Litt merkelig?

[Mimmy]

At man skal jobbe er en viktig verdi for mange. Men helse og livskvalitet syns jeg er viktigere.

Litt flåsete sagt kanskje; men det er antagelig noen andre som kan ha mer nytte og glede av den jobben du ikke har lengre. Jeg syns ikke du skal føle deg utilstrekkelig fordi du ikke er i arbeislivet lengre. Du jobber faktisk hjemme nå! Og ikke minst: Du jobber med deg selv.

Jeg vet ikke om jeg innfrir alle forventninger rundt meg, akkurat. Jeg har jo vært helt på bånn psykisk to ganger. Har vært så syk at jeg ikke har kunnet ta vare på meg selv.

Mine foreldre hadde nok ikke forventa at jeg skulle bli slik. Som liten var jeg pliktoppfyllende, forsiktig og fornuftig. Var ingenting som tydet på at det feilte meg noe psykisk, det sa på en måte plutselig pang da jeg var 15.

Noen mener at man ubevisst kan "velge" å bli psykisk syk. Er i utgangspunktet skeptisk til det, men jeg ser at å bli så syk kan ha sine "fordeler".

Jeg har vel tatt en del ansvar for søstera mi da jeg var yngre. Hun var 5 år yngre og diltet etter meg over alt. Foreldrene mine har også hatt en tendens til å behandle meg som en liten voksen i blant. Feks prate om dårlig økonomi til meg på en slik måte at jeg nærmest fikk dårlig samvittighet.

Samtidig følte jeg at ikke foreldrene mine "så meg". De var ikke så flinke til å følge opp interessene mine, ga meg ikke mye ros for at jeg var flink på skolen og lignende. Det ble liksom en selvfølge at alt gikk på skinner.

Som alvorlig syk fikk jeg plutselig full oppmerksomhet. Ingenting ble tatt for gitt lengre og foreldrene måtte virkelig være de sterke.

(Jeg må si at selv om de ikke er perfekte så har de alltid gjort så godt de kan og vi har et veldig bra forhold)

Da det klikket for meg når jeg ikke greide å fullføre den oppgen jeg drev med tenkte jeg mye på hvor skuffet alle rundt meg ble når jeg sa at jeg ikke kom opp til eksamen og måtte gå om igjen.

Grudde meg også til at de i klassen skulle finne det ut. Var så skamfull at jeg holdt meg hjemme og sa ikke til noen at jeg ikke fikk det til. Jeg hadde de tidligere studieårene fått gode karakterer og følte selv at jeg hadde mye å leve opp til. Høye krav til meg selv fordi jeg visste at jeg kunne. Har inntrykk av at det var forventet av andre at jeg skulle få gode karakterer også. Det ble mye press, men mest fra meg selv.

Så ble jeg alvorlig syk - og det er en fin unnskyldning ikke sant? "Jeg fikk ikke gått opp til eksamen fordi jeg ble syk". Plutselig var begrensningen noe jeg ikke kunne rå over.

Så en kan nok si at jeg ikke alltid innfrir forventningene til andre. Vet ikke helt om jeg svarte riktig på det du spurte etter..

Sånn i det daglige fungerer det rimelig greit.

Jeg har jo mine svakheter som kan gå andre på nervene. Er utrolig distre og sørger på en eller annen måte for at jeg alltid får dårlig tid.

Ingen er prefekte og en kan ikke innfri alle forventninger. Slik er det bare. Tror en kommer langt med å fokusere på det som er viktig: å kunne leve med seg selv sammen med andre.

"Så en kan nok si at jeg ikke alltid innfrir forventningene til andre. Vet ikke helt om jeg svarte riktig på det du spurte etter.."

Svar: Joda, du innfridde forventningene mine.....

Jeg følte nok det, allerede som barn, at jeg ikke maktet å innfri de forventningene som mor hadde til meg, og det er som sagt ikke urimelige forventninger det er snakk om, bare at jeg skulle være flink på skolen, oppføre meg tålelig bra, ha det sosialt og greit og ha venner. Jeg oppfridde det med å være flink på skolen, men alt det andre har jeg alltid hatt problemer med, selv om det ikke er noen som har sagt til meg noengang at jeg har vært direkte uhøflig eller noe. Men at jeg nok kunne være skånselløst ærlig.

