Forhold til sjefen....

[Gjest papirtiger]

Jeg ler meg ihjel, og samtidig hater jeg sånne som deg, som bruker all sin energi på å ødelegge for andre. Ja han er ikke noe bedre han da. Men det hadde vært bedre om du brukte tiden på dine egne barn.

Jeg er den forsmådde, og jeg gjør alt for å hevne meg på henne, ja ødelegge karrieren hennes blant annet.

Den beste hevn er et godt liv. Eller hevner du deg ved å synke ned til hennes nivå?

Får eksmannen din også gjennomgå?

[Gjest skyline]

Godt råd? Som de fleste her inne sier.. Skygg unna.

Jeg er i omtrent nøyaktig samme situasjon nå etter 5 år. Det er veldig lett å sitte på sidelinja å fortelle hva man skal og bør gjøre, noe helt annet er å gjennomføre det. Har selv forsøkt x antall ganger, uten hell. Det er samme historie, han er så glad i meg, og det betviler jeg ikke et øyeblikk, men er for feig til å bryte opp. Pga barna som han ikke kan bo borte fra. Det er nok sikkert sant, men det hjelper jo veldig lite.

Og nå - jeg skulle ønske jeg avslutta for lenge lenge siden, før jeg ble altfor involvert følelsesmessig.

Lett å være etterpåklok!

Lykke til.

Jeg kan i hvert fall si så pass at jeg kommer ikke til å vente i 5 år. Tross min unge alder (litt over 30) har jeg mye livserfaring, både som den forsmådde som fikk mannen tilbake, men og som den som måtte innse noen år etterpå at det ikke var meningen at det skulle være oss allikevel.

Jeg ble ikke skilt pga mannen jeg elsker i dag, og jeg vil nødig være årsaken til at han blir skilt. Vi har vært så (u)heldige at vi fant fram i kjærlighetens labyrint hos hverandre og prøver så godt vi kan å finne utav veien videre.

Er det virkelig ingen der ute som har noe oppløftende å si i en sånn sak? Jeg er overbevist om at det finnes lignende tilfeller som har endt godt. Jeg vet selv at jeg kan virke naiv, blåøyd og alt det der - men det må da få lov å spørre om råd uten å bli uglesett.

Hvis han ikke hadde hatt lyst i det hele tatt til å forlate kona tviler jeg på at han hadde tatt meg med ut på byen hvor faren for å treffe kjentfolk er temmelig stor. (og det har vi faktisk gjort, bare så synd at ingen har nevnt noe for kona.....) Han tar sjangser og kysser meg på gata og går på handletur med meg. Hadde han vært redd for å bli oppdaget hadde han lagt alle våre møter enten hjemme hos meg eller på hotell....

Hvordan har du klart å holde ut i så mange år? Skulle gjerne visst litt mer om forholdet deres for å se om det er noe lignende så kanskje jeg kan få øynene opp litt mer da......

[Gjest skyline]

Kvittet du deg med mannen da?

Nei, jeg ble ikke skilt pga mannen jeg elsker idag....

[Gjest skyline]

Er du hans livs største kjærlighet, hvis han har sex med kona, og ikke vil forlate henne?

Når jeg leser det du skriver, høres det ut som en standard elskerinne-affære.

Har du hørt uttrykket: "Jeg vil, men får det ikke til!"?

[Gjest skyline]

Å han har det nok fint med en kone som stuller og steller for han hjemme, og deg som et spennende eventyr på si. Tror ikke du skal forvente at han skilles noen gang.

Du kan jo forsøke med et ultimatum og se hva som skjer. Mitt tips er at han velger kona og familien sin.

Jeg har selv hatt forhold til en separert mann, etter ett år gikk han tilbake til kona si. Ennå insisterer han på å ha kontakt og bedyrer at jeg er hans store kjærlighet. Hvorfor gikk han tilbake til kona da??

Nei, skygg unna gifte menn! Du blir bare såret.

