være full av depresjon og angst og komme ut av det UTEN å være veldig selvopptatt i perioder!

KAN du tenke deg noe som bygger mer opp under det å være selvopptatt, tenke på seg selv, sine egne følelser og reaksjoner og behov enn det å gå i terapi feks? En gjør jo ikke annet enn å male og prate om SEG SELV uke etter uke. Og få skryt for det hvis en er riktig flink til å gå dypt i seg selv.

[Mimmy]

men det gjør jeg. Det er derfor det er viktig å søke hjelp for å komme ut av det.

Er dypt uenig i karakteristikken. Syns at de som har en eller annen form for problemer, utvikler stor grad av toleranse overfor andre mennesker med problemer, og kan være svært flinke lyttere. Og det kan vel neppe kalles selvopptatthet.

Jeg tror at mennesker med psykiske problemer, har bygget opp disse problemene over tid, nettopp fordi de ikke har tatt godt nok vare på seg selv, dvs. manglet det å til en viss grad være selvopptatte. Eller som i mitt tilfelle, ikke visst hva det var som var galt.

Jeg tok først en iq-test (weiss-test) hos en privat psykolog (det var min egen ide, fordi jeg var lei av å ha det som jeg hadde det), og fikk da vite at den iq-testen normalt sett ville kvalifisere til nevropsykologisk utredning. Men dette var for ca. 4 år siden. Diagnosen asperger syndrom fikk jeg først i desember i fjor (dvs over 3 år siden iq testen). Og bare ved selv å mase på nevropsykologisk utredning.

Mange pas. har også opplevd traumatiske ting, som gjør at sykdom slår dem ut.

Og derfor får det igjen, i større monn enn det som kanskje kan kalles friskt. Derfor syns jeg det blir veldig kategorisk, og intolerant, det du skriver her. Spesielt hvis man har en kronisk lidelse, som det kanskje ikke finnes terapi eller behandling for, syns jeg du på en måte gjør mennesker med psykiske problemer mindreverdige ved å uttale deg slik som du gjør her.

Det er ingen som har sagt, at man ikke skal gjøre det man kan for å komme ut av det, det er da vel ingen som ikke vil bli friske!

Men man kan heller ikke bli så opphengt i det, at man glemmer å leve. Og leve så godt man kan.

Jeg syns ikke jeg har et så veldig dårlig liv, til tross for asperger syndromet.

Det er vel heller slik, med psykiske lidelser som med fysiske lidelser, at når man blir pasient, så har man større behov for å bli tatt vare på enn ellers. Tror jeg.

Men jeg har lyst til å stille deg et direkte spørsmål:

Syns du mennesker med psykiske lidelser/funksjonshemminger/

kroniske lidelser er mindre verdt enn andre mennesker? Og grunngi svaret!

[Retz]

Hei,

Helt off og bare innimellom... er alle problemer relatert til psyken kjennetegnet av et mer eller mindre abnormt oppheng på selvet samtidig som verden 'utenfor' krymper?

Min erfaring er at dette stemmer i veldig mange tilfeller, og av forskjellige årsaker.

Lidelsens karakter er en viktig faktor. Utvikler man f.eks. en psykose så "velger" man seg bort fra verden, menneskene og mulighetene. Man blir selvsentrert og vender fokuset innover i stedet. Tankekjør, angst og hallusinasjoner gjør det vanskelig å konsentrere om annet enn det som foregår i ens egen - ofte skremmende - verden. Mht GAD, så er bildet noe annerledes, men også her ser vi ofte en høy grad av egosentrisk tankegang/atferd. Jeg ser på dette som en naturlig konsekvens av lidelsen; angstanfall kan være vanvittig skremmende, og utløse såvel dødsangst som angst for kontrolltap, å bli gal. Klart man blir selvsentrert i en slik situasjon.

En annen faktor er mangel på overskudd. Evnen til empati og engasjement er i utgangspunktet ulik hos oss, men en forutsetning for å utvikle og pleie denne evnen er at man har overskudd til det. Det overskuddet mangler - i større eller mindre grad - når man har det vondt. Man er rett og slett for sliten.

Mangel på stimuli kan også være en medvirkende årsak. Psykiske lidelser, og særlig når de blir kroniske, fører ofte til isolasjon, og man går dermed glipp av input som kunne bidratt til en jevnere balanse mellom seg selv og omgivelsene.

