Separert men ønsker å prøve oss på ny

[Gjest separert]

Vi er begge 27 år, har vært sammen i 7 år, men vi ble separert i vår etter et meget turbulent samliv de siste 2 år.

Mye vondt har skjedd mellom oss, og bruddet var særdeles vondt,vi har vel begge opptrådt irrasjonelt og gjort ting vi angrer på nå i ettertid.

Vi har vel ødelagt en del av tilliten til hverandre, uten at det er snakk om utroskap.

Jeg ønsker å finne tilbake, jeg har tilgitt ham for det han har gjort, selv om jeg syns det var ganske graverende, men jeg elsker ham og han elsker meg.

Man kan vel bli drevet til å gjøre mye dumt i ren desperasjon og sjalusi.

Min familie har aldri akseptert ham for den han er, jeg har ikke forstått hvordan det har virket inn på ham og forholdet vårt tidligere, vi kjøpte nemlig hus og bosatte oss i nærheten.

Mye har skjedd og han har hatt en del oppgjør med mine foreldre, hvor han har fortalt dem hvordan han føler det, mine foreldre har jattet med, men de liker ham ikke bare, noe som de viser ved å overse ham totalt og på en måte eksludere ham fra fellesskapet.

Han på sin side har vel slitt med leve opp til deres "usagte" forventninger og har til slutt følt at han vært udugelig som ektemann.

Han har etter bruddet vært

meget sint på dem og sagt og gjort ting både mot meg og mine foreldre, som jeg vet at de aldri vil glemme.

De forventet at forholdet skulle ryke (pga av ham) og nå har de liksom en slag hva-var-det-jeg-sa-holdning til dette.

Jeg på min side har liksom fått et bedre forhold til foreldrene mine nå og mine søsken som fortsatt bor hjemme. Vi er kommet nærmere, noe som jeg har savnet i alle år etter at jeg flyttet hjemmefra.

De er min eneste familie og er det eneste jeg har å støtte meg til om jeg skulle trenge støtte/hjelp.

Dette trengte jeg under bruddet, både psyksisk og økonomisk, og på en måte så blir det et nederlag å "gå tilbake til eksen", for jeg vet om det skulle ryke igjen, så vil de muligens ikke være der om jeg trenger deres støtte.

Min eks og jeg har snakket mye sammen, vært litt sammen og diskutert fremtiden.

Han har gjort klart uttrykk for at han ikke vil ha noe med mine foreldre å gjøre og vil ikke ha de i sitt hus.

Jeg kan fortså dette, jeg ville heller ikke vært sammen med mennesker jeg visste mislikte meg.

Jeg må altså ta et valg her, jeg må velge mellom foreldrene mine eller mannen min, og jeg vet ikke helt hvordan eller om jeg takler det.

Jeg vil nok sannsynligvis få "kjeft" og en kald skulder om jeg velger å komme sammen med min mann igjen, og tape familien min.

Samtidig har vi barn sammen, og jeg føler meg forpliktet til å gjøre hva jeg kan for at de kan vokse opp med sine foreldre sammen.

Som sagt, vi har sterke følelser for hverandre, begge er motiverte for å prøve å løse problemene.

Det jeg er redd for er at foreldrene mine kommer til å være de som ødelegger for dette, ved at jeg ønsker deres anerkjennelse og aksept og dermed prøver å "tekkes" de på en måte.

Jeg mister på en måte noen uansett hva jeg velger.

Noen gode råd?

[Gjest werwe]

Det "å prøve igjen" etter en separasjon, lykkes svært sjelden.

[snilen]

Det "å prøve igjen" etter en separasjon, lykkes svært sjelden.

denne mannen sier at han vil nekte å ha noe med foreldrene dine å gjøre, og nekte dem i sitt hus. dette kan du ikke gå med på. de er besteforeldre, de er dine foreldre, du sier selv at du nå har fått god kontakt med dem. om han ikke kan godta dem tror jeg ikke han virkelig elsker og respekterer deg, mulig de er veldig slemme mot ham, det vet jeg ikke, og de må selvfølgelig vise respekt tilbake, men han må jo skjønne det litt også etter det han har gjort... brudd er vondt, for barn og voksne, og du vil virkelig gjennom dette igjen, hva om det ryker på nytt?