Tviler på at det ekteskapet holder livet ut - slike ting er umulig å reparere. Det har jeg selv erfart! Tror jeg kommer til å stille ultimatum, men ikke helt enda. I disse ferietider har jeg virkelig fått føle hvordan det er å ha et skjult forhold, og det er fryktelig tungt og vondt. Neste gang det blir ferietid og han fremdeles ikke er hos meg blir det slutt - for jeg orker ikke flere ferieuker alene når jeg vet hvor han er....

[Gjest skyline]

Verden vil bedras og kvinner spesielt.

Han har det som plommen i egget! En kvinne han kan knulle når han vil, men som ingen vet om og en som vasker klærne hans, holder huset hans i ordet og lager mat til ham.

Glem det! Hvis han elsker det så forlater han henne. Dette er verdens eldste problemstilling og svaret er alltid det samme: han bløffer.

Det gjenstår jo å se da....

[Gjest skyline]

Klassisk problem, og du får nok ikke han vekk fra kona. Han holder både deg og kona varm, og har det sikkert som plommen i egget. Du taper.

Da bare mangler det at du går til kona og forteller om forholdet, så er historien komplett: han mister begge, du mister han, kona mister mannen. Ungene mister faren.

Som en tidligere sjef hadde overtatt gamledama mi på 22 og han selv var 44, han gikk fra kona og flytta inn i et elskovsrede med dama. Etter noen uker sa han til meg: "Hun smører ikke matpakke til meg engang !" jeg fikk brødskiva i halsen og holdt på å bli kvært. Hadde han spurt meg, så kunne jeg fortalt at dama ikke kunne koke egg engang.

Hadde jeg gått til kona hadde jeg selvfølgelig mistet han! Noe så simpelt ville jeg aldri gjort. Har selvfølgelig ønske om at hun skal finne det ut, men ikke fra meg. Dersom hun oppdager det er det mye mulig at han vil kjempe for å beholde henne, men da vet jeg det i så fall og vet hva jeg har å forholde meg til og kan slutte å "drømme". Men inntil det evt skjer har jeg kun hans ord på at han innerst inne ønsker å leve med meg....

[Gjest skyline]

Jeg ler meg ihjel, og samtidig hater jeg sånne som deg, som bruker all sin energi på å ødelegge for andre. Ja han er ikke noe bedre han da. Men det hadde vært bedre om du brukte tiden på dine egne barn.

Jeg er den forsmådde, og jeg gjør alt for å hevne meg på henne, ja ødelegge karrieren hennes blant annet.

Jeg bruker all min tid på barna så lenge de er våkne, når de sover eller er hos faren sin lever jeg ut mine kjærlighetsdrømmer med god samvittighet. At du er såret og ønsker hevn for din situasjon kan jeg forstå - jeg har selv vært der. Nå sitter jeg altså på andre siden og ser hvor vanskelig det kan være, ingen av delene er enkelt og hvem har vel sagt at livet er rettferdig eller enkelt?

Syns du skal komme deg videre i livet med hevet hode fremfor å gjøre livet surt for andre. Ikke rart noen menn forlater konene sine.....

[Gjest skyline]

Er du en smule naiv? Er det i det hele tatt noe som tyder på at han har planer om skilsmisse?

Jeg synes også det er meget uprofesjonelt og uheldig at en sjef har et forhold til en av sine ansatte.

Ja, han antyder at han ønsker skilsmisse - han sier selv det er et spørsmål om tid.... Ventetiden er uutholdelig og jeg vet den kan bli lang, men den som venter på noe godt...

Vil bare få si at han var ikke min sjef da forholdet begynte, pga organisasjonsendringer i firmaet ble han sjefen min ca 1/2 år etter at forholdet startet. Vi synes ikke det er ideelt, men vi har jobbet sammen i mange år før dette skjedde og samarbeidet går fortsatt kjempefint. OG: vi er overbevist om at vi fortsatt skal klare det uansett hva som skjer med oss to!

Hilsen en optimist!!

