Har han virkelig lov til det??

[muriel]

Min såkalte ektemann (vi har fått separasjonsbevilling, men har ikke formelt flyttet fra hverandre) har nå flyttet vår 12-årige sønn til elskerinna si..!

"Alibiet" for det er at gutten har fått sommerjobb der (sønnen hennes har gård), men han er mer hos henne enn på "jobben". De har - helt seriøst!! - bearbeidet gutten så til de grader at han nå legger skylden for bruddet på meg, han sier han vil være der, for der er det fredelig og rolig, "de krangler ikke sånn som du og pappa" -og det til tross for at faren nå overnatter der, drar på jobb (er som regel innom i huset vårt der han har kontor i en annen etasje) og drar rett dit igjen.

Jeg aner ikke når jeg får se gutten min igjen, har ikke vanlig samvær en gang! Mannen min nekter å "tvinge ham til meg" som han sier. (Det er ennå ikke avgjort hvem som skal ha daglig omsorg for barna.)

Kan han virkelig gjøre dette? Kan jeg ikke hindre han på noen som helst måte?

Hilsen ulykkelig

[Gammel Dolèr]

Jeg vet ikke så mye om reglene rundt dette, men det kan da umulig være lov ?

Kan du ikke reise og hente ham selv ?

Eller hvertfall ta kontakt med familievernkontoret og høre hva du kan gjøre?

Det normale i en sånn situasjon er vel en middlertidig løsning med en 50 % fordeling ?

Faren høres ikke så veldig god ut hvertfall, så han har kanskje ikke godt av å være med ham for mye ?

Hvor langt unna deg er dette ?

Så langt at han må bytte skole m.m?

Finn ut av det, sønnen din savner deg sikkrt også, selv om faren har fått ham til å si noe annet !

[muriel]

Jeg vet ikke så mye om reglene rundt dette, men det kan da umulig være lov ?

Kan du ikke reise og hente ham selv ?

Eller hvertfall ta kontakt med familievernkontoret og høre hva du kan gjøre?

Det normale i en sånn situasjon er vel en middlertidig løsning med en 50 % fordeling ?

Faren høres ikke så veldig god ut hvertfall, så han har kanskje ikke godt av å være med ham for mye ?

Hvor langt unna deg er dette ?

Så langt at han må bytte skole m.m?

Finn ut av det, sønnen din savner deg sikkrt også, selv om faren har fått ham til å si noe annet !

Helt enig med deg på alle punkt!

Det er bare det at den stakkars ungen er så hjernevasket, så ødelagt, så grådig etter et litt mer kontakt med en far som aldri har hatt tid til ham (og som nå bruker ham som buffer!!) at han kommer til å lage et helvete hvis jeg tvinger ham hjem!

Og da gjør faren det han har truet med hele tida: Melder meg til politi og barnevern... :-(

[Gjest ikke sign]

Helt enig med deg på alle punkt!

Det er bare det at den stakkars ungen er så hjernevasket, så ødelagt, så grådig etter et litt mer kontakt med en far som aldri har hatt tid til ham (og som nå bruker ham som buffer!!) at han kommer til å lage et helvete hvis jeg tvinger ham hjem!

Og da gjør faren det han har truet med hele tida: Melder meg til politi og barnevern... :-(

Kan han gjøre det da?? Høres ikke rett ut.. Ikke gi deg. Så si til politiet hvordan det er.

[Gammel Dolèr]

Helt enig med deg på alle punkt!

Det er bare det at den stakkars ungen er så hjernevasket, så ødelagt, så grådig etter et litt mer kontakt med en far som aldri har hatt tid til ham (og som nå bruker ham som buffer!!) at han kommer til å lage et helvete hvis jeg tvinger ham hjem!

Og da gjør faren det han har truet med hele tida: Melder meg til politi og barnevern... :-(

Hvordan kan faren melde deg til politi og barnevern for å hente gutten ?

Han har vel ikke fått foreldreretten ?

Men jeg skjønner hva du mener, har sett noe tilsvarende før. Han gir han den oppmerksomheten han ønsker nå, men det forsvinner nok igjen.

Men hvordan mener xen din det skal være ?

At du overhode ikke skal ha kontakt med din sønn?

