Forhold til sjefen....

[Gjest slitern]

Til å begynne med i forholdet innrømmet han at han gjorde det mye for spenningens skyld og at han ønsket "i pose og sekk" samtidig som han syns jeg var attraktiv og kjekk å være sammen med. For meg fungerte det fint, jeg var nyseparert og syns det var fint med litt oppmerksomhet og god sex.

Etterhvert forandret treffene våre seg, de handlet ikke lenger bare om sex. Vi begynte å gjøre andre ting, vi lagte mat i sammen, leide film, pratet i timevis uten sex - ja han hjelper meg t.o.m. med snekkerarbeid i huset! Etter hvert innså jeg at jeg ønsket meg mer og jeg sa det til han. Han kunne si at han følte det samme men at han aldri har hatt til hensikt å forlate det han har - det ville bli for vanskelig.

Tiden har gått enda litt lenger og de siste månedene har altså følelsene utviklet seg hos oss begge og di to siste månedene har vi snakket mye om hva vi skal gjøre. Som du skjønner er tanken på skilsmisse ganske ny for hans del, derfor trenger han tid.

Allikevel, jeg skjønner tankegangen din og noterer meg bak øret.....

Synes likevel det er rart at du greier å ligge med en mann som også ligger med sin kone. Jeg hadde følt meg ekkel, men det er nå meg da.

[Gjest skyline]

Synes likevel det er rart at du greier å ligge med en mann som også ligger med sin kone. Jeg hadde følt meg ekkel, men det er nå meg da.

Sånn tenkte jeg også før det skjedde meg.....

[angelica2]

Hei Skyline!

Spent på å høre hvordan det var å treffe han igjen? Var det ikke slik at han kom tilbake fra ferie i dag??

Venter spent!

[Gjest skyline]

Hei Skyline!

Spent på å høre hvordan det var å treffe han igjen? Var det ikke slik at han kom tilbake fra ferie i dag??

Venter spent!

Hei igjen!

Har vært veldig travel og har ikke vært inne på siden før nå. Kjekt å høre fra deg igjen! Sitter nå på jobb og smiler lurt til min elskede. Vi hadde en fantastisk gjenforening i helga. Det har vært utrolig godt å få han hjem igjen, samtidig som det er vanskelig for han kan jo ikke være hos meg hele tiden. Og, selv om han er hjemme så blir det jo stadig mye venting på nye treff, når det passer for han osv. Vi har lagt mange planer framover, alt fra jobbreiser til helaften med overnatting hjemme hos meg. Det gleder vi oss veldig til. Han klarer fremdeles ikke å gjøre noe med situasjonen - han sier han elsker meg men klarer ikke å forlate det han har pga omtanke for kona og barna, frykt for det ukjente osv....

Jeg synes det er vanskelig og vi har snakket i mange timer om dette de siste dagene. Han håper jeg gir han tid, men sier han forstår hvis jeg trekker meg ut før. Han kan ikke love meg at han noen gang klarer å gjøre noe med det, samtidig som det er det han ønsker. Vet ikke hvor mye lenger jeg klarer å fortsette, jeg har det fryktelig vanskelig og sliter med sjalusi, sinne og frustrasjon over situasjon. På en måte forstår jeg han samtidig som jeg føler hvor høyt han elsker meg. Har på følelsen at bare jeg gir han tid så kommer han, spørsmålet er bare hvor lang tid - og om jeg orker ventingen. Vi er i hvert fall enige om at en ny ferie uten hverandre klarer vi ikke! Så får vi se da - jeg skal holde deg oppdatert!

[angelica2]

Hei igjen!

Har vært veldig travel og har ikke vært inne på siden før nå. Kjekt å høre fra deg igjen! Sitter nå på jobb og smiler lurt til min elskede. Vi hadde en fantastisk gjenforening i helga. Det har vært utrolig godt å få han hjem igjen, samtidig som det er vanskelig for han kan jo ikke være hos meg hele tiden. Og, selv om han er hjemme så blir det jo stadig mye venting på nye treff, når det passer for han osv. Vi har lagt mange planer framover, alt fra jobbreiser til helaften med overnatting hjemme hos meg. Det gleder vi oss veldig til. Han klarer fremdeles ikke å gjøre noe med situasjonen - han sier han elsker meg men klarer ikke å forlate det han har pga omtanke for kona og barna, frykt for det ukjente osv....

Jeg synes det er vanskelig og vi har snakket i mange timer om dette de siste dagene. Han håper jeg gir han tid, men sier han forstår hvis jeg trekker meg ut før. Han kan ikke love meg at han noen gang klarer å gjøre noe med det, samtidig som det er det han ønsker. Vet ikke hvor mye lenger jeg klarer å fortsette, jeg har det fryktelig vanskelig og sliter med sjalusi, sinne og frustrasjon over situasjon. På en måte forstår jeg han samtidig som jeg føler hvor høyt han elsker meg. Har på følelsen at bare jeg gir han tid så kommer han, spørsmålet er bare hvor lang tid - og om jeg orker ventingen. Vi er i hvert fall enige om at en ny ferie uten hverandre klarer vi ikke! Så får vi se da - jeg skal holde deg oppdatert!