[Ulv I Faarikaal]

Jeg ler fremdeles like mye av den historen som sist du fortalte den! ) Dakar mannen som måtte lage matpakke selv da gitt...

Slike anekdoter er lett å huske, særlig da jeg holdt på å bli kvalt av kaffen og brødskiva.

Dama var/ er snill og alt mulig, men noen husmor ble hun aldri, selv ikke i dag.

[mil1365380270]

Har du hørt uttrykket: "Jeg vil, men får det ikke til!"?

Hvis du mener at du heller ville sluttet å elske ham, enn å fortsette å ha det vondt, ja da skjønner jeg deg dessverre godt.... Og jeg skjønner at det nesten er umulig å slutte å håpe... Men her er det faktisk en uskyldig part - nemlig kona!

Og det at han kan føre sine barns mor (klisjeaktig, jeg vet..) bak lyset på den måten, er ikke akkurat en god egenskap?

Mulig han har fortalt deg hvor fæl hun er nå, men de ble jo gift, og de laget noen barn sammen. De må med andre ord ha hatt det ganske bra de første årene, og se hva han gjør nå...

[Gjest ova]

Har du hørt uttrykket: "Jeg vil, men får det ikke til!"?

Dette høres veldig likt noe jeg har hørt tidligere- min venninnes historie.

I over 2 år lot hun seg trollbinde av en gift manns forsikringer om at nå snart, veldig snart var ekteskapet slutt.

Min venninne var ung, gikk på¨skole- og uerfaren -og veldig forelsket.

Men etter en ferie, hvor hun selvsagt var alene, satte hun foten ned og kom med et ultimatum. ( Det var jo ikke bare i ferier hun måtte være alene, men også jul, påske , pinse og alle helgedager også)

Denne fyren arbeidet i en entreprenørbedrift- og jeg lurer på om det var litt "beiliglig " at han ble flyttet til et annet anlegg nå.

Men Siri håpet på jula- da skulle de hjem hennes foreldre.

Selvfølgelig, hadde jeg nær sagt,det ble ingen ting av det.

Da han nå sviktet, var det ubønnhørlig slutt.

Hun hadde innsett at dette var dødfødt.

Skyline, still ultimatum . du også, du må det !!

DA FÅR DU SVAR

[Gjest Wita]

Dette er jo som å høre historien til naboen min.

Hun innbilte seg akkurat det samme som deg.

At det var henne han elsket, hadde det så vondt med kona, hadde ikke sex osv,men utsatte skilsmissen pga av barna.

Jeg sa til henne at dette var klassisk,at sikkert var glad i kona, at han helt sikkert hadde sex med henne, men bare var ute etter et eventyr.

Naboen reagerte med sinne, blind og naiv som hun er.

Mente at dette var da helt annerledes enn andres historie.

Hun ventet og ventet på denne mannen. Til slutt gikk hun til kona og fortalte om forholdet, sendte alle de hete mailene tilbake til henne. Dette for å "hjelpe" mannen ut av ekteskapet.

Hva skjedde? Jo mannen valgte likevel kona han. Og hun valgte og satse videre på mannen sin.

Likevel tror fremdeles naboen min at det er henne han EGENTLIG elsker.

Huff, hvor dum går det egentlig an å bli?

Nei kjære skyline,skaff deg ditt eget liv.

Dette blir det nok ikke noe ut av allikevel.

[Gjest skyline]

Dette er jo som å høre historien til naboen min.

Hun innbilte seg akkurat det samme som deg.

At det var henne han elsket, hadde det så vondt med kona, hadde ikke sex osv,men utsatte skilsmissen pga av barna.

Jeg sa til henne at dette var klassisk,at sikkert var glad i kona, at han helt sikkert hadde sex med henne, men bare var ute etter et eventyr.

Naboen reagerte med sinne, blind og naiv som hun er.

Mente at dette var da helt annerledes enn andres historie.