Kan du ikke prøve å få snakket med sønnen din, og forklare ham hvordan tingene virkelig er, så kanskje han klarer å se det ?

Er det egentlig av økonomiske grunner Xèn din er på denne måten?

At han vil motta barnebidrag i steden for å betale ?

[muriel]

Hvordan kan faren melde deg til politi og barnevern for å hente gutten ?

Han har vel ikke fått foreldreretten ?

Men jeg skjønner hva du mener, har sett noe tilsvarende før. Han gir han den oppmerksomheten han ønsker nå, men det forsvinner nok igjen.

Men hvordan mener xen din det skal være ?

At du overhode ikke skal ha kontakt med din sønn?

Kan du ikke prøve å få snakket med sønnen din, og forklare ham hvordan tingene virkelig er, så kanskje han klarer å se det ?

Er det egentlig av økonomiske grunner Xèn din er på denne måten?

At han vil motta barnebidrag i steden for å betale ?

Gutten (kaller ham R) har hatt det vanskelig (adferdsvansker, voldsbruk fra lærere, språkbruk) på skolen, og X'en min påstår at det er MIN skyld. Jeg påvirker ham negativt, og "å se R er som å se et speilbilde av meg" - sier han.

DET påstår han er årsaken til at han vil skilles. Han har aldri nevnt et ord om det før nå, når han har hatt et forhold gående i lang tid (uten at jeg har visst det) Tidligere har vi vært skjønt enige om at årsaken synes å ligge i skolehverdagen til R.

Så derfor må han holdes unna meg, jeg skal ikke være sammen med ham aleine, faren vil ikke "tvinge" ham hjem til meg. Og elskerinnen støtter opp!

Jeg har prøvd å snakke med gutten, med det resultat at faren lirker ut av ham hva jeg har sagt - for så å si at det er løgn! Og R har trodd ham... Eksempel: Etter i 2 mnd. å ha vært vitne til hvordan gutten har prøvd å unnskylde, dekke og beskytte faren ang. han nye forhold (som han har benektet hele veien) gikk jeg lei og sa det som det var; At de var kjærester.

Han ble helt knust, gikk opp på rommet og la seg under dyna og gråt. Faren tar ham med seg ut, spanderer hamburger og bøttevis med oppmerksomhet - og forteller ungen at jeg lyver for ham!

JEG skal vel alltids overleve, men jeg har så vondt, så vondt av ungen min... :-(

[Gammel Dolèr]

Gutten (kaller ham R) har hatt det vanskelig (adferdsvansker, voldsbruk fra lærere, språkbruk) på skolen, og X'en min påstår at det er MIN skyld. Jeg påvirker ham negativt, og "å se R er som å se et speilbilde av meg" - sier han.

DET påstår han er årsaken til at han vil skilles. Han har aldri nevnt et ord om det før nå, når han har hatt et forhold gående i lang tid (uten at jeg har visst det) Tidligere har vi vært skjønt enige om at årsaken synes å ligge i skolehverdagen til R.

Så derfor må han holdes unna meg, jeg skal ikke være sammen med ham aleine, faren vil ikke "tvinge" ham hjem til meg. Og elskerinnen støtter opp!

Jeg har prøvd å snakke med gutten, med det resultat at faren lirker ut av ham hva jeg har sagt - for så å si at det er løgn! Og R har trodd ham... Eksempel: Etter i 2 mnd. å ha vært vitne til hvordan gutten har prøvd å unnskylde, dekke og beskytte faren ang. han nye forhold (som han har benektet hele veien) gikk jeg lei og sa det som det var; At de var kjærester.

Han ble helt knust, gikk opp på rommet og la seg under dyna og gråt. Faren tar ham med seg ut, spanderer hamburger og bøttevis med oppmerksomhet - og forteller ungen at jeg lyver for ham!

JEG skal vel alltids overleve, men jeg har så vondt, så vondt av ungen min... :-(

Ja jeg skjønner. Kjenner igjen typen xen din er .

Får håpe sønnen din klarer å se det også uten at det går allt for lang tid.

Men du burde ikke godta noen samværsavtale hvor du ikke får se ham i det hele tatt. Såvidt jeg har skjønnt har dere ikke inngått noen avtale, sånn at Xèn din egentlig ikke har noe å si enda. Dere skal bli enige eller må mellom en rettsak for å få avgjort hvilken samværsfordeling det skal være.

