Null sex og ikke fungerende forhold.

[Wolverin]

Jeg er en gutt på 26 år som skriver til dere.

Jeg trenger virkelig hjelp.

Jeg er som sagt 26 år gammel, og er i fast og godt

betalt jobb. Jeg er sammen med ei jente på 21 som jeg

virkelig forguder og elsker over alt. Vi har vært

samboere i flere år og er også forlovet.

Vi møttes da jeg og hun studerte, men nå er det bare hun som studerer mens jeg jobber i fast jobb.

Vi flyttet for at jeg skulle begynne å jobbe, og jeg

fikk meg en kjempe god jobb i nærheten av der jeg kommer

fra, slik at vi flyttet til min hjemby hvor jeg har min

famile og mine venner.

Før da, så bodde jeg langt unna alle mine og hun nært

sin familie og venner. Det ble på en måte snudd litt på

hodet slik.

Hun startet i alle fall å studere her, og jeg begynte i

jobb, og vi leier en sokkelleilighet i huset til mine foreldre. Noe som dessverre gjør at det ikke er så enkelt å utfolde seg slik man ønsker alltid, men det er

en middlertidig løsning til hun blir ferdig med sitt

studie om 1 år. Da er planen at vi skal kjøpe oss et hus

sammen og bo der med bil og hus lån.

Slik det er i dag er det ikke mulig for oss med bare min

inntekt, selv om den er god.

Da har dere fått bakgrunnsstoffet om oss, så da kommer jeg til selve problemet vårt.

I den siste tiden, og da er det snakk om ca 1 år nå, så

har hun vært totalt uinteressert i alt som tilhører samliv mellom mann og kvinne. Hun vil gjerne kose litt, med klem og kyss, men der stopper det opp.

For meg er det ikke slik, blir jeg kysset og koset med

for lenge, så ender det opp med at jeg blir tennt av det

og ønsker å ha sex med henne i en eller annen forstand.

Hun avviser meg hver eneste gang jeg forsøker eller

viser interesse for at det er det jeg ønsker. Hun sier

ting som "nei, ikke nå", "er så sliten og har ikke

energi" eller så sier hun ikke noe og bare lar kroppen

tale med at hun trekker seg unna hver gang jeg forsøker

å nå henne.

Til å begynne med tenkte jeg at dette bare var en

periode hun var sliten og lei, og at det nok ville ordne

seg over tid, men jeg kan ikke tro at den perioden ville

vare i over 1 år. Nå begynner jeg å tro at det kanskje

aldri vil gi seg og at vi bare kommer til å være på

dette "venne" nivået resten av vårt liv sammen, noe som

både skremmer meg og som gjør meg frustrert.

Hun har også mistet humøret sitt og kjefter på meg

urettferdig mye, og stort sett for bare bagateller. Når

jeg ber henne slutte påstår hun at hun ikke er klar over

at hun har kjeftet på meg, og ber øyeblikkelig om

unnskyldning. Måten hun ber om unnskyldning på er lik

for hver gang, og hun forventer at jeg skal tilgi henne med en gang og at det var det.Det blir vanskeligere og vanskeligere å gjøre det, for jeg blir såret og skuffet for hver gang, og med nok

problemer å slite med i sex livet så kommer dette oppå

som en dråpe jeg ikke trengte.

I de siste månedene har hun begynt å beskylle meg

tilbake i steden for, slik at når jeg sier fra om at hun

ikke må kjefte slik, så får jeg tilbake at jeg er sur,

sint eller oppgitt over henne. Så kommer tårene og hun

blir ikke mulig å snakke til.

Før innrømmet hun at hun hadde et problem og at det var

noe hun skulle jobbe med, nå er det blitt min feil det

også.

Da vi hadde en fortrolig prat sammen og jeg sa fra om at

jeg ikke så så lyst på fremtiden vår sammen om vi bare skulle fortsette på dette "venne" nivået, så tålket hun det til at jeg ville slå opp med henne. Tårene trillet med en gang, og hun ropte til meg om jeg ville hun skulle flytte ut og at jeg ville ha det bedre uten

henne.

