Skilles???

[Gjest fornøyd?]

Jeg sitter her nå litt forvirret og vet ikke hva jeg skal gjøre eller hvordan? Det eneste jeg vet er at jeg ikke vil leve slikt resten av mitt liv. Jeg har vært sammen med min mann i 7 år. Vi giftet oss for 3,5 år siden og har et barn på 4. Før vi giftet oss hadde vi det fint, men jeg ser nå at vi var veldig opptatt på hver vår kant. Begge med karriere, hobbyer og venner.

Vi har slitt kraftig i vårt samliv etter vi fikk barn. Det startet tøft med kolikkbarn, noe som ingen av oss var forberedt på. Tror nok at våkenetter, lite søvn, ikke tid til hverandre osv. var noe som vi ikke var forberedt på. Dette resulterte i krangling, uenigheter om omtrent alt og ingen sex. Jeg ordnet samtaler med samlivs ekspert etter det var gått 1 år, det hjalp ikke noe særlig. Etter enda et halvt år uten bedring

ordnet jeg flere møter. Da så det ut til at vi forsto problemet og vi fikk beskjed om at det ikke lenger var behov for å gå der. Jeg bestemte meg for at dette skulle vi klare og jeg arbeidet 100% for forholdet. Vi planla barn nr. 2, prøvde å få det til i over 1,5 år. En dag får jeg hormontab. av legen for å få fortgang i det hele så sier min mann stopp. Han syntes at jeg strever for mye, det skal komme av seg selv og at han faktisk ikke helt vet ikke om han vi ha nr.2, (for mye plikter, arbeid og ansvar) og så kommer en hel lekse om alt som har vært galt de siste årene. Jeg får omtrent sjokk for jeg har arbeidet 100% for forholdet. Nå har vi hatt de siste 4 mnd. med diskusjoner om absolutt alt; hvor han utifra historien er usikker på oss,elsket han meg??osv osv. Det har vært så mye dårlig som er blitt sagt disse mnd. Før sommeren ga jeg ham et ultimatium. Etter ferien må han bestemme seg for hva han vil. Når han så kom hjem etter ferien sier han; at han vil det skal være oss, han vil ha flere barn, men han vil ikke til samtaler, så nå er det opp til deg, sier han.

Men det er jo jeg som hele tiden har kjempet for oss, det er jeg som har tatt opp alle samtaler, det er jeg som prøver å lage kos for oss. Hva gjør han?? ingenting. Jeg svarte ham med at det må vises i handling - nå 2 uker etter han sa det, har det ikke skjedd noen ting, han sovner på sofaen hver kveld, er ikke mer blid, kjærlig eller imøtekommende. Jeg synes ikke akkurat at han prøver å vise at det er meg han vil ha og elsker. Men jeg orker ikke si noe, er lei av å ta opp alt. Jeg er så sliten av alt dette, vet ikke om jeg har krefter mer til å jobbe for dette, føler at mine følelser er blitt borte, drept av all "driten" som er blitt sagt. Vil vi overhode komme noen vei? Vi har forskjellige synspunkt på alt, vi blir aldri enige. Til og med ikke om fremtiden.

Jeg er en person som alltid har vært i mot å skilles og nå står jeg her og vuderer dette selv, men jeg føler jeg har prøvd alt!! Jeg har prøvd alt jeg har lest om i bøker, repotasjer, råd fra terapeaut og fremdeles står vi her. Og så skal alt arbeidet igjen være opp til meg.. (han mener selvsagt ikke det) Men jeg vet ikke hvor jeg skal begynne eller hva jeg kan gjøre mer??

Er til og med ikke sikker på hvordan jeg skal fortelle ham at jeg ikke orker mer. Har noen råd?? Hva bør jeg gjøre her?

[Gjest timi-ann]

Hadde du gjort noen avsnitt, så hadde sikkert flere orket/giddet å lese.

Forholdet ditt er nok over. Jeg ser mange paraleller til min egen skilsmisse.