Det fungerte allikevel ikke sosialt, og det gjør det heller ikke pr i dag. Men det er jo det som er handikappet mitt også, så jeg tror jeg må finne en måte å leve med meg selv slik som det nå engang er. Faktisk at jeg må tillate meg selv å være litt sær, ihvertfall er det det mannen min tror at jeg må.

Det med distrehet kjenner jeg så avgjort til, det var jo det de trodde jeg var, både på barneskolen og ungdomsskolen. Husker spesielt en episode, der jeg skulle fremføre et musikkstykke ved en skoleavslutning

og var så nervøs at jeg snudde notene opp ned, og det tok lang tid for meg å rette opp feilen, og følte meg helt elendig etterpå.

Så sa læreren min i klassen, at det var det jo bare distré meg som kunne få til (passe spydig). Men da var det faktisk ingen som lo. Sånne ting kan man jo le av i ettertid, men dengang så var det utrolig sårt.

Jeg er også utrolig treg av meg, og kan ha store vanskeligheter med å fokusere på den konkrete arbeidsoppgaven jeg har for hånden. Det samme kan skje i samtale med andre, at jeg går i stå, og leder samtalen inn på noe annet (lange digresjoner og assosierte hendelser). Selv om jeg nok prøver å skjerpe meg.

Har lyst til å kommentere det at du som 15-åring "tok deg fri". Jeg tror ikke det var det som skjedde, det som skjedde var at en medfødt disposisjon til manisk-depressivhet slo til. Manisk depressiv sykdom, har jeg forstått også er arvelig, eller i hvertfall at det eksisterer arvelige faktorer. Noe som har blitt gjenstand til utallige diskusjoner mellom meg og mannen min, dette med arvelighet i forhold til det å ha asperger syndrom.

Skal vi virkelig utsette vårt potensielle barn for dette syndromet, har vi virkelig rett til å sette barn til verden, når jeg har såpass mange problemer som jeg har osv....Men så tenker jeg også, at vi heller ikke har rett til å la være å føde en potensiell ny "Einstein" eller "Newton" eller forfatter eller kunstner.

Noe som ser ut til å kunne være en "sidevirkning" av syndromet, hovedsakelig pga den intensitet, selvopptatthet og evne til ensidig fokusering på et spesialområde som en med asperger syndrom også kan utvise.

Så det er jo ikke den verste sykdommen man kan ha, da, egentlig. Det er jo mye bedre enn f.eks. å være blind, bundet til rullestol osv... Og så har vi ingen garantier, for hverken det ene eller det andre, det er jo et sjansespill. Og siden de ikke vet hva det kommer av, heller, så er det ikke så enkelt regnestykke.

Vi har for lenge siden kommet fram til at mannen min uansett nok må påregne seg å ta mere ansvar for barna enn det som strengt tatt er vanlig, fordi jeg har asperger syndrom og ikke er så kjærlig av meg. Men amme SKAL jeg, selv om det måtte gjøre aldri så vondt.

Men først skal vi flytte inn i ny leilighet.

Har du tenkt så langt, som til at du skal få barn en gang? Er det anbefalt for deg å i det hele tatt å få barn?

[soleil]

"Så en kan nok si at jeg ikke alltid innfrir forventningene til andre. Vet ikke helt om jeg svarte riktig på det du spurte etter.."

Svar: Joda, du innfridde forventningene mine.....

Jeg følte nok det, allerede som barn, at jeg ikke maktet å innfri de forventningene som mor hadde til meg, og det er som sagt ikke urimelige forventninger det er snakk om, bare at jeg skulle være flink på skolen, oppføre meg tålelig bra, ha det sosialt og greit og ha venner. Jeg oppfridde det med å være flink på skolen, men alt det andre har jeg alltid hatt problemer med, selv om det ikke er noen som har sagt til meg noengang at jeg har vært direkte uhøflig eller noe. Men at jeg nok kunne være skånselløst ærlig.