SKjønner du blir frustert... - Hvis han sier han ikke vet om han noen gang kan klare å gjøre det, synes jeg det er svært betenkelig, og kanskje lite sannsynlig at han gjør det. Skjønner at du nyter det, det er utrolig deilig å være forelsket og føle seg elsket, men du må huske på alle de gangene du sitter og venter, er alene og gjerne skulle delt små og store øyeblikk med han.. Er det verdt det?

- Hvis jeg var deg, ville jeg allerede nå satt en dato. Si f.eks. 20 september - da kommer ultimatumet. - Skjær av og be han gå i tenkeboksen og bestemme seg. Kan tenke meg det blir nesten uutholdelig når dere skal treffes på jobben og ha "en pause", men da må du være beinhard!!

Han kan bare ikke få i pose og sekk over så lang tid, og du har helt sikkert lest om alle "elskerinne historiene" så du vet sjansene for at det skal være annerledes for deg, er svært liten...

Jeg tenker på deg, og håper bare du kan oppleve lykken hvor du kan få vise din kjærlighet og lykke åpenlyst, og ikke gjemt bak gardiner og på hotellrom!

Du fortjener mye mer vet du!

[Gjest skyline]

SKjønner du blir frustert... - Hvis han sier han ikke vet om han noen gang kan klare å gjøre det, synes jeg det er svært betenkelig, og kanskje lite sannsynlig at han gjør det. Skjønner at du nyter det, det er utrolig deilig å være forelsket og føle seg elsket, men du må huske på alle de gangene du sitter og venter, er alene og gjerne skulle delt små og store øyeblikk med han.. Er det verdt det?

- Hvis jeg var deg, ville jeg allerede nå satt en dato. Si f.eks. 20 september - da kommer ultimatumet. - Skjær av og be han gå i tenkeboksen og bestemme seg. Kan tenke meg det blir nesten uutholdelig når dere skal treffes på jobben og ha "en pause", men da må du være beinhard!!

Han kan bare ikke få i pose og sekk over så lang tid, og du har helt sikkert lest om alle "elskerinne historiene" så du vet sjansene for at det skal være annerledes for deg, er svært liten...

Jeg tenker på deg, og håper bare du kan oppleve lykken hvor du kan få vise din kjærlighet og lykke åpenlyst, og ikke gjemt bak gardiner og på hotellrom!

Du fortjener mye mer vet du!

Skjønner tankegangen din og vi har allerede snakket om dette. Spurte han om han ville ha tid for seg selv for på den måten lettere å kunne ta et valg (om han ville ha 1 måned uten kontakt - annet enn på jobb - for å "klarne" tankene sine). Men, han sier at hjertet hans har allerede har valgt (meg) og at det ikke vil endre seg om vi tar en pause. Det han imidlertid håper på er at han en dag (og det helst snarest mulig) skal være "mann" nok til å fortelle hjemme hvordan det ligger ann. Han sier han er svært glad for at jeg fremdeles venter samtidig som han har veldig vondt av meg. Han er redd for å miste vennskapet med meg hvis vi avslutter forholdet. Jeg sa at det vil han nok miste, i hvert fall for en stund - for jeg ville ikke klart å omgått han når jeg har så sterke følelser for han. Jeg vil selvfølgelig ikke at det skal bli sånn, men av hensyn til meg selv tror jeg at jeg hadde brutt all form for kontakt som ikke var jobbrelatert.

Foreløpig er det verdt ventingen. Han er klar over at jeg ikke orker dette stort lenger, det gjør ikke han heller. Han er feig som ikke gjør noe med det - jeg vet det - men det krever veldig mye (mot) å bryte ut av et forhold/ekteskap, og spesielt når det har vart i 25 år!

For meg er det verdt ventingen (foreløpig), og jeg merker på han at han grubler veldig mye over dette. Han sier han savner meg hvert minutt han ikke kan være hos meg. Han gjør alt for å treffe meg, om det så bare er for 5 minutt. I snitt er han hos meg 4 ganger i uka i tillegg til noen helgeturer og overnattinger hos meg. Jeg velger å tro at etter hvert som tiden går vil det nok bli verre for han og - og etterhvert vil han forhåpentligvis ikke klare å utsette det lenger. Han sier han håper at "ett eller annet" skal skje som gjør at det kommer for dagen - han er for feig til å ta skrittet selv, han er rett og slett avhengig av litt "hjelp" fra andre - så vi lever vel i håpet begge to om at noe skal skje snart slik at vi kan få hverandre. Jeg får enormt mye, men ikke det aller jeveste - forhåpentligvis kommer det.

Jeg setter pris på rådene/synspunktene dine, men for øyeblikket kommer jeg ikke til å stille ultimatumet - og den største grunnen til det er at jeg ikke hadde klart å sagt nei dersom han bare ville hatt i pose og sekk videre...... Synes jeg må være sikker på at jeg vil klare å holde meg til min del av "avtalen" hvis jeg skal stille et ultimatum. Han har fått et "lite" ultimatum: jeg vil ikke sitte hjemme alene ifm neste ferie - da skal det enten være slutt, eller så skal vi ha ferie i sammen! (han var enig i det....)

[Gjest skyline]

SKjønner du blir frustert... - Hvis han sier han ikke vet om han noen gang kan klare å gjøre det, synes jeg det er svært betenkelig, og kanskje lite sannsynlig at han gjør det. Skjønner at du nyter det, det er utrolig deilig å være forelsket og føle seg elsket, men du må huske på alle de gangene du sitter og venter, er alene og gjerne skulle delt små og store øyeblikk med han.. Er det verdt det?