[Gjest skyline]

Dette høres veldig kjent ut. Jeg var gift i 6 år, hvor vi var separert 1. gang etter ett år. Da var 1. barn nettopp født og vi gjenopptok samlivet ca 1 år etter. Strevde hardt det først året, planla barn nr 2 når vi omsider hadde funnet "roen" igjen. Strevde lenge med å bli gravid (litt over 1 år), barn nr 2 ble født og vi hadde det greit nok de først månedene. Så begynte jeg å spørre hva som var galt fordi vi snakket lite, han var mye ute, lite sex osv... "Ingenting" eller "bare sliten" svarte han. Ukene gikk og til slutt orket jeg ikke å gå slik lenger og ba han om å si det rett ut (jeg hadde jo mine mistanker da) for jeg følte han var i ferd med å ødelegge meg helt. Så kom det, det funket ikke lenger - følelsene var borte. Så nå er jeg alene for andre gang, men denne gangen var det en lettelse og vi er gode venner og samarbeider godt med barna. Det må sies at under første separasjon gikk vi til familierådgivning uten særlig hell - han hadde rett og slett ikke lyst å finne tilbake til hverandre. Når han flyttet hjem igjen skulle vi liksom klare dette selv, men jeg tror det gikk litt i stå i mangel av kommunikasjon og lyst til å få det til å fungere igjen. Så, etter 15 år (hvor vi var gift i 6 år) tok altså følelsene slutt.

Jeg sier ikke at din situasjon er lik, men jeg kjenner meg som sagt veldig igjen i det du beskriver. Det er viktig å tenke på hva en innerst inne ønsker og om det finnes muligheter for å få det ønsket oppfylt. Dersom begge parter har lyst at et forhold skal fungere har dere et godt utgangspunkt - da er kommunikasjonen det beste og viktigste redskapet. Men, en må altså vite hva en vil.

Dersom tanken på frihet høres mer fristende ut enn ekteskapet hadde jeg tenkt meg om mer enn en gang før jeg jobbet mer for det. Jeg føler selv at jeg har kjempet og gjort det jeg kunne for å fortsette ekteskapet for jeg skulle da aldri skilles (er selv skilsmissebarn og ville vise verden at jeg kan bedre....), men en skal ikke slite seg ut på å leve livet "greit nok". Man lever kun en gang, og da synes jeg det er viktig å ha det godt i det livet en har.

Lykke til!

[Gjest fornøyd ?]

Dette høres veldig kjent ut. Jeg var gift i 6 år, hvor vi var separert 1. gang etter ett år. Da var 1. barn nettopp født og vi gjenopptok samlivet ca 1 år etter. Strevde hardt det først året, planla barn nr 2 når vi omsider hadde funnet "roen" igjen. Strevde lenge med å bli gravid (litt over 1 år), barn nr 2 ble født og vi hadde det greit nok de først månedene. Så begynte jeg å spørre hva som var galt fordi vi snakket lite, han var mye ute, lite sex osv... "Ingenting" eller "bare sliten" svarte han. Ukene gikk og til slutt orket jeg ikke å gå slik lenger og ba han om å si det rett ut (jeg hadde jo mine mistanker da) for jeg følte han var i ferd med å ødelegge meg helt. Så kom det, det funket ikke lenger - følelsene var borte. Så nå er jeg alene for andre gang, men denne gangen var det en lettelse og vi er gode venner og samarbeider godt med barna. Det må sies at under første separasjon gikk vi til familierådgivning uten særlig hell - han hadde rett og slett ikke lyst å finne tilbake til hverandre. Når han flyttet hjem igjen skulle vi liksom klare dette selv, men jeg tror det gikk litt i stå i mangel av kommunikasjon og lyst til å få det til å fungere igjen. Så, etter 15 år (hvor vi var gift i 6 år) tok altså følelsene slutt.

Jeg sier ikke at din situasjon er lik, men jeg kjenner meg som sagt veldig igjen i det du beskriver. Det er viktig å tenke på hva en innerst inne ønsker og om det finnes muligheter for å få det ønsket oppfylt. Dersom begge parter har lyst at et forhold skal fungere har dere et godt utgangspunkt - da er kommunikasjonen det beste og viktigste redskapet. Men, en må altså vite hva en vil.

Dersom tanken på frihet høres mer fristende ut enn ekteskapet hadde jeg tenkt meg om mer enn en gang før jeg jobbet mer for det. Jeg føler selv at jeg har kjempet og gjort det jeg kunne for å fortsette ekteskapet for jeg skulle da aldri skilles (er selv skilsmissebarn og ville vise verden at jeg kan bedre....), men en skal ikke slite seg ut på å leve livet "greit nok". Man lever kun en gang, og da synes jeg det er viktig å ha det godt i det livet en har.

Lykke til!

