Forhold til sjefen....

[Gjest skyline]

Hvordan jeg har klart å holde ut i 5 år? Ja, det lurer jeg også på. For 4 år siden sa jeg akkurat det samme som du sier nå. Vil aldri vente så lenge osv osv. Ut fra det du skriver så virker våre situasjoner veldig like. Jeg har heller aldri blitt ”lovet” noe og han har det stort sett OK hjemme. Vi er ”oppdaget” og for halvannet år siden så fikk hans kone vite det. Hun kjemper for å beholde han selv om hun vet at det kun er pga barna han blir. Var gjennom min skilsmisse for en tid tilbake hvor all tid og krefter ble brukt på barna og tiden har bare fløyet av gårde. Jeg føler også at vi er annerledes enn alle andre, men vi er kanskje ikke det? Det slår meg når jeg leser innlegg som dette. Har kommet til konklusjonen om ultimatum og brudd mange ganger, og gjennomført det også, men vi har alltid endt opp sammen igjen.

Sukk, det er ikke lett dette med kjærlighet.

Ble du skilt pga han? Jeg ble alene like etter at vi innledet et forhold, men ikke pga han. Hvordan takler du ferier uten han? Jeg er inne i en 4-ukers periode hvor han er på ferie med familien, bare 10 dager igjen så er jeg i armene hans igjen! Synes det er helt grusomt, og det gjør at jeg prøver å bestemme meg for at dette gjør jeg ikke igjen - sitter alene nok en ferie.... Jeg føler også at det er veldig likt som din situasjon, men er barna hans små siden han blir pga dem? Min elsker har store barn (yngste er 16) og har egentlig aldri sagt at han blir pga dem men pga forpliktelser. Det høres sikkert patetisk ut men han har vondt for å bryte ekteskapsløftet "i gode og onde dager"....selv om han allerede har brutt det så vet jo ikke hun det.

Nei, det skal ikke være enkelt, men jeg klarer ikke å la vær å håpe.....

[Ulv I Faarikaal]

Ja - fordi jeg elsker han og håper så inderlig..... Og, kjærlighet gjør blind - til de grader!

Hva med å mikse med litt fornuft ?

[Gjest skyline]

Du forsvarer han fordi han tar hensyn til familien. Tror de han "tar hensyn" til synes det er værre at han lurer dem på denne måten, enn om han hadde sluppet katta ut av sekken. Å gå bak ryggen på folk er IKKE å ta hensyn!

Om ditt og hans forhold skal offentliggjøres, så kommer jo dette frem... Tror du han er for dum til å skjønne at det blir helt j***** for dem?

Jeg er faktisk enig med deg her! Det er ikke riktig i det hele tatt å holde på sånn, og jeg ser at jo lenger tid det går før det evt kommer ut - jo verre blir det for de som er ført bak lyset. Han har nok ikke problemer med å se at det vil være helt for j.... for de da, men han fortrenger nok at det kan komme til å skje. Han lever i nuet og håper på det beste......

[Gjest skyline]

Du er bare helt patetisk. Det skulle vært skuddpremie på sånne som deg!

På vei til jobben ser jeg et par som kommer ut av hver sin bil noen ganger i uken. Helt tydelig at de ikke kommer fra samme hjem, med dobbelt sett barnestoler, liksom. Jeg får regelrett lyst til å ta bilnumrene og ringe deres respektive. Slike ting gjør meg regelrett kvalm, og oppgitt over mennesker som skal leve seg ut på alle kanter. Og i tillegg juge for sine nærmeste og holde dem for narr.

Ja, kanskje det - men hva gjør en ikke for kjærligheten. Man lever bare en gang og da syns jeg at jeg kan få lov å nyte det gode som livet har å by på. Om det bare er på lånt tid så føler jeg meg heldig som får lov å oppleve kjærligheten så intens!

[Gjest skyline]

Det kan godt hende at han innerst inne ønsker å være hos deg, iallfall at han tenker det når dere er sammen. Men det blir vel ikke enklere for ham å gå fra kona om et år eller to enn det er nå?

Jeg synes denne mannen høres litt svak ut.

