til deg som har vært i et forhold som tok slutt..

[Gjest ikke signatur]

Jeg bare lurer på noe.. Er lykkelig gift, og vi mente fra starten at vi var de rette for hverandre. Og vi skal være sammen alltid, selv om det oppstår konflikter. Så ser jeg at mange går fra hverandre, og det er så trist! Hva skjedde? Tok kjærligheten slutt? Vil man ikke prøve alt man kan for å ha et liv sammen? Jeg håper inderlig jeg og mannen min kan ha det som vi har det nå alltid... Det tror jeg! Vi er en liten familie, og vi opplever mye sammen. Går noen fra hverandre fordi de kjeder seg? Vet en jente som gjorde det slutt pga det. Og de hadde barn. Senere angret hun, for hun hadde det jo trygt og godt. Men rutine. Vi har også rutine, men man kan jo finne på ting sammen! Bare noen tanker fra meg...

[Lillemus]

Vi har vel aldri hatt noen store, felles interesser og jeg tror det kan være lurt å ha det. Mannen i huset har litt vanskelig for å snakke om følelser (som mange menn) og jeg er litt irritert på at han har gått et helt år og grublet før han endelig sa at han ville skilles, at dette ikke funket lenger. Hva med å snakke om det og prøve å finne løsninger underveis, liksom? Jeg har jo merket det de siste 8-9 mnd at det var noe, men det har hendt en del ting i nær familien (dødsfall bl.a.) så jeg tenkte at dersom han fikk tid på seg så ville han kanskje komme ovenpå igjen, men dengang ei.

[Prozak]

Bare et lite faktum: Skilsmissestatistikken i Oslo og omegn (f.eks) er ca. 50%. Da kan man jo tenke seg hvor høy bruddstatistikken er.

Personlig tror jeg det har mye med alder å gjøre. Blir man sammen i slutten av tenårene eller begynnelsen av tyveårene så er sansynligheten utrolig liten for at det skal vare livet ut. Ironisk nok er man ofte mer overbevist om at man skal være sammen livet ut jo yngre man er.

"...................."

[Gjest Fordpia]

Hei. Jeg traff en gutt da jeg var 23 og hellig overbevist om at vi skulle være sammen for alltid. Han snakket aldri om følelser, men det godtok jeg. Vi var sammen i 8 år, bodde sammen i 5 av dem. Kjærligheten dabbet av og etterhvert føltes det som om jeg bodde sammen med en kamerat. Sex var ikke viktig for meg, så det ble jo mindre av det også. Jeg ville ikke ha sex med en kompis. Dette tok da slutt.

[snilen]

vi var veldig unge da vi møttes, sytten år, og var sammen i tre år. vi skulle gifte oss når vi ble 23 tenkte vi, og få så nydelige unger, og hadde planlagt huset vi skulle bygge og hvor det skulle ligge, og vi pratet om alt og hadde spennende sex, trodde vi.

men vi var konkurrerende, vi prøvde stadig å overgå hverandre, være mest populær. og plutselig hadde han en masse beundrerinner som fortalte ham hva de ville gjort med ham om han ikke var sammen med meg, og han orket ikke tanken på å bare skulle ha sex med meg resten av livet, og i tillegg ville han røyke hasj, noe jeg ikke aksepterte, og kline med andre gutter på fest...

dessuten ble jeg desperat da jeg begynte å merke at han skle fra meg og ville være sammen med ham døgnet rundt og skrev brev og ringte og var alltid tilgjengelig. enda mindre spennende for ham altså.

dessuten kranglet vi, han misforsto meg, og en gang dyttet han meg...

ser nå, etter mange år, og etter å ha funnet mannen i mitt liv, at han faktisk ikke var drømmemannen, men min beste venn, og at jeg fortjente bedre. og at jeg var veldig ung...

men det er klart man burde prate sammen og prøve å løse det, men det virker som om gutter bærer ting inni seg alene og tenker og gjør beslutningen, for så å plutselig ha bestemt seg, og da er det ingen vei tilbake... mulig jenter gjør det også.

ellers husker jeg at det etter et år i forholdet jeg nå er i oppsto en liten krise, han var ikke like forelsket som da vi møttes, men dette er jo helt vanlig, så vi pratet om det, og kom over det, nå er det tre år. det er litt sårt enda, men man kan jo ikke være like forelsket i hverandre døgnet rundt for resten av livet, sånt går opp og ned, og vi trengte en prat for å fortelle hverandre hva vi betydde for hverandre.

så jeg har tro på at man kan jobbe seg gjennom kriser! og tro på kjærligheten!