Sannheten er at jeg også begynner å lure på om jeg

faktisk ville hatt det bedre uten henne, og jeg begynner

å tvile. Jeg vil ikke gjøre det, for jeg elsker henne og

tenner på henne slik som før, og ønsker bare å få

kjæresten min tilbake. Så blir jeg fortvilet og lei meg

over mine egne tanker. Oppfatter hun at jeg tenker, så spør hun alltid meg hva det er jeg tenker på, og sier

jeg noe slikt så er helvete løs med en gang.

I vår fortolige samtale fikk jeg også vite at hun ikke

tenner skikkelig på meg lenger. Hun sa rett ut "nei, jeg tenner ikke på deg som før". Men litt senere på kvelden når hun fikk tenkt, så korregerte hun det til "jeg

tenner ikke så ofte på deg som før".

De få gangene hun vil ha sex og vi har det, så er sexen

kjempe bra og vi har det utrolig godt. Hun er blid og

fornøyd etterpå og takker for en utrolig stund. Jeg er

lettet og glad. Så går det som regel 1 natt også begynner det på med kjefting og slikt igjen.

Hvorfor i all verden vil hun så sjeldent?

Hva gjør jeg egnetlig feil?

hvordan skal jeg klare å holde ut med henne og få det livet vi har planlagt og drømt om i så mange år?

Jeg har lyster og følelser jeg ikke får utspring for, og

det gjør nok at jeg ikke alltid er i mitt beste humør

jeg heller, men jeg fortviler bare veldig!...

Jeg har forsøkt å snakke med henne om det. Jeg har gitt

det tid. Jeg har forsøkt og forsøkt, men jeg kommer ikke

noen vei med det hele.

Kan det være at hun har funnet seg en annen?

Spurte om det også, men fikk til svar at det hadde hun

ikke og ikke ville hun ha noen andre heller.

Hva kan jeg gjøre? Trenger hjelp. Føler meg ikke som en

mann lengre. Mine venner som ikke er i forhold har et

mye mye mer aktivt sexliv enn jeg, og det føles ikke noe

bra.

Tusen takk for at dere tok dere tid til å svare meg og

til å lese dette sikkert alt for lange innlegget.

[Gjest Breida]

Samme leksa oppatt og oppatt. At den ene mister lysten på den andre, kommer som en stooor overraskelse, enda det er mer normalt enn unormalt.

Sannsynligheten for at forholdet etterhvert ebber ut, er rimelig stor, uten at du eller henne kan gjøre så mye med det.

[gluntn]

HM!!

Slik du beskriver henne på... oppførselen argumentene osv... det er som om jeg skulle sagt det selv om min "kjære".

Jeg sier "kjære" fordi det ble slutt. Hun fant plutselig en ny selv om hun bare for noen dager siden hadde bedyret at det var kun meg hun ville ha.

Joda takk og farvell.

Kan vel ikke råde deg til noe annet enn å ta en seriøs prat med henne. Hvis hun kommer med usakelige argumenter som "BUHUU vil du ikke ha meg lengre?" og i den durn, istedetfor å få det inn i nøtta at du faktisk har GRUNN til å være "misfornøyd"/engstelig og dermed trenger å PRATE om det, så får du bare ta tak og forklare jenta et par ting el to.

Det er jo et el annet problem her som må løses på et el annet vis.

[angelica2]

Hei!

høres ut som dere har kjørt dere fast i et spor her... Skjønner godt du blir fortvilet og lei det, - men tenker litt på innledningen din, hvor du skriver at dere nå har flyttet til "ditt hjemsted". Har hun omgang med studiekamerater utenom skolen? Har hun venninner hun er fortrolige med der du bor? Hvis hun ikke har det, kan det rett og slett høres ut som om hun er deprimert. Det kan selvfølgelig ha forskjellige årsaker, men hvis dere flyttet pga. deg, kan det hende hun lar sin depresjon og fortvilelse gå utover deg, i form av at hun indirekte gir deg skylden for at hun er langt fra venner, familie osv. Du skrev at dette har pågått i ca. 1 år - er det så lenge dere har bodd på nytt sted? Jeg kan selv bare forestille meg hvor vanskelig det kan være å tilpasse seg et nytt miljø, og kanskje bare ha deg og evn. din familie å støtte seg på. - Det at hun tar lett til tårer, ikke orker å prate om ting osv, styrker min tro på at jente er deprimert.

