TV-program i kveld

[Gjest ikke undertegnet]

På NRK 1 om tre adopterte fra Korea kl. 23.15

[rao]

Er det noen som vet om dette programmet har vært vist før ? Evnt. på en annen kanal ??

[BMS!]

Er det noen som vet om dette programmet har vært vist før ? Evnt. på en annen kanal ??

Det står "R" i tv-programmet, så det er en reprise fra Nrk, når aner jeg ikke.

Gleder meg, så begynner det straks:o)

Natta

[Gjest stoiker]

Hei! Dette er en tanke jeg har hatt veldig lenge - kanskje noen av dere kan gi litt respons:

Norge er jo blitt et flerkulturelt land - så mulighetene er jo her mange steder. Så mange programmer handler om identitetskrisen adopterte går gjennom:

- Jeg tenker at det kunne ha vært mulig i dag å ha dagmammaer, o.lign.som snakker barnas morsmål slik at mens de vokser opp, kan de lære språket slik som barn med flerkulturelle gjør. Når så krisen kommer, og den kommer jo for alle mennesker, adopterte og andre - har de sitt morsmål. En mulighet til å vende tilbake og lete opp sine røtter? Eller? Jeg tenker meg til og med muligheten for at man kan opprettholde kontakt med mødrene i de tilfellene det er mulig - ...

Er det noen som skjønner hva jeg mener og hva tenker dere om det?

Dersom jeg for eksempel hadde adoptert et barn fra Kina, ville jeg altså ha forsøkt å finne noen som kunne snakke kinesisk med barnet gjennom hele oppveksten slik at barnet mitt får enda et språk, sitt - bokstavlig talt - morsmål.

Takk for respons.

[ahg]

Hei! Dette er en tanke jeg har hatt veldig lenge - kanskje noen av dere kan gi litt respons:

Norge er jo blitt et flerkulturelt land - så mulighetene er jo her mange steder. Så mange programmer handler om identitetskrisen adopterte går gjennom:

- Jeg tenker at det kunne ha vært mulig i dag å ha dagmammaer, o.lign.som snakker barnas morsmål slik at mens de vokser opp, kan de lære språket slik som barn med flerkulturelle gjør. Når så krisen kommer, og den kommer jo for alle mennesker, adopterte og andre - har de sitt morsmål. En mulighet til å vende tilbake og lete opp sine røtter? Eller? Jeg tenker meg til og med muligheten for at man kan opprettholde kontakt med mødrene i de tilfellene det er mulig - ...

Er det noen som skjønner hva jeg mener og hva tenker dere om det?

Dersom jeg for eksempel hadde adoptert et barn fra Kina, ville jeg altså ha forsøkt å finne noen som kunne snakke kinesisk med barnet gjennom hele oppveksten slik at barnet mitt får enda et språk, sitt - bokstavlig talt - morsmål.

Takk for respons.

Jeg synes tanken din er god, og likevel har jeg en annen oppfatning.

Har to døtre fra Kina på 3 og 6 år. Hvis de skulle ha en kinesisk dagmamma (og hvor skulle vi finne henne?!) som lærte dem kinesisk, tror jeg det ville blitt så mye fokus på deres 'annerledeshet' at jeg ikke er sikker på at de ville opplevd det som positivt. Det er klart at det ville være nyttig for dem å kunne kinesisk når de blir eldre, men jeg tror behovene deres ligger på et annet plan nå. De trenger å være trygge på at de hører hjemme hos oss, og vi synes de får denne tryggheten gjennom at vi lever som en vanlig norsk familie. Vi snakker om at de kommer fra Kina og har magemamma/magepappa der, men fokuserer ellers ikke spesielt på det kinesiske. Jeg er ikke så sikker på at det ville slått positivt ut om de skulle 'spesialbehandles' med kinesisk dagmamma. De stortrives i barnehagen, og jeg tror det betyr mye for dem at de gjør akkurat slik som de andre barna i nabolaget.

En annen ting er at vi ikke har noen opplysninger om deres biologiske foreldre, så jentene våre kan ikke opprette kontakt med dem. Det er trist, men slik er det.