Hun ventet og ventet på denne mannen. Til slutt gikk hun til kona og fortalte om forholdet, sendte alle de hete mailene tilbake til henne. Dette for å "hjelpe" mannen ut av ekteskapet.

Hva skjedde? Jo mannen valgte likevel kona han. Og hun valgte og satse videre på mannen sin.

Likevel tror fremdeles naboen min at det er henne han EGENTLIG elsker.

Huff, hvor dum går det egentlig an å bli?

Nei kjære skyline,skaff deg ditt eget liv.

Dette blir det nok ikke noe ut av allikevel.

Føler nok ikke at sitasjonen er den helt samme som naboen din sin - kall meg gjerne naiv og blind. For det første: han klager aldri over kona. Problemet hans er at han føler seg bundet til henne etter over 20 år i sammen og har vondt for å forlate henne. De mangler kjærlighet og lidenskap (den har med tiden dødd ut....) men har det helt OK. Det er mye han savner mellom de to som han sier han får hos meg. For det andre: han har aldri lovet meg noen ting - tvert i mot. Han har et ønske og håp om at det skal bli oss to, men han har ikke samvittighet til å forlate henne pga forpliktelser og er veldig redd for å forårsake smerte rundt sine nærmeste. Ett år med meg kan ikke sammenlignes med de 25 han har hatt med kona - en kan ikke bare stikke og si "takk for meg, det har vært hyggelig men nå har jeg funnet noe bedre." Det tar tid, først å fremst for å finne ut om det er verdt det - om det er verdt å satse på. Så må en venne seg til tanken på at en ikke skal leve lenger med den personen men faktisk begynne på nytt. Alt fra familie, venner, barn, kolleger - ja til og med naboer kan reagere med avsky. Det er viktig å vite litt om dette før en tar et sånn et valg. Derfor har jeg valgt å vente og velger fremdeles å tro at han er ærlig når han snakker om sine følelser overfor meg, og jeg tror han når han sier at han innerst inne ønsker å være hos meg.

[Good Golly!]

Føler nok ikke at sitasjonen er den helt samme som naboen din sin - kall meg gjerne naiv og blind. For det første: han klager aldri over kona. Problemet hans er at han føler seg bundet til henne etter over 20 år i sammen og har vondt for å forlate henne. De mangler kjærlighet og lidenskap (den har med tiden dødd ut....) men har det helt OK. Det er mye han savner mellom de to som han sier han får hos meg. For det andre: han har aldri lovet meg noen ting - tvert i mot. Han har et ønske og håp om at det skal bli oss to, men han har ikke samvittighet til å forlate henne pga forpliktelser og er veldig redd for å forårsake smerte rundt sine nærmeste. Ett år med meg kan ikke sammenlignes med de 25 han har hatt med kona - en kan ikke bare stikke og si "takk for meg, det har vært hyggelig men nå har jeg funnet noe bedre." Det tar tid, først å fremst for å finne ut om det er verdt det - om det er verdt å satse på. Så må en venne seg til tanken på at en ikke skal leve lenger med den personen men faktisk begynne på nytt. Alt fra familie, venner, barn, kolleger - ja til og med naboer kan reagere med avsky. Det er viktig å vite litt om dette før en tar et sånn et valg. Derfor har jeg valgt å vente og velger fremdeles å tro at han er ærlig når han snakker om sine følelser overfor meg, og jeg tror han når han sier at han innerst inne ønsker å være hos meg.

Du forsvarer han hele tiden. Er du klar over det?

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg kan i hvert fall si så pass at jeg kommer ikke til å vente i 5 år. Tross min unge alder (litt over 30) har jeg mye livserfaring, både som den forsmådde som fikk mannen tilbake, men og som den som måtte innse noen år etterpå at det ikke var meningen at det skulle være oss allikevel.

Jeg ble ikke skilt pga mannen jeg elsker i dag, og jeg vil nødig være årsaken til at han blir skilt. Vi har vært så (u)heldige at vi fant fram i kjærlighetens labyrint hos hverandre og prøver så godt vi kan å finne utav veien videre.