- Hvis jeg var deg, ville jeg allerede nå satt en dato. Si f.eks. 20 september - da kommer ultimatumet. - Skjær av og be han gå i tenkeboksen og bestemme seg. Kan tenke meg det blir nesten uutholdelig når dere skal treffes på jobben og ha "en pause", men da må du være beinhard!!

Han kan bare ikke få i pose og sekk over så lang tid, og du har helt sikkert lest om alle "elskerinne historiene" så du vet sjansene for at det skal være annerledes for deg, er svært liten...

Jeg tenker på deg, og håper bare du kan oppleve lykken hvor du kan få vise din kjærlighet og lykke åpenlyst, og ikke gjemt bak gardiner og på hotellrom!

Du fortjener mye mer vet du!

Her er jeg igjen Angelica2!

I går sa jeg at det var på tide at han tok et valg. Har ikke sagt noen dato, bare at jeg vil han skal bestemme seg "snart". Han var ydmyk og enig i at det var på tide å ta en avgjørelse for hvordan framtiden skal være. Jeg har det grusomt, er livredd for å miste ham. Vi har fremdeles mange planer framover, den første er bursdagen hans til helgen. Har planlagt god lunsj hos meg (han må jo selvfølgelig "feire" sammen med familien på kvelden") og jeg har kjøpt presanger til han. Uansett hva som skjer så tviler jeg på at det kommer noen avgjørelse di første dagene/ukene.

Når jeg ba om at det var på tide med et valg, så han meg rett inn i øynene og nærmest tryglet om å gi han "litt" tid, han var nok redd for at jeg forlangte et svar med en gang.

Jeg tror virkelig han elsker meg, hvis han ikke velger meg er jeg overbevist om at det er pga andre ting (forpliktelser, løfter, barn, familie, nettverk etc) som han har bygd opp på den andre plassen di 25 siste årene.

Ønsk meg lykke til - tror jeg trenger det!!!

[muriel]

Håper for din del at du kommer deg bort fra ham. Gjør du ikke det, så håper jeg han skiller seg fra kona snart.

Og DA er det jo forsåvidt et spørsmål om tid før han finner ei ny ei å oppleve "det vakreste vi har opplevd noen gang". Hvordan tror du det blir når hverdagen innhenter dere?

[Gjest heiadeg]

Her er jeg igjen Angelica2!

I går sa jeg at det var på tide at han tok et valg. Har ikke sagt noen dato, bare at jeg vil han skal bestemme seg "snart". Han var ydmyk og enig i at det var på tide å ta en avgjørelse for hvordan framtiden skal være. Jeg har det grusomt, er livredd for å miste ham. Vi har fremdeles mange planer framover, den første er bursdagen hans til helgen. Har planlagt god lunsj hos meg (han må jo selvfølgelig "feire" sammen med familien på kvelden") og jeg har kjøpt presanger til han. Uansett hva som skjer så tviler jeg på at det kommer noen avgjørelse di første dagene/ukene.

Når jeg ba om at det var på tide med et valg, så han meg rett inn i øynene og nærmest tryglet om å gi han "litt" tid, han var nok redd for at jeg forlangte et svar med en gang.

Jeg tror virkelig han elsker meg, hvis han ikke velger meg er jeg overbevist om at det er pga andre ting (forpliktelser, løfter, barn, familie, nettverk etc) som han har bygd opp på den andre plassen di 25 siste årene.

Ønsk meg lykke til - tror jeg trenger det!!!

Jeg vil ønske deg lykke til!

Jeg har også hatt et forhold til en sjef engang og det var ganske fantastisk, men så måtte han flytte .....men vi har forsatt kontakt.

Jeg skjønner hvordan du har det og det kribler inni meg når jeg leser om følelsene dine for jeg kjenner meg så godt igjen.

Stå på og kjemp for det som er verdt å kjempe for.

Jeg ønsker deg lykke til og husk på at det er hans tap hvis han ikke tør!

[Gjest skyline]

Håper for din del at du kommer deg bort fra ham. Gjør du ikke det, så håper jeg han skiller seg fra kona snart.

Og DA er det jo forsåvidt et spørsmål om tid før han finner ei ny ei å oppleve "det vakreste vi har opplevd noen gang". Hvordan tror du det blir når hverdagen innhenter dere?

Har tenkt mye på det og føler vi allerede har hatt noe hverdag i møtene våre. Sier ikke at det hadde blitt lett, men med de rette følelsene og rett innstilling er jeg overbevist om at vi kunne fått det til. Vet jo ikke enda hva som kommer til å skje, og jeg tror virkelig ikke at han hadde gjort det samme en gang til - hverken mot meg eller kona si.

[Gjest skyline]

Jeg vil ønske deg lykke til!

Jeg har også hatt et forhold til en sjef engang og det var ganske fantastisk, men så måtte han flytte .....men vi har forsatt kontakt.

Jeg skjønner hvordan du har det og det kribler inni meg når jeg leser om følelsene dine for jeg kjenner meg så godt igjen.

Stå på og kjemp for det som er verdt å kjempe for.

Jeg ønsker deg lykke til og husk på at det er hans tap hvis han ikke tør!