[Gjest en annen mamma]

Det er som jeg har skrevet før, ikke lov til å ta ungene med seg når man flytter. Han velger å flytte og da velger han også å flytte fra ungene . Unger har best av å være i sitt eget miljø og på sin gamle skole etter en skilsmisse

[muriel]

Ja jeg skjønner. Kjenner igjen typen xen din er .

Får håpe sønnen din klarer å se det også uten at det går allt for lang tid.

Men du burde ikke godta noen samværsavtale hvor du ikke får se ham i det hele tatt. Såvidt jeg har skjønnt har dere ikke inngått noen avtale, sånn at Xèn din egentlig ikke har noe å si enda. Dere skal bli enige eller må mellom en rettsak for å få avgjort hvilken samværsfordeling det skal være.

Det blir nok rettsak av det. Han skal ha alle ungene, huset og det meste av innboet, mener han.

Han truet også med å anmelde meg hvis jeg stevner han for retten. Men det må jeg jo gjøre uansett, eneste alternativ er å la ham få alt som han vil.

Han firer nemlig ikke en tomme! Det har han aldri gjort.

[Gammel Dolèr]

Det blir nok rettsak av det. Han skal ha alle ungene, huset og det meste av innboet, mener han.

Han truet også med å anmelde meg hvis jeg stevner han for retten. Men det må jeg jo gjøre uansett, eneste alternativ er å la ham få alt som han vil.

Han firer nemlig ikke en tomme! Det har han aldri gjort.

Ja, da er det det du må gjøre.

Om han anmelder deg , kan vel det kanskje bare være en fordel for saken din?

Du kan jo ikke bare gi fra deg allt frivillig heller ?

Foreslår at du bare overhører allt han måtte komme med. Tenk på deg selv og barna dine. De får det best om du også får det bra

Lykke til !

[Sanne03]

Gutten (kaller ham R) har hatt det vanskelig (adferdsvansker, voldsbruk fra lærere, språkbruk) på skolen, og X'en min påstår at det er MIN skyld. Jeg påvirker ham negativt, og "å se R er som å se et speilbilde av meg" - sier han.

DET påstår han er årsaken til at han vil skilles. Han har aldri nevnt et ord om det før nå, når han har hatt et forhold gående i lang tid (uten at jeg har visst det) Tidligere har vi vært skjønt enige om at årsaken synes å ligge i skolehverdagen til R.

Så derfor må han holdes unna meg, jeg skal ikke være sammen med ham aleine, faren vil ikke "tvinge" ham hjem til meg. Og elskerinnen støtter opp!

Jeg har prøvd å snakke med gutten, med det resultat at faren lirker ut av ham hva jeg har sagt - for så å si at det er løgn! Og R har trodd ham... Eksempel: Etter i 2 mnd. å ha vært vitne til hvordan gutten har prøvd å unnskylde, dekke og beskytte faren ang. han nye forhold (som han har benektet hele veien) gikk jeg lei og sa det som det var; At de var kjærester.

Han ble helt knust, gikk opp på rommet og la seg under dyna og gråt. Faren tar ham med seg ut, spanderer hamburger og bøttevis med oppmerksomhet - og forteller ungen at jeg lyver for ham!

JEG skal vel alltids overleve, men jeg har så vondt, så vondt av ungen min... :-(

Jeg er 19 og selv kilsmissebarn.. Gutter din er 12 år, og sikkert forvirret.. Når en er 12 år,skal dem bli hørt hva dem vil. (hvor han vil bo) Nei han har ikke lov til å gjøre det der.. !!!!!Han ødlegger sin egen sønn. Og det at de hjernevasker han er psykisk misshandling!! Det er ULOVLIG.. Jeg vet åssen det er å bli utsatt for noe sån som sønnen din blir.

Lykke til. Håper sønnen din snart kjønner at det er best hos mamma..

[Gjest stoiker]

Separasjon: Da må dere til mekling, har dere da laget en samværsavtale, eller ble den utsatt? Ring familievernkontoret og be om foreldremekling, si fra til eksen om at du ønsker dette og still til de timene dere får. Det vil telle negativt for hans sak dersom han ikke stiller til timene, som han får egen innkalling til.

