Komplisert familie

[Gjest complex]

Jeg er 22 år gammel og føler at jeg sliter. Det er mangel på kommunikasjon innad i familien, og dette sliter på meg. Især har jeg et dårlig forhold til mitt ene søsken, og dette sliter maksimalt. Jeg føler at jeg ikke kan dra hjem når det er som det er, især ikke hvis h*n er der.

Mine foreldre skilte seg for 6 år siden, og jeg vet ikke, men jeg føler at dette fremdeles preger. Iallefall ettervirkningene. Jeg liker nydama til pappa, men jeg har problemer med mammas nye kjæreste. Dette har kanskje noe å gjøre med at jeg har et komplisert forhol til min mor, som bare blir mer og mer komplisert for hvert år som går.

Jeg føler at hun ikke aksepterer meg for den jeg er, og jeg tror nok at hun føler at jeg ikke aksepterer henne for den hun er. Jeg tror nok det er måten hun har gjort ting på de siste årene som sitte igjen på hvordan jeg føler for henne. Hun oppfører seg som om hun har gjort alt greit. Hvir jeg konfronterer henne med det, har jeg av og til fått en bekreftelse på at hun har gjort ting på en dårlig måte. Men det har ikke fått meg til å føle meg bedre Vel, av og til.

Det er slitsomt å konfrontere henne med ting, og jeg vil ikke gjøre det. Men det blir bare sånn. Hvis jeg ikke konfronterer henne, får det meg helelr ikke til å føle meg noe bedre.

J har et bedre forhold til in far. Da jeg var mindre hadde vi et spesielt godt forhold, men ikke så mye nå lenger. Jeg føler at jeg har "vokst" fra ham, og ser på ting annerledes enn ham nå. Han greier ikke helt å akseptere at jeg er blitt voksen, og behandler meg fremdeles som n som er intellektuelt undertrykket. Kanskje jeg føler det slik fordi jeg er mer intelligent enn ham. Jeg vet ikke.

Men mamma har alltid ment at pappa har favorisert meg, og derfor har hun alltid gitt søskenet mitt mer kjærlighet enn meg. Da hun mener at min far alltid var strengere mot h*n enn meg. Jeg har alltid kjempet om mammas oppmerksomhet, men føler at jeg aldri har fått det.

Jeg føler at hun ikke forstår meg. Jeg lurer av og til på hvorfor jeg er som jeg er. Jeg har ingen som jeg kan identifisere meg med. Ingen i slekta som jeg er lik. Muligens min onkel.

Noen som har følt noe liknende, eller har kommentarer?

Måtte bare få ut noe.

På forhånd takk.

[Gemini]

Ikke helt identisk som min familie selvsagt, men mye jeg kjente meg igjen i her ja...

[Gjest complex]

Ikke helt identisk som min familie selvsagt, men mye jeg kjente meg igjen i her ja...

Hvordan ser du på det? Hvilken holdning har du?

Ytterligere kommentar?

[Gemini]

Hvordan ser du på det? Hvilken holdning har du?

Ytterligere kommentar?

Tja, vet ikke hvor mye jeg føler for å utbrodere om dette akkurat nå, men det er jo absolutt noe som sliter på meg. Å ha et anstrengt og komplisert forhold til nærmeste familie, og ikke føle seg verdsatt for den man er, er jo ikke akkurat noen ålreit situasjon. Føler at min mor (men også min far) ikke kjenner meg i det hele tatt.

Hm - jeg kunne sagt mye mer, men er ikke i helt rette humøret for det nå... :-)

[Gjest complex]

Tja, vet ikke hvor mye jeg føler for å utbrodere om dette akkurat nå, men det er jo absolutt noe som sliter på meg. Å ha et anstrengt og komplisert forhold til nærmeste familie, og ikke føle seg verdsatt for den man er, er jo ikke akkurat noen ålreit situasjon. Føler at min mor (men også min far) ikke kjenner meg i det hele tatt.

Hm - jeg kunne sagt mye mer, men er ikke i helt rette humøret for det nå... :-)

I see..Da er det lite poeng..

Men slitsomt kan det tidvis være iallefall..

Prøver å ikke tenke så mye på det, men det er ikke alltid like lett. Det ligger der og ulmer i underbevisstheten.

[Gjest KappaGamma]

For det første så er det jo kjempebra at du er klar over hvordan "det og det" får deg til å føle deg - at du kan sette ord på det.

Hvordan stiller de seg til familieterapi? Hvis det er uaktuelt, har du prøvd å prate med dem - kan det være at du kan finne en annen måte som kan VIRKE?