[Babette]

Vi har vel aldri hatt noen store, felles interesser og jeg tror det kan være lurt å ha det. Mannen i huset har litt vanskelig for å snakke om følelser (som mange menn) og jeg er litt irritert på at han har gått et helt år og grublet før han endelig sa at han ville skilles, at dette ikke funket lenger. Hva med å snakke om det og prøve å finne løsninger underveis, liksom? Jeg har jo merket det de siste 8-9 mnd at det var noe, men det har hendt en del ting i nær familien (dødsfall bl.a.) så jeg tenkte at dersom han fikk tid på seg så ville han kanskje komme ovenpå igjen, men dengang ei.

Det sies ofte at mannfolk er mindre romantiske enn kvinner. Men på en måte tror jeg det er omvendt, og din historie illustrerer nettopp det:

Kvinner har mer tro på at problemer kan løses, at det er normalt at det går litt opp og ned med forholdet, og at man ikke må gi om det røyner på. Mannfolk registrerer at det går dårlig, men i stedet for å snakke om problemene resignerer de og tenker at "da er det like godt at vi går fra hverandre". Denne innstillingen kaller jeg romantisk. Det er kanskje ikke helt det rette ordet, men jeg håper du forstår hva jeg mener. Og jeg er sikker på at veldig mange skilte kvinner nikker gjenkjennende til det du forteller.

[Lillemus]

Det sies ofte at mannfolk er mindre romantiske enn kvinner. Men på en måte tror jeg det er omvendt, og din historie illustrerer nettopp det:

Kvinner har mer tro på at problemer kan løses, at det er normalt at det går litt opp og ned med forholdet, og at man ikke må gi om det røyner på. Mannfolk registrerer at det går dårlig, men i stedet for å snakke om problemene resignerer de og tenker at "da er det like godt at vi går fra hverandre". Denne innstillingen kaller jeg romantisk. Det er kanskje ikke helt det rette ordet, men jeg håper du forstår hva jeg mener. Og jeg er sikker på at veldig mange skilte kvinner nikker gjenkjennende til det du forteller.

Er det romantisk? Da har i alle fall du og jeg ganske forskjellig syn på hva som er romantisk. )

[Babette]

Er det romantisk? Da har i alle fall du og jeg ganske forskjellig syn på hva som er romantisk. )

Ja, jeg finner ikke noe bedre ord. Men jeg mener ikke sånn "du er lyset i mitt liv" - romantisk. Jeg mener "å tro at det ikke kommer nedturer i alle forhold" - romantisk.

Jge har nemlig akkurat samme historie som deg: Jeg kunne spørre om vi ikke burde ta forholdet opp til alvorlig diskusjon. "Nei - vi har det vel bra vi, sa han". Javel. Så viser det seg at han tenkte noe helt annet, men han trodde at når han kunne føle det slik, var det ikke noen vits i å prøve å reparere. Da var det bedre å late som om alt var bra helt til den dagen han bestemte seg for å gå.

[Gjest Solist]

Ja, jeg finner ikke noe bedre ord. Men jeg mener ikke sånn "du er lyset i mitt liv" - romantisk. Jeg mener "å tro at det ikke kommer nedturer i alle forhold" - romantisk.

Jge har nemlig akkurat samme historie som deg: Jeg kunne spørre om vi ikke burde ta forholdet opp til alvorlig diskusjon. "Nei - vi har det vel bra vi, sa han". Javel. Så viser det seg at han tenkte noe helt annet, men han trodde at når han kunne føle det slik, var det ikke noen vits i å prøve å reparere. Da var det bedre å late som om alt var bra helt til den dagen han bestemte seg for å gå.

Tror ikke det nødvendigvis har med kjønn å gjøre - det er nok mange kvinner som oppfører seg på samme måten.

[tigertrollet]

Bare et lite faktum: Skilsmissestatistikken i Oslo og omegn (f.eks) er ca. 50%. Da kan man jo tenke seg hvor høy bruddstatistikken er.

Personlig tror jeg det har mye med alder å gjøre. Blir man sammen i slutten av tenårene eller begynnelsen av tyveårene så er sansynligheten utrolig liten for at det skal vare livet ut. Ironisk nok er man ofte mer overbevist om at man skal være sammen livet ut jo yngre man er.

"...................."

Tror nok du har et poeng i det med alder. Man har en del illusjoner i yngre år og tror kjærligheten er uovervinnelig..*s*

[Lillemus]

Ja, jeg finner ikke noe bedre ord. Men jeg mener ikke sånn "du er lyset i mitt liv" - romantisk. Jeg mener "å tro at det ikke kommer nedturer i alle forhold" - romantisk.