Dersom det er slik at han melder deg til barnevernet - har han noe å komme med - har du dumheter på samvittigheten som kan ødelegge for deg? Hvis ikke du har det, ja, selv om du skulle ha det, faktisk, kan du jo kontakte barnevernet selv? Si du er bekymret og søk råd der. Det er en voksen handling å søke hjelp når du er urolig for sønnen din. (Men tenk deg om før du gjør det. Særlig hvis du har noe som de kan slå ned på. Et alternativ er å ringe anonymt og utgi deg for en venninne som er bekymret, så de kommer og foretar en lovpålagt vurdering av familiesituasjonen, den tar 3 måneder/skal være ferdig innen 3 måneder)

Ta kontakt med et krisesenter og be om en advokat de kan anbefale. De advokatene er vant til å møte urimeligheter og press og gjenkjenner kanskje oppførselen hans og kan komme med gode råd som passer din situasjon. Men husk at dette kan koste mye penger - har du råd? Undersøk prisen før du ansetter en advokat, men du kan få mange gode råd før du må begynne å betale, hvis du er heldig.

Du skriver at sønnen din har hatt adferdsvansker - er dette utredet? Du vet vel at f.eks. ADHD kan være arvelig -kanskje faren til gutten din også har adferdsvansker - som ikke er diagnostisert ennå? Eller du? Eller søsken? Det er ikke noe nederlag å få en slik diagnose - tvert imot kan den få mange ting til å falle på plass! Du skriver at dere tror det har med skolesituasjonen å gjøre - godt mulig, men hold muligheten for en "bokstavdiagnose" åpen (eget forum her inne som heter bokstavbarn, se der).

Uansett har du en sønn på vei inn i tenårene. Han behøver sin far som rollemodell...han behøver en farsfigur. Snakk med profesjonelle omkring dette, se hva du kan gjøre for at gutten får ha kontakten med faren som han _også_ behøver - og om hvordan du kan bidra til at han får korrigert det gale han lærer hos faren sin, også.

Til sist - skriver du at du har flere barn? _Kan_ det tenkes at det kan være bra både for ham på 12 å få bli "enebarn" og for de andre å få bo uten ham i huset en periode? Jeg har selv opplevd det samme som du gjør nå - står midt oppi det, faktisk - og et av alternativene jeg har vurdert, er å være åpen for at de eldste ønsker bo hos faren.Barnas lyst til å bo der svinger imidlertid sterkt - og heller mer og mer over til å bli hos meg - fordi de merker han ikke gir dem den samme friheten og er mye mindre lydhør for hva de ønsker enn jeg er (som forøvrig nok er _for_ lydhør...rett som det er.)

Så ikke få panikk. Forklar gutten din at du respekterer hans ønsker, men at du av hele ditt hjerte ønsker å ha ham sammen med resten av familien (dersom det er det du ønsker, da). La ham forstå at uansett hva han velger, kommer du til å elske ham like høyt. Men mest av alt, få inn profesjonelle her - PP-tjeneste, barne-og ungdomspsykiatri, familievernkontor, barnevern - en eller annen - som kan tenke høyt med deg om hva som er best for gutten din - og for alle i familien. Kanskje kommer du til å oppdage du er dypt uenig med det "fagkunnskapen" sier - det gjør ingenting. Hovedsaken er at du får inn flere tanker omkring dette og slipper å tenke og velge helt alene. Det kan tenkes du ikke vil følge deres råd - men så har du i hvert fall vurdert enda en mulighet, deres, før du tok _ditt_ valg, skjønner?

Lykke til! Du er oppe i en tøff situasjon. Husk at den eneste du kan forandre på, er deg selv og måten du møter denne utfordringen på. Så enda en gang, lykke til!

[muriel]

Separasjon: Da må dere til mekling, har dere da laget en samværsavtale, eller ble den utsatt? Ring familievernkontoret og be om foreldremekling, si fra til eksen om at du ønsker dette og still til de timene dere får. Det vil telle negativt for hans sak dersom han ikke stiller til timene, som han får egen innkalling til.