Du bør også tenke på hvordan barna hans vil forholde seg til deg hvis han skiller seg for å satse på deg. Det er sannsynlig at de vil stå på morens side og være fiendtlig til deg og deres forhold, kanskje også til faren.

Endelig noen som svarer meg på nøytralt grunnlag og ikke fordømmer sånn uten videre - Takk!

Akkuratt nå er han på ferie med familien sin og vi har daglig kontakt. Etter den første uken ringte han og sa at innerst inne hadde et sterkt ønske om at det skulle bli oss to. Så det er ikke noe han bare tenker når han er hos meg, heldigvis.

Ja, han er nok litt svak, det er han heller ikke redd for å innrømme. Dette er noe nytt og uvant for ham; første gang han blir forelsket etter at han traff sin kone for 25 år siden - har ikke hatt noen forhold på si før. Han syns det er vanskelig, komplisert og slitsomt. Han (vi) vet at denne ikke kan pågå stort lenger på denne måten og det skremmer han at han må ta et valg - han sier han vet hva han har begge plasser og har lyst å velge meg, men han er for feig til å gjøre noe med det.... Jeg tenker også veldig mye på barna oppi dette, heldigvis er de ganske store og har selv kjærester - kanskje det kan hjelpe dem til å forstå? Ikke vet jeg.... Det er hyggelige barn og for meg kunne de ha tilført livet mitt enda mer liv. Hva jeg kunne blitt i deres liv er jo ennå uvisst, men jeg velger å håpe på det beste om det skulle bli oss to....

[angelica2]

Kjære Skyline...

Jeg leser din fremstilling og historie, og i likhet med de fleste andre, mener også jeg at sannsynligheten for at dette skal bli en "happy ending" er liten. Likevel, ethvert forhold er unikt, - ingen av oss som leser din beretning, kan vite akkurat hvordan både du og din "hemmelige kjære" har det, føler det, og hvilke egenskaper som bor i han.

Likevel - det er så mange "klassiske" kjennetegn... Jeg vet at du selv er overbevist om at nettopp deres forhold er spesielt. - Likevel - hvis en er analytisk (istedet for å tenke med hjertet) - kan en lese av statistikker at de aller fleste gifte menn som beretter sin historie antagelig aldri vil forlate sin kone. De opplever en ny spenning (jeg går utifra at denne mannen er noe eldre enn deg, siden han har "store barn"..) - En ung, søt, sprek jente gir livet hans et skikkelig "kick" og han er helt sikkert forelsket... Men - fra å være forelsket, lykkelig, og føle seg "vill og gal" - er skrittet stort til å virkelig velge bort det trygge livet han nå har...

Jeg er ganske sikker på han egentlig er ganske redd... går rundt med en spenning i brystet - tar sjanser - kysser deg på gaten - og opplever en spenning i livet, som han helt sikkert har savnet.

-En ting jeg virkelig vil råde deg til å tenke over er - du er ung, har vært modig nok til å ta skrittet ut i forhold til å skille deg fra en mann som du sikkert har "vokst fra". Du har tatt kontrollen over livet ditt og har fått muligheten til en ny start! Du er heldig! Tenk hvor mange som lever i ekteskap hvor de egentlig er ulykkelige, men som ikke tør eller kan, av f.eks. økonomiske eller praktiske grunner - å forlate ektemannen. Du må bruke den sjansen du har gitt deg selv, - til å skape et liv - på DINE PREMISSER!! ikke ødelegg denne spennende tiden med å vente på en mann, - som kanskje ikke kommer... du vil angre senere på at du ikke "levde ut" - flørtet, fikk oppmerksomhet, og valgte (svært kritisk såklart) - hvem du ønsket å bruke tid på!

Jeg ønsker deg lykke til, og kan lese av svarene dine at du tross alt er en klok og reflektert jente

[Gjest skyline]

Hva med å mikse med litt fornuft ?

Har du hørt det greske ordtaket:

"HVIS DEN FORNUFTIGE GJØR EN FEIL, GJØR HAN EN STOR FEIL"

Fornuft og følelser er og blir komplisert. Fornuften i meg sier at jeg skal kutte ut, komme meg videre i livet og finne en mann som finner meg god til å satse på meg. Hjertet mitt forteller meg at dette er den mannen.....og at han vil komme når tiden er inne.... Kanskje litt naivt, men kjærlighet har aldri vært enkelt - i hvert fall ikke i mitt liv.....