Hvis de selv viser interesse for å involvere seg mer i det kinesiske etter hvert, vil vi selvfølgelig støtte dem. Men vi vil ikke dytte det på dem.

Det er sikkert ulike oppfatninger om dette. Jeg tror også at det kan spille en viktig rolle hvor gamle barna er når de kommer til Norge. Våre barn var 1 1/2 år og 1 år da vi fikk dem, og vi opplever at de synes det er godt å være en helt alminnelig del av den norske hverdagen så langt det er mulig.

[BMS!]

Hei! Dette er en tanke jeg har hatt veldig lenge - kanskje noen av dere kan gi litt respons:

Norge er jo blitt et flerkulturelt land - så mulighetene er jo her mange steder. Så mange programmer handler om identitetskrisen adopterte går gjennom:

- Jeg tenker at det kunne ha vært mulig i dag å ha dagmammaer, o.lign.som snakker barnas morsmål slik at mens de vokser opp, kan de lære språket slik som barn med flerkulturelle gjør. Når så krisen kommer, og den kommer jo for alle mennesker, adopterte og andre - har de sitt morsmål. En mulighet til å vende tilbake og lete opp sine røtter? Eller? Jeg tenker meg til og med muligheten for at man kan opprettholde kontakt med mødrene i de tilfellene det er mulig - ...

Er det noen som skjønner hva jeg mener og hva tenker dere om det?

Dersom jeg for eksempel hadde adoptert et barn fra Kina, ville jeg altså ha forsøkt å finne noen som kunne snakke kinesisk med barnet gjennom hele oppveksten slik at barnet mitt får enda et språk, sitt - bokstavlig talt - morsmål.

Takk for respons.

Hei Stoiker!

Jeg ville tenkt noe i samme baner som deg, om man får ett barn som allerede har ett språk.

Når vi begynte og leke med tanken om og adoptere, var jeg sikker på at Kina var "vårt" land. Jeg hadde store (veldig store) planer om hvordan dette skulle løses. Siden vi både har kinesiske venner og norskevenner som prater kinesisk (mandarin og kontonesisk, aner ikke hvordan det skrives), skulle språket til vårt barn vedlikeholdes. Nå ble det ikke sånn, vi adopterer ikke fra Kina (pga. min alder)og får mest sannsynligvis ikke ett barn som har språk. Så nå kommer jeg ikke til og ville fremprovosere at vårt kommende barn skal kunne koreansk, men jeg kommer til og gi barnet en mulighet til og kunne lære det, om barnet selv vil.

Jeg tror den store forskejellen er hvor gammel barnet er når h*n kommer til norge.

Vet ikke om du skjønte noe av dette.

Noen tanker fra

[muangthai]

Hei! Dette er en tanke jeg har hatt veldig lenge - kanskje noen av dere kan gi litt respons:

Norge er jo blitt et flerkulturelt land - så mulighetene er jo her mange steder. Så mange programmer handler om identitetskrisen adopterte går gjennom:

- Jeg tenker at det kunne ha vært mulig i dag å ha dagmammaer, o.lign.som snakker barnas morsmål slik at mens de vokser opp, kan de lære språket slik som barn med flerkulturelle gjør. Når så krisen kommer, og den kommer jo for alle mennesker, adopterte og andre - har de sitt morsmål. En mulighet til å vende tilbake og lete opp sine røtter? Eller? Jeg tenker meg til og med muligheten for at man kan opprettholde kontakt med mødrene i de tilfellene det er mulig - ...

Er det noen som skjønner hva jeg mener og hva tenker dere om det?

Dersom jeg for eksempel hadde adoptert et barn fra Kina, ville jeg altså ha forsøkt å finne noen som kunne snakke kinesisk med barnet gjennom hele oppveksten slik at barnet mitt får enda et språk, sitt - bokstavlig talt - morsmål.

Takk for respons.

Tanken er god, men ut fra egne erfaringer er den ikke lett gjenomførbar.

Vår sønn var nesten fire da han kom hjem og han hadde at godt utviklet språk.

Vi har naboer som snakker thai, jeg snakker brukbart thai og vi fikk thai assistent i barnehagen. Alt låg mao ord til rette for at han skulle kunne beholde sitt første språk.

