Hvorfor så "farlig" å fortelle om IVF/ICSI-barn?

[Gjest skjønner det ikke]

Er dere flaue over hvordan barna ble til? Søken etter å være "normale".

Noen argumenterer nok tilbake med at "det er en privat sak", men alle vet nå hvordan et barn blir til...tror jeg da! Så hvorfor skal det være tabu å fortelle at "vi måtte ha litt hjelp vi"

Hva når egne barn blir store, skal ha barn selv, og kanskje selv kommer i samme dilemma, vil dere som foreldre forbli tause om hvordan deres ønskebarn kom til verden? Eller skal dere DA fortelle og dele deres erfaring, og kanskje kunnskap?

Er det rett og slett en søken etter å være som "alle andre", ikke vedgå at man må ha hjelp, føles det nedverdigende?

Vi fortalte omtrent alle at barnet som lå i magen var et prøverørsbarn, og fikk MYE gratulasjoner og interesse for dette barnet, i og med at de fleste så på det som "spesielt". Og når barnet kom, fortsatte denne interessen for gullet vårt, og alle vet hvor spesielt barnet er for oss. Ser ikke noe svakhet i å fortelle det. Det er jo ikke akkurat som om seksualiteten vår blir blottet da!!! For den fungerer bra selv om vi fikk hjelp til å bli gravide.

sånn er det med oss i alle fall, vi er faktisk stolte av å si at vi har et ICSI barn takket være Rikshospitalet, og vi slipper å høre på dette søsken-gnålet..."ja, nå må NN få søsken snart, bla bla bla" Våre familier og venner vet at vi ikke kan legge oss ned og lage barna selv, og dermed blir vårt valg om å kun ha dette ene barnet foreløpig fullstendig respektert og ingen "maser" om søsken, barnebarn bla bla bla.

God sommer videre

[yogi]

Vi forteller også stolt at vårt barn ble til med hjelp av IVF, men respekterer fullt de som ikke vil si noe. Det er ikke for alle å stå fram i full offentlighet. Uansett så er det jo ikke så vanlig å fortelle hvor og når et barn ble unnfanget enten det var på den eller den måten. )

Mvh

[Gjest farligfarlig]

Vi forteller også stolt at vårt barn ble til med hjelp av IVF, men respekterer fullt de som ikke vil si noe. Det er ikke for alle å stå fram i full offentlighet. Uansett så er det jo ikke så vanlig å fortelle hvor og når et barn ble unnfanget enten det var på den eller den måten. )

Mvh

har en sønn på 2 mnd som er ivf. har ikke sagt det til en sjel. dette er min manns og min lille hemmelighet. hvorfor? vi har prøvd i 7 år og bli gravide og i likhet med "normale" som prøver ville vi holde det skjult at vi prøvde. det er jo uansett ikke mange par som forteller at jo i morra slutter jeg med p pillen.... nei vi ville vente til jeg var gravid og fortelle stolt at NÅ SKAL VI HA BARN! HURRA. men tiden gikk og jeg ble ikke gravid. DA hadde jeg IHVERTFALL ikke lyst å fortelle folk at vi prøvde å få barn. jeg var dypt deprimert i denne perioden og fornekta hele greia. var irritert på meg selv, på kroppen min, ja ville være som andre. selvsagt.ville klare det sjøl. tida gikk og folk spurte etterhvert om vi ikke skulle ha barn snart. jeg ble så lei av alt maset og det endte med at jeg sa "nei nei ikke ennå, først skal jeg ha den og den og den eksamen og blablabla...

så ble jeg endelig gravid med ivf. ingen vet om det som sagt. men NÅ som barnet er her har jeg egentlig ingen problemer med å fortelle hvordan han ble til. men jeg føler det er litt for seint hvis dere skjønner.. vanskelig å forklare..

jeg har jugd i så mange år at jeg føler jeg ikke kan "innrømme" det nå. jeg lekte så høy i hatten før ang dette med barn som jeg ga så tydelig uttrykk for ikke var viktig i livet mitt.

vil liksom ikke ha på meg at jeg har jugd i alle disse år, det blir litt for privat.

men når jeg nå sitter her med min nydelige sønn kunne jeg gjerne ha ønska at folk hadde visst hva vi har vært igjennom..

men nå føler jeg det forseint. hadde vi vært åpne om dette helt fra starten hadde det vært lettere føler jeg.

vi har diskutert dette mannen min og meg, at det er i grunn både dumt og rart (vi har venner som sliter med å bli gravide og jeg skulle så gjerne delt mine erfaringer med dem...) -men det ble nå en gang sånn. en hemmelighet mellom min mann og meg.