Dersom det er slik at han melder deg til barnevernet - har han noe å komme med - har du dumheter på samvittigheten som kan ødelegge for deg? Hvis ikke du har det, ja, selv om du skulle ha det, faktisk, kan du jo kontakte barnevernet selv? Si du er bekymret og søk råd der. Det er en voksen handling å søke hjelp når du er urolig for sønnen din. (Men tenk deg om før du gjør det. Særlig hvis du har noe som de kan slå ned på. Et alternativ er å ringe anonymt og utgi deg for en venninne som er bekymret, så de kommer og foretar en lovpålagt vurdering av familiesituasjonen, den tar 3 måneder/skal være ferdig innen 3 måneder)

Ta kontakt med et krisesenter og be om en advokat de kan anbefale. De advokatene er vant til å møte urimeligheter og press og gjenkjenner kanskje oppførselen hans og kan komme med gode råd som passer din situasjon. Men husk at dette kan koste mye penger - har du råd? Undersøk prisen før du ansetter en advokat, men du kan få mange gode råd før du må begynne å betale, hvis du er heldig.

Du skriver at sønnen din har hatt adferdsvansker - er dette utredet? Du vet vel at f.eks. ADHD kan være arvelig -kanskje faren til gutten din også har adferdsvansker - som ikke er diagnostisert ennå? Eller du? Eller søsken? Det er ikke noe nederlag å få en slik diagnose - tvert imot kan den få mange ting til å falle på plass! Du skriver at dere tror det har med skolesituasjonen å gjøre - godt mulig, men hold muligheten for en "bokstavdiagnose" åpen (eget forum her inne som heter bokstavbarn, se der).

Uansett har du en sønn på vei inn i tenårene. Han behøver sin far som rollemodell...han behøver en farsfigur. Snakk med profesjonelle omkring dette, se hva du kan gjøre for at gutten får ha kontakten med faren som han _også_ behøver - og om hvordan du kan bidra til at han får korrigert det gale han lærer hos faren sin, også.

Til sist - skriver du at du har flere barn? _Kan_ det tenkes at det kan være bra både for ham på 12 å få bli "enebarn" og for de andre å få bo uten ham i huset en periode? Jeg har selv opplevd det samme som du gjør nå - står midt oppi det, faktisk - og et av alternativene jeg har vurdert, er å være åpen for at de eldste ønsker bo hos faren.Barnas lyst til å bo der svinger imidlertid sterkt - og heller mer og mer over til å bli hos meg - fordi de merker han ikke gir dem den samme friheten og er mye mindre lydhør for hva de ønsker enn jeg er (som forøvrig nok er _for_ lydhør...rett som det er.)

Så ikke få panikk. Forklar gutten din at du respekterer hans ønsker, men at du av hele ditt hjerte ønsker å ha ham sammen med resten av familien (dersom det er det du ønsker, da). La ham forstå at uansett hva han velger, kommer du til å elske ham like høyt. Men mest av alt, få inn profesjonelle her - PP-tjeneste, barne-og ungdomspsykiatri, familievernkontor, barnevern - en eller annen - som kan tenke høyt med deg om hva som er best for gutten din - og for alle i familien. Kanskje kommer du til å oppdage du er dypt uenig med det "fagkunnskapen" sier - det gjør ingenting. Hovedsaken er at du får inn flere tanker omkring dette og slipper å tenke og velge helt alene. Det kan tenkes du ikke vil følge deres råd - men så har du i hvert fall vurdert enda en mulighet, deres, før du tok _ditt_ valg, skjønner?

Lykke til! Du er oppe i en tøff situasjon. Husk at den eneste du kan forandre på, er deg selv og måten du møter denne utfordringen på. Så enda en gang, lykke til!

Takk for langt og godt svar!

Jeg har faktisk gjort ALT du nevner. Meklingen førte ikke til noe, så rettsaken står for døra. Gutten har vært utredet for AD/HD, uten resultat. Han står på venteliste hos PPT og BUP, men etter å ha ringt og forklart situasjonen, fikk jeg time hos BUP i neste uke.

Jeg tror nok han kan synes det er godt å være litt mer i sentrum for en periode, det er klart at det blir ikke så mye tid til hver og en når de er fire søsken.

Problemet er bare at faren ikke er der for ham! Han er for det meste "satt bort" til den nye dama hans eller sønnene hennes. Jeg kjenner mannen min, og jeg VET at en oppvekst hos ham som alenepappa vil bli dominert av barnevakter, TV, video og Nintendo, dessverre.