Vi ønsket dette primært utfra at det kan være en styrke for ham seinere i livet i tilegg til at man fra faglig hold mener at man utvikler 2. språket bedre hvis man får beholde 1. språket.

Vår sønn vil ikke snakke thai lengre, det skal øyensynlig mer "eksponering" til enn det vi har gitt ham for at språket skal beholdes. Som han forklarte oss i sommer: "det er lenge siden jeg var i thailand, jeg var liten gutt da, nå kan jeg det ikke lengre". Vi kom hjem for snart to år siden.

Det jeg har lest om adopterte og forsøk på å beholde opprinnelig språk har gitt samme resultat (unntak finnes sikkert).

Er etter de erfaringer vi har gjort langt på vei enig med ahg.

Det var feks. ikke spesielt moro å ha egen assistent i barnehagen. Nå begynner poden i 1. klasse og han skal få styre

evt ønske om språk læring o.l. selv.

Hva som måtte komme senere i livet av kriser får vi ta etterhvert. Ting har tross alt endret seg siden de i gårsdagens TV program ble adoptert. -Og dette var tre enkelt personer, de innehar sannheten for sine liv om hvordan de har taklet adopsjon, men ikke sannheten for alle adopterte. Follestad's bok er gir eksempelvis en helt annen vinkling på behovet for å finne sine røtter.

Våre barns morsmål er norsk, det er ikke 2. språket.

De har på et tidlig tidspunkt i livet byttet morsmål.

Dette var noen lange tankerekker på morgenen fra

[BMS!]

Tanken er god, men ut fra egne erfaringer er den ikke lett gjenomførbar.

Vår sønn var nesten fire da han kom hjem og han hadde at godt utviklet språk.

Vi har naboer som snakker thai, jeg snakker brukbart thai og vi fikk thai assistent i barnehagen. Alt låg mao ord til rette for at han skulle kunne beholde sitt første språk.

Vi ønsket dette primært utfra at det kan være en styrke for ham seinere i livet i tilegg til at man fra faglig hold mener at man utvikler 2. språket bedre hvis man får beholde 1. språket.

Vår sønn vil ikke snakke thai lengre, det skal øyensynlig mer "eksponering" til enn det vi har gitt ham for at språket skal beholdes. Som han forklarte oss i sommer: "det er lenge siden jeg var i thailand, jeg var liten gutt da, nå kan jeg det ikke lengre". Vi kom hjem for snart to år siden.

Det jeg har lest om adopterte og forsøk på å beholde opprinnelig språk har gitt samme resultat (unntak finnes sikkert).

Er etter de erfaringer vi har gjort langt på vei enig med ahg.

Det var feks. ikke spesielt moro å ha egen assistent i barnehagen. Nå begynner poden i 1. klasse og han skal få styre

evt ønske om språk læring o.l. selv.

Hva som måtte komme senere i livet av kriser får vi ta etterhvert. Ting har tross alt endret seg siden de i gårsdagens TV program ble adoptert. -Og dette var tre enkelt personer, de innehar sannheten for sine liv om hvordan de har taklet adopsjon, men ikke sannheten for alle adopterte. Follestad's bok er gir eksempelvis en helt annen vinkling på behovet for å finne sine røtter.

Våre barns morsmål er norsk, det er ikke 2. språket.

De har på et tidlig tidspunkt i livet byttet morsmål.

Dette var noen lange tankerekker på morgenen fra

Hei!

Tusen takk for at du deler dine erfaringer med oss.

Forøvrig var det ett veldig godt svar:o)

Ha en flott dag!

[Gjest stoiker]

Tanken er god, men ut fra egne erfaringer er den ikke lett gjenomførbar.

Vår sønn var nesten fire da han kom hjem og han hadde at godt utviklet språk.

Vi har naboer som snakker thai, jeg snakker brukbart thai og vi fikk thai assistent i barnehagen. Alt låg mao ord til rette for at han skulle kunne beholde sitt første språk.

Vi ønsket dette primært utfra at det kan være en styrke for ham seinere i livet i tilegg til at man fra faglig hold mener at man utvikler 2. språket bedre hvis man får beholde 1. språket.

