Utroskap... kan det ordne seg ???

[ffg]

Jeg er en jente på 33 år. Vi er gift og har en sønn på 6 år. Vi har vært sammen i 13 år og gift i 6år. Etter at sønnen vår skulle begynne på skolen valgte vi å flytte ut av byen.Rett før vi skulle flytte ble han involvert med en kollega som han i ettertid sier han bare var fasinert av.

De hadde selvfølgelig mye kontakt på jobben, Felles interesse av løping og ski.Mobilregningen avslørte til slutt at de hadde hatt regelmessig kontakt på telefonen opptil 12-13 ganger om dagen. Etter at det ble oppdaget sa at at da var det over enkelt og greit... noe jeg ikke kunne forstå da det hadde vært så intenst i 8 måneder Han er ikke villig til å skifte jobb da han sier at det er så "vanskelig" i hans yrke som politi å finne noe han kunne trives med. Tiden etter november ifjor har vært veldig opp og ned. Han er av natur ikke særlig oppmerksom iforhold til meg han sier at vi fungere jo bra sammen med rutiner osv. itilegg er han ofte svært stille og det er ikke noe glede å spore når vi finner på hyggelige familieting. Har snakket om å skilles flere ganger. Senest i forrige uke. Han vil gjerne beholde huset og sier foreldrene hans vil kunne hjelpe.. Sønnen vår er en veldig god gutt og har alltid vært opptatt av familie. Han snakker stadig om at "når vi får en lillebror... noe han selvfølgelig som andre barn ønsker seg, så er dette veldig sterkt hos han.

Har en leilighet som jeg har leid i nærheten av der vi bor denne har blitt brukt av han noen få dager i denne perioden. Er veldig usikker på hva jeg skal gjøre. Vil aller helst gå fra han, MEN jeg er redd for hva dette vil gjøre med sønnen vår.

Vi har aldrig snakket om problemene mens han hører på og det har heller aldri vært noe krangling.

Det er alltids lett å si at barn tilpasser seg - men han er veldig opptatt av familien vår. Jeg er ikke glad i han lenger og er redd for hvordan dette vil gå videre. Han skal begynne på jobb igjen og vil dette gjøre meg gal...

[Snøfrisk]

Dette er vanskelig, og jeg vil sterkt anbefale familieterapi.

Menn har lett for å gå i lås når det gjelder å snakke om følelsesmessige ting. Og så tror de så lett at gresset er grønnere på den andre siden, men når alt kommer til alt så angrer de ofte og ville leve livet med familien sin alikevel!

Jeg tror det er mulig å komme seg over utroskap (litt usikker på om det var ordentlig utroskap dette -leser ingen ting utover det med ringingen og felles arbeidssted), men en må snakke ut og føle seg trygg på hverandre etter en slik vond tid.

Så om du får mannen din med, og du ønsker å fortsette samlivet, så kontakt for all del et familivernkontor. Ja, det er ventetid men kanskje du vil angre om det ikke er prøvd?

Du skriver at du egentlig vil gå fra han, så sånn sett er det jo kun du/dere som kan ta den avgjørelsen.

Barnet ditt vil nok, mest sannsynlig, omstille seg. Og derer har enda ikke kranglet o.l. mens barnet hører. Vel, hva skjer når frustrasjonsnivået øker?

Jeg skjønner deg veldig godt! Det er så sårt å høre "når vi får en lillebror"...... Men da får vi bare trøste oss med at vi tross alt ville det beste for barnet vårt -og alt er relativt.

Nå kjenner ikke jeg til mulighetene innen politiet, men føler meg rimelig sikker når jeg tenker at mange menn (mener selvsagt ikke å skjære alle over en kam) og sikkert mange kvinner også, alltid finner unskyldninger for å få det slik nettopp de vil.

Jeg har ikke anledning til å være på nettet hele tiden nå, men forsøker alltid senere å kikke over trådene jeg har vært aktiv i, for å følge med.

Gode hilsener fra

[ffg]

Dette er vanskelig, og jeg vil sterkt anbefale familieterapi.

Menn har lett for å gå i lås når det gjelder å snakke om følelsesmessige ting. Og så tror de så lett at gresset er grønnere på den andre siden, men når alt kommer til alt så angrer de ofte og ville leve livet med familien sin alikevel!

Jeg tror det er mulig å komme seg over utroskap (litt usikker på om det var ordentlig utroskap dette -leser ingen ting utover det med ringingen og felles arbeidssted), men en må snakke ut og føle seg trygg på hverandre etter en slik vond tid.

Så om du får mannen din med, og du ønsker å fortsette samlivet, så kontakt for all del et familivernkontor. Ja, det er ventetid men kanskje du vil angre om det ikke er prøvd?