Tuusen takk! Jeg visste det var noen der ute som ville kjenne seg igjen - og godt var det. Jeg kjemper så godt jeg kan, og håper på det beste. Aner ikke hvordan jeg skal takle "ventetiden", har jo heller ingen peiling på hvor lang ventetiden er. Har du et godt råd om hva jeg bør gjøre for å sikre meg gevinsten? Tanken på å miste han river og sliter i meg og jeg er villig til å gjøre "alt" for å beholde ham, men ikke på de premissene som finnes idag. Han må bli fri.

Så et spørsmål til deg: har du noen ide om hva som kan skje på arbeidsplassen dersom forholdet kommer ut - enten slik det er i dag eller om han flytter fra kona?

Er sjefen din også gift eller er dere kjærester den dag i dag?

[angelica2]

Her er jeg igjen Angelica2!

I går sa jeg at det var på tide at han tok et valg. Har ikke sagt noen dato, bare at jeg vil han skal bestemme seg "snart". Han var ydmyk og enig i at det var på tide å ta en avgjørelse for hvordan framtiden skal være. Jeg har det grusomt, er livredd for å miste ham. Vi har fremdeles mange planer framover, den første er bursdagen hans til helgen. Har planlagt god lunsj hos meg (han må jo selvfølgelig "feire" sammen med familien på kvelden") og jeg har kjøpt presanger til han. Uansett hva som skjer så tviler jeg på at det kommer noen avgjørelse di første dagene/ukene.

Når jeg ba om at det var på tide med et valg, så han meg rett inn i øynene og nærmest tryglet om å gi han "litt" tid, han var nok redd for at jeg forlangte et svar med en gang.

Jeg tror virkelig han elsker meg, hvis han ikke velger meg er jeg overbevist om at det er pga andre ting (forpliktelser, løfter, barn, familie, nettverk etc) som han har bygd opp på den andre plassen di 25 siste årene.

Ønsk meg lykke til - tror jeg trenger det!!!

Kjære deg Skyline...

Skjønner at du lever på en berg- og dalbane, og at du kanskje har hatt en helg alene hvor du har rukket å tenke litt... Det er sikkert lettere i ukene hvor du treffer han hver dag, mens helgene, hvor han sikkert er mesteparten av tidne hos familien sin, blir tygre og vanskeligere for deg. Du tenker sikkert dine tanker og hvor urettferdig det er at du skal være "alene", mens han har noen rundt seg hele tiden. Hvis du savner han, har lyst til å være sammen med han, er det jo ikke bare for deg å be han komme. Han har forpliktelser andre steder.

Har du noen gang tenkt på hvordan et evn. forhold mellom dere ville bli på sikt hvis det blir dere to? Er du sikker på at du, om f.eks. 3-4 år, vil stole like mye på han ? når du vet han har vært utro mot sin kone nå, tenker du da over at han kanskje kan være det igjen? Føler du at du har truffet han på rette premisser? Hvilke holdninger har du selv hatt til utroskap før du møtte han?

Jeg vet det er lett å la seg rive med, og som du beskriver det, har dere helt sikkert et spesielt forhold som du aldri noen gang har opplevd maken til.

Du vet jeg har skrevet til deg at du er heldig, som har brutt ut av et ekteskap og tatt sjansen på et nytt liv, på dine premisser...

- Jeg gjorde det samme som det, brøt ut av ekteskapet hvor jeg ikke var lykkelig. TEnkte mange ganger på om jeg kanskje ville være alene lenge, - var sikker på at det ikke var enkelt å treffe en mann som var DEN RETTE for meg. Men det tok ikke så lang tid (9 måneder) før jeg gjorde det, og jeg har aldri i mitt liv vært lykkeligere og mer tilfreds enn jeg er noen gang har vært før. Poenget mitt er at det finnes mange der ute som helt sikkert passer for deg!

Du må ikke gå med skylapper og leve på en drøm. Synes å huske du har skrevet at dere har vært sammen (i skjul) i over ett år nå. Det er lenge! Veldig lenge, og jeg synes han er feig som ikke gjør noe med livet sitt, hvis han virkelig mener du er den han elsker. Da blir ting som barn, hus, bil, venner osv.osv. ting han bare må fikse, - sammen med deg!! Han kan ikke velge tid og sted for når det er riktig å gjøre det, mens du tålmodig skal stå og vente.

Jeg synes det var flott at du ba han ta et valg nå, og jeg synes du skal være enda tøffere!! Si at du synes det blir for vondt å gå å vente, og han må ta et valg. Før han tar valget, ville jeg forsøkt å unngå kontakt (utenom jobben). Jeg skjønner at du sikkert vil feire bursdagen hans (med lunsj osv.), men etter den er over, ville jeg gitt beskjed.

Du har vært tålmodig, lenge nok, og nå er det på tide at han viser ansikt og styrke. Ikke bare vage antydninger og forsikringer om at han elsker deg. Det holder ikke, og det blir å være sammen på helt feil grunnlag!

Du må være sterk nå, for din egen skyld, og så vil det vise seg hvor tøff han er og hvor mye han elsker deg, når du ser hva han gjør!

Jeg ønsker deg lykke til!!

[Gjest ikke undertegnet]

Tuusen takk! Jeg visste det var noen der ute som ville kjenne seg igjen - og godt var det. Jeg kjemper så godt jeg kan, og håper på det beste. Aner ikke hvordan jeg skal takle "ventetiden", har jo heller ingen peiling på hvor lang ventetiden er. Har du et godt råd om hva jeg bør gjøre for å sikre meg gevinsten? Tanken på å miste han river og sliter i meg og jeg er villig til å gjøre "alt" for å beholde ham, men ikke på de premissene som finnes idag. Han må bli fri.