Vår sønn vil ikke snakke thai lengre, det skal øyensynlig mer "eksponering" til enn det vi har gitt ham for at språket skal beholdes. Som han forklarte oss i sommer: "det er lenge siden jeg var i thailand, jeg var liten gutt da, nå kan jeg det ikke lengre". Vi kom hjem for snart to år siden.

Det jeg har lest om adopterte og forsøk på å beholde opprinnelig språk har gitt samme resultat (unntak finnes sikkert).

Er etter de erfaringer vi har gjort langt på vei enig med ahg.

Det var feks. ikke spesielt moro å ha egen assistent i barnehagen. Nå begynner poden i 1. klasse og han skal få styre

evt ønske om språk læring o.l. selv.

Hva som måtte komme senere i livet av kriser får vi ta etterhvert. Ting har tross alt endret seg siden de i gårsdagens TV program ble adoptert. -Og dette var tre enkelt personer, de innehar sannheten for sine liv om hvordan de har taklet adopsjon, men ikke sannheten for alle adopterte. Follestad's bok er gir eksempelvis en helt annen vinkling på behovet for å finne sine røtter.

Våre barns morsmål er norsk, det er ikke 2. språket.

De har på et tidlig tidspunkt i livet byttet morsmål.

Dette var noen lange tankerekker på morgenen fra

Dette synes jeg er spennende!

Jeg har selv to-språklige barn. Far har snakket med dem på sitt morsmål siden de var født. Barna forsto alt han sa, men svarte på norsk. De nektet rett og slett å snakke språket. På ferie i fars hjemland tok det noen uker før de begynte å snakke med dem som snakket med dem. Igjen - det var helt klart at de forsto alt som ble sagt, men ikke selv ville snakke det. Først da de var 5 og 3 1/2 år gamle og vi flyttet dit for en periode og de begynte i barnehage der, begynte de selv å snakke språket. De hadde rett og slett ikke lyst til å snakke språket høyt. De følte seg litt ille berørt, rett og slett. Så derfor vil jeg anbefale dere å fortsette å snakke thai.

Men - jeg har lest en bok som viser til undersøkelser av bl.a. koreanske adoptivbarn i Sverige. Den heter "Så blir dina barn tvåspråkliga" - har ikke forfatternavnet i farten, har lånt bort boka til min to-kulturelle nabofamilie. Uansett - barn mellom 1 1/2 og 3 år som skifter språk, viser det seg, er inne i en kritisk fase i språkutvilkingen som gjør at de senere vil få problemer med språkforståelsen senere - særlig den abstrakte språkforståelsen. Jeg tror det ble nevnt et tilfelle der flere av barna bl.a. ikke forsto begrepet "tom", de kunne ordet, men forsto det ikke.

Jeg har også en venninne som skriver hovedoppgave nå om hvordan traumer kan påvirke språkforståelse og evne til å lære nye språk. Hvordan f.eks. torturofre kan gå i åresvis og ikke klare lære norsk, men gjennom kort - men bevisst - terapi av traumet, kan lære norsk meget raskt etterpå. Det er jo slett ikke umulig at de samme koreanske barna som ikke forstår svensk, har hatt like store traumer som de barna vi så på tv...og at det er årsaken til språkproblemene? Hvem vet.

Poenget er - det at et barn ikke snakker et språk, er ikke det samme som at han ikke har det "inne" - men hans/hennes "grunner"/"belønning" for å snakke det er ikke stor nok til at han bryter barrieren og snakker høyt. Skjønner du?

Jeg forstår godt de av dere som ønsker hjelpe barna deres til integrering i stedet for å betone "forskjelligheten" med omgivelsenen. Mine barn ser helt norske ut, men er altså likevel litt annerledes og det sliter vi med, også kulturelt. På den annen side, deres barn ser ikke helt norske ut - de skal ikke lenger enn til Oslo, så vil alle ta dem for innvandrere. Også innvandrere fra deres egne opprinnelsesland vil gjøre det - hadde det ikke da vært en styrke å kunne svare på tiltale?

Jeg håper virkelig ikke jeg sårer eller plager noen av dere med å ha disse synspunktene - men det er så deilig å få diskutert det litt, i stedet for bare å gå rundt i min egen lille verden og mene noe om det jeg ikke har kjennskap til. Takk for respons!