Har han virkelig lov til det??

[Nikki]

Har dere flere barn eller bare ham? Og hvorfor lar du mannen din true deg med politi og barnevern? Hva er du redd for?

Hvis du ikke har gjort noe galt så har du ikke noe å være redd for... tåpelig av han og true deg med det... Er du engstelig for autoriteter og er han klar over det? Er det derfor han truer deg?

Du må IKKE la deg skremme av han!

Hadde jeg vært deg så ville jeg ansatt en advokat som er god på familierett og fått han til å føre saken for meg.

Prøv å sørge for å ha vitner til saboteringa hans, det kan komme godt med. Ta med deg en venninne eller noe når du skal hente gutten, noen som kan vitne i rettsaken på det opptrinnet som evt. vil skje.

Ikke tving gutten med deg hvis han setter seg til motverge... be heller om å få snakke med ham. Be ham sette seg inn i bilen og si du skal snakke med han..

Bare si til gutten din at du savner han så veldig, derfor vil du være litt sammen med han. IKKE kritiser faren eller elskerinna til guttungen!

Spill på følelsene hans... si at du er glad i ham og at du savner han og gi han en klem...

Du er tross alt moren hans, og uansett hvor mye de andre "hjernevasker" han, så er han glad i moren sin...

Hvis han ikke vil være med deg, så la han gå tilbake til faren sin, men ikke bli sint på han, men vis han at du er lei deg...

Da får gutten noe å tenke på og kanskje han vil være med deg en tur neste gang?

Tror den taktikken er den beste å bruke i en sak som denne... MEN: det er overfor gutten..

Skaff deg en advokat og la han jobbe med saken din for deg...

Undersøk om du får fri rettshjelp... mulig at du får det..

At guttungen er hos din manns elskerinne smerter selvfølgelig og er umoralsk, men... det er ikke lovstridig... derfor må du spille kortene dine riktig!

riktig lykke til, håper vi får vite hvordan det går...

Klem Lyon

Dette var gode råd - akkurat det samme mener jeg.

Overfor gutten tar du det forsiktig og rolig. Ikke tving ham til noe, men la ham hele tiden vite hvor glad du er i ham og at du gjerne vil være sammen med ham.

Ta tida til hjelp - selv om det gjør vondt! Du tjener veldig mye på å være den rolige og fornuftige i denne situasjonen.

Samtidig har du en advokat som hjelper deg med det juridiske overfor mannen din. Det er helt klart at du trenger hjelp til å få løst opp denne floka -ikke finn på å kjemp alene!

Lykke til!

[pip]

Noen jeg kjenner som har hatt det på samme måten har valgt å "slippe taket". For å spare ungen for alt det vonde som helt sikkert kommer om en forsøker å få til skikkelige avtaler, eller å ha hovedomsorgen. Vanligvis er det vel den som ikke lyver, bedrar og spiller på intriger som vinner på sikt -men det må jo være enormt vonde år imellom.

[Gjest stoiker]

Takk for langt og godt svar!

Jeg har faktisk gjort ALT du nevner. Meklingen førte ikke til noe, så rettsaken står for døra. Gutten har vært utredet for AD/HD, uten resultat. Han står på venteliste hos PPT og BUP, men etter å ha ringt og forklart situasjonen, fikk jeg time hos BUP i neste uke.

Jeg tror nok han kan synes det er godt å være litt mer i sentrum for en periode, det er klart at det blir ikke så mye tid til hver og en når de er fire søsken.

Problemet er bare at faren ikke er der for ham! Han er for det meste "satt bort" til den nye dama hans eller sønnene hennes. Jeg kjenner mannen min, og jeg VET at en oppvekst hos ham som alenepappa vil bli dominert av barnevakter, TV, video og Nintendo, dessverre.

Jeg tror heller ikke det er sunt å vokse opp hos en pappa som åpenlyst og fullstendig blottet for skam og skyld tråkker mammaen fullstendig ned i dritten og overstyrer henne på alt. Det er det han gjør nå!

Jeg vet ikke når jeg får se sønnen min igjen, faren kan ikke love meg noe som helst i så måte. (For å si det sånn: Vi er fremdeles gift, men hvis han kan plassere gutten hos den nye, så foretrekker han det framfor at han får være hos meg.) Så da kan man jo også lure på hvordan samarbeidet vil bli ift. samvær når den tid kommer..

Jeg tror fullt og fast at det beste for barna er å bo hos meg. Selvfølgelig ønsker jeg at de skal ha kontakt med sin far - skjønt jeg lurer på hvordan det vil komme til å fungere. Vi snakker tross alt om en far som har løyet. neglisjert, kommet med trusler og terror, samarbeider med den nye parteren om å snakke mest mulig negativt til barna om moren deres.

OG vi snakker om en pappa som ikke er mann nok til å innrømme at han har forelsket seg og vil ut av ekteskapet, men istedenfor angir sønnens (som har det jævlig nok ifra før!!) skoleproblemer som årsak til samlivsbruddet.

Historien kunne ha vært min egen - hele veien. Til og med det med elskerinna, stemmer!

Så det klokeste du kan gjøre nå, er å bygge opp deg selv, finne ut hvem som er dine venner og opprettholde kontakten med dem, se deg om i nabolaget om det er noen støttespillere der - slik at du kan avtale med andre om følge barna til og fra fritidsaktiviteter o.lign., så ikke du må trå til hver uke selv.

Jeg sliter meg ut, han vil ikke hjelpe til fordi han ikke får barna 50 %. (dvs. slipper betale bidrag og får halvparten av barnetrygden). Jeg har ikke hatt en barnefri helg på det jeg kan huske. Jeg er veldig sliten nå. Skrek på ungene og tok helt av her i morges - føler meg så alene! Har ikke familie, heller, som jeg kan støtte meg til.

Så som sagt: Pass på at du holder deg fysisk i form, hold fast på gode venner og opprett gode naboforhold så du har et lite nettverk rundt deg. Og kjemp for gutten din!!! Jeg tror nemlig du har helt rett i at han har større sjanse hos deg/dere andre enn hos faren.

Lykke til! Og rust deg for tøffe tider - men det kan fort bli verd det - for sammen med en slik mann må det være skrekkelig å være.

[Gjest stoiker]

Nei dette er nok ikke lov. En mor kan ta sitt barn fra faren uten frykt for straff, men en far kan ikke gjøre det samme.

Hvorfor får alle kvinner som tar barnet og stikker full støtte, mens menn omtrent blir korsfestet?

Ingen kaller en mor som tar barnet sitt og stikker for "ikke veldig god".

Sjåvinist!

Her blander du kortene!

Denne kvinnen har å gjøre med en mann som nekter innrette seg etter vanlige regler, gjøre avtaler i mekling, som er det vanlige folk gjør.

Derimot setter han seg utenfor alle vanlige forhandlingsmetoder og kjører sitt eget løp. Bare _det_ er nok til at moren faktisk bør ha sønnen hos seg, så han lærer andre former for samhandling.

Du har din fanesak her inne - ikke bland den inn i alle diskusjoner, er du snill!