[x-woman]

har en sønn på 2 mnd som er ivf. har ikke sagt det til en sjel. dette er min manns og min lille hemmelighet. hvorfor? vi har prøvd i 7 år og bli gravide og i likhet med "normale" som prøver ville vi holde det skjult at vi prøvde. det er jo uansett ikke mange par som forteller at jo i morra slutter jeg med p pillen.... nei vi ville vente til jeg var gravid og fortelle stolt at NÅ SKAL VI HA BARN! HURRA. men tiden gikk og jeg ble ikke gravid. DA hadde jeg IHVERTFALL ikke lyst å fortelle folk at vi prøvde å få barn. jeg var dypt deprimert i denne perioden og fornekta hele greia. var irritert på meg selv, på kroppen min, ja ville være som andre. selvsagt.ville klare det sjøl. tida gikk og folk spurte etterhvert om vi ikke skulle ha barn snart. jeg ble så lei av alt maset og det endte med at jeg sa "nei nei ikke ennå, først skal jeg ha den og den og den eksamen og blablabla...

så ble jeg endelig gravid med ivf. ingen vet om det som sagt. men NÅ som barnet er her har jeg egentlig ingen problemer med å fortelle hvordan han ble til. men jeg føler det er litt for seint hvis dere skjønner.. vanskelig å forklare..

jeg har jugd i så mange år at jeg føler jeg ikke kan "innrømme" det nå. jeg lekte så høy i hatten før ang dette med barn som jeg ga så tydelig uttrykk for ikke var viktig i livet mitt.

vil liksom ikke ha på meg at jeg har jugd i alle disse år, det blir litt for privat.

men når jeg nå sitter her med min nydelige sønn kunne jeg gjerne ha ønska at folk hadde visst hva vi har vært igjennom..

men nå føler jeg det forseint. hadde vi vært åpne om dette helt fra starten hadde det vært lettere føler jeg.

vi har diskutert dette mannen min og meg, at det er i grunn både dumt og rart (vi har venner som sliter med å bli gravide og jeg skulle så gjerne delt mine erfaringer med dem...) -men det ble nå en gang sånn. en hemmelighet mellom min mann og meg.

av erfaring så hadde jeg ikke fortalt det omigjen til foreldre og venner. Hvorfor? jo p.g.a deres manglene interesse og støtte. Det føltes mer nedverdigene å ha fortalt det enn før vi fortalte det. At vi fortalte det har gjort det mer sårt for oss.

Så jeg angrer sterkt på at vi gjorde det!

[Gjest pinki]

Det første som slår meg er at du liksom "har behov" for at alle må fortelle det siden dere fortalte det.

Som x-woman vil jeg også si at av erfaring ville jeg ikke fortalt det igjen. Vi fortalte det til den nærmeste familie og våre nærmeste venner. Noen reagerte med gode ord og støtte, mens andre reagerte med en nyskjerrighet som var enorm. For meg ble det "for mye" å måtte legge ut for alle om forsinket blødning i sprayperioden, egguttak og bla bla. Andre derimot synes dette er helt greit å prate om.

Tenk deg i vårt tilfelle: far er gift med en kvinne, de får barn og seinere er deres prevensjon at far steriliserer seg. De skilles. Noen år etter treffer jeg og far hverandre. Ettersom han er steril kan ikke vi få barn. Far angrer dypt på det han har gjort, og jeg vil prøve å ikke være glad i ham, jeg vil heller ha en mann som kan stifte familie med meg. Ettersom vi er veldig glad i hverandre så blir det oss, og vi får barn ved operativt sæduttak og mikroinjeksjon. For folk flest heter dette prøverør.

Og da spør jeg deg som ikke forstår hvorfor folk ikke vil fortelle dette.....VILLE DU FORTALT DET TIL DINE BARN, ELLER DE BARNA FAR HAR MED SIN EKS-KONE.....?????

Nei, jeg er rett og slett fristet til å si til deg BRUK HODET DITT LITT, aksepter andres avgjørelse.