Så et spørsmål til deg: har du noen ide om hva som kan skje på arbeidsplassen dersom forholdet kommer ut - enten slik det er i dag eller om han flytter fra kona?

Er sjefen din også gift eller er dere kjærester den dag i dag?

Hei, det er nok flere enn deg der ute som sliter med et slikt forhold, og selv om mange av dem er ren utnyttelse fra den enes siden så tror jeg ikke det gjelder i ditt tilfelle. Det finnes unntak og det virker det som at dere er et besvis på, men det som er viktig å huske er at mange menn er feige. De er utrolig feige. Tror meg det har vært det største problemet!

Han er feig og føler seg ansvarlig for sin familie er noe som kan ødelegge for dere. Mne det er ikke noe du kan gjøre noe med, desverre.

Jeg har ikke noe på gang lenger men vi holder en diskret kontakt. jeg synes det er ok og har kommet meg videre i livet. Han var samboer med barn, og det var veldig vanskelig med denne samvittigheten ja.....

Men hvis gnisten slår ned slik mellom dere så er det bare å håpe på at sjebnen vil ordne opp.

Det er bare snakk om å ta det frste skrittet ute i det ukjente....

Når det gjelder jobben så tror ikke jeg det byr på problemer på kortsikt. mange arbeidsplasser er vant til romanser. Men hold det på et profesjonelt nivå når dere er på jobb.

Ønsker deg lykke til og ikke hør påalt pisspreika fra mange andre her. Hvert tilfelle er unikt, og når det er så sterk kjærlighet mellom noen så synes jeg at ingen skal få stoppe det. ( unntagen barna, men de var vel store nå )

[Gjest skyline]

Kjære deg Skyline...

Skjønner at du lever på en berg- og dalbane, og at du kanskje har hatt en helg alene hvor du har rukket å tenke litt... Det er sikkert lettere i ukene hvor du treffer han hver dag, mens helgene, hvor han sikkert er mesteparten av tidne hos familien sin, blir tygre og vanskeligere for deg. Du tenker sikkert dine tanker og hvor urettferdig det er at du skal være "alene", mens han har noen rundt seg hele tiden. Hvis du savner han, har lyst til å være sammen med han, er det jo ikke bare for deg å be han komme. Han har forpliktelser andre steder.

Har du noen gang tenkt på hvordan et evn. forhold mellom dere ville bli på sikt hvis det blir dere to? Er du sikker på at du, om f.eks. 3-4 år, vil stole like mye på han ? når du vet han har vært utro mot sin kone nå, tenker du da over at han kanskje kan være det igjen? Føler du at du har truffet han på rette premisser? Hvilke holdninger har du selv hatt til utroskap før du møtte han?

Jeg vet det er lett å la seg rive med, og som du beskriver det, har dere helt sikkert et spesielt forhold som du aldri noen gang har opplevd maken til.

Du vet jeg har skrevet til deg at du er heldig, som har brutt ut av et ekteskap og tatt sjansen på et nytt liv, på dine premisser...

- Jeg gjorde det samme som det, brøt ut av ekteskapet hvor jeg ikke var lykkelig. TEnkte mange ganger på om jeg kanskje ville være alene lenge, - var sikker på at det ikke var enkelt å treffe en mann som var DEN RETTE for meg. Men det tok ikke så lang tid (9 måneder) før jeg gjorde det, og jeg har aldri i mitt liv vært lykkeligere og mer tilfreds enn jeg er noen gang har vært før. Poenget mitt er at det finnes mange der ute som helt sikkert passer for deg!

Du må ikke gå med skylapper og leve på en drøm. Synes å huske du har skrevet at dere har vært sammen (i skjul) i over ett år nå. Det er lenge! Veldig lenge, og jeg synes han er feig som ikke gjør noe med livet sitt, hvis han virkelig mener du er den han elsker. Da blir ting som barn, hus, bil, venner osv.osv. ting han bare må fikse, - sammen med deg!! Han kan ikke velge tid og sted for når det er riktig å gjøre det, mens du tålmodig skal stå og vente.

Jeg synes det var flott at du ba han ta et valg nå, og jeg synes du skal være enda tøffere!! Si at du synes det blir for vondt å gå å vente, og han må ta et valg. Før han tar valget, ville jeg forsøkt å unngå kontakt (utenom jobben). Jeg skjønner at du sikkert vil feire bursdagen hans (med lunsj osv.), men etter den er over, ville jeg gitt beskjed.

Du har vært tålmodig, lenge nok, og nå er det på tide at han viser ansikt og styrke. Ikke bare vage antydninger og forsikringer om at han elsker deg. Det holder ikke, og det blir å være sammen på helt feil grunnlag!

Du må være sterk nå, for din egen skyld, og så vil det vise seg hvor tøff han er og hvor mye han elsker deg, når du ser hva han gjør!

Jeg ønsker deg lykke til!!

Takk for dine råd og synspunkter, nok en gang!