Har aldri skrevet inn noe før derfor tenkte jeg ikke over at det burde være avsnitt?

Håper noen forstår det jeg skriver alikevel og vil lese det uansett??

Takk til skyline for ditt seriøse svar - deilig å vite at du ikke er alene?

Har du noen gang angret på ditt valg?

Har du det bedre i dag?

Det var nok tøft når det sto på?

[angelica2]

Kjære deg..

Et spørsmål først - du skriver"når HAN kom hjem fra ferie"... - Var han på ferie uten familien, eller skrev du feil?

På meg virker det som om du "prøver for mye og for hardt". Jeg tror du skal sette deg ned og tenke litt på deg selv for en gang skyld. På meg virker det også som om din mann kanskje er litt lei av alt maset... - På deg er sikkert ikke dette mas, men et inderlig ønske om å få forhold og liv til å fungere. Likevel, vi mennesker er forskjellige, og du og din mann er sikkert svært forskjellig på dette området. Kanskje du skulle begynne å gjøre ting du har lyst til en stund? - Kanskje du skulle reise på en venninne-tur en helg og bare være DEG! - Mellom linjene kan det jo virke som om du har tatt deg av alt det praktiske både hjemme og følelsesmessig. Kanskje du skulle ta en pause fra alt sammen og bare kose deg?

Alt kan ikke prates ihjel. Noen ganger må en bare akseptere at vi er forskjellige - eller velge å bryte for å treffe noen som er mer lik en selv på slike sentrale områder som kommunikasjon!

Jeg er selv skilt, og min historie ligner veldig på Skyline's - en snill skillsmisse hvor min ex og jeg er gode venner nå. - Jeg er også skillsmisse barn og ville i utgangspunktet at ikke mine barn skulle oppleve det... Men jeg ser jo nå i ettertid at jeg tror vi er lykkeligere alle sammen.

Lykke til :-)

[Lillemus]

Vi venter på at separasjonen skal gå i orden for tiden og jeg kjenner meg veldig godt igjen (i det jeg orket å lese av det lange innlegget ditt).

Vi skilles som venner, men har vokst fra hverandre som kjærester. Dessverre er det to små barn med i bildet, men vi er voksne begge to og innstilte på å ta så mye hensyn til barna som mulig.

[Gjest fornøyd ?]

Kjære deg..

Et spørsmål først - du skriver"når HAN kom hjem fra ferie"... - Var han på ferie uten familien, eller skrev du feil?

På meg virker det som om du "prøver for mye og for hardt". Jeg tror du skal sette deg ned og tenke litt på deg selv for en gang skyld. På meg virker det også som om din mann kanskje er litt lei av alt maset... - På deg er sikkert ikke dette mas, men et inderlig ønske om å få forhold og liv til å fungere. Likevel, vi mennesker er forskjellige, og du og din mann er sikkert svært forskjellig på dette området. Kanskje du skulle begynne å gjøre ting du har lyst til en stund? - Kanskje du skulle reise på en venninne-tur en helg og bare være DEG! - Mellom linjene kan det jo virke som om du har tatt deg av alt det praktiske både hjemme og følelsesmessig. Kanskje du skulle ta en pause fra alt sammen og bare kose deg?

Alt kan ikke prates ihjel. Noen ganger må en bare akseptere at vi er forskjellige - eller velge å bryte for å treffe noen som er mer lik en selv på slike sentrale områder som kommunikasjon!

Jeg er selv skilt, og min historie ligner veldig på Skyline's - en snill skillsmisse hvor min ex og jeg er gode venner nå. - Jeg er også skillsmisse barn og ville i utgangspunktet at ikke mine barn skulle oppleve det... Men jeg ser jo nå i ettertid at jeg tror vi er lykkeligere alle sammen.

Lykke til :-)

Ja han var en uke alene. Jeg krevde at vi begge tok hver vår uke alene med vårt barn, slik at vi kunne oppleve å være alene hjemme,samt på ferie uten hverandre, for å kjenne på kroppen et eventuelt savn og bruke tiden til å tenke. Også for at det passet seg slik med ferie - jeg er ny i jobben og kunne ikke ta 3 uker fri i strekk.

I tillegg ønsket jeg det fordi han støtt og stadig vil dra på gutteturer i weekender. Det siste er nå et stort ønske om å dra på harley gjennom USA i et par uker med en kompis - men der stopper det for meg, ikke når man har familie! Han mener jeg ikke kan si om han skal det eller ikke - han er voksen og vil selv bestemme over sitt liv.