[snilen]

Ble du skilt pga han? Jeg ble alene like etter at vi innledet et forhold, men ikke pga han. Hvordan takler du ferier uten han? Jeg er inne i en 4-ukers periode hvor han er på ferie med familien, bare 10 dager igjen så er jeg i armene hans igjen! Synes det er helt grusomt, og det gjør at jeg prøver å bestemme meg for at dette gjør jeg ikke igjen - sitter alene nok en ferie.... Jeg føler også at det er veldig likt som din situasjon, men er barna hans små siden han blir pga dem? Min elsker har store barn (yngste er 16) og har egentlig aldri sagt at han blir pga dem men pga forpliktelser. Det høres sikkert patetisk ut men han har vondt for å bryte ekteskapsløftet "i gode og onde dager"....selv om han allerede har brutt det så vet jo ikke hun det.

Nei, det skal ikke være enkelt, men jeg klarer ikke å la vær å håpe.....

-grøss- når du sier sånt tenker jeg plutselig, hva hvis det er faren min hun er sammen med, hva om jeg ikke kjenner faren min likevel, og han har en elskerinne. Lillesøster er nemlig seksten... nei, noe slikt ville jeg aldri gjort mot noen.

[Babette]

Endelig noen som svarer meg på nøytralt grunnlag og ikke fordømmer sånn uten videre - Takk!

Akkuratt nå er han på ferie med familien sin og vi har daglig kontakt. Etter den første uken ringte han og sa at innerst inne hadde et sterkt ønske om at det skulle bli oss to. Så det er ikke noe han bare tenker når han er hos meg, heldigvis.

Ja, han er nok litt svak, det er han heller ikke redd for å innrømme. Dette er noe nytt og uvant for ham; første gang han blir forelsket etter at han traff sin kone for 25 år siden - har ikke hatt noen forhold på si før. Han syns det er vanskelig, komplisert og slitsomt. Han (vi) vet at denne ikke kan pågå stort lenger på denne måten og det skremmer han at han må ta et valg - han sier han vet hva han har begge plasser og har lyst å velge meg, men han er for feig til å gjøre noe med det.... Jeg tenker også veldig mye på barna oppi dette, heldigvis er de ganske store og har selv kjærester - kanskje det kan hjelpe dem til å forstå? Ikke vet jeg.... Det er hyggelige barn og for meg kunne de ha tilført livet mitt enda mer liv. Hva jeg kunne blitt i deres liv er jo ennå uvisst, men jeg velger å håpe på det beste om det skulle bli oss to....

Jeg kan betro deg at jeg har vært i en lignende situasjon selv, bortsett fra at han ikke var sjefen min. Vi hadde et forhold i dypeste hemmelighet i flere år, og til dags dato er det ingen som vet om det.

Ganske tidlig sa han at hvis det ble slutt mellom oss, ville grunnen være at følelsene ble for sterke. Så lenge han klarte å la være å tenke på meg når han var sammen med kona, trodde han at han skulle klare dobbeltspillet. Men - etter hvert tenkte vi på hverandre hele tida, slik det er når man er forelsket. Han gjorde det slutt, men kom tilbake. Slik var det flere ganger.

Etter noen år var det likevel jeg som kuttet ut - både fordi jeg tok meg selv i nakken og spurte meg selv hva jeg egentlig holdt på med - og fordi jeg traff en som var fri. Og det var så ubeskrivelig deilig å kunne møtes åpent,reise på ferie sammen og slippe den dårlige samvittigheten.

I ettertid er jeg veldig glad for at alt gikk som det gikk. Og for at vi var så diskrete at ingen oppdaget noe. Tror ikke jeg hadde ønsket at han skulle bryte ut av ekteskapet for min skyld, vet ikke om jeg hadde klart å leve med det.

Jeg er ikke stolt av det jeg gjorde, men tiden med elskeren min er likevel et fint minne.