Du skriver at du egentlig vil gå fra han, så sånn sett er det jo kun du/dere som kan ta den avgjørelsen.

Barnet ditt vil nok, mest sannsynlig, omstille seg. Og derer har enda ikke kranglet o.l. mens barnet hører. Vel, hva skjer når frustrasjonsnivået øker?

Jeg skjønner deg veldig godt! Det er så sårt å høre "når vi får en lillebror"...... Men da får vi bare trøste oss med at vi tross alt ville det beste for barnet vårt -og alt er relativt.

Nå kjenner ikke jeg til mulighetene innen politiet, men føler meg rimelig sikker når jeg tenker at mange menn (mener selvsagt ikke å skjære alle over en kam) og sikkert mange kvinner også, alltid finner unskyldninger for å få det slik nettopp de vil.

Jeg har ikke anledning til å være på nettet hele tiden nå, men forsøker alltid senere å kikke over trådene jeg har vært aktiv i, for å følge med.

Gode hilsener fra

Er enig om at det er viktig å snakke sammen. Vi har vært et par ganger til familierådgiver. Går alltid derfra med godt mot om at dette skal vi klare. Likevel har han sluttet helt å fortelle noe som helst av det jeg vil kalle bagateller i hverdagen. Han sier at han er redd for at jeg skal bli mistenksom og at han synes det er vanskelig å vite hvordan han skal si tingene rett. Han har sagt at de har klinet på jobb og hatt treningsturer alene. Jeg lurer fortsatt da han kan bli veldig stresset på tidspunkter som han skulle ut å trene "alene". Lyver om små ting er med på treningsløp (noe han synes er kjempe gøy) men sier til meg at han bare skal ut å løpe en tur. Hun er da selvfølgelig også med på disse løpene. Det som sliter er at da han er så fjern og itillegg skal i fremtiden ha sosiale sammenkomster med kollegaen. Hvordan vil jeg ha det da? Jeg ønsker ikke å være den mistenksomme og "plagsomme" der hjemme og lurer noen ganger på om han blir bare for sønnen vår sin del.

[Snøfrisk]

Er enig om at det er viktig å snakke sammen. Vi har vært et par ganger til familierådgiver. Går alltid derfra med godt mot om at dette skal vi klare. Likevel har han sluttet helt å fortelle noe som helst av det jeg vil kalle bagateller i hverdagen. Han sier at han er redd for at jeg skal bli mistenksom og at han synes det er vanskelig å vite hvordan han skal si tingene rett. Han har sagt at de har klinet på jobb og hatt treningsturer alene. Jeg lurer fortsatt da han kan bli veldig stresset på tidspunkter som han skulle ut å trene "alene". Lyver om små ting er med på treningsløp (noe han synes er kjempe gøy) men sier til meg at han bare skal ut å løpe en tur. Hun er da selvfølgelig også med på disse løpene. Det som sliter er at da han er så fjern og itillegg skal i fremtiden ha sosiale sammenkomster med kollegaen. Hvordan vil jeg ha det da? Jeg ønsker ikke å være den mistenksomme og "plagsomme" der hjemme og lurer noen ganger på om han blir bare for sønnen vår sin del.

Det er fryktelig slitsomt med en mann som er fraværende og ikke kan snakke om "bagateller" en gang!

Spørs om ikke dere trenger en pause. En vet jo ikke sikkert hva som skjer videre i livet etter et samlivsbrudd heller... Mye kan skje!

Syns ikke du skal utsette deg for særlig mye mer hviss du ikke aner noen lysnig.

Skal ikke dette barnet ta til i 1. klasse nå da? Hviss et brudd betyr flytting, så blir det jo mye enklere og bahageligere for både deg og barnet å benytte den skolen dere da kommer til å sokne til.

Nei, slike forhold sliter enormt! Mannen din ser antageligvis bare sine egne behov p.g.a. forelskelsen (?) som var/er. Og du må føle deg trygg på dette -dere MÅ kunne snakke ufortrødent om dette.

Og hviss dere kommer sammen igjen etter en eventuell pause,så vil han sansynligvis være mer samarbeidsvillig. Ofte må vi kvinner gjøre oss litt kostbare, ellers blir vi bare utnyttet.