Jeg tenker mye på hvordan et evt forhold mellom oss kunne blitt. Tanken på utroskap ville nok streifet meg, samtidig som jeg føler meg rimelig trygg på at det ikke hadde blitt et problem - det høres kanskje rart ut: men jeg stoler på han om hans følelser for meg. Utgangspunktet for forholdet vårt er ikke akkuratt ideelt, men det skjedde nå en gang på den måten og vi ser begge hvor "feil" det var. Samtidig så klarte vi altså ikke å stoppe "i tide", før følelsene tok overhånd. Før dette skjedde hadde jeg nok det samme synet på utroskap som de fleste, helt uakseptabelt og forkastelig. Men, så opplevde jeg altså å finne den store kjærligheten på den måten og ser nå at utroskap ikke alltid bare dreier seg om sex og "one-night-stands". Har problemer med å "akseptere" utroskap fremdeles og det er mye av årsaken til alt det jeg synes er vanskelig i forholdet.

Du skriver at det ikke tok lang tid for deg å treffe "den rette" etterpå, men det har det ikke gjort for meg heller - bare så synd at han er gift. Da jeg gikk ut av ekteskapet var jeg åpen i hjerte og klar for det livet hadde å by på. Traff altså min elskede umiddelbart etterpå og siden har det vært oss - på hans premisser. Vi kan snart feire "1 års jubileum" og jeg føler meg heldig som har truffet en så flott mann.

Han har nettopp sagt til meg at jeg er "den store kjærligheten" og det valget han må ta er det værste han noen gang har stått ovenfor. Han sier han må velge mellom den store kjærligheten og "et løfte". Løftet har han forsåvidt brutt for lenge siden, men han føler seg forpliktet til å bli i ekteskapet pga et løfte en gang, barn, fellesskapet - ja hele pakken på en måte. Jeg forklarte for ham at jeg forstår problemet, at jeg på en måte bare er innpakningspapiret og familien er hele pakken. Han var ikke enig, for å bruke hans ord: "det stemmer ikke helt, har du ikke forstått at du er den store kjærligheten!" Men, jeg velger nå å se på det sånn allikevel. Han har mye å tenke på og "ofre" hvis han skal ha et liv med meg. For noen er ikke kjærligheten nok til å bryte ut av et ekteskap. Han er jo så forbannet prektig at han for enhver pris kan være villig til å bli i ekteskapet - om han så må gi opp den store kjærligheten!

Jeg liker meg ikke i denne situasjonen, men har innsett at kjærligheten ikke nødvendigvis seirer. Hadde det vært sånn hadde han vært hos meg nå.

Vi er enige om at denne uken og helgen må bli overstått sånn at han får roet tankene sine litt. Vil ikke sette noen dato, han har forsåvidt gjort det selv - han ser for seg en måned eller to på å fatte et valg. Han sier at tvilen har ingenting med om han elsker meg eller ikke, det har med å ta et valg han kan leve med. Velger han kona, taper han den store kjærligheten. Velger han meg er han redd for hva han kan miste (selvrespekt, nettverk, hvordan vil kona bli?). Som du skjønner betyr det ikke at han ikke elsker meg om han velger henne - det betyr at kjærligheten betyr mindre enn det trygge/vante/løfte.

Kryss fingrer og tær for meg - jeg orker ikke tanken på å miste ham!

[angelica2]

Takk for dine råd og synspunkter, nok en gang!

Jeg tenker mye på hvordan et evt forhold mellom oss kunne blitt. Tanken på utroskap ville nok streifet meg, samtidig som jeg føler meg rimelig trygg på at det ikke hadde blitt et problem - det høres kanskje rart ut: men jeg stoler på han om hans følelser for meg. Utgangspunktet for forholdet vårt er ikke akkuratt ideelt, men det skjedde nå en gang på den måten og vi ser begge hvor "feil" det var. Samtidig så klarte vi altså ikke å stoppe "i tide", før følelsene tok overhånd. Før dette skjedde hadde jeg nok det samme synet på utroskap som de fleste, helt uakseptabelt og forkastelig. Men, så opplevde jeg altså å finne den store kjærligheten på den måten og ser nå at utroskap ikke alltid bare dreier seg om sex og "one-night-stands". Har problemer med å "akseptere" utroskap fremdeles og det er mye av årsaken til alt det jeg synes er vanskelig i forholdet.

Du skriver at det ikke tok lang tid for deg å treffe "den rette" etterpå, men det har det ikke gjort for meg heller - bare så synd at han er gift. Da jeg gikk ut av ekteskapet var jeg åpen i hjerte og klar for det livet hadde å by på. Traff altså min elskede umiddelbart etterpå og siden har det vært oss - på hans premisser. Vi kan snart feire "1 års jubileum" og jeg føler meg heldig som har truffet en så flott mann.

Han har nettopp sagt til meg at jeg er "den store kjærligheten" og det valget han må ta er det værste han noen gang har stått ovenfor. Han sier han må velge mellom den store kjærligheten og "et løfte". Løftet har han forsåvidt brutt for lenge siden, men han føler seg forpliktet til å bli i ekteskapet pga et løfte en gang, barn, fellesskapet - ja hele pakken på en måte. Jeg forklarte for ham at jeg forstår problemet, at jeg på en måte bare er innpakningspapiret og familien er hele pakken. Han var ikke enig, for å bruke hans ord: "det stemmer ikke helt, har du ikke forstått at du er den store kjærligheten!" Men, jeg velger nå å se på det sånn allikevel. Han har mye å tenke på og "ofre" hvis han skal ha et liv med meg. For noen er ikke kjærligheten nok til å bryte ut av et ekteskap. Han er jo så forbannet prektig at han for enhver pris kan være villig til å bli i ekteskapet - om han så må gi opp den store kjærligheten!

