Rare følelser ?

[Gjest uten navn i dag]

Hei på dere!

Jeg er ikke lenger aktiv her, men trenger et råd fra dere nå.

Jeg har blitt gravid ved hjelp av prøverør for noen måneder siden etter mange, mange års prøving.

Jeg var veldig lykkelig i det øyeblikket jeg fikk vite at vi endelig har lykkes. Nå er jeg plutselig ikke lykkelig lenger over at jeg endelig har blitt gravid.

Jeg får nærmest panikk av å tenke på at snart forandrer seg hele livet mitt. Ingenting vil være som før, alt vil være nytt med en liten baby i huset.

Jeg blir plutselig velig redd overfor det som kommer til å skje, nemlig å bli en riktig familie med unger i huset. Dette skremmer meg veldig om dagen.

Jeg begynner plutselig å lure om vi gjorde det riktige. Kansjke var det meningen at vi ikke skulle få barn?!

Kommer jeg å takle alt det nye som kommer? Hvor har det blitt av gleden over å være gravid?

Jeg skjønner ikke helt hva som foregår inni meg om dagen. Er det kanskje bare hormoner eller er jeg virkelig så redd for å endelig bli mamma?

Noen som har opplevd noe liknende?

Takknemlig for svar!

Mvh

[Dorthe]

Jeg tror dette er ganske normalt jeg. Når man virkelig er gravid, enten på den ene eller den andre måten, ser man plutselig realiteten i at man har påtatt seg et stort ansvar

[tillajo]

Gratulerer så mye !

Det er veldig vanlig å føle slik du gjør når man er gravid. Det blir ikke annerledes av at man har ventet lenge på det. Antagelig er det hormonene som slår til - i tillegg til at tanken på å få livet endret er ganske skremmende for de fleste, uansett hva som skal skje. Man begynner plutselig å tenke på alt man har som man er fornøyd med, og som man ikke vil miste. Plutselig begynner man å tenke på alt som kan oppstå av problemer og ting i løpet av en hel oppvekst.

Mitt råd er at du skyver disse tankene litt unna. Du er fullt istand til å takle det å ha ansvar for et barn. Det er ikke meningen at du skal sitte med alle løsninger på alle mulige problemer som kan oppstå frem til barnet fyller 20 år.

Naturen har lagt det opp slik at det heller ikke er så vanskelig i begynnelsen. Du sørger for å gi ungen melk, søvn og kjærlighet. Det er mest slitsomt - ikke så vanskelig. Og dere får all mulig hjelp og støtte fra helsestasjon, barselgrupper, internett og alle andre steder. Etter hvert som dere blir tryggere og flinkere i foreldrerollen kommer det nye utfordringer. Noen ganger kommer dere til å synes at det er slitsomt, at dere trenger mer søvn, at du ikke skjønner nødvendigheten av å bæsje hele tiden osv. Men det meste av tiden skal du bare nyte å få være sammen med ungen din. Det er viktig at du fokuserer på dette også. Tiden går så fort. Plutselig har du ikke en baby lenger. Da er det for sent å kjenne hvor deilig ungen din lukter, kjenne hvordan fingrene krøller seg når babyen koser seg med puppen, se hvordan h*n strever for å få med seg alle bevegelsene i ansiktet ditt. Det er en fantastisk opplevelse. Ikke alle greier å nyte denne tiden når den er der. Men den forsvinner så fort - så nyt den mens du kan.

Ta ting etter hvert som de kommer. De første årene skal du bare kose deg med ungen din. I løpet av det første 1 1/2 året, må du lære å si "nei". Resten kommer etter hvert. Og du kommer til å fikse det helt fint - bare du husker å kose deg med babyen !

Ha det riktig fint med svangerskapet, og lykke til !

[Gjest helt normalt]

Man tenker på så mye rart når man er gravid, den følelsen du beskriver tror jeg de fleste gravide har tenkt.

En annen ting er at jeg vet at en del som har strevd med å bli gravide (og endelig lykkes), får et slags "antiklimaks" når ungen blir født. Man har konsentrert seg så lenge om selve det å bli gravid, at man på en måte ikke har tenkt hva som er i enden av en graviditet. Ønsket om en graviditeten har kanskje gjort at en har behov for en lenger graviditet?

Vi mennesker er av og til litt finurlige.....

Men selvfølgelig er du rustet til å ta vare på et barn,og det var faktisk meningen at du skulle bli gravid.

Lykke til med magen og babyen.

[smia]

Jeg tror vi som er IVF'ere, ofte føler at vi må være dobbelt så glade for graviditeten vår når det først skjer, i forhold til "normalt" gravide............ Slik er det bare ikke. Det du føler tror jeg er helt normalt.

Jeg selv er gravid i uke 26 etter 4 ICSI-forsøk. Jeg har ikke vært plaget av redde, negative tanker, men jeg har "luktet" på de. Det er som en av de andre her sier, at vi er veldig fokusert på det å bli gravid og rekker ikke å tenke så mye på resten...!!

Finn noen du kan snakke med om problemene dine. Det tror jeg kan hjelpe. Jeg tror også at disse følelsene vil forsvinne etter hvert som du blir vant til livet i magen din. PRØV å ta frem positive tanker så ofte du kan.

Lykke til "uten navn i dag"!

Klem fra

[luske]

Hei, jo dette er nok normalt. Jegvar frytelig kvalm til og med uke 20 og hadde ikke akkurat bare positive tanker når det stod på som verst, jeg følte ikke jeg levde bare eksisterte. Derfor var jeg sikker på at neste gang ble det adopsjon for oss - noe slikt ville jeg ikke gå igjennom en gang til. Samtidig fikk jeg ikke anledningen til å være redd da kvalmen overskygget alt. Men etter uke 20 kom gleden sterkere og da lillegutt ble født var alt helt fantastisk - ganske slitsomme første 2 uker, men deretter synes jeg det var helt utroli - det synes jeg ennå og føler faktisk jeg kan strekke meg langt lenger både mhp tålmodighet og hvor mye fysisk krevende ting som må gjøres enn flere av mine venninder som bel gravide på 1-2-3. Så nå er jeg ikke i tvil - klart jeg vil gå igjennom et kvalme-helvete igjen for å få oppleve noe slikt igjen - og gjerne to ganger.

Lykke til - det blir sikkert bedre etterhvert.

klem fra