Er det virkelig ingen der ute som har noe oppløftende å si i en sånn sak? Jeg er overbevist om at det finnes lignende tilfeller som har endt godt. Jeg vet selv at jeg kan virke naiv, blåøyd og alt det der - men det må da få lov å spørre om råd uten å bli uglesett.

Hvis han ikke hadde hatt lyst i det hele tatt til å forlate kona tviler jeg på at han hadde tatt meg med ut på byen hvor faren for å treffe kjentfolk er temmelig stor. (og det har vi faktisk gjort, bare så synd at ingen har nevnt noe for kona.....) Han tar sjangser og kysser meg på gata og går på handletur med meg. Hadde han vært redd for å bli oppdaget hadde han lagt alle våre møter enten hjemme hos meg eller på hotell....

Hvordan har du klart å holde ut i så mange år? Skulle gjerne visst litt mer om forholdet deres for å se om det er noe lignende så kanskje jeg kan få øynene opp litt mer da......

Hvordan jeg har klart å holde ut i 5 år? Ja, det lurer jeg også på. For 4 år siden sa jeg akkurat det samme som du sier nå. Vil aldri vente så lenge osv osv. Ut fra det du skriver så virker våre situasjoner veldig like. Jeg har heller aldri blitt ”lovet” noe og han har det stort sett OK hjemme. Vi er ”oppdaget” og for halvannet år siden så fikk hans kone vite det. Hun kjemper for å beholde han selv om hun vet at det kun er pga barna han blir. Var gjennom min skilsmisse for en tid tilbake hvor all tid og krefter ble brukt på barna og tiden har bare fløyet av gårde. Jeg føler også at vi er annerledes enn alle andre, men vi er kanskje ikke det? Det slår meg når jeg leser innlegg som dette. Har kommet til konklusjonen om ultimatum og brudd mange ganger, og gjennomført det også, men vi har alltid endt opp sammen igjen.

Sukk, det er ikke lett dette med kjærlighet.

[mil1365380270]

Føler nok ikke at sitasjonen er den helt samme som naboen din sin - kall meg gjerne naiv og blind. For det første: han klager aldri over kona. Problemet hans er at han føler seg bundet til henne etter over 20 år i sammen og har vondt for å forlate henne. De mangler kjærlighet og lidenskap (den har med tiden dødd ut....) men har det helt OK. Det er mye han savner mellom de to som han sier han får hos meg. For det andre: han har aldri lovet meg noen ting - tvert i mot. Han har et ønske og håp om at det skal bli oss to, men han har ikke samvittighet til å forlate henne pga forpliktelser og er veldig redd for å forårsake smerte rundt sine nærmeste. Ett år med meg kan ikke sammenlignes med de 25 han har hatt med kona - en kan ikke bare stikke og si "takk for meg, det har vært hyggelig men nå har jeg funnet noe bedre." Det tar tid, først å fremst for å finne ut om det er verdt det - om det er verdt å satse på. Så må en venne seg til tanken på at en ikke skal leve lenger med den personen men faktisk begynne på nytt. Alt fra familie, venner, barn, kolleger - ja til og med naboer kan reagere med avsky. Det er viktig å vite litt om dette før en tar et sånn et valg. Derfor har jeg valgt å vente og velger fremdeles å tro at han er ærlig når han snakker om sine følelser overfor meg, og jeg tror han når han sier at han innerst inne ønsker å være hos meg.

Du forsvarer han fordi han tar hensyn til familien. Tror de han "tar hensyn" til synes det er værre at han lurer dem på denne måten, enn om han hadde sluppet katta ut av sekken. Å gå bak ryggen på folk er IKKE å ta hensyn!

Om ditt og hans forhold skal offentliggjøres, så kommer jo dette frem... Tror du han er for dum til å skjønne at det blir helt j***** for dem?

[Gjest Æsj og dobbeltæsj!]