[Ulv I Faarikaal]

Har du hørt det greske ordtaket:

"HVIS DEN FORNUFTIGE GJØR EN FEIL, GJØR HAN EN STOR FEIL"

Fornuft og følelser er og blir komplisert. Fornuften i meg sier at jeg skal kutte ut, komme meg videre i livet og finne en mann som finner meg god til å satse på meg. Hjertet mitt forteller meg at dette er den mannen.....og at han vil komme når tiden er inne.... Kanskje litt naivt, men kjærlighet har aldri vært enkelt - i hvert fall ikke i mitt liv.....

Jeg gjorde feil en gang i 1963....

[mil1365380270]

Jeg er faktisk enig med deg her! Det er ikke riktig i det hele tatt å holde på sånn, og jeg ser at jo lenger tid det går før det evt kommer ut - jo verre blir det for de som er ført bak lyset. Han har nok ikke problemer med å se at det vil være helt for j.... for de da, men han fortrenger nok at det kan komme til å skje. Han lever i nuet og håper på det beste......

Dere oppfører dere som strutser begge to. Sånn jeg ser det, kan saken få to utfall

1. Han forlater kona, og tar konsekvensene. (Virker ikke sannsynlig, for da hadde han gjort det allerede. Og en ting til; hadde du klart å stole på ham?)

2. Han fortsetter med familien sin, og du ender opp som "svarteper". (D.v.s. både du og kona er jo "svarteper" allerede...)

Ser du ikke at dette aldri kan bli bra? Om dere ikke hadde hatt barn, så kunne dere brutt båndene til de som kommer til å fordømme dere, men sånn er det jo ikke?!

Håper du kommer over dette fort, så du kan innlede et forhold det er verdt å satse på!

Dra på ferie med en venninne, spis god mat, drikk, dans og flørt! Du trenger det!

[Gjest skyline]

Kjære Skyline...

Jeg leser din fremstilling og historie, og i likhet med de fleste andre, mener også jeg at sannsynligheten for at dette skal bli en "happy ending" er liten. Likevel, ethvert forhold er unikt, - ingen av oss som leser din beretning, kan vite akkurat hvordan både du og din "hemmelige kjære" har det, føler det, og hvilke egenskaper som bor i han.

Likevel - det er så mange "klassiske" kjennetegn... Jeg vet at du selv er overbevist om at nettopp deres forhold er spesielt. - Likevel - hvis en er analytisk (istedet for å tenke med hjertet) - kan en lese av statistikker at de aller fleste gifte menn som beretter sin historie antagelig aldri vil forlate sin kone. De opplever en ny spenning (jeg går utifra at denne mannen er noe eldre enn deg, siden han har "store barn"..) - En ung, søt, sprek jente gir livet hans et skikkelig "kick" og han er helt sikkert forelsket... Men - fra å være forelsket, lykkelig, og føle seg "vill og gal" - er skrittet stort til å virkelig velge bort det trygge livet han nå har...

Jeg er ganske sikker på han egentlig er ganske redd... går rundt med en spenning i brystet - tar sjanser - kysser deg på gaten - og opplever en spenning i livet, som han helt sikkert har savnet.

-En ting jeg virkelig vil råde deg til å tenke over er - du er ung, har vært modig nok til å ta skrittet ut i forhold til å skille deg fra en mann som du sikkert har "vokst fra". Du har tatt kontrollen over livet ditt og har fått muligheten til en ny start! Du er heldig! Tenk hvor mange som lever i ekteskap hvor de egentlig er ulykkelige, men som ikke tør eller kan, av f.eks. økonomiske eller praktiske grunner - å forlate ektemannen. Du må bruke den sjansen du har gitt deg selv, - til å skape et liv - på DINE PREMISSER!! ikke ødelegg denne spennende tiden med å vente på en mann, - som kanskje ikke kommer... du vil angre senere på at du ikke "levde ut" - flørtet, fikk oppmerksomhet, og valgte (svært kritisk såklart) - hvem du ønsket å bruke tid på!