Det fungerte allikevel ikke sosialt, og det gjør det heller ikke pr i dag. Men det er jo det som er handikappet mitt også, så jeg tror jeg må finne en måte å leve med meg selv slik som det nå engang er. Faktisk at jeg må tillate meg selv å være litt sær, ihvertfall er det det mannen min tror at jeg må.

Det med distrehet kjenner jeg så avgjort til, det var jo det de trodde jeg var, både på barneskolen og ungdomsskolen. Husker spesielt en episode, der jeg skulle fremføre et musikkstykke ved en skoleavslutning

og var så nervøs at jeg snudde notene opp ned, og det tok lang tid for meg å rette opp feilen, og følte meg helt elendig etterpå.

Så sa læreren min i klassen, at det var det jo bare distré meg som kunne få til (passe spydig). Men da var det faktisk ingen som lo. Sånne ting kan man jo le av i ettertid, men dengang så var det utrolig sårt.

Jeg er også utrolig treg av meg, og kan ha store vanskeligheter med å fokusere på den konkrete arbeidsoppgaven jeg har for hånden. Det samme kan skje i samtale med andre, at jeg går i stå, og leder samtalen inn på noe annet (lange digresjoner og assosierte hendelser). Selv om jeg nok prøver å skjerpe meg.

Har lyst til å kommentere det at du som 15-åring "tok deg fri". Jeg tror ikke det var det som skjedde, det som skjedde var at en medfødt disposisjon til manisk-depressivhet slo til. Manisk depressiv sykdom, har jeg forstått også er arvelig, eller i hvertfall at det eksisterer arvelige faktorer. Noe som har blitt gjenstand til utallige diskusjoner mellom meg og mannen min, dette med arvelighet i forhold til det å ha asperger syndrom.

Skal vi virkelig utsette vårt potensielle barn for dette syndromet, har vi virkelig rett til å sette barn til verden, når jeg har såpass mange problemer som jeg har osv....Men så tenker jeg også, at vi heller ikke har rett til å la være å føde en potensiell ny "Einstein" eller "Newton" eller forfatter eller kunstner.

Noe som ser ut til å kunne være en "sidevirkning" av syndromet, hovedsakelig pga den intensitet, selvopptatthet og evne til ensidig fokusering på et spesialområde som en med asperger syndrom også kan utvise.

Så det er jo ikke den verste sykdommen man kan ha, da, egentlig. Det er jo mye bedre enn f.eks. å være blind, bundet til rullestol osv... Og så har vi ingen garantier, for hverken det ene eller det andre, det er jo et sjansespill. Og siden de ikke vet hva det kommer av, heller, så er det ikke så enkelt regnestykke.

Vi har for lenge siden kommet fram til at mannen min uansett nok må påregne seg å ta mere ansvar for barna enn det som strengt tatt er vanlig, fordi jeg har asperger syndrom og ikke er så kjærlig av meg. Men amme SKAL jeg, selv om det måtte gjøre aldri så vondt.

Men først skal vi flytte inn i ny leilighet.

Har du tenkt så langt, som til at du skal få barn en gang? Er det anbefalt for deg å i det hele tatt å få barn?

Jeg har tenkt mye rundt det å få barn og har diskutert dette med psykiater også. Han mener det ikke er noe i veien for at jeg skal få barn.

Ikke vet jeg om jeg fysisk sett er i stand til å få barn. Men det vil jeg tro.

Det er en viss mulighet for at barnet skal arve disposisjonen for en alvorlig psyisk lidelse. Samtidig er sjansen ikke så veldig stor for at det bryter ut.

Og når en er bevisst på at det kan være en arvelig komponent så tror jeg at de hensynene man tar og at man er klar over dette gjør at man kan gripe inn tidlig og sekundærforebygge om det virker som det er behov for det.

Selvsagt tenker jeg på mine begrensninger. Hva kan jeg tilby et barn? Har jeg helse til å kunne ta meg av et barn på en god, omsorgsfull måte?Kan jeg gi et barn et stabilt og godt liv?

I tillegg til slike betraktninger som alle andre har rundt det å få barn. Hvor stabilt er forholdet vårt, har vi økonomi til å ta oss av et barn og lignende..

