Hva skal jeg tro?

[Gjest dandy]

Jeg traff for tre måneder siden verdens snilleste godeste mann på min alder, og vi ble sammen.

Vårt forhold er det beste som har skjedd meg etter en grusom skilsmisse som nesten tok knekken på meg for en stund siden.

Jeg føler at jeg kan leve resten av livet sammen med denne mannen. Han er så uendelig god og herlig, og jeg er kjempeforelsket. Jeg trodde han var det i meg også.

Bakdelen med dette er at han ikke har vært sammen med noen før meg, men var helt uskyldig. Jenter har ikke vært en prioritet i hans liv, han har hatt et avslappet forhold til det, og tenkt at skjer det så skjer det. Jeg har hatt flere forhold og også et (barnløst) ekteskap bak meg.

Dette plager han nok endel. Men jeg har sagt at han ikke kan regne med å finne en på vår alder som er jomfru. Det er relativt skjelden jenter på 32 er det i våre dager.

Problemet er at jeg ikke vet om han er glad i meg, eller forelsket i forelskelsen. Det første forholdet hans. Han ønsket seg veldig en dame når vi traff hverandre. Lurer noen ganger på om han bestemte seg for å forelske seg i meg før han ble kjent med meg?

Nå er han på tre ukers rundreise i utlandet. Der er det ikke telefon, men i går kom han til en liten by med en telefonkiosk. Derfor ringte han meg.

Utrolig nok hadde han hverken rukket å savne meg eller å tenke særlig på meg, sa han. Han hadde hatt det så moro med de andre i reisegruppa at han ikke hadde tenkt på oss i det hele tatt.

Jeg ble skikkelig skuffet.

Er menn oppbygd slik at de kun kan tenke på en og en ting av gangen? Mens vi damer kverner og kverner om den samme tingen? Jeg har sovet dårlig, hatt dårlig matlyst, og vondt i hele kroppen i to uker nå. Fordi jeg har vært redd for at han ikke gidder mer når han kommer hjem. Og når jeg får en sånn telefon så blir jeg i hvert fall i tvil.

Han sa han var glad i meg, men det var etter at jeg hadde sagt det først. Jeg følte at det hørtes nesten litt tomt ut.

Jeg tviler på om han har møtt noen der nede, jeg tror nemlig ikke han er typen til å være utro. Og siden jeg er den aller første han har vært sammen med anser jeg faren for utroskap som meget liten.

Men jeg tror han har kommet på andre tanker vedr. vårt forhold. Og det gjør meg så utrolig lei meg.

Og ikke får jeg snakket med han før til nesten uke når han kommer hjem heller.

Så nå må jeg gå i enda en ukes uvisshet. Har han mistet interessen? Eller klarer han kun å konsentrere seg om en ting av gangen?

Har noen et råd å komme med?

[Lillemus]

Jeg innrømmer glatt at jeg kunne være borte flere dager og ha det så gøy på tur at jeg ikke rakk å savne gubben noe særlig, ja, at jeg knapt tenkte på ham engang!

Finn på noe morsomt du også mens han er borte, få med deg en venninne og dra på tur eller gjør noe alene. Ikke sentrer livet ditt rundt en mann igjen, du har det ikke travelt. )

[Good Golly!]

Du tenker for mye! Herregud kvinne, du tenker så vanskelig.

Mannen er ute å reiser og så klart er det vanlig å savne hverandre når man er borte fra hverandre. Så der er han sær, men hva skal du forvente av en uærfaren mann. Han har ikke vært vant til å ta hensyn til noen før du valset inn i livet hans.

Gi mannen litt kredit for at han ringte deg i hvertfall. Og også for at han er ærlig med deg. Slapp av og ikke overreager sånn. Du er jo helt på tuppa!

[Gjest yodo]

Heisann!

Nok et bevis på at menn og kvinner kommer fra ulike planeter...

Du har dine forventninger og tanker og forhåpninger om hvordan han skal være. Han er ikke sånn, faktisk er han ikke pålogget i din verden i det hele tatt. Han mener det overhodet ikke vondt og har ingen intensjoner om å såre deg. Han er bare en mann.

Vent til han kommer hjem før du lurer noe mer på dette. Han er også ganske uerfaren og ikke vant til å si at han er glad i noen.

[mil1365380270]

Kanskje du er litt overfokusert på at det kan gå galt p.g.a. skilsmissen?

Når jeg har det topp borte, så savner heller ikke jeg kjæresten. Du sier han er uten erfaring. Jeg ringer fordi jeg vet at det lønner seg. Og derfor forteller jeg ikke at jeg holdt på å glemme det heller...

Det han sa tyder bare på at han er ærlig og ikke så taktisk, ikke at han ikke er glad i deg!

[snilen]

Når man har vært singel i tredve år, så er det klart at man klarer å ha det gøy på tur uten kjæresten sin. Tror dette er et sunt pusterom for ham jeg, det er jo slik han har levd hele tiden uten deg sant, og det er nok bra for ham å oppleve at han fortsatt kan ha det gøy uten deg tror jeg.

Og han ringte deg jo! Fra en liten telefonkiosk! Det var jo kjempehyggelig og omtenksomt! Dyrt også sikkert, han hadde hatt alle grunner til å la være om han ikke hadde villet. Og ærlighet også, ikke bare sier det han tror du vil høre.

Når det er sagt så er han ikke så vant til dette nei, han vet ikke hva du ønsker å høre. Han er nok ikke så god på dette. Han har vært ungkar lenge, han har sine vaner, han overlever fint uten sex, du er rett og slett nødt å gi ham lenger tid enn du pleier å gi en mann.

Og jeg tror også du er blitt redd etter skilsmissen, at du er redd det skal skje igjen og igjen, du leter etter tegn. Kanskje det er deg han har lett etter hele livet. Slapp av du, og vær flink til å finne på ting uten ham, så kommer han nok til å nærme seg din verden med tiden.

[Bård]

Les nøye hva de andre skriver.

I tillegg: Når han kommer hjem skal du selvsagt si "Jeg har SAVNET deg så mye!" hvis dette er tilfelle. Når han (etter all sannsynlighet, hvis han er like ærlig som på telefonen) gir uttrykk for at HAN ikke har hatt tid til å savne DEG like mye, er det bare å godta at turen hans har vært utrolig intens, spennende og full av nye oplevelser.

Det skulle bare mangle om han ikke skulle ha andre følelser enn deg, som har tråkket rundt på ditt eget kjøkkengulv i 3 uker.

Viktigst av alt er dette: Du må ikke for noe i verden få deg selv til å tro/mene at han BURDE ha savnet deg mer enn det han gir uttrykk for. Hvis du begynner å mene slike ting, vil du nemlig ikke klare å la være å gi uttrykk for dette (direkte eller indirekte). "Det hodet er fullt av, renner munnen over med" osv...

Når han så MERKER at du egentlig mener at han burde ha savnet deg mer, er første spiker slått i samlivskista deres. Da har du slynget den første fangarmen rundt ham, og jo flere slike fangarmer du slynger rundt ham (for å "holde på ham") og jo tettere du forsøker å knytte ham til deg (det oppleves som å bli bundet/kneblet av den andre), jo mer ubehag vil han føle i forholdet. Til slutt finner han ut at det er bedre å leve enslig i frihet enn fanget i tosomhet.

Klarer du ikke å la være å mene at han egentlig burde ha savnet deg mer, er det vel helst DU som ikke er klar for et forhold enda, snarere enn han (som du kanskje tror kan være litt for "uerfaren").

Husk: Den som ikke klarer tanken på å bli forlatt, må aldri finne på å gå inn i et forhold!