Jeg tror ikke at om man får barn på ene eller andre måten så har det noe med offentligheten å gjøre.

Så er vi da forskjellige, kanskje du kunne akseptere det.

Jeg tror ikke jeg hadde elsket mine barn mindre enn jeg gjør om jeg ikke måtte vente og lengte etter dem i noen år. Hadde vi måttet adoptere hadde jeg ikke elsket mine barn hverken mere eller mindre enn om de var unnfanget i et samleie.

Den kjærlighet jeg har for mine/våre barn er enkelt og greit den kjærlighet jeg kan gi, den gleden vi har ved å være foreldre, den gaven det er å få være foreldre.

Kanskje du ikke skjønner det, men har du prøvd å akseptere andres mening, selv om du ikke er enig?

[Gjest Liana]

Det første som slår meg er at du liksom "har behov" for at alle må fortelle det siden dere fortalte det.

Som x-woman vil jeg også si at av erfaring ville jeg ikke fortalt det igjen. Vi fortalte det til den nærmeste familie og våre nærmeste venner. Noen reagerte med gode ord og støtte, mens andre reagerte med en nyskjerrighet som var enorm. For meg ble det "for mye" å måtte legge ut for alle om forsinket blødning i sprayperioden, egguttak og bla bla. Andre derimot synes dette er helt greit å prate om.

Tenk deg i vårt tilfelle: far er gift med en kvinne, de får barn og seinere er deres prevensjon at far steriliserer seg. De skilles. Noen år etter treffer jeg og far hverandre. Ettersom han er steril kan ikke vi få barn. Far angrer dypt på det han har gjort, og jeg vil prøve å ikke være glad i ham, jeg vil heller ha en mann som kan stifte familie med meg. Ettersom vi er veldig glad i hverandre så blir det oss, og vi får barn ved operativt sæduttak og mikroinjeksjon. For folk flest heter dette prøverør.

Og da spør jeg deg som ikke forstår hvorfor folk ikke vil fortelle dette.....VILLE DU FORTALT DET TIL DINE BARN, ELLER DE BARNA FAR HAR MED SIN EKS-KONE.....?????

Nei, jeg er rett og slett fristet til å si til deg BRUK HODET DITT LITT, aksepter andres avgjørelse.

Jeg tror ikke at om man får barn på ene eller andre måten så har det noe med offentligheten å gjøre.

Så er vi da forskjellige, kanskje du kunne akseptere det.

Jeg tror ikke jeg hadde elsket mine barn mindre enn jeg gjør om jeg ikke måtte vente og lengte etter dem i noen år. Hadde vi måttet adoptere hadde jeg ikke elsket mine barn hverken mere eller mindre enn om de var unnfanget i et samleie.

Den kjærlighet jeg har for mine/våre barn er enkelt og greit den kjærlighet jeg kan gi, den gleden vi har ved å være foreldre, den gaven det er å få være foreldre.

Kanskje du ikke skjønner det, men har du prøvd å akseptere andres mening, selv om du ikke er enig?

skal si at du var bitter da. Nesten sur som en sitron og lime til sammen.

[Gjest Elele]

Det første som slår meg er at du liksom "har behov" for at alle må fortelle det siden dere fortalte det.

Som x-woman vil jeg også si at av erfaring ville jeg ikke fortalt det igjen. Vi fortalte det til den nærmeste familie og våre nærmeste venner. Noen reagerte med gode ord og støtte, mens andre reagerte med en nyskjerrighet som var enorm. For meg ble det "for mye" å måtte legge ut for alle om forsinket blødning i sprayperioden, egguttak og bla bla. Andre derimot synes dette er helt greit å prate om.

Tenk deg i vårt tilfelle: far er gift med en kvinne, de får barn og seinere er deres prevensjon at far steriliserer seg. De skilles. Noen år etter treffer jeg og far hverandre. Ettersom han er steril kan ikke vi få barn. Far angrer dypt på det han har gjort, og jeg vil prøve å ikke være glad i ham, jeg vil heller ha en mann som kan stifte familie med meg. Ettersom vi er veldig glad i hverandre så blir det oss, og vi får barn ved operativt sæduttak og mikroinjeksjon. For folk flest heter dette prøverør.