Jeg liker meg ikke i denne situasjonen, men har innsett at kjærligheten ikke nødvendigvis seirer. Hadde det vært sånn hadde han vært hos meg nå.

Vi er enige om at denne uken og helgen må bli overstått sånn at han får roet tankene sine litt. Vil ikke sette noen dato, han har forsåvidt gjort det selv - han ser for seg en måned eller to på å fatte et valg. Han sier at tvilen har ingenting med om han elsker meg eller ikke, det har med å ta et valg han kan leve med. Velger han kona, taper han den store kjærligheten. Velger han meg er han redd for hva han kan miste (selvrespekt, nettverk, hvordan vil kona bli?). Som du skjønner betyr det ikke at han ikke elsker meg om han velger henne - det betyr at kjærligheten betyr mindre enn det trygge/vante/løfte.

Kryss fingrer og tær for meg - jeg orker ikke tanken på å miste ham!

Nei, det er ikke lett...

Skjønner selvfølgelig at det er kjempe vanskelig for han også. Sikkert minst like vanskelig som for deg. - Likevel, - har hans kone ingen mistanker? - Hvis han er hos deg, 3-4 gangeri uken, pluss en tur i helgen, må jeg si jeg setter et spørsmålstegn i forhold til deres forhold?? - Uansett om de lever litt "hver for seg", så tror jeg de aller fleste hadde reagert hvis mannen forsvant så ofte. Hvilke unnskyldninger bruker han? Trene, jobbe? Jeg har lest endel om utroskap og har opplevd mennesker nær meg som har selv vært det/vært den som ble sveket. Den som er utro endrer svært ofte væremåte i forhold til at en blir mer opptatt av utseende, klær, trening, - distré, tankefull osv...

Mitt poeng er - tror han (dere) ikke at hans kone har den minste anelse... Det er mulig han går rundt og tror hun ikke aner noen ting, men sannsynligvis har hun sine anelser.. Kanskje er hun livredd, og prøver å late som ingenting... Uansett er det jo helt uutholdelig for dere alle og forsette i dette sporet for lenge.

- Jeg tror han gjør klokt i å snakke med sin kone før evn. hun "tar dere på fersken", eller noen andre forteller henne om det. Hvis han er redd for hvordan hun tar det, eller hvordan hun "blir" som du skrev, så er det ingen unnskyldning å utsette det, - så lenge han fortsetter med deg. Sannsynligheten er jo større for hver dag som går , i forhold til at hun får rede på det. - OG hvilket forhold tror han da han får til sin kone? Det ville sannsyligvis bli full krig!!

Jeg ønsker deg lykke til og krysser det jeg har for deg, for jeg skjønner at han er din store kjærlighet! - Likevel håper jeg du beholder litt av "deg selv" midt oppe i dette, og har bena på jorda og ikke bryter helt sammen, hvis han skulle velge "tryggheten" fremfor den store kjærligheten.

[Gjest skyline]

Nei, det er ikke lett...

Skjønner selvfølgelig at det er kjempe vanskelig for han også. Sikkert minst like vanskelig som for deg. - Likevel, - har hans kone ingen mistanker? - Hvis han er hos deg, 3-4 gangeri uken, pluss en tur i helgen, må jeg si jeg setter et spørsmålstegn i forhold til deres forhold?? - Uansett om de lever litt "hver for seg", så tror jeg de aller fleste hadde reagert hvis mannen forsvant så ofte. Hvilke unnskyldninger bruker han? Trene, jobbe? Jeg har lest endel om utroskap og har opplevd mennesker nær meg som har selv vært det/vært den som ble sveket. Den som er utro endrer svært ofte væremåte i forhold til at en blir mer opptatt av utseende, klær, trening, - distré, tankefull osv...

Mitt poeng er - tror han (dere) ikke at hans kone har den minste anelse... Det er mulig han går rundt og tror hun ikke aner noen ting, men sannsynligvis har hun sine anelser.. Kanskje er hun livredd, og prøver å late som ingenting... Uansett er det jo helt uutholdelig for dere alle og forsette i dette sporet for lenge.

- Jeg tror han gjør klokt i å snakke med sin kone før evn. hun "tar dere på fersken", eller noen andre forteller henne om det. Hvis han er redd for hvordan hun tar det, eller hvordan hun "blir" som du skrev, så er det ingen unnskyldning å utsette det, - så lenge han fortsetter med deg. Sannsynligheten er jo større for hver dag som går , i forhold til at hun får rede på det. - OG hvilket forhold tror han da han får til sin kone? Det ville sannsyligvis bli full krig!!

Jeg ønsker deg lykke til og krysser det jeg har for deg, for jeg skjønner at han er din store kjærlighet! - Likevel håper jeg du beholder litt av "deg selv" midt oppe i dette, og har bena på jorda og ikke bryter helt sammen, hvis han skulle velge "tryggheten" fremfor den store kjærligheten.

Det som er litt dumt er at hun er så lite hjemme at han trenger sjelden å "lyve" om hvor han skal. Det er ikke ofte at hun er hjemme når han kommer til meg, men han bruker unnskyldninger som jobb og sykkelturer. Han kommer som regel hver søndag kveld, og da er hun som oftest hjemme og han sier han skal på jobb. Og når han overnatter er hun som regel hjemme og han sier det er reis i forbindelse med jobb. Disse søndagene har pågått en tid så jeg håper at hun tar hintet og skjønner at han ikke kan/må jobbe i 5 timer hver søndag + mange andre kvelder/ettermiddagger. Enten så stoler hun sånn på han at hun ikke tenker tanken, eller så er det som du sier at hun muligens har mistanke.

