Kommer ikke over det...

[Gjest Blåveis]

Mannen min forelsket seg i en annen i påsken. Etter mye frem og tilbake bestemte vi at vi vil forsøke å holde sammen. Vi har to barn sammen og er glade i hverandre. Nå,flere måneder og mange kriser etterpå, er jeg fortsatt forferdelig TRIST. Han har i flere år vært plaget med depresjoner. Etter noen måneder med berg-og-dalbane i forholdet vårt ble jeg selv deprimert. Jeg mistet selvtilliten og troen på meg selv, særlig overfor ham, men også overfor andre. Når han i tillegg insisterer på at han må trene på samme sted som "den andre" flere ganger i uken og påstår at han ikke kan nekte henne å ta kontakt med ham pr. telefon/txt.meld. dersom hun ønsker det, så...jeg føler meg så lite elsket. Jeg har bedt ham om å slutte å "hemmeligholde" mobilen sin for meg, slik at jeg, om jeg skulle ønske det, kunne få se at det ikke foregår noe mer mellom dem enn det han sier, men han nekter. Han sier det ikke er noe som helst annet enn vennskap mellom dem nå. Jeg vet det er en mulighet for at det er akkurat slik han sier, og forstår ham på en måte, men..

Han sier han ikke er forelsket i meg lenger, "Hvem er vel forelsket etter å ha vært sammen i 15 år", sier han oppgitt. Han er glad i meg, sier han. "Den andre" er håpløst nok velskapt og veltrent, noe jeg føler at jeg ikke er.Han har nå mistet lysten på sex. Han var tidligere mer sexlysten enn de fleste jeg har hørt om. Det gjør at jeg føler enda sterkere at jeg ikke er bra nok. Jeg føler meg vraket og nedprioritert. Det er noe inni meg som er helt galt. Jeg veksler mellom å tviholde på de følelsene jeg har hatt for ham før og følelsen av tristhet og sinne. Jeg er ikke særlig flink til å være sint, og forsøker å skjule at jeg er trist, men han ser det. Jeg føler at han ikke gjør det han kan for å trygge forholdet mellom oss. Jeg føler at jeg bare gir og gir uten at han gir tilbake. (Jeg lot ham få sjansen til å finne ut om forholdet til henne var noe å bygge på. Jeg har gjort alt i min makt for å hjelpe ham gjennom depresjonene. Jeg har dekket over lunene og humørsvingningene overfor barna, venner og familie. Jeg har lagt ting til rette for at han skal ha det bra og trives. Fra ham har jeg fått vennskap, men ikke stort mer enn fra andre venner jeg har.)

Jeg vet at jeg syter, men dette er en så nedslående situasjon å være i. Jeg har vært en dott i dette forholdet og nå ser jeg stadig klarere at han ikke elsker meg. "Glad i" er ikke nok i det lange løp... Han sier han vil være hos meg og at vi skal få det til å fungere. Han er snill og øm, men skal jeg overse det andre? Hvorfor kan ikke tristheten slippe taket? Den sitter inni meg og gjør at det som er positivt og morsomt står med minus i margen...

[Tjorven]

Synes ikke du syter jeg. Hadde dette vært meg hadde jeg brutt opp for lenge siden. For det første, det å leve med en som er deprimert ellr har en eller annen form for psykiske problemer er ikke lett. For det andre så skriver du at han har truffet ei anna og at han ikke elsker deg mer. Kjære vene deg, ingen kan leve slik i lengden uten å ødelegge seg selv. kom deg ut av dette forholdet er mitt råd til deg.

Vennlig hilsen

[Gjest Huppetitt]

Herrgud, dette er som å lese om meg selv i fjor - da mannen min hadde et forhold og hemmeligholdt mobiltelefon, fikk tekstmeldinger på de rareste tidspunkter, var deprimert og pyton å være i hus med.

Selv utviklet meg magesmerter, muskelsmerter, ble utbrent etc.

Det endte i separasjon, og det rare er at det de verste bølgene og sorgen etter separasjonen hadde lagt seg, forsvant smertene også.

I dag ser jeg hvordan jeg lot meg tråkke på av en egoistisk dust av en mann. Vi har i dag et greit forhold, så lenge vi ikke er i samme rom for lenge. Han prøver fremdeles å tråkke på meg innimellom, men jeg tar igjen nå.

Jeg kan ikke råde noen til å skille seg - men det ser unektelig ut som du vil få det bedre uten han. Det å gå å mistenke den andre for mange ting, tærer på helsa. Det skal ikke være slik i et forhold.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei Blåveis

Jeg synes ikke du er sytete, men heller realistisk.

Når mannen din sier at han ikke er forelsket i deg lenger, og i tillegg stadig nærer kontakten med denne nye kvinnen, har du all grunn til å føle deg vraket.

Jeg kjenner så mange par der den ene bruker dette : Jeg er glad i deg, men... (underforstått,jeg håper du ikke forstyrrer mine behov og sidesprang, for jeg vil ha begge deler.) Ofte er dessverre slike parforhold på vei utfor bakke.