Kanskje du skulle ta tak i dette problemet - istedet for å snakke om sex - kan tenke meg hun har dårlig samvittighet over å ikke kjenne lyst - men at hun ikke klarer å gjøre noe med det.

Hva om du virkelig prøver å sette deg i hennes sko, og fortelle henne at du har tenkt på om hun kanskje er lei seg? - Og overhodet ikke nevne de sex.-greiene i det hele tatt. Vi jenter er litt annerledes enn dere gutta, - vi må ha det bra "inni oss" og med oss selv ofte for å kunne nyte sex. Foreslå at dere kanskje reiser til hennes hjemsted litt oftere. Planlegg weekendturer/langhelger osv. sammen hvor dere treffer "hennes gamle venner og familie", og se om du kanskje kan skimte lys i øynene hennes.

Jeg tror helt klart hun vil bli takknemmelig og føle lyst på deg igjen hvis hun føler at du virkelig SER HENNE. og ikke bare fokuserer på at hun ikke har lyst på deg osv....

Lykke til!!

Klem

[Wolverin]

Hei!

høres ut som dere har kjørt dere fast i et spor her... Skjønner godt du blir fortvilet og lei det, - men tenker litt på innledningen din, hvor du skriver at dere nå har flyttet til "ditt hjemsted". Har hun omgang med studiekamerater utenom skolen? Har hun venninner hun er fortrolige med der du bor? Hvis hun ikke har det, kan det rett og slett høres ut som om hun er deprimert. Det kan selvfølgelig ha forskjellige årsaker, men hvis dere flyttet pga. deg, kan det hende hun lar sin depresjon og fortvilelse gå utover deg, i form av at hun indirekte gir deg skylden for at hun er langt fra venner, familie osv. Du skrev at dette har pågått i ca. 1 år - er det så lenge dere har bodd på nytt sted? Jeg kan selv bare forestille meg hvor vanskelig det kan være å tilpasse seg et nytt miljø, og kanskje bare ha deg og evn. din familie å støtte seg på. - Det at hun tar lett til tårer, ikke orker å prate om ting osv, styrker min tro på at jente er deprimert.

Kanskje du skulle ta tak i dette problemet - istedet for å snakke om sex - kan tenke meg hun har dårlig samvittighet over å ikke kjenne lyst - men at hun ikke klarer å gjøre noe med det.

Hva om du virkelig prøver å sette deg i hennes sko, og fortelle henne at du har tenkt på om hun kanskje er lei seg? - Og overhodet ikke nevne de sex.-greiene i det hele tatt. Vi jenter er litt annerledes enn dere gutta, - vi må ha det bra "inni oss" og med oss selv ofte for å kunne nyte sex. Foreslå at dere kanskje reiser til hennes hjemsted litt oftere. Planlegg weekendturer/langhelger osv. sammen hvor dere treffer "hennes gamle venner og familie", og se om du kanskje kan skimte lys i øynene hennes.

Jeg tror helt klart hun vil bli takknemmelig og føle lyst på deg igjen hvis hun føler at du virkelig SER HENNE. og ikke bare fokuserer på at hun ikke har lyst på deg osv....

Lykke til!!

Klem

Hei angelica2 og takk for et innsiktsrikt og godt skrevet innlegg.

Ja, jeg har ofte fundert på om det gikk på at hun var deprimert og lei seg av at hun savnet familien sin og vennene sine der hjemme.

Jeg husker jo da jeg selv studerte, hvor stort savnet etter vennene mine ble, og når bursdags datoene vistes på kalenderen, så var det vanskelig å ikke savne familien min.

Hun sier at hun savner familien sin veldig til tider, men at hun har det veldig godt her vi bor nå.

Jeg tjener godt, og jobber dessverre mye. Men jeg har sagt at om hun finner hull i studieplanen sin slik at hun kan ta seg noen dager fritt, så skal jeg sende henne hjem med toget. Hun takk som regel nei til det.