[mil1365380270]

Har du noen guttevenner, og i tilfelle, hva sier de om saken? Familien vil nesten alltid se ting fra din side, så kanskje det er lurt å spørre noen som kjenner dere begge, og har sett de gode sidene hans?

[Gjest werwe]

denne mannen sier at han vil nekte å ha noe med foreldrene dine å gjøre, og nekte dem i sitt hus. dette kan du ikke gå med på. de er besteforeldre, de er dine foreldre, du sier selv at du nå har fått god kontakt med dem. om han ikke kan godta dem tror jeg ikke han virkelig elsker og respekterer deg, mulig de er veldig slemme mot ham, det vet jeg ikke, og de må selvfølgelig vise respekt tilbake, men han må jo skjønne det litt også etter det han har gjort... brudd er vondt, for barn og voksne, og du vil virkelig gjennom dette igjen, hva om det ryker på nytt?

Det var vel bedre du hadde gitt dette svaret til separert enn til meg.

[Gjest separert]

Har du noen guttevenner, og i tilfelle, hva sier de om saken? Familien vil nesten alltid se ting fra din side, så kanskje det er lurt å spørre noen som kjenner dere begge, og har sett de gode sidene hans?

Det er vel litt delte meninger kanksje, blant de jeg har rådført meg hos.

Jeg kan forstå at mine foreldre misliker ham nå, men de hadde ikke grunn til det i utgangspunktet.

Grunnen var nok at han ikke kom fra en "god" nok familie.

Men vi har en lang historie sammen, vi har hatt et nært og fortrolig vennskap helt siden tenårene og vi er sterkt knyttet til hverandre.

Det med familien ble ikke et skikkelig problem før vi flyttet så nært de, og han nok fikk føle det på kroppen litt oftere.

Han vil ikke ha de i sitt hus, før de faktisk kan akseptere han for den han er og respektere at han har andre meninger enn dem.

Men han vil ikke nekte barna å ha kontakt med besteforeldrene sine, ei heller meg å besøke mine foreldre....men det er den kløften....jeg kommer i en ljojalitetskonflikt.

Forholdet har gått dunken en gang, og jeg vet det kan skje en gang til, selv om vi begge ønsker noe annet....jeg er redd for å gi avkall på kjærligheten...for jeg/vi vil aldri oppleve dette en gang til på samme måte, og jeg ønsker veldig sterkt også på vegne av barna at det skal fungere.

De problemene vi har hatt, har vi på en måte nå ordnet opp i, ved å komme på avstand, ut av situasjonen.

Begge har vi fått tenkt oss grundig om, vi vet hva vi hadde, hva vi har mistet osv.

Vi har vel på en måte gjenvunnet respekteten for hverandre og har økt vår forståelse om hvorfor vi handlet slik vi gjorde, og vi ønsker jo å løse at "floker" på forhånd før vi evt. flytter sammen igjen.

Kjærligheten og gløden er der, men jeg er redd familiekonflikter kan ødelegge ...vet ikke...noen som har vært i samme situasjon kanskje?

[mil1365380270]

Det er vel litt delte meninger kanksje, blant de jeg har rådført meg hos.

Jeg kan forstå at mine foreldre misliker ham nå, men de hadde ikke grunn til det i utgangspunktet.

Grunnen var nok at han ikke kom fra en "god" nok familie.

Men vi har en lang historie sammen, vi har hatt et nært og fortrolig vennskap helt siden tenårene og vi er sterkt knyttet til hverandre.

Det med familien ble ikke et skikkelig problem før vi flyttet så nært de, og han nok fikk føle det på kroppen litt oftere.

Han vil ikke ha de i sitt hus, før de faktisk kan akseptere han for den han er og respektere at han har andre meninger enn dem.

Men han vil ikke nekte barna å ha kontakt med besteforeldrene sine, ei heller meg å besøke mine foreldre....men det er den kløften....jeg kommer i en ljojalitetskonflikt.

Forholdet har gått dunken en gang, og jeg vet det kan skje en gang til, selv om vi begge ønsker noe annet....jeg er redd for å gi avkall på kjærligheten...for jeg/vi vil aldri oppleve dette en gang til på samme måte, og jeg ønsker veldig sterkt også på vegne av barna at det skal fungere.

De problemene vi har hatt, har vi på en måte nå ordnet opp i, ved å komme på avstand, ut av situasjonen.