Hun oppdaget jo en tekstmelding fra meg til han i ferien, han hadde selvfølgelig lagret nummeret mitt under et guttenavn og klarte og ro seg i land med at den var sendt feil. Dersom han velger meg håper han at det blir han som får fortelle det til henne før hun hører det fra andre (om oss), men velger han henne slipper han jo å si noe..... Jeg skulle ønske hun hadde mistanke og spurte han rett ut, for da hadde han sagt det. Det er bare så vanskelig å finne rett tidspunkt for noe slikt, og da kan det jo være lettere hvis andre tar det første skrittet.... Åh, håper bare valget faller på meg!!

[Gjest]

Hei Skyline.

Kanskje du burde be elskeren din prate med kameraten sin.. husker du at dere var på middag hos meg...? Du vet at jeg er i nøyaktig samme situasjon som deg, men nå ser det endelig ut som om han har tatt valget. Han har til og med sagt til konen at han vil skilles.

Når jeg leser innleggene dine, så kunne jeg ha skrevet dem selv alle som en!!! Vil gjerne støtte og hjelpe deg så godt jeg kan. Vil du prate??

[Gjest skyline]

Hei Skyline.

Kanskje du burde be elskeren din prate med kameraten sin.. husker du at dere var på middag hos meg...? Du vet at jeg er i nøyaktig samme situasjon som deg, men nå ser det endelig ut som om han har tatt valget. Han har til og med sagt til konen at han vil skilles.

Når jeg leser innleggene dine, så kunne jeg ha skrevet dem selv alle som en!!! Vil gjerne støtte og hjelpe deg så godt jeg kan. Vil du prate??

Verden er ikke stor!

Ja - jeg vil gjerne prate. Hvordan kommer vi i kontakt?

[Gjest skyline]

Hei Skyline.

Kanskje du burde be elskeren din prate med kameraten sin.. husker du at dere var på middag hos meg...? Du vet at jeg er i nøyaktig samme situasjon som deg, men nå ser det endelig ut som om han har tatt valget. Han har til og med sagt til konen at han vil skilles.

Når jeg leser innleggene dine, så kunne jeg ha skrevet dem selv alle som en!!! Vil gjerne støtte og hjelpe deg så godt jeg kan. Vil du prate??

Hei igjen!

Det var jo ikke helt meningen at kjentfolk skulle se dette og nå har jeg fått skikkelig kalde føtter for å ha "forsnakket" meg. Jeg tror for min/vår egen del så holder vi dette helt for oss selv - jeg ønsker ikke å dra flere kokker inn i problemene mine. Jeg har fått gode råd/kommentarer fra folk der ute, men nå føler jeg det er opp til meg/han å se hva som skjer.

Jeg må be deg om å ikke si noe til din elsker om alt du har lest som jeg har skrevet her. Min elsker vet om at jeg har skrevet her, men jeg ønsker ikke at han skal få høre noe om dette fra kameraten sin. Vil heller ikke at du sier noe om valget jeg har gitt han - vi skal ha et liv etterpå også, uansett valg. Det er jo egentlig en privatsak mellom han og meg, men jeg har altså hatt, og fremdeles har, det så vanskelig at jeg bare måtte lufte tankene mine her.....

Håper du forstår meg :-)

Så han har altså bestemt seg? Når skjedde dette da? Min elsker har ikke sagt noenting, kanskje han ikke vet.... Vi lever utvilsomt i en spennende tid - litt for spennende spør du meg! Blir spennende å høre hva som skjer fremover - både for dere og oss!

[Gjest ikke undertegnet]

Hei igjen!

Det var jo ikke helt meningen at kjentfolk skulle se dette og nå har jeg fått skikkelig kalde føtter for å ha "forsnakket" meg. Jeg tror for min/vår egen del så holder vi dette helt for oss selv - jeg ønsker ikke å dra flere kokker inn i problemene mine. Jeg har fått gode råd/kommentarer fra folk der ute, men nå føler jeg det er opp til meg/han å se hva som skjer.

Jeg må be deg om å ikke si noe til din elsker om alt du har lest som jeg har skrevet her. Min elsker vet om at jeg har skrevet her, men jeg ønsker ikke at han skal få høre noe om dette fra kameraten sin. Vil heller ikke at du sier noe om valget jeg har gitt han - vi skal ha et liv etterpå også, uansett valg. Det er jo egentlig en privatsak mellom han og meg, men jeg har altså hatt, og fremdeles har, det så vanskelig at jeg bare måtte lufte tankene mine her.....

Håper du forstår meg :-)

Så han har altså bestemt seg? Når skjedde dette da? Min elsker har ikke sagt noenting, kanskje han ikke vet.... Vi lever utvilsomt i en spennende tid - litt for spennende spør du meg! Blir spennende å høre hva som skjer fremover - både for dere og oss!

Kjære deg, jeg kommer selvfølgelig ikke til å si noe om dette til noen som helst. Det kan du stole 100% på!! Ble litt usikker nå på om du ville prate med meg eller ei. Jeg kan nok ringe deg på jobb hvis du vil ha kontakt.