Jeg er alt for sjeldent hos hennes famile på besøk, noe som plager meg også. Hun er rundt min hele tiden, mens jeg møter hennes max 1 gang annen hvert år.

Føler at jeg ikke helt klarer å få kontakt med familien henns.

Nå var det meningen at vi skulle på ferie hjem til hennes familie, noe jeg så på med litt delte følelser.

Jeg har utrlig lyst til å reise dit og til å møte familien og vennene hennes, men jeg gruer meg litt til å møte så mange på en gang som det var snakk om.

Familiesammenkomst lissom. Redd de ikke skal like meg, og at jeg skulle skuffe henne.

Foreldrene og søsteren hennes har jeg møtte før, og de bare gledet jeg meg til å møte.

Jeg har snakket med henne om det, og forholdet vårt. Jeg snakker ikke bare om lyst og sex.

Hun gråter stort sett hver gang, jeg aner ikke hva jeg skal gjøre.

Vi snakket litt i natt, hvor det også var første natten vi er på samme sted men ikke sover i samme seng. Hun la seg på sofaen i natt. Det var en helt for jævlig natt, men ikke mye annet å gjøre enn det vi gjorde.

Da vi snakket fikk jeg vite at hun ikke lenger følte for meg som hun burde gjøre.

Det er snakk om å ta pause fra hverandre, som igjen fører til brudd. Hun begynte å snakke om å skaffe seg en hybel.

Spørs om det blir noen ferietur sammen i det hele tatt..... *sukke*

Aner ikke hva jeg skal gjøre jeg..

[angelica2]

Hei angelica2 og takk for et innsiktsrikt og godt skrevet innlegg.

Ja, jeg har ofte fundert på om det gikk på at hun var deprimert og lei seg av at hun savnet familien sin og vennene sine der hjemme.

Jeg husker jo da jeg selv studerte, hvor stort savnet etter vennene mine ble, og når bursdags datoene vistes på kalenderen, så var det vanskelig å ikke savne familien min.

Hun sier at hun savner familien sin veldig til tider, men at hun har det veldig godt her vi bor nå.

Jeg tjener godt, og jobber dessverre mye. Men jeg har sagt at om hun finner hull i studieplanen sin slik at hun kan ta seg noen dager fritt, så skal jeg sende henne hjem med toget. Hun takk som regel nei til det.

Jeg er alt for sjeldent hos hennes famile på besøk, noe som plager meg også. Hun er rundt min hele tiden, mens jeg møter hennes max 1 gang annen hvert år.

Føler at jeg ikke helt klarer å få kontakt med familien henns.

Nå var det meningen at vi skulle på ferie hjem til hennes familie, noe jeg så på med litt delte følelser.

Jeg har utrlig lyst til å reise dit og til å møte familien og vennene hennes, men jeg gruer meg litt til å møte så mange på en gang som det var snakk om.

Familiesammenkomst lissom. Redd de ikke skal like meg, og at jeg skulle skuffe henne.

Foreldrene og søsteren hennes har jeg møtte før, og de bare gledet jeg meg til å møte.

Jeg har snakket med henne om det, og forholdet vårt. Jeg snakker ikke bare om lyst og sex.

Hun gråter stort sett hver gang, jeg aner ikke hva jeg skal gjøre.

Vi snakket litt i natt, hvor det også var første natten vi er på samme sted men ikke sover i samme seng. Hun la seg på sofaen i natt. Det var en helt for jævlig natt, men ikke mye annet å gjøre enn det vi gjorde.

Da vi snakket fikk jeg vite at hun ikke lenger følte for meg som hun burde gjøre.

Det er snakk om å ta pause fra hverandre, som igjen fører til brudd. Hun begynte å snakke om å skaffe seg en hybel.

Spørs om det blir noen ferietur sammen i det hele tatt..... *sukke*

Aner ikke hva jeg skal gjøre jeg..

Huff, det høres ut som om det er avlorlige ting på gang. Trist å høre... - Jeg vil allikevel prøve å gi deg noen råd, for jeg synes du virker som en flott og reflektert gutt, som SER problemene og som har et ønske om å gjøre noel... - Skjønner også du har forsøkt å snakke med henne mange ganger tidligere, men at dere ikke har kommet noe særlig lenger...