Dessverre er det ikke sikkert du kan gjøre noe for å bedre situasjonen i det hele tatt uansett hva du sier og hvor mye familieterapi dere går igjennom, så det er godt mulig at du - som så alt for mange andre - er nødt til å innfinne deg med at sånn er det, og ikke gjøre annet enn å lære deg å forholde deg til dem på en annen måte - og lære deg å stå såpass på egne bein at du ikke blir så sårbar ovenfor dette som skjer; gir litt mer faen rett og slett. (Nei selvfølgelig er det ikke så lett!!)

Du kan snakke med profesjonelle og få noen tips og "triks" til hvordan du skal forholde deg til dem (samt generell oppbacking og hjelp til å forandre måten du tenker på sånn at du kan "stå sterkere"), men det finnes også mange bøker om dette, ihvertfall på engelsk..det er spesielt ei bok jeg tenker på, men jeg husker ikke tittel i farta - du kan jo prøve å søke, og så kan jeg gi deg beskjed hvis jeg kommer på det:)

[Gjest complex]

For det første så er det jo kjempebra at du er klar over hvordan "det og det" får deg til å føle deg - at du kan sette ord på det.

Hvordan stiller de seg til familieterapi? Hvis det er uaktuelt, har du prøvd å prate med dem - kan det være at du kan finne en annen måte som kan VIRKE?

Dessverre er det ikke sikkert du kan gjøre noe for å bedre situasjonen i det hele tatt uansett hva du sier og hvor mye familieterapi dere går igjennom, så det er godt mulig at du - som så alt for mange andre - er nødt til å innfinne deg med at sånn er det, og ikke gjøre annet enn å lære deg å forholde deg til dem på en annen måte - og lære deg å stå såpass på egne bein at du ikke blir så sårbar ovenfor dette som skjer; gir litt mer faen rett og slett. (Nei selvfølgelig er det ikke så lett!!)

Du kan snakke med profesjonelle og få noen tips og "triks" til hvordan du skal forholde deg til dem (samt generell oppbacking og hjelp til å forandre måten du tenker på sånn at du kan "stå sterkere"), men det finnes også mange bøker om dette, ihvertfall på engelsk..det er spesielt ei bok jeg tenker på, men jeg husker ikke tittel i farta - du kan jo prøve å søke, og så kan jeg gi deg beskjed hvis jeg kommer på det:)

Jeg har prøvd å lære meg til å gi litt mer "faen"..Og det funker. Prøver å bergense kontakten. Det får meg til å føle meg bedre.

[Sommerjenta1365380545]

Hei.

Skjønner deg veldig godt.Familie er kompliserte saker,og en kan på mange måter bli veldig ulik de næreste av de nære.Likevel er det slik at de er en del av livet vårt selv om det av og til hadde vært enklere uten.Familie er noe en er født inn i, og ofte er venner, som en velger selv(!!!!), enklere å forholde seg til.

Samidig er det ingen som er glad i deg på den måten familien din er selv om de fleste mødre og fedre (NESTEN) ALDRI viser det.Ofte føles det forgjeves å snakke med de, det bare graver opp gamle følelser. Litt må til slik at de skjønner hva du går igjennom.

Jeg har hatt en oppvekst og en del opplevelser som er ganske kompleks, som jeg velger ikke å skrive om her siden den er lett å kjenne igjen for utenforstående:)Men jeg kan si det sånn at jeg har ofret mange nattetimer til grubling og vært ganske deppa.

Men jeg har bare måttet lære meg:

-å gi litt mer f***

-ta litt lettere på ting

-ta meg selv mindre høytidelig (noe som er veeeldig vanskelig)

-gruble mindre

-prøve å tenke mere positivt både om meg selv og det omkring meg

-se fremover og ikke bakover

SLUTTE Å GRAVE MIN EGEN GRAV, for å si det sånn. For i det lange løp er det bare meg selv det går utover. Jeg har bare sagt til meg selv at jeg ikke akter å sitte igjen som en grå deppa mus på grunn av det som har skjedd tidligere. For tiden har jeg ingen kjæreste og jeg vet gutter liker jenter med godt humør og selvtillitt. Godt humør er smittsomt. Så dersom en er litt trist en dag hjelper det å muntre seg selv opp med å gjøre andre glad,dermed smitter det tilbake:)Bare ett smil eller en fleip er ofte nok.

Jeg har prøvd å notert ned positive ting, ting som gjør meg glad, ting jeg liker å bruke tiden min på, henge det over sengen og lese det når jeg våkner. Det har vært til god nytte!! Og ikke bare det, men også å gjøre mere av det!!Det hjelper meg å få bort fokusen fra det negative og over til noe positivt.

Dette krever tid og tålmodighet og jeg kan ikke si meg helt ferdig ennå, men det går ihvertfall fremover.

Lykke til:)Håper noe av dette kommer til nytte, selv om det ble mye:)

Smil til verden og verden smiler igjen er mitt motto:)