Jeg ønsker deg lykke til, og kan lese av svarene dine at du tross alt er en klok og reflektert jente

Takk for gode råd! Jeg tenker veldig mye på det du skriver om og har vel egentlig mine tvil om det virkelig kan bli oss to. Om det hadde blitt oss vet jeg at det den første tiden etterpå ville blitt vanskelig og med mye tilpasning for alle parter. Men så er det da at alle kjærlighetsforhold er et sjansespill, faren for å bli brent er alltid til stede - uansett hvilken livssituasjon partene har. Det jeg opplever med han ser jeg på som noe av det beste som har skjedd meg og vil gjerne nyte det så lenge jeg kan, det samme sier han. Vi er begge klar over at slik situasjonen er nå kan vi ikke fortsette i all evighet og at et valg må tas, en gang - men ikke akkuratt nå. Det som gjør det vanskelig for meg å bryte ut nå er at følelsene for han sitter så dypt at jeg tror en tilværelse uten ham hadde vært verre enn med. Foreløpig veier de gode opplevelsene opp for de vonde, men jeg vet at jeg på et tidspunkt må beskytte meg selv mot de smertene som kommer - f.eks. når han er på ferie med familien. Hvor lenge jeg orker å ha det slik gjenstår å se.

[Gjest ikke undertegnet]

Ble du skilt pga han? Jeg ble alene like etter at vi innledet et forhold, men ikke pga han. Hvordan takler du ferier uten han? Jeg er inne i en 4-ukers periode hvor han er på ferie med familien, bare 10 dager igjen så er jeg i armene hans igjen! Synes det er helt grusomt, og det gjør at jeg prøver å bestemme meg for at dette gjør jeg ikke igjen - sitter alene nok en ferie.... Jeg føler også at det er veldig likt som din situasjon, men er barna hans små siden han blir pga dem? Min elsker har store barn (yngste er 16) og har egentlig aldri sagt at han blir pga dem men pga forpliktelser. Det høres sikkert patetisk ut men han har vondt for å bryte ekteskapsløftet "i gode og onde dager"....selv om han allerede har brutt det så vet jo ikke hun det.

Nei, det skal ikke være enkelt, men jeg klarer ikke å la vær å håpe.....

Hei igjen Skyline,

Jeg vil ikke si at det var pga han at jeg ble skilt, selv om det var en medvirkende årsak. Som fremskyndet det. Jeg og mannen min hadde vokst fullstendig fra hverandre, forskjellige interesser og livsverdier og kommunikasjonen mellom oss ble jo deretter. Det var min elsker som var blitt min fortrolige og nærmeste venn, som jeg er for ham.

De første årene ferierte jeg med min familie og han med sin. Det var ikke alltid like enkelt, men det gikk nå på et vis. Nå, etter at jeg er blitt alene så ferierer jeg sammen med mine barn og venner. Er helt enig med deg, det er ikke enkelt å takle hans ferier, familiesammenkomster etc. I fjor sommer var jeg fast bestemt på at innen ferien kom så skulle vi ha funnet en løsning den ene eller andre veien. Det samme tenkte jeg i år. Men her sitter jeg fortsatt. Jeg takler det best ved å ha minst mulig kontakt med han, skyver tanken unna. Og holder meg opptatt med mine ting. Så nå sender vi bare litt sms på kveldstid. Så slipper jeg sitte å se på telefonen hele dagen. Han skjønner ikke helt dette og liker ikke at jeg reagerer sånn, men akkurat nå bryr jeg meg ikke om det.

Jeg tror grunnen til at det har tatt så lang tid med oss er fordi at vi har hatt mye annet å slite med, jeg som har kutta forholdet noen ganger, det at forholdet vårt har blitt oppdaget opptil flere ganger, min skilsmisse osv osv. Men nå føler jeg at vi har kommet lenger i tankegangen rundt vårt forhold så etter ferien nå så må det bli en løsning. Jeg makter bare ikke mer. Og det gjør ikke han heller.

Barna hans er i småskolealder.

Det føles jammen godt å få skrevet av seg litt frustrasjon…..

[Gjest skyline]

-grøss- når du sier sånt tenker jeg plutselig, hva hvis det er faren min hun er sammen med, hva om jeg ikke kjenner faren min likevel, og han har en elskerinne. Lillesøster er nemlig seksten... nei, noe slikt ville jeg aldri gjort mot noen.

Jeg kan i hvert fall trøste deg med at det ikke er din far jeg er sammen med. Selv er jeg et skilsmissebarn og klarer nok ikke helt å sette meg inn i den situasjonen (om min far - eller mor - hadde hatt et forhold på si), men jeg kan se for meg at det ville vært en vond situasjon..... Kjenner den dårlige samvittigheten, samtidig som jeg tenker at det er jo egentlig hans problem - og ikke mitt.....