Begge har vi fått tenkt oss grundig om, vi vet hva vi hadde, hva vi har mistet osv.

Vi har vel på en måte gjenvunnet respekteten for hverandre og har økt vår forståelse om hvorfor vi handlet slik vi gjorde, og vi ønsker jo å løse at "floker" på forhånd før vi evt. flytter sammen igjen.

Kjærligheten og gløden er der, men jeg er redd familiekonflikter kan ødelegge ...vet ikke...noen som har vært i samme situasjon kanskje?

Kanskje du er så opptatt av å få forholdet til å fungere, fordi det blir et nederlag, hvis de som er negative, får rett? Du har sikkert tenkt på det, så det var vel unødvendig å skrive...?

Foreldrene dine skulle aldri blandet seg inn. Parforhold er noe barna må finne ut av selv, hvis det ikke går på helsa løs.

Dersom eksen din ikke bare oppfører seg eksemplarisk nå (m.h.t. barn/besteforeldre-situasjonen), bare for å få deg tilbake, virker han ganske moden. Synes ikke det er noe å steile over at han ikke vil ha de i hjemmet sitt, når man tenker på forhistorien. Synd, men sånn er det.

Hvis det skal fungere, må dere kanskje ha som målsetting at dere skal få det til å virke på sikt, med foreldrene dine? Har du ikke fortalt dem at du ELSKER denne gutten? Fint å ha et nært forhold til foreldre, men bruk heller venninner som klagemur, når noe er galt i forholdet.

[Gjest ikke undertegnet]

Kanskje du er så opptatt av å få forholdet til å fungere, fordi det blir et nederlag, hvis de som er negative, får rett? Du har sikkert tenkt på det, så det var vel unødvendig å skrive...?

Foreldrene dine skulle aldri blandet seg inn. Parforhold er noe barna må finne ut av selv, hvis det ikke går på helsa løs.

Dersom eksen din ikke bare oppfører seg eksemplarisk nå (m.h.t. barn/besteforeldre-situasjonen), bare for å få deg tilbake, virker han ganske moden. Synes ikke det er noe å steile over at han ikke vil ha de i hjemmet sitt, når man tenker på forhistorien. Synd, men sånn er det.

Hvis det skal fungere, må dere kanskje ha som målsetting at dere skal få det til å virke på sikt, med foreldrene dine? Har du ikke fortalt dem at du ELSKER denne gutten? Fint å ha et nært forhold til foreldre, men bruk heller venninner som klagemur, når noe er galt i forholdet.

Du har helt rett i at det faktisk har vært et nederlag for meg at de fikk rett.

Samtidig føler jeg kanskje at de har en del av skylden for at det gikk som det gikk.

Ikke direkte, for vi har hatt andre problemer også.

Min eks hadde nemlig en psykisk knekk, i hovedsak grunnet jobben sin, det oppsto en krise.

Jeg ønsket å støtte ham og gjorde så godt jeg kunne.

Samtidig ble jeg gravid.

Da min familie fikk vite dette, pushet de veldig på om at jeg måtte ta abort og skille meg fra ham osv osv.

De blandet seg opp i noe de ikke hadde noe med.

Min eks var meget sårbar på tidspunktet, selvtilliten på bånn og han tok det veldig til seg.

Han hadde en skikkelig utblåsning overfor de, men gikk senere tilbake og unnskyldte sin oppførsel, men ikke sine meninger.

De snakket liksom ut og alt var i orden...men det var bare på overflaten.

Jeg har ikke type nært forhold at jeg forteller om private ting i samlivet til foreldrene mine, men forholdet oss imellom har vært en del anspent, dette føler jeg nå har bedret seg og vi kan snakke normalt sammen, uten denne stadige kritikken, samt at de er mer behjelpelige og velvillige.

Jeg skulle ønske at de var mer opptatt å løse problemer enn å vedlikeholde dem...

Altså om jeg har det godt, så burde de glede seg på mine vegne, selv om de ikke liker min eks.

Men det går liksom ikke an å snakke med dem om slikt...de kommuniserer ikke på det nivået rett og slett....

Uff, det er vanskelig dette...

[mil1365380270]

Du har helt rett i at det faktisk har vært et nederlag for meg at de fikk rett.