Føler nok ikke at sitasjonen er den helt samme som naboen din sin - kall meg gjerne naiv og blind. For det første: han klager aldri over kona. Problemet hans er at han føler seg bundet til henne etter over 20 år i sammen og har vondt for å forlate henne. De mangler kjærlighet og lidenskap (den har med tiden dødd ut....) men har det helt OK. Det er mye han savner mellom de to som han sier han får hos meg. For det andre: han har aldri lovet meg noen ting - tvert i mot. Han har et ønske og håp om at det skal bli oss to, men han har ikke samvittighet til å forlate henne pga forpliktelser og er veldig redd for å forårsake smerte rundt sine nærmeste. Ett år med meg kan ikke sammenlignes med de 25 han har hatt med kona - en kan ikke bare stikke og si "takk for meg, det har vært hyggelig men nå har jeg funnet noe bedre." Det tar tid, først å fremst for å finne ut om det er verdt det - om det er verdt å satse på. Så må en venne seg til tanken på at en ikke skal leve lenger med den personen men faktisk begynne på nytt. Alt fra familie, venner, barn, kolleger - ja til og med naboer kan reagere med avsky. Det er viktig å vite litt om dette før en tar et sånn et valg. Derfor har jeg valgt å vente og velger fremdeles å tro at han er ærlig når han snakker om sine følelser overfor meg, og jeg tror han når han sier at han innerst inne ønsker å være hos meg.

Du er bare helt patetisk. Det skulle vært skuddpremie på sånne som deg!

På vei til jobben ser jeg et par som kommer ut av hver sin bil noen ganger i uken. Helt tydelig at de ikke kommer fra samme hjem, med dobbelt sett barnestoler, liksom. Jeg får regelrett lyst til å ta bilnumrene og ringe deres respektive. Slike ting gjør meg regelrett kvalm, og oppgitt over mennesker som skal leve seg ut på alle kanter. Og i tillegg juge for sine nærmeste og holde dem for narr.

[Gjest skyline]

Du forsvarer han hele tiden. Er du klar over det?

Ja - fordi jeg elsker han og håper så inderlig..... Og, kjærlighet gjør blind - til de grader!

[Babette]

Føler nok ikke at sitasjonen er den helt samme som naboen din sin - kall meg gjerne naiv og blind. For det første: han klager aldri over kona. Problemet hans er at han føler seg bundet til henne etter over 20 år i sammen og har vondt for å forlate henne. De mangler kjærlighet og lidenskap (den har med tiden dødd ut....) men har det helt OK. Det er mye han savner mellom de to som han sier han får hos meg. For det andre: han har aldri lovet meg noen ting - tvert i mot. Han har et ønske og håp om at det skal bli oss to, men han har ikke samvittighet til å forlate henne pga forpliktelser og er veldig redd for å forårsake smerte rundt sine nærmeste. Ett år med meg kan ikke sammenlignes med de 25 han har hatt med kona - en kan ikke bare stikke og si "takk for meg, det har vært hyggelig men nå har jeg funnet noe bedre." Det tar tid, først å fremst for å finne ut om det er verdt det - om det er verdt å satse på. Så må en venne seg til tanken på at en ikke skal leve lenger med den personen men faktisk begynne på nytt. Alt fra familie, venner, barn, kolleger - ja til og med naboer kan reagere med avsky. Det er viktig å vite litt om dette før en tar et sånn et valg. Derfor har jeg valgt å vente og velger fremdeles å tro at han er ærlig når han snakker om sine følelser overfor meg, og jeg tror han når han sier at han innerst inne ønsker å være hos meg.

Det kan godt hende at han innerst inne ønsker å være hos deg, iallfall at han tenker det når dere er sammen. Men det blir vel ikke enklere for ham å gå fra kona om et år eller to enn det er nå?

Jeg synes denne mannen høres litt svak ut.

Du bør også tenke på hvordan barna hans vil forholde seg til deg hvis han skiller seg for å satse på deg. Det er sannsynlig at de vil stå på morens side og være fiendtlig til deg og deres forhold, kanskje også til faren.