Har jeg ikke grunn til å være irritert???

[Sanne03]

Du kan ikke flytte fra ham. Ikke med fem barn sammen. Og hvordan skal du da klare alt sammen? Det blir jo ikke bedre iallfall, du må fortsatt gjøre alt husarbeidet med aleneansvar for fem barn. Hvor gamle er dere egentlig? Du er hjemmeværende? Og hva slags jobb har han? Han kan ikke sove midt på dagen, han får heller legge seg tidligere sammen med deg. Og så bør du nok si opp hele TV'n, den ødelegger alt for dere... Her er det vel ingenting annet å gjøre en god gammeldags familieterapi. Du er nødt å få ham med på det. Hvorfor i all verden synes han det er greit at du lager all mat og rydder og vasker opp hele tiden? Når du er åtte måneder på vei? Mener han ungene er din skyld og ditt ansvar? Og hvordan viser han deg at han er glad i deg? Nei, her må det handling og ikke ord til... men noen skillsmisse er nok ikke løsningen.

Noe fra meg. Jeg er 19 år. skal begynne å stigten familie nå.gravid i 5mnd. med nr1:) (vet det er litt tidlig) blir nesten skremt jeg. men ei venninne av mamma hadde det sånt. det ente det med skilsmisse.*dumt*

Typen min er en lathans,men eg er vel den som står på¨mitt. og lar ting ligge,det funker..

[Gjest stoiker]

Nå nei du, så enkelt er det desverre ikke. Tror du ikke jeg har prøvd? Tro meg, jeg har prøvd det meste. Men nå gidder jeg ikke forsøke å snakke med han om det mer fordi det blir bare krangling av det. Det orker jeg ikke nå.

Han er jævla lat, det er det han er. En sånn type som synes det er helt ok å få andre til å gjøre ting for seg.

Han slektes på sin far (hmrf)

Hans foreldre bor på en annen kant av landet og de gangene vi mottar et brev fra hans mor så signerer hun alltid med:

"hilsen mamma og en sovende pappa"!!!!

Òg det begynner å skremme meg.. selv er jeg ifra en familie med "ståpåmennesker"

Jeg klarer bare ikke stå på mer sånn som før lenger. Og jeg mister motivasjonen helt av denne gubben min.

Han sier han elsker meg, og har ikke noe liv uten meg og bla bla bla.

Is he in for a big surprise!

Hei! Du er et "stå-på-menneske", ja. Og har stått på og stått på år etter år- men nå med nr. 5 på vei, endelig innser du at dette er for mye! Tipper du har ant/visst det lenge, allerede, men har gått stadig nye runder med ham fordi du ikke vil innrømme for deg eller slekta at dette langt fra ble så vellykket. Forholdet, altå. Med en som _ikke_ var som dere, ikke er et "stå-på-menneske". Jeg vet hvordan det er. Var der selv. Først da jenta var underveis, klarte jeg se situasjonen: Var det slike kjønnsroller jeg ville ungene, datteren min, skulle vokse opp med?

Men som deg, visste jeg at det ville bli tøft å si fra, kanskje skilsmisse - og da er du jo i hvert fall alene med alle 5?

Men så ble det skilsmisse, da. Og vet du hva, det er mye mindre slitsomt å _vite_ at jeg må gjøre alt selv, enn å ha en slusk i sofaen som _ikke_ stiller opp, selv om jeg håper at han kankje... Nå vet jeg at jeg står for alt alene. Og visst er det tøft. Men mye tøffere før! Tro meg!

Så du har lite å tape på å sette hardt mot hardt her! Går han, ja, så går han. Hva taper du da? Jo, ergrelsene! Og bare dem. _Pluss_ - om du er heldig, blir det en samværsordning som, kanskje for første gang på ikke vet jeg hvor mange år, gir deg en hel frihelg innimellom. Kanskje til og med en planlagt en, så du kan planlegge noe for deg selv, også!

Lykke til! Tenk på ungene - de trenger to foreldre - slik som det er nå, har de nesten ingen. For du sliter deg jo ut - og han sover bare. Ta vare på deg selv, det trenger barna- og sikkert du selv, også. Han er voksen - han får ta vare på seg selv.

God sommer!

[Gjest stoiker]

Du kan ikke flytte fra ham. Ikke med fem barn sammen. Og hvordan skal du da klare alt sammen? Det blir jo ikke bedre iallfall, du må fortsatt gjøre alt husarbeidet med aleneansvar for fem barn. Hvor gamle er dere egentlig? Du er hjemmeværende? Og hva slags jobb har han? Han kan ikke sove midt på dagen, han får heller legge seg tidligere sammen med deg. Og så bør du nok si opp hele TV'n, den ødelegger alt for dere... Her er det vel ingenting annet å gjøre en god gammeldags familieterapi. Du er nødt å få ham med på det. Hvorfor i all verden synes han det er greit at du lager all mat og rydder og vasker opp hele tiden? Når du er åtte måneder på vei? Mener han ungene er din skyld og ditt ansvar? Og hvordan viser han deg at han er glad i deg? Nei, her må det handling og ikke ord til... men noen skillsmisse er nok ikke løsningen.

Som nevnt ovenfor, "snilen", en skilsmisse er ikke det tøffeste for en med en lat mann og 5 barn. Det er en enorm lettelse å - bokstavlig talt - flytte fra håpet om å bli hørt, sett, trodd, hjulpet, ha et fellesskap med en slik mann. Når man blir alene, ja, da gjør man jo bare samme jobben man likevel gjør som gift - bare litt mindre!! For gubben skal ikke lenger ha sitt!! Ikke på noen måte. Og i tillegg slipper man ergrelsene over oppførselen hans.

For ikke å snakke om - at man får helt fri de helgene han har ungene - helt fri! Det får man jo aldri som gift, gjør man vel? Hvis man ikke rømmer huset, da!

Nei du - en skilsmisse trenger slett ikke være en ulykke - kanskje tvert imot.

[Gjest shedevil]

Jeg har prøvd det også.Blir bedre en liten stund, så er det på`n igjen. Sannsynligvis så har jeg ropt ulv for mange ganger opp igjennom årene?

Håper ikke det ender som det gjorde med ei venninne av meg som gikk tom. Hun flyttet fra både mann og barn.

Hmmmm!!!

Hva slags "mann" er det der da?Han kan umulig ha fullt utviklede "antenner"- hva er han da? centre og the fucking universe? Nei....du det må nok handling til her...det sier jo alle. Men som du sier: "jeg har prøvd alt"- ja da må du tenke på om du du fortjener dette...et slikt liv..gjør livet hans "surt". Vask ikke klærna hans...svi maten..."glem og lage middag"- "du har jo så mye og gjøre"- boikott tvn....ta over tvn du...se på alt som går ann og se på(ler litt)..du må rett og slett bli litt "bitchy"- når du har prøvd alt- er det lov og bli "bitchy"!!

Løkke te!!!