[snilen]

Takk for gode råd! Jeg tenker veldig mye på det du skriver om og har vel egentlig mine tvil om det virkelig kan bli oss to. Om det hadde blitt oss vet jeg at det den første tiden etterpå ville blitt vanskelig og med mye tilpasning for alle parter. Men så er det da at alle kjærlighetsforhold er et sjansespill, faren for å bli brent er alltid til stede - uansett hvilken livssituasjon partene har. Det jeg opplever med han ser jeg på som noe av det beste som har skjedd meg og vil gjerne nyte det så lenge jeg kan, det samme sier han. Vi er begge klar over at slik situasjonen er nå kan vi ikke fortsette i all evighet og at et valg må tas, en gang - men ikke akkuratt nå. Det som gjør det vanskelig for meg å bryte ut nå er at følelsene for han sitter så dypt at jeg tror en tilværelse uten ham hadde vært verre enn med. Foreløpig veier de gode opplevelsene opp for de vonde, men jeg vet at jeg på et tidspunkt må beskytte meg selv mot de smertene som kommer - f.eks. når han er på ferie med familien. Hvor lenge jeg orker å ha det slik gjenstår å se.

Hva er det som er så fantastisk med denne mannen som du ikke KAN leve uten og som du garantert ikke kan finne hos noen annen mann lurer jeg på... han er på en måte trygg, siden du VET han er utro og dermed slipper lure på om han er det? hvem vet om han har flere elskerinner, og hvem vet om han ikke kommer til å finne seg ei til om han kutter ut kona og tar deg til kone isteden... det går jo så fint nå... og hvordan skal du vite at han da ikke bruker kona som elskerinne? han må jo få besøke henne og barna... og alt hatet hennes til deg, barna som aldri får være hos dere, barna som får vite hva du har gjort mot faren deres... -grøss-

[Gjest skyline]

Jeg kan betro deg at jeg har vært i en lignende situasjon selv, bortsett fra at han ikke var sjefen min. Vi hadde et forhold i dypeste hemmelighet i flere år, og til dags dato er det ingen som vet om det.

Ganske tidlig sa han at hvis det ble slutt mellom oss, ville grunnen være at følelsene ble for sterke. Så lenge han klarte å la være å tenke på meg når han var sammen med kona, trodde han at han skulle klare dobbeltspillet. Men - etter hvert tenkte vi på hverandre hele tida, slik det er når man er forelsket. Han gjorde det slutt, men kom tilbake. Slik var det flere ganger.

Etter noen år var det likevel jeg som kuttet ut - både fordi jeg tok meg selv i nakken og spurte meg selv hva jeg egentlig holdt på med - og fordi jeg traff en som var fri. Og det var så ubeskrivelig deilig å kunne møtes åpent,reise på ferie sammen og slippe den dårlige samvittigheten.

I ettertid er jeg veldig glad for at alt gikk som det gikk. Og for at vi var så diskrete at ingen oppdaget noe. Tror ikke jeg hadde ønsket at han skulle bryte ut av ekteskapet for min skyld, vet ikke om jeg hadde klart å leve med det.

Jeg er ikke stolt av det jeg gjorde, men tiden med elskeren min er likevel et fint minne.

Her tenker vi veldig likt, jeg vet heller ikke om jeg hadde klart å levd med tanken på at jeg hadde ødelagt et ekteskap... Jeg skulle selvfølgelig ønske at jeg traff en som var fri, men er redd for å sammenligne med han jeg har idag og at jeg dermed vil være på en evig søken etter noe bedre. Jeg føler virkelig jeg har funnet den store kjærligheten - uansett hvor klisje-aktig det høres ut.

Problemet hans er jo det at han og tenker på meg hele tiden, også når de har sex... (forstå det den som kan, men de har faktisk det - og jeg sliter veldig med det. Men, han skal jo "holde masken" til han finner ut hva han skal gjøre med saken....) og det er visstnok veldig problematisk for ham. Han sier selv at han ikke klarer å ha det slik stort lenger, det sliter på samvittigheten....