Jge har nemlig akkurat samme historie som deg: Jeg kunne spørre om vi ikke burde ta forholdet opp til alvorlig diskusjon. "Nei - vi har det vel bra vi, sa han". Javel. Så viser det seg at han tenkte noe helt annet, men han trodde at når han kunne føle det slik, var det ikke noen vits i å prøve å reparere. Da var det bedre å late som om alt var bra helt til den dagen han bestemte seg for å gå.

Ble det definitivt slutt eller? Han ombestemte seg ikke etterhvert?

Til å begynne med håpet jeg at han skulle ombestemme seg, enten nå eller i løpet av separasjonstiden, men nå er jeg ikke så sikker på det lenger.

[Babette]

Ble det definitivt slutt eller? Han ombestemte seg ikke etterhvert?

Til å begynne med håpet jeg at han skulle ombestemme seg, enten nå eller i løpet av separasjonstiden, men nå er jeg ikke så sikker på det lenger.

Han ombestemte seg vel ikke direkte, men jeg merket at han savnet meg veldig like etter at vi hadde flyttet fra hverandre. Men vi skjønte vel begge to at det gjør man alltid, etter mange års samliv. Det er ikke dermed sagt at man virkelig angrer på avgjørelsen. Eller sagt med andre ord: De fleste angrer like etter bruddet, men det betyr ikke så mye.

[Lillemus]

Han ombestemte seg vel ikke direkte, men jeg merket at han savnet meg veldig like etter at vi hadde flyttet fra hverandre. Men vi skjønte vel begge to at det gjør man alltid, etter mange års samliv. Det er ikke dermed sagt at man virkelig angrer på avgjørelsen. Eller sagt med andre ord: De fleste angrer like etter bruddet, men det betyr ikke så mye.

Jeg tror at man ikke nødvendigvis savner personen, men at man savner _noen_ å dele hverdagen med og at det da er veldig lett å tro at det er spesielt ex'en man savner.

[Babette]

Jeg tror at man ikke nødvendigvis savner personen, men at man savner _noen_ å dele hverdagen med og at det da er veldig lett å tro at det er spesielt ex'en man savner.

Det kan være. Men jeg savmer exen min fortsatt. Savner ham som venn og menneske i tilværelsen, ikke som ektemann.

[Whimsy]

Tror nok du har et poeng i det med alder. Man har en del illusjoner i yngre år og tror kjærligheten er uovervinnelig..*s*

Siden det med alder var nevnt. Hadde bare lyst til å fortelle en "solskinns- historie". Mine foreldre traff hverandre da mamma var 13 og pappa 16år. Mamma fikk 1.barn da hun var 16. Giftet seg da hun var 18. Vi er nå 5 søsken. Den eldste på 31, den yngste på 19. Nå er pappa 50 og mamma 47 og de bor sammen og elsker hverandre fortsatt! Selvfølgelig har det gått opp og ned med dem også, som med så mange andre...Tenkte bare det kanskje kunne oppmuntre noen.

[Line]

Hvorfor vi gikk fra hverandre... lite tid sammen, dårlig kommunikasjon etter hvert, han ble kjent med nye folk mens jeg var fastlåst hjemme hver eneste dag med barna. Generelt lite tid til å være kjærester og til å pleie hverandre, reise bort og bare være oss to sammen.

Det var nok der det først og fremst skar seg, så om det blir noen ordning igjen en gang i fremtida, vet vi hvor vi tro feil i første omgang.

[tigertrollet]

Siden det med alder var nevnt. Hadde bare lyst til å fortelle en "solskinns- historie". Mine foreldre traff hverandre da mamma var 13 og pappa 16år. Mamma fikk 1.barn da hun var 16. Giftet seg da hun var 18. Vi er nå 5 søsken. Den eldste på 31, den yngste på 19. Nå er pappa 50 og mamma 47 og de bor sammen og elsker hverandre fortsatt! Selvfølgelig har det gått opp og ned med dem også, som med så mange andre...Tenkte bare det kanskje kunne oppmuntre noen.

Det var virkelig en solskinnshistorie:)

[Gjest nassejenta]

Min første kjæreste var jeg sammen med fra vi var 12 til vi var 21.

Jeg våknet en morgen og følte at det var min bror som lå ved siden av meg.

Flørt nummer to traff jeg like etter det var slutt. Den varte i 6 år.

Jeg kom så langt ned på prioriteringslisten hans etter hobbyene at min kjærlighet visnet.

Min nåværende samboer ramlet i fanget mitt da jeg hadde vært singel i ca 2 mnd og vi har snart vært kjærester i 4 år. Vi har en deilig liten datter, og jeg har ikke noe ønske om å bli alene.

Det var mitt kjærlighetsliv.