- To ting du skal tenke på: du skriver du gruer deg litt til å møte vennene hennes - er du litt usikker på deg selv i forhold til henne på noen måte? Jeg leser av det du skriver at du er tydelig stolt av jobben og det du tjener - bruker du det mot henne noen ganger, slik at hun føler seg mindreverdig i forhold til deg? Går utifra at hun har lite penger som studerer, - tror du at du kan ha gitt henne en følelse av å være en økonomisk byrde for deg?

- Det er tydelig at hun ønsker avstand til deg nå. Hvor alvorlig det er, - om hun skulle ha truffet en annen, osv, er helt umulig å si. Men hvis du virkelig elsker henne og har lyst til å gjøre det du kan, tror jeg dui skal være så forståelsesfull du kan i en periode. Bestemt, omsorgsfull og forståelsesfull. - Det blir antagelig bare verre hvis du beg. å legge skylden på henne for alt mulig, - da skyver du henne lengre bort. Ta opp tråden igjen når dere kommer hjem. - Si at hvis hun virkelig ønsker å bo for seg selv en stund, synes du hun skla gjøre det.. (selvom du antagelig ikke mener det...). Har hun en studievenninne hun kan bo hos noen dager? Kan du ikke foreslå at hun bor noen dager borte, og at dere kan ta en samtale etter en uke f.eks.? Det klokeste du da gjør, er å holde deg helt borte.. Skal gjerne gi flere råd etterhvert som jeg hører hvordan det går.

Men husk ordtaket:

If you love someone, set it free.. If it is yours, it will come back. If it doesn't, it was never ment to be.

Lykke til, føler med deg!

[snilen]

Huff, det høres ut som om det er avlorlige ting på gang. Trist å høre... - Jeg vil allikevel prøve å gi deg noen råd, for jeg synes du virker som en flott og reflektert gutt, som SER problemene og som har et ønske om å gjøre noel... - Skjønner også du har forsøkt å snakke med henne mange ganger tidligere, men at dere ikke har kommet noe særlig lenger...

- To ting du skal tenke på: du skriver du gruer deg litt til å møte vennene hennes - er du litt usikker på deg selv i forhold til henne på noen måte? Jeg leser av det du skriver at du er tydelig stolt av jobben og det du tjener - bruker du det mot henne noen ganger, slik at hun føler seg mindreverdig i forhold til deg? Går utifra at hun har lite penger som studerer, - tror du at du kan ha gitt henne en følelse av å være en økonomisk byrde for deg?

- Det er tydelig at hun ønsker avstand til deg nå. Hvor alvorlig det er, - om hun skulle ha truffet en annen, osv, er helt umulig å si. Men hvis du virkelig elsker henne og har lyst til å gjøre det du kan, tror jeg dui skal være så forståelsesfull du kan i en periode. Bestemt, omsorgsfull og forståelsesfull. - Det blir antagelig bare verre hvis du beg. å legge skylden på henne for alt mulig, - da skyver du henne lengre bort. Ta opp tråden igjen når dere kommer hjem. - Si at hvis hun virkelig ønsker å bo for seg selv en stund, synes du hun skla gjøre det.. (selvom du antagelig ikke mener det...). Har hun en studievenninne hun kan bo hos noen dager? Kan du ikke foreslå at hun bor noen dager borte, og at dere kan ta en samtale etter en uke f.eks.? Det klokeste du da gjør, er å holde deg helt borte.. Skal gjerne gi flere råd etterhvert som jeg hører hvordan det går.

Men husk ordtaket:

If you love someone, set it free.. If it is yours, it will come back. If it doesn't, it was never ment to be.

Lykke til, føler med deg!

om hun ikke har noen venner der dere bor nå er det lett å kjede seg. da blir ingenting morsomt, alt blir en vane, en tåke... aktiviserer hun seg i det hele tatt? er hun ute med venner uten deg, trener, andre aktiviteter? hvis ikke er jeg sikker på at dette er hele problemet.

og så er jo ikke den skjeve fordelingen noe bra, at hun kjenner dine venner og familie så godt, og du ikke kjenner dem. kunne dere ikke tatt dere en tur sammen som du sier? og hilst på alle. skjønner du er usikker når du også er usikker på forholdet men...