Samtidig føler jeg kanskje at de har en del av skylden for at det gikk som det gikk.

Ikke direkte, for vi har hatt andre problemer også.

Min eks hadde nemlig en psykisk knekk, i hovedsak grunnet jobben sin, det oppsto en krise.

Jeg ønsket å støtte ham og gjorde så godt jeg kunne.

Samtidig ble jeg gravid.

Da min familie fikk vite dette, pushet de veldig på om at jeg måtte ta abort og skille meg fra ham osv osv.

De blandet seg opp i noe de ikke hadde noe med.

Min eks var meget sårbar på tidspunktet, selvtilliten på bånn og han tok det veldig til seg.

Han hadde en skikkelig utblåsning overfor de, men gikk senere tilbake og unnskyldte sin oppførsel, men ikke sine meninger.

De snakket liksom ut og alt var i orden...men det var bare på overflaten.

Jeg har ikke type nært forhold at jeg forteller om private ting i samlivet til foreldrene mine, men forholdet oss imellom har vært en del anspent, dette føler jeg nå har bedret seg og vi kan snakke normalt sammen, uten denne stadige kritikken, samt at de er mer behjelpelige og velvillige.

Jeg skulle ønske at de var mer opptatt å løse problemer enn å vedlikeholde dem...

Altså om jeg har det godt, så burde de glede seg på mine vegne, selv om de ikke liker min eks.

Men det går liksom ikke an å snakke med dem om slikt...de kommuniserer ikke på det nivået rett og slett....

Uff, det er vanskelig dette...

Eksen din oppførte seg helt riktig, når han unnskyldte oppførselen sin, men ikke meningene. Om foreldrene dine ikke respekterer hans meninger, og om de mener du kunne hatt det bedre med en annen, så er det faktisk deres problem.

Hvordan hadde de tatt det, om du la deg opp i deres ekteskap? Virker som de ser på deg som et barn, og ikke et voksent, selvstendig menneske.

[Gjest Godfjotten]

Det var vel bedre du hadde gitt dette svaret til separert enn til meg.

Kanskje det lykkes sjelden, men også veldig LYKKELIG noen ganger. Jeg har selv erfaring fra dette.

Selv etter utroskap fra min kone, har vi nå fått et kjempegodt forhold.

Hele hemmeligheten består i å godta hverandre som vi er, og det glemte vi tidligere. Lot oss påvirke mer av foreldre og deres meninger.

Samtidig er det viktig å tenke på: Hva er det ved mine holdninger og væremåte som gjør at partneren reagere eller handler på en måte som JEG ikke liker? Istedet for å bare fokusere på selve reaksjonsmønsteret i forskjellige situasjoner.

Hvis begge setter seg ned og tenker slik, snakker ut om dette og kan le av både seg selv og den andre etterpå, er mye vunnet.

Jeg har vært nødt til å erkjenne at dette er en sannhet for oss.

Idag har vi det kjempebra, og en krangel utvikler seg aldri til mer enn meningsutveksling, som jo er både sunt, viktig og lov.

Så å dømme et ærlig forsøk nord og ned, er fullstendig på trynet, og vitner kun om at man ikke forstår forskjell på å VILLE NOE eller å gjøre et forsøk!

Trå til du, du har så mye pent å si om ham at det er det som teller aller mest.

Vis foreldrene at hans egenskaper som kommer til uttrykk for deg, er MYE viktigere enn deres meninger. Og marker avstand til meningene deres, men ikke til dem som kjære foreldre. Det er DITT liv! Lykke til!

[Zelig]

Jeg er helt uenig med de som sier at du ikke kan akseptere at han sier at han ikke vil ha noe med foreldrene dine å gjøre eller å ha dem i sitt hus. Det er de som har tatt dette valget ved å ikke godta ham. Ingen kan tvinge ham til å ønske dem velkommen hjem til seg i en slik situasjon.

Nei, jeg synes det er dine foreldre som har taklet denne situasjonen på en veldig barnslig og sneversynt måte fra starten. Nå vet jo ikke jeg grunnen til at de misliker ham så sterkt, da. Det kan jo være at han er kriminell, psykopat eller hva som helst -og da forstår jeg deres frustrasjon over ditt valg.

Jeg synes du må velge det som er riktigst for deg, og så får foreldrene dine velge -hvis de virkelig ikke vil ha mer med deg å gjøre hvis du velger mannen din er det kanskje ikke verdt å velge dem?