Jeg vil råde deg til å ta saken opp med mannen din snarest. Spør han hva han ønsker og vil. Jeg forstår at du er redd for å bli vraket og miste han, men jeg håper ikke du lar være å konfrontere han for det. Kanskje du har rett i at du har vært en dott for lenge?

[Gjest Sterkere nå]

Har prøvd noe av det samme jeg også.Hun var slankere enn meg ,virket mere vellykket syntes jeg.Det gikk en "fan" i meg ,fant ut at samme hvordan dette endte så skulle det i hvert fall ikke knekke meg.Mannen min skjerpa seg,ble ikke mer enn "roting" med den andre,jeg oppdaga det veldig tidlig.Han fikk seg en skikkelig oppstrammer av meg,der jeg ga beskjed om at for meg kunne han dra ,jeg skulle klare meg,selv om jeg var veldig glad i ham.Jeg begynte å trimme,har gått ned MANGE kilo de siste mnd.Har begynt i amatørteatergruppe,kor og går ut med venninner.Før satt jeg mest inne.Mannen min er helt omsnudd,han er VELDIG oppmerksom mot meg.Ringer fra jobb for å si at han elsker meg bla. Jeg har fått mere selvtillit og styrke av dette,og mannen min er helt klar over at skjer det noe mer,så er det rett ut.Jeg fortjener bedre enn en utro mann,dette er MITT liv!!!!

Finn deg ikke i dette lenger,si ifra nå!!!!

Lykke til!

[Gjest Blåveis]

Har prøvd noe av det samme jeg også.Hun var slankere enn meg ,virket mere vellykket syntes jeg.Det gikk en "fan" i meg ,fant ut at samme hvordan dette endte så skulle det i hvert fall ikke knekke meg.Mannen min skjerpa seg,ble ikke mer enn "roting" med den andre,jeg oppdaga det veldig tidlig.Han fikk seg en skikkelig oppstrammer av meg,der jeg ga beskjed om at for meg kunne han dra ,jeg skulle klare meg,selv om jeg var veldig glad i ham.Jeg begynte å trimme,har gått ned MANGE kilo de siste mnd.Har begynt i amatørteatergruppe,kor og går ut med venninner.Før satt jeg mest inne.Mannen min er helt omsnudd,han er VELDIG oppmerksom mot meg.Ringer fra jobb for å si at han elsker meg bla. Jeg har fått mere selvtillit og styrke av dette,og mannen min er helt klar over at skjer det noe mer,så er det rett ut.Jeg fortjener bedre enn en utro mann,dette er MITT liv!!!!

Finn deg ikke i dette lenger,si ifra nå!!!!

Lykke til!

Takk for svar fra dere.

Jeg føler at jeg har sagt i fra til ham om hva jeg føler. Jeg har sagt at jeg ikke vet hvor lenge jeg orker dette.Jeg blir enda mer frustrert når han sier "Jeg får prøve å skjerpe meg da." Han er hyggelig og kjærlig sånn "til daglig", men han "skjuler" fortsatt mobilen og det skinner igjennom at han ikke elsker meg. Er det umoderne å ønske å bli elsket av den jeg er gift med? Her hos oss sier vi ikke "jeg elsker deg", det er ikke i vår dialekt, men når han sier han er glad i meg, ikke forelsket, så vet jeg at han kun er GLAD I meg. Jeg får ingen kompliment lenger. Når jeg klarer å tenke rasjonelt og ikke lar nedstemtheten ta over så ser jeg at jeg er en attraktiv kvinne, på mange måter! Han sier at jeg ikke må miste troen på meg selv, men jeg må innrømme at så lenge det skinner så godt igjennom at han ikke er stolt av meg og elsker meg, så hjelper det lite. Han behandler meg mer som en venn.

Det faktum at han falt for en annen ligger og gjør vondt inni meg. Det føles som om jeg ikke kommer over det. Jeg vet jo at slikt skjer. Hvem vet, kanskje kan det skje med meg også, men nå er det ikke slik, og det ødelegger meg og ekteskapet mitt. Vi har alltid hatt et åpent og tillitsfylt forhold med mye frihet til å gå ut og treffe andre folk. Vi har fortalt hverandre om hva som har skjedd av flirting og "kikking" ja til og med om vi har "rotet" litt har det gått bra. Når han skjulte forholdet og løy for meg, selv etter at jeg oppdaget det, da følte jeg meg vraket og tråkket på. Han sa han aldri hadde følt det slik før... Kanskje jeg ikke burde ha kjempet så hardt for ekteskapet den gangen, så hadde jeg hatt ferre problemer nå? Jeg følte at forholdet vårt var verd å jobbe for. Nå er jeg ikke så sikker lenger.

[Gjest si stop]

Du bør begynne med og kaste mobilen hans på sjøen mens han ser på, det vil minne ham om hvordan man ikke oppfører seg

mot en person som er glad i en,

hver eneste gang han ser eller tar i en mobil. Finn frem koffertene og be ham om enten og sette koffertene tilbake på loftet eller om å pakke dem.

Du lar ham få i både pose og sekk, til lenger du lar ham holde på til mere deprimert og forandret vil du selv bli, til slut vil han kansje ha problemer med og kjenne igjen den kvinnen han egentlig er glad i og bryr seg veldigt mye om.