Refleksjoner fra

[BettyBlue]

Er enig om at det er viktig å snakke sammen. Vi har vært et par ganger til familierådgiver. Går alltid derfra med godt mot om at dette skal vi klare. Likevel har han sluttet helt å fortelle noe som helst av det jeg vil kalle bagateller i hverdagen. Han sier at han er redd for at jeg skal bli mistenksom og at han synes det er vanskelig å vite hvordan han skal si tingene rett. Han har sagt at de har klinet på jobb og hatt treningsturer alene. Jeg lurer fortsatt da han kan bli veldig stresset på tidspunkter som han skulle ut å trene "alene". Lyver om små ting er med på treningsløp (noe han synes er kjempe gøy) men sier til meg at han bare skal ut å løpe en tur. Hun er da selvfølgelig også med på disse løpene. Det som sliter er at da han er så fjern og itillegg skal i fremtiden ha sosiale sammenkomster med kollegaen. Hvordan vil jeg ha det da? Jeg ønsker ikke å være den mistenksomme og "plagsomme" der hjemme og lurer noen ganger på om han blir bare for sønnen vår sin del.

Om han fortsatt er så opptatt av henne og så lite opptatt av deg, ville jeg definitivt gått fra ham.

Jeg har riktignok ingen barn, men forstår at det en følsom, fin gutt og deres sterke bindeledd. Gutten deres får det helt sikkert fint selv om dere ikke lenger bor sammen, det er mange samværsalternativer.

Det jeg altså sier, er at selv ville jeg aldri klart å fortsette et slikt forhold.

Ønsker deg lykke til, ffg...! Fortell hvordan det går.

[Gjest bebba]

Kom deg ut av dette NU. Det er min kommentar, jeg ventet lenge pga. de samme argumentene du har dvs. barna. Når mine døtre begynte å fortelle meg hvor mye bedre vi ville hatt det hver for oss så forsto jeg det. Det er vanskelig, kjempevanskelig. Jeg føler med deg. Lykke til videre.

[snilen]

Apropos å holde sammen for barnet sin del. Hørte en grusom historie der foreldrene hadde bestemt seg for å bo sammen til gutten ble konfirmert. (Og da var vel gutten 8-9 år...) Dagen etter konfirmasjonen hans flyttet gutten ut. Han fikk altså foreldrenes skilsmisse i konfirmasjonspresang, og fikk vite at de hadde villet vente til han var konfirmert. Dette er helt grusomt. Dette ødla såklart hele livet til den stakkars gutten som måtte prøve å leve med at foreldrene hadde vært skilt for mange år siden om det ikke hadde vært for ham, tror ikke faren tok noe særlig kontakt med familien mer etter det heller. Fæl historie, ikke gjør noe slikt iallfall...

[bridget75]

Det er fryktelig slitsomt med en mann som er fraværende og ikke kan snakke om "bagateller" en gang!

Spørs om ikke dere trenger en pause. En vet jo ikke sikkert hva som skjer videre i livet etter et samlivsbrudd heller... Mye kan skje!

Syns ikke du skal utsette deg for særlig mye mer hviss du ikke aner noen lysnig.

Skal ikke dette barnet ta til i 1. klasse nå da? Hviss et brudd betyr flytting, så blir det jo mye enklere og bahageligere for både deg og barnet å benytte den skolen dere da kommer til å sokne til.

Nei, slike forhold sliter enormt! Mannen din ser antageligvis bare sine egne behov p.g.a. forelskelsen (?) som var/er. Og du må føle deg trygg på dette -dere MÅ kunne snakke ufortrødent om dette.

Og hviss dere kommer sammen igjen etter en eventuell pause,så vil han sansynligvis være mer samarbeidsvillig. Ofte må vi kvinner gjøre oss litt kostbare, ellers blir vi bare utnyttet.

Refleksjoner fra

Svaret gir du kanskje selv i innlegget ditt? Du skriver at du ikke er glad i han lenger og vil helst gå fram han. Det høres ut som det er best så langt jeg har lest.

Han er sikkert utro fortsatt. Jeg mener, hva ellers er viten i å lyve om småting? Og ting tar ikke slutt plutselig etter 8 måneder. Også vil han jo ha skilsmisse! Hva slags grunn oppgir han for at han vil ha det?

Er forholdet deres helt dødt? Har dere sex osv?

[Gjest Daisy]

Barn har det mye bedre med lykkelige foreldre på hver sin kant enn ulykkelige foreldre sammen.

[ffg]

Barn har det mye bedre med lykkelige foreldre på hver sin kant enn ulykkelige foreldre sammen.

Takker for innspill, det er en vanskelig tid det er helt sikkert. Jeg har leid en leilighet som det var meningen vi skulle bo i på skift - til vi fant ut om det var mulig å fortsette sammen. Valgte dette forand å selge huset osv. før vi hadde forsøkt med en pause først. Den har blitt lite brukt. Så snart jeg ber om at vi tar en pause - er han tilbake etter 1-2 dager og er sjarmerende og vennlig. Han er fortsatt usikker på meg selvfølgelig. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Usikker på om mine følelser for han noen gang vil komme igjen.