Og da spør jeg deg som ikke forstår hvorfor folk ikke vil fortelle dette.....VILLE DU FORTALT DET TIL DINE BARN, ELLER DE BARNA FAR HAR MED SIN EKS-KONE.....?????

Nei, jeg er rett og slett fristet til å si til deg BRUK HODET DITT LITT, aksepter andres avgjørelse.

Jeg tror ikke at om man får barn på ene eller andre måten så har det noe med offentligheten å gjøre.

Så er vi da forskjellige, kanskje du kunne akseptere det.

Jeg tror ikke jeg hadde elsket mine barn mindre enn jeg gjør om jeg ikke måtte vente og lengte etter dem i noen år. Hadde vi måttet adoptere hadde jeg ikke elsket mine barn hverken mere eller mindre enn om de var unnfanget i et samleie.

Den kjærlighet jeg har for mine/våre barn er enkelt og greit den kjærlighet jeg kan gi, den gleden vi har ved å være foreldre, den gaven det er å få være foreldre.

Kanskje du ikke skjønner det, men har du prøvd å akseptere andres mening, selv om du ikke er enig?

det er jo ikke noe negativt i det som hun/han spør om her i dette innlegget da. Det er dems side av saken, og du forteller om deres side, men makan til frekkhet synes jeg du kan holde for deg selv rett og slett. Det er slike svar som gjør det surt å være bruker av DOL. Riktignok har alle lov til å mene sine ting, men å drive med utskjelling så og si, fordi om noen spør hva som driver andre til en annen beslutning, det synes jeg er FOR MYE. Så bruk hodet litt selv, og som Liana skriver, ikke være så bitter.

[Gjest kkkkkkkkkkkkkkk]

Hehe,må le av deg.De andre kan jo spørre motsatt:hvorfor er DU så "sykelig opptatt" av og fortelle alt til alle?det kan virke like merkelig det,på de som har en helt annen innstilling til sakene enn deg.Mennesker er forskjellige vet du,og det må respekteres,både av dem og deg.

ersonlig synes jeg det ikke spiller noen rolle hvordan barna blir til,men jeg tviler på at folk som får barn ved madrassmetoden har behov for og fortelle alle detaljene om hvordan og eksakt når barnet deres ble unnfanget.Det er noe som heter privatliv samme hvilken måte barnet ditt blir til på.

Og angående IVF,tror jeg de fleste er stolte av og få barn på denne måten, det er ingen tvil om at disse barna er sterkt etterlenget og ønsket!

[Gjest pinki]

det er jo ikke noe negativt i det som hun/han spør om her i dette innlegget da. Det er dems side av saken, og du forteller om deres side, men makan til frekkhet synes jeg du kan holde for deg selv rett og slett. Det er slike svar som gjør det surt å være bruker av DOL. Riktignok har alle lov til å mene sine ting, men å drive med utskjelling så og si, fordi om noen spør hva som driver andre til en annen beslutning, det synes jeg er FOR MYE. Så bruk hodet litt selv, og som Liana skriver, ikke være så bitter.

Oisann til deg....

Men du kan jo selv lese direkte fra personens innlegg her:

Er dere flaue over hvordan barna ble til? Søken etter å være "normale".

Er det rett og slett en søken etter å være som "alle andre", ikke vedgå at man må ha hjelp, føles det nedverdigende?

FLAUE, som om det skulle være en grunn.

NORMALE, vel og merke i hermetegn, søken etter å være NORMALE. Bare disse to ordene (flaue - normale)rett og slett provoserte meg...nei jeg har ikke en dårlig dag....

Ærligtalt, vi er da voksne mennesker. Skal vi gå og kjenne oss flaue og unormale....eller skal vi kunne akseptere at vi ikke er flaue og høyst normale.

Tror ikke jeg gidder skrive mer, men for all del....hvis du leser hennes innlegg en gang til håper jeg på litt forståelse for mitt.

Kall meg både lime og sitron, men trodde vi fikk diskutere her.

Takk for meg på DOL, du klarte det bra du.

[Gjest labbine]

Du skjønner det ikke.

Vel, jeg har ikke tenkt å forklare noe, men vi valgte å ikke fortelle det til noen enkelt og greit for det var riktig for oss.

[Gjest lup]

skal si at du var bitter da. Nesten sur som en sitron og lime til sammen.

saklig innlegg