[Wolverin]

Huff, det høres ut som om det er avlorlige ting på gang. Trist å høre... - Jeg vil allikevel prøve å gi deg noen råd, for jeg synes du virker som en flott og reflektert gutt, som SER problemene og som har et ønske om å gjøre noel... - Skjønner også du har forsøkt å snakke med henne mange ganger tidligere, men at dere ikke har kommet noe særlig lenger...

- To ting du skal tenke på: du skriver du gruer deg litt til å møte vennene hennes - er du litt usikker på deg selv i forhold til henne på noen måte? Jeg leser av det du skriver at du er tydelig stolt av jobben og det du tjener - bruker du det mot henne noen ganger, slik at hun føler seg mindreverdig i forhold til deg? Går utifra at hun har lite penger som studerer, - tror du at du kan ha gitt henne en følelse av å være en økonomisk byrde for deg?

- Det er tydelig at hun ønsker avstand til deg nå. Hvor alvorlig det er, - om hun skulle ha truffet en annen, osv, er helt umulig å si. Men hvis du virkelig elsker henne og har lyst til å gjøre det du kan, tror jeg dui skal være så forståelsesfull du kan i en periode. Bestemt, omsorgsfull og forståelsesfull. - Det blir antagelig bare verre hvis du beg. å legge skylden på henne for alt mulig, - da skyver du henne lengre bort. Ta opp tråden igjen når dere kommer hjem. - Si at hvis hun virkelig ønsker å bo for seg selv en stund, synes du hun skla gjøre det.. (selvom du antagelig ikke mener det...). Har hun en studievenninne hun kan bo hos noen dager? Kan du ikke foreslå at hun bor noen dager borte, og at dere kan ta en samtale etter en uke f.eks.? Det klokeste du da gjør, er å holde deg helt borte.. Skal gjerne gi flere råd etterhvert som jeg hører hvordan det går.

Men husk ordtaket:

If you love someone, set it free.. If it is yours, it will come back. If it doesn't, it was never ment to be.

Lykke til, føler med deg!

Jeg forsøker virkelig, det gjør jeg. Har forsøkt teknikken ved å "sette meg" i hennes situasjon, men det er ikke så enkelt.

Vi er dessverre ikke kommer noe spesielt mye lengre nei.

Jeg er ikke usikker på å møte hennes venner, for det er ikke mange. Har møtt hun ene

allerede, og det er ikke noe problemer. Det jeg gruer meg til er å møte besteforeldre,

tanter, onkler osv osv på en gang. En og en av dem hadde ikke vært noe problemer, men å skal ta alle på en gang, det ser jeg litt mørkt på.

Jeg er ikke så stolt av jobben min egentlig, jo jeg trives i den og vet jeg har en god

jobb, men det som var poenget med å skrive det var pga 2 ting. 1 for å få frem at jeg

ikke bare kan dra når det måtte passe oss, for jeg har mye ansvar og må stort sett alltid på jobb på dagtid.

2. at jeg har råd til å betale for å sende henne hjem om hun skulle savne de andre for

mye og hun har litt ledig tid, noe hun også vet.

Jeg bruker det ikke ovenfor henne slik jeg selv vet i alle fall, men jeg vet hun føler at

det er ekkelt at jeg alltid må dekke for henne og at jeg bruker så mye penger på henne og hennes ting. Så ja, hun kan nok føle seg som en økonomisk byrde til tider, men hun

snakket ofte før om at hun gledet seg til å få seg fast jobb slik at hun kunne overraske meg og kjøpe noe til meg av og til også.

Ja, det er smertelig tydelig egentlig. Men det var jeg som ba om å få ligge alene i natt,

jeg taklet det bare ikke når hun sa x antall ganger på alt for kort tid at "jeg har ikke

følelsene jeg hadde før for deg".