[Gjest skyline]

Jeg gjorde feil en gang i 1963....

Var du fornuftig da?

[Gjest skyline]

Dere oppfører dere som strutser begge to. Sånn jeg ser det, kan saken få to utfall

1. Han forlater kona, og tar konsekvensene. (Virker ikke sannsynlig, for da hadde han gjort det allerede. Og en ting til; hadde du klart å stole på ham?)

2. Han fortsetter med familien sin, og du ender opp som "svarteper". (D.v.s. både du og kona er jo "svarteper" allerede...)

Ser du ikke at dette aldri kan bli bra? Om dere ikke hadde hatt barn, så kunne dere brutt båndene til de som kommer til å fordømme dere, men sånn er det jo ikke?!

Håper du kommer over dette fort, så du kan innlede et forhold det er verdt å satse på!

Dra på ferie med en venninne, spis god mat, drikk, dans og flørt! Du trenger det!

Tror jeg kunne stolt på han, men hadde nok følt en usikkerhet ifht kona - om han noen gang kom til å gå tilbake til henne....

Føler meg ikke som svarteper, men heldig som har fått muligheten til å oppleve så sterke følelser.

Ja, jeg skulle gjerne brytt ut, reist på ferie, danset og flørtet og funnet meg en fri mann.....hadde jeg bare ikke følt så mye for han, hadde jeg bare hatt litt mer penger og en venninne som også var singel og "sugen på livet"....

For meg er min elsker verdt å vente på - men ikke i all evighet. Problemet blir å takle smerten når jeg bryter ut....

[snilen]

Her tenker vi veldig likt, jeg vet heller ikke om jeg hadde klart å levd med tanken på at jeg hadde ødelagt et ekteskap... Jeg skulle selvfølgelig ønske at jeg traff en som var fri, men er redd for å sammenligne med han jeg har idag og at jeg dermed vil være på en evig søken etter noe bedre. Jeg føler virkelig jeg har funnet den store kjærligheten - uansett hvor klisje-aktig det høres ut.

Problemet hans er jo det at han og tenker på meg hele tiden, også når de har sex... (forstå det den som kan, men de har faktisk det - og jeg sliter veldig med det. Men, han skal jo "holde masken" til han finner ut hva han skal gjøre med saken....) og det er visstnok veldig problematisk for ham. Han sier selv at han ikke klarer å ha det slik stort lenger, det sliter på samvittigheten....

Du har allerede ødelagt et ekteskap, det blir jo aldri det samme igjen uansett om de skilles eller ikke, så dette lever du jo med allerede.

Han kommer til å bryte med deg, og han liker såklart å ha to damer å ha sex med. Selvfølgelig sier han til deg at han tenker på deg hele tiden, ellers ville du vel forlatt ham for lenge siden. Tror dette forholdet er veldig dårlig for deg jeg, selvdestruerende, og at det beste ville vært å bli såret først som sist og bryte forholdet til denne mannen. Så får du jo se om et års tid, om han har skilt seg fra kona si og fortsatt er din store kjærlighet. I mellomtiden kan du finne en bedre mann, som ikke er utro!

[mil1365380270]

Her tenker vi veldig likt, jeg vet heller ikke om jeg hadde klart å levd med tanken på at jeg hadde ødelagt et ekteskap... Jeg skulle selvfølgelig ønske at jeg traff en som var fri, men er redd for å sammenligne med han jeg har idag og at jeg dermed vil være på en evig søken etter noe bedre. Jeg føler virkelig jeg har funnet den store kjærligheten - uansett hvor klisje-aktig det høres ut.

Problemet hans er jo det at han og tenker på meg hele tiden, også når de har sex... (forstå det den som kan, men de har faktisk det - og jeg sliter veldig med det. Men, han skal jo "holde masken" til han finner ut hva han skal gjøre med saken....) og det er visstnok veldig problematisk for ham. Han sier selv at han ikke klarer å ha det slik stort lenger, det sliter på samvittigheten....

Synes du skal spørre mennene her inne:

Går det greit å ha sex med kona, når du er himmelstups forelsket i en annen? Rent fysisk og følelsesmessig altså)

Jeg sluttet å ha sex med eksen en god stund før jeg gjorde det slutt. Det føltes helt feil...