Spesielt viktig at en er åpen om at man har en lidelse og at en har et nettverk av både familie, venner og kanskje profesjonelle som kan steppe inn og hjelpe til om ting blir vanskelig.

Jeg tenker at det er lurt at man har en slags "besøksfamilie" enten det er tanter og onkler eller et hjem som barnevernet tilbyr.

Hvis man blir syk og ikke i stand til å ta seg av barna kan et slikt hjem være til hjelp. (Selvsagt er faren en som også må ta mye ansvar hvis en slik situasjon oppstår, men han har i tillegg bekymringer på grunn av moren som gjør at han kan bli utslitt)

I forhold til avlastning om man er sliten tror jeg også en slik ordning kan være god.

For barnet er det nok viktig å ha et sted å utvikle seg på og få impulser, spesielt om mor er deprimert kan barnet ta skade.

Så det kan nok hende jeg vil ønske meg barn om noen år. Ikke akkurat nå, men..

[Mimmy]

Jeg har tenkt mye rundt det å få barn og har diskutert dette med psykiater også. Han mener det ikke er noe i veien for at jeg skal få barn.

Ikke vet jeg om jeg fysisk sett er i stand til å få barn. Men det vil jeg tro.

Det er en viss mulighet for at barnet skal arve disposisjonen for en alvorlig psyisk lidelse. Samtidig er sjansen ikke så veldig stor for at det bryter ut.

Og når en er bevisst på at det kan være en arvelig komponent så tror jeg at de hensynene man tar og at man er klar over dette gjør at man kan gripe inn tidlig og sekundærforebygge om det virker som det er behov for det.

Selvsagt tenker jeg på mine begrensninger. Hva kan jeg tilby et barn? Har jeg helse til å kunne ta meg av et barn på en god, omsorgsfull måte?Kan jeg gi et barn et stabilt og godt liv?

I tillegg til slike betraktninger som alle andre har rundt det å få barn. Hvor stabilt er forholdet vårt, har vi økonomi til å ta oss av et barn og lignende..

Spesielt viktig at en er åpen om at man har en lidelse og at en har et nettverk av både familie, venner og kanskje profesjonelle som kan steppe inn og hjelpe til om ting blir vanskelig.

Jeg tenker at det er lurt at man har en slags "besøksfamilie" enten det er tanter og onkler eller et hjem som barnevernet tilbyr.

Hvis man blir syk og ikke i stand til å ta seg av barna kan et slikt hjem være til hjelp. (Selvsagt er faren en som også må ta mye ansvar hvis en slik situasjon oppstår, men han har i tillegg bekymringer på grunn av moren som gjør at han kan bli utslitt)

I forhold til avlastning om man er sliten tror jeg også en slik ordning kan være god.

For barnet er det nok viktig å ha et sted å utvikle seg på og få impulser, spesielt om mor er deprimert kan barnet ta skade.

Så det kan nok hende jeg vil ønske meg barn om noen år. Ikke akkurat nå, men..

Ja, jeg har tenkt på alle disse tingene, men takk for tips om besøkshjem. Det kan hende det kan bli aktuelt for oss, kanskje, selv om jeg har ei tante som kan fungere som det, og jeg også har bror og svigerinne, men de vil jo da ha egne barn, så jeg kan ikke satse på de.

Men alle bor så langt unna. Mor kan også sitte barnevakt, men da må hun sitte barnevakt alene. Jeg vil ikke godta at hun sitter barnevakt sammen med faren min av forskjellige grunner, jeg føler ikke jeg kan stole på at barnet da blir 100% ivaretatt, selv om faren min er både snill og kan også være omsorgsfull og nok ikke direkte vil skade barnet (fysisk altså). Så jeg kommer nok til å ville ha barnehageordning, SFO når den tid kommer, og også at jeg kommer til å se meg om etter en pålitelig dagmamma til avlastning. Økonomien er ihvertfall ingen hindring.

Og så gleder jeg meg til å pusle om den lille, strikke og sysle med ting. Selv om jeg vet det også er mye arbeid, så er det mange gleder med å ha barn, som langt på vei oppveier ulempene.