Jeg tror forøvrig ikke at det bare er mennesker med psykiske lidelser som utvikler en tendens til selvopptatthet. Kroniske smerter, bevegelseshemming og andre somatiske tilstander vil trolig medføre det samme.

Når det gjelder terapi og hvorvidt denne bidrar til å øke selvopptattheten, så tror jeg ikke dette er tilfelle. All individualterapi vil riktignok skape et visst fokus på egen person, men en klok terapeut vil forsøke å endre - for å bruke dataspråket - fokusets bane, slik at man kan bruke det til å se muligheter i stedet for å kretse om egen elendighet.

I arbeidet mitt, på både psykiatrisk akuttpost og rehabpost, har jeg likevel møtt mennesker med et enormt lidelsestrykk, mennesker som har vært konstant stemmepåvirket, urolige og redde, men som til tross for dette har vist en utrolig omsorgsevne og engasjement. Disse er unntakene, og jeg fatter i grunnen ikke hvordan de klarer det.

[soleil]

Enig med Soleil, NHD!

Saken er vel like mye den, at selv om du var verdens minst selvopptatte menneske som frisk, så skal en ikke ha vært psykisk syk (eller kronisk syk på en måte de ikke finner ut av, stoffskifte feks) før en BLIR selvopptatt.

Det blir jo forventet at en skal komme ut av det. Og enblir jo tutet ørene fulle om at det er INGEN andre enn en selv som kan gjøre DET. Hvordan kan en da UNNGÅ å bli selvopptatt? En må jo lete i seg selv og konsentrere seg om seg selv i et forsøk på å komme ut av det. Det er jo ingen ting som kan rettes ved en operasjon som ved enkelte fysiske sykdommer.

Så jeg tror kronisk sykdom, inkludert psykisk smerte, UTLØSER selvopptatthet.

DET tror jeg!

Noen er selvopptatte av natur, de vil fortsette å være det som psykisk syke så klart. Menjeg tror ikke det er mulig å være full av depresjon og angst og komme ut av det UTEN å være veldig selvopptatt i perioder!

KAN du tenke deg noe som bygger mer opp under det å være selvopptatt, tenke på seg selv, sine egne følelser og reaksjoner og behov enn det å gå i terapi feks? En gjør jo ikke annet enn å male og prate om SEG SELV uke etter uke. Og få skryt for det hvis en er riktig flink til å gå dypt i seg selv.

Jeg må presisere at jeg viste til favn's innlegg.

Syns Retz innlegg var godt, selv om jeg er litt uenig i noe av det.

Uansett liker ingen stempelet "selvopptatt". Det har en negativ klang. Og hvem liker å høre at en er skyld i egne problemer og at dette innebærer at man ikke forholder seg til andre mennesker på en ok måte? Og noe så fælt som å høre at en ikke har empati med andre?

At man _velger_ å bli psykotisk syns jeg er vanskelig å akseptere. All den lidelse det er å bli så syk for sin egen del og for pårørende! Og det er en selv som har valgt det!??

Hvordan gjør man et slikt valg?

----

Terapi kan gjøre en person mer selvopptatt. Problemet er vel at vårt samfunn i mange tilfeller er for opptatt av individet.

Pårørende og nettverket til pasienten blir sjelden hørt eller tatt med i behandlingen.

Min erfaring er at psykiatrien stort har behandlet meg som et individ og sagt at problemet, "løsningen" og ansvaret ligger hos meg (Gener og biologi forklarer en del, men problemet er i MEG)

Snakket lite om forholdet til andre i terapien, bortsett fra i forhold til samboer.

Min terapeut har ikke sagt at selvopptatthet er skyld eller en viktig del av mitt sykdomsbilde og det jeg har sett av andre på psykiatrisk avdeling er forskjellige varianter.

Noen selvopptatte og noen selvutslettende og noen i mellom.

Er man alvorlig syk og får behandling så blir man nødvendigvis noe selvsentert. Det er lagt opp til det!

[zanee]

Det tror jeg er ganske vanlig.

Typisk for personer med angst er at de har oppmerksomheten etterhvert så totalt rettet mot seg selv at alt annet blir uvesentlig. Evnen til å bry seg om annet/andre svekkes dermed.

En annen faktor kan være at det er stor komorboditet (samtidig sykelighet) mellom GAD og depresjon. Det viktigste depressive symptom er anhedoni, manglende evne til å engasjere seg i det som vansligvis engasjerer en.

Ok.hvordan behandles dette på feks Gaustad ? Foruten Seroxat og Efexor.

Kognitiv terapi er også utprøvd..