Jeg tror heller ikke det er sunt å vokse opp hos en pappa som åpenlyst og fullstendig blottet for skam og skyld tråkker mammaen fullstendig ned i dritten og overstyrer henne på alt. Det er det han gjør nå!

Jeg vet ikke når jeg får se sønnen min igjen, faren kan ikke love meg noe som helst i så måte. (For å si det sånn: Vi er fremdeles gift, men hvis han kan plassere gutten hos den nye, så foretrekker han det framfor at han får være hos meg.) Så da kan man jo også lure på hvordan samarbeidet vil bli ift. samvær når den tid kommer..

Jeg tror fullt og fast at det beste for barna er å bo hos meg. Selvfølgelig ønsker jeg at de skal ha kontakt med sin far - skjønt jeg lurer på hvordan det vil komme til å fungere. Vi snakker tross alt om en far som har løyet. neglisjert, kommet med trusler og terror, samarbeider med den nye parteren om å snakke mest mulig negativt til barna om moren deres.

OG vi snakker om en pappa som ikke er mann nok til å innrømme at han har forelsket seg og vil ut av ekteskapet, men istedenfor angir sønnens (som har det jævlig nok ifra før!!) skoleproblemer som årsak til samlivsbruddet.

[Lyon]

Tror nok at faren har like mye lov å ta barnet med seg hvis han flytter som moren har.

Hvis dere er gift så har dere nok delt omsorg og ansvar og da har han rett til det. Det skal jo selvfølgelig avgjøres hvem som skal ha den daglige omsorgen på permanent basis, men når barnet er fylt 12 år har han rett til å uttale seg om hvem han helst vil bo sammen med, og dette vil de legge vekt på i en rettsak..

Men ikke på noen måte kan mannen din nekte deg samvær med gutten, gjør han det, stiller du sterkt i rettsaken for å få hele foreldreansvaret, så det ville være dumt av ham.

Med mindre han kan "bevise" at du er uskikket som mor, men det er jo en helt annen sak...

[petter smart]

Jeg vet ikke så mye om reglene rundt dette, men det kan da umulig være lov ?

Kan du ikke reise og hente ham selv ?

Eller hvertfall ta kontakt med familievernkontoret og høre hva du kan gjøre?

Det normale i en sånn situasjon er vel en middlertidig løsning med en 50 % fordeling ?

Faren høres ikke så veldig god ut hvertfall, så han har kanskje ikke godt av å være med ham for mye ?

Hvor langt unna deg er dette ?

Så langt at han må bytte skole m.m?

Finn ut av det, sønnen din savner deg sikkrt også, selv om faren har fått ham til å si noe annet !

Nei dette er nok ikke lov. En mor kan ta sitt barn fra faren uten frykt for straff, men en far kan ikke gjøre det samme.

Hvorfor får alle kvinner som tar barnet og stikker full støtte, mens menn omtrent blir korsfestet?

Ingen kaller en mor som tar barnet sitt og stikker for "ikke veldig god".

Sjåvinist!

[Dorthe]

Verken kvinner eller menn har lov til å ta med seg barnet ut av hjemmet uten at man har blitt enige. Du kan anmelde ham for kidnapping.

Men det er som petter smart sier lenger nede, dersom mannen tar barnet med seg synes alle det er forferdelig. Dersom kvinnen gjør det synes de fleste det er greit.

Hvis dere har fått separasjon, har dere vel vært til mekling og skrevet samværsavtale?

[muriel]

Tror nok at faren har like mye lov å ta barnet med seg hvis han flytter som moren har.

Hvis dere er gift så har dere nok delt omsorg og ansvar og da har han rett til det. Det skal jo selvfølgelig avgjøres hvem som skal ha den daglige omsorgen på permanent basis, men når barnet er fylt 12 år har han rett til å uttale seg om hvem han helst vil bo sammen med, og dette vil de legge vekt på i en rettsak..

Men ikke på noen måte kan mannen din nekte deg samvær med gutten, gjør han det, stiller du sterkt i rettsaken for å få hele foreldreansvaret, så det ville være dumt av ham.