[Gjest separert]

Kanskje det lykkes sjelden, men også veldig LYKKELIG noen ganger. Jeg har selv erfaring fra dette.

Selv etter utroskap fra min kone, har vi nå fått et kjempegodt forhold.

Hele hemmeligheten består i å godta hverandre som vi er, og det glemte vi tidligere. Lot oss påvirke mer av foreldre og deres meninger.

Samtidig er det viktig å tenke på: Hva er det ved mine holdninger og væremåte som gjør at partneren reagere eller handler på en måte som JEG ikke liker? Istedet for å bare fokusere på selve reaksjonsmønsteret i forskjellige situasjoner.

Hvis begge setter seg ned og tenker slik, snakker ut om dette og kan le av både seg selv og den andre etterpå, er mye vunnet.

Jeg har vært nødt til å erkjenne at dette er en sannhet for oss.

Idag har vi det kjempebra, og en krangel utvikler seg aldri til mer enn meningsutveksling, som jo er både sunt, viktig og lov.

Så å dømme et ærlig forsøk nord og ned, er fullstendig på trynet, og vitner kun om at man ikke forstår forskjell på å VILLE NOE eller å gjøre et forsøk!

Trå til du, du har så mye pent å si om ham at det er det som teller aller mest.

Vis foreldrene at hans egenskaper som kommer til uttrykk for deg, er MYE viktigere enn deres meninger. Og marker avstand til meningene deres, men ikke til dem som kjære foreldre. Det er DITT liv! Lykke til!

Takk til alle som har svart.

Og til deg Godfjotten, fint at dere har fått det til.

Jeg ble nok en gang minnet på denne vonde situasjonen igjen.

Min eks var hjemme hadde minsten hjemme hos meg igår, selv var jeg ute en tur, hadde lånt min mors bil.

Jeg hadde akkurat kommet inn døren hos meg selv, da min mor kommer stormende bort.

Min søster hadde sett en annen bil hos meg tidligere og nå så min mor hvem det var.

Han satt ute på terassen, jeg var inne og hun kom inn og lurte på hvorfor han var hos meg og om han hadde vært der hele dagen...hun ventet ikke på svar, men forlangte å få bilnøklene og stormet like fort ut igjen, idet hun sa at jeg kunne låne bilen hans.

Så blir det totalt stille, nå vil hun ikke snakke med meg og jeg vil ikke ringe henne for å få kjeft.

Jeg snakker tross alt med hvem jeg vil, når det måtte passe meg.

Om vi ikke skulle bli sammen igjen, så har vi tross alt barn sammen og bør være på talefot.

Det skjønner ikke min mor og det er klin umulig å forklare det for henne. Hun møter meg bare med taushet.

Min eks og jeg pratet litt om dette.

Vi/jeg fant vel ut at løsningen var at jeg konsentrerte meg om å komme meg ovenpå økonomisk og sørge for at jeg klarer meg selv.

Da vil det være lettere for meg å plassere bena mine i "en leir", og slippe å tenke på at jeg må tekkes mine foreldre i tilfelle vårt forsøk ikke skulle lykkes.

Da vil både jeg og han føle oss tryggere på hverandre, han vil føle min ljojalitet mot ham og jeg vil føle meg mer uavhenig av mine foreldre og tryggere i forhold til økonomiske forhold.

Jeg må vel bare innse at mine foreldre ikke liker ham og vil prøve å styre meg bort fra ham.

Jeg på min side, hvis jeg må velge, vil nok velge kjærligheten, det er vel den vi alle higer etter og hva er vel livet uten?

Vi tar det rolig, snakker oss igjennom konfliktene, blir enig om samvær (det har vært et konfliktområde), og dater i mellomtiden for å beholde gløden.

Heldigvis har jeg en (eks)svigermor, som er helt fantastisk, hun skjønner verdien av dette og tar ikke parti, men støtter oss begge.

I tillegg er hun en alle tiders bestemor, hun er ikke rik på gods og gull, men er så varm og god, og strekker seg langt for å hjelpe der hun kan.

Det setter jeg umåtelig pris på, og det er også en form for trygghet for meg og ungene.

Vi mister kanskje min familie, men vi har da ihvertfall hans familie.