[Gjest skyline]

Har aldri skrevet inn noe før derfor tenkte jeg ikke over at det burde være avsnitt?

Håper noen forstår det jeg skriver alikevel og vil lese det uansett??

Takk til skyline for ditt seriøse svar - deilig å vite at du ikke er alene?

Har du noen gang angret på ditt valg?

Har du det bedre i dag?

Det var nok tøft når det sto på?

Jeg har det mye bedre i dag. Alt det vi gikk igjennom mens vi var gift har lært meg utrolig mye, og nå når jeg er alene føler jeg meg for første gang trygg på meg selv.

Jeg angrer ikke på forholdet/ekteskapet - vi hadde mange fine stunder og vi har to skjønne barn - men når følelsene og kommunikasjonen sviktet så vi ingen annen utvei. I dag føler jeg at vi gjorde det vi kunne for å få det til å fungere, det var altså ikke nok.

Jeg har opplevd mye i mitt korte liv som har gitt meg både mange og dype sorger, men jeg føler meg både sterkere og tryggere nå enn jeg noen gang før har gjort. Det har tatt lang tid og det har vært en kronglete og vond vei å gå, men det har vært verdt det. Jeg ville ikke vært foruten den lærdommen, men jeg håper at jeg ikke kommer opp i noe lignende igjen, i hvert fall ikke på mange år - for det har vært utrolig slitsomt.

[Gjest shedevil]

Hadde du gjort noen avsnitt, så hadde sikkert flere orket/giddet å lese.

Forholdet ditt er nok over. Jeg ser mange paraleller til min egen skilsmisse.

HEY!!

Spiller det noen rolle da? Hvis du hadde flere avsnitt så hadde flere giddet og lese innlegget ditt.

Herregud...kan vel lese innlegget uten alle avsnitt vel. Klarer vel og lese selv uten avsnitt??

Pedant asså

[mil1365380270]

Vanskelig å gir råd, jeg har bare lest din versjon. Ut fra det du skriver her, virker det som en separasjon er uunngåelig.

Stort skritt, men da finner dere ut ting, det gjør man ikke på en uke. Mulig dere begge innser at det dere har er verdt å satse på. Fordelen da, er at dere ikke bor sammen, når dere skal starte prosessen med å finne tilbake. Innøvde rutiner får ikke ødelagt like mye, og man kan lage nye rammer...

[Goliath]

HEY!!

Spiller det noen rolle da? Hvis du hadde flere avsnitt så hadde flere giddet og lese innlegget ditt.

Herregud...kan vel lese innlegget uten alle avsnitt vel. Klarer vel og lese selv uten avsnitt??

Pedant asså

Gode råd har vel ingen vondt av?

Og dette var et godt råd.....

[Gjest timi-ann]

HEY!!

Spiller det noen rolle da? Hvis du hadde flere avsnitt så hadde flere giddet og lese innlegget ditt.

Herregud...kan vel lese innlegget uten alle avsnitt vel. Klarer vel og lese selv uten avsnitt??

Pedant asså

Jeg syns faktisk at manglende avsnitt, ofte kombinert med manglende tegnsetting og manglende stor bokstav ved setnings begynnelse, vitner om dårlig folkeskikk og mangel på respekt for leseren.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Ikke rart du er sliten og lei etter å ha jobbet og slitt med parforholdet i så lang tid. Når mannen din nå etter ferien kommer med sin beslutning om at han vil at det skal være dere, men ikke vil ha samtaler (snakke om samlivet), forstår jeg det slik:

1. Han vil ikke skilles

2. Han kan til og med tenke seg flere barn

3. Han vil ikke diskutere forholdet.

4. Men vil du leve i et slikt samliv med en mann som avviser samtaler?

På den måten blir det ditt valg. Du har sagt så mye at jeg tenker at du har valgt allerede. Du orker ikke mer. Men et slikt valg er vanskelig og trenger grundig forberedelse.

Du kan oppsøke en familierådgiver som samtalepartner for å avklare situasjonen.

[Gjest shedevil]

Jeg syns faktisk at manglende avsnitt, ofte kombinert med manglende tegnsetting og manglende stor bokstav ved setnings begynnelse, vitner om dårlig folkeskikk og mangel på respekt for leseren.

HALOOO??

SYNS DU ER EN SMULE PEDANT JEG DA.....

LER