Med mindre han kan "bevise" at du er uskikket som mor, men det er jo en helt annen sak...

Jeg kan vel ikke si at han NEKTER, men saboterer: Ubetinget ja!!

Han hører ikke på meg i det hele tatt når jeg vil ha gutten hjem (og det er tross alt elskerinnen til pappaen han er hos!!)Han gjør i det hele tatt ingen ting for å få ham til å kommer til meg.

Skal jeg ha ham hjem så må jeg hente ham selv. Og det vil selvfølgelig føre til enda mer bråk for ungen... :-(

[muriel]

Verken kvinner eller menn har lov til å ta med seg barnet ut av hjemmet uten at man har blitt enige. Du kan anmelde ham for kidnapping.

Men det er som petter smart sier lenger nede, dersom mannen tar barnet med seg synes alle det er forferdelig. Dersom kvinnen gjør det synes de fleste det er greit.

Hvis dere har fått separasjon, har dere vel vært til mekling og skrevet samværsavtale?

Vi har fått separasjonsbevilling, men ble ikke enige på foreldremeklingen. Det blir nok rettsak av det.

OG ungen er flyttet totalt imot min vilje!

[Dorthe]

Vi har fått separasjonsbevilling, men ble ikke enige på foreldremeklingen. Det blir nok rettsak av det.

OG ungen er flyttet totalt imot min vilje!

Så anmeld ham for kidnapping. Han har ikke lov.

Men snakk med advokaten din først for sikkerhets skyld. Jeg er ikke så bevandret i lover og regler men mener bestemt at min sa at man ikke kan ta barnet ut av hjemmet.

Venninnen min flyttet og måtte la 12-åringen sin bo igjen hos faren pga dette. Samværet ble dårlig fordi jenta ikke ville dra bort i helgene. Da hun var 18 år flyttet hun hjem til mora si og de har et veldig godt forhold nå.

[Lyon]

Jeg kan vel ikke si at han NEKTER, men saboterer: Ubetinget ja!!

Han hører ikke på meg i det hele tatt når jeg vil ha gutten hjem (og det er tross alt elskerinnen til pappaen han er hos!!)Han gjør i det hele tatt ingen ting for å få ham til å kommer til meg.

Skal jeg ha ham hjem så må jeg hente ham selv. Og det vil selvfølgelig føre til enda mer bråk for ungen... :-(

Har dere flere barn eller bare ham? Og hvorfor lar du mannen din true deg med politi og barnevern? Hva er du redd for?

Hvis du ikke har gjort noe galt så har du ikke noe å være redd for... tåpelig av han og true deg med det... Er du engstelig for autoriteter og er han klar over det? Er det derfor han truer deg?

Du må IKKE la deg skremme av han!

Hadde jeg vært deg så ville jeg ansatt en advokat som er god på familierett og fått han til å føre saken for meg.

Prøv å sørge for å ha vitner til saboteringa hans, det kan komme godt med. Ta med deg en venninne eller noe når du skal hente gutten, noen som kan vitne i rettsaken på det opptrinnet som evt. vil skje.

Ikke tving gutten med deg hvis han setter seg til motverge... be heller om å få snakke med ham. Be ham sette seg inn i bilen og si du skal snakke med han..

Bare si til gutten din at du savner han så veldig, derfor vil du være litt sammen med han. IKKE kritiser faren eller elskerinna til guttungen!

Spill på følelsene hans... si at du er glad i ham og at du savner han og gi han en klem...

Du er tross alt moren hans, og uansett hvor mye de andre "hjernevasker" han, så er han glad i moren sin...

Hvis han ikke vil være med deg, så la han gå tilbake til faren sin, men ikke bli sint på han, men vis han at du er lei deg...

Da får gutten noe å tenke på og kanskje han vil være med deg en tur neste gang?

Tror den taktikken er den beste å bruke i en sak som denne... MEN: det er overfor gutten..

Skaff deg en advokat og la han jobbe med saken din for deg...

Undersøk om du får fri rettshjelp... mulig at du får det..

At guttungen er hos din manns elskerinne smerter selvfølgelig og er umoralsk, men... det er ikke lovstridig... derfor må du spille kortene dine riktig!

riktig lykke til, håper vi får vite hvordan det går...

Klem Lyon