Jeg forsøker å være forståelsesfull og jeg prøver å støtte henne. Likevel sliter jeg veldig om jeg skal oppfordre henne til å flytte, for da må jeg lyve og det vil jeg ikke gjøre. Har likevel sagt at jeg støtter henne om hun føler det er det rette å gjøre, lengre enn det sliter jeg dåg med å strekke meg. Når man må begynne å lyve i et forhold om så alvorlige ting, så er det et stort problem for meg, så jeg vil ikke lyve.

Kan ordtaket der, og har aldri vært i tvil før om at hun kom tilbake til meg. Hun har alltid vært så snill, kjærlig og trofast mot meg, og hun har bestandig kunnet sagt meg hånden på hjertet at følelsene hennes var slik dem var og at de var ekte.

[Wolverin]

om hun ikke har noen venner der dere bor nå er det lett å kjede seg. da blir ingenting morsomt, alt blir en vane, en tåke... aktiviserer hun seg i det hele tatt? er hun ute med venner uten deg, trener, andre aktiviteter? hvis ikke er jeg sikker på at dette er hele problemet.

og så er jo ikke den skjeve fordelingen noe bra, at hun kjenner dine venner og familie så godt, og du ikke kjenner dem. kunne dere ikke tatt dere en tur sammen som du sier? og hilst på alle. skjønner du er usikker når du også er usikker på forholdet men...

Hun har venner her, men de fleste av dem er dessverre mine venner. Hun har problemer med å få seg nye venner, og det har hun alltid hatt. De få nye vennene hun klarer å få seg mister interessen etter en stund, og vender henne ryggen.

Mine venner har tatt veldig godt imot henne, og hun vet at dem stiller opp og er snille, men det er jo mine venner da, så de er selvsagt lojale til meg.

Hun har fått god kontakt med en del av dem hun studerer sammen med, men noe hodler henne igjen, så hun drar aldri til dem eller har annen kontakt enn via sms.

Hun er av og til ute sammen med de fra skolen, på f.eks feiring av slutt på et semester eller slikt, eller på studie gruppe. Bortsett fra det er hun ikke aktivisert i det hele tatt, og hun virker lite interessert i å bli det også.

Jeg hadde tenkt å få bedre forhold til hennes familie og venner ved å dra dit på ferie. da var det også meningen at hun og jeg skulle dra dit jeg studerte og vi møttes og hadde noen kjempe fine år sammen.

Jeg var borte å studerte i 5 år, hvorav hun var med i 3 av dem. Vi har vært her i 2 år bare nå, og jeg sliter ltit med å forstå at det skal være så mye verre for henne enn det var for meg, for hun har jo meg, mine venner, min familie og sin egen familie samt muligheten til å reise ofte hjem om det er ønskelig. Hun burde jo ha det mye enklere enn meg egentlig.

[angelica2]

Jeg forsøker virkelig, det gjør jeg. Har forsøkt teknikken ved å "sette meg" i hennes situasjon, men det er ikke så enkelt.

Vi er dessverre ikke kommer noe spesielt mye lengre nei.

Jeg er ikke usikker på å møte hennes venner, for det er ikke mange. Har møtt hun ene

allerede, og det er ikke noe problemer. Det jeg gruer meg til er å møte besteforeldre,

tanter, onkler osv osv på en gang. En og en av dem hadde ikke vært noe problemer, men å skal ta alle på en gang, det ser jeg litt mørkt på.

Jeg er ikke så stolt av jobben min egentlig, jo jeg trives i den og vet jeg har en god

jobb, men det som var poenget med å skrive det var pga 2 ting. 1 for å få frem at jeg

ikke bare kan dra når det måtte passe oss, for jeg har mye ansvar og må stort sett alltid på jobb på dagtid.

2. at jeg har råd til å betale for å sende henne hjem om hun skulle savne de andre for

mye og hun har litt ledig tid, noe hun også vet.

Jeg bruker det ikke ovenfor henne slik jeg selv vet i alle fall, men jeg vet hun føler at

det er ekkelt at jeg alltid må dekke for henne og at jeg bruker så mye penger på henne og hennes ting. Så ja, hun kan nok føle seg som en økonomisk byrde til tider, men hun

snakket ofte før om at hun gledet seg til å få seg fast jobb slik at hun kunne overraske meg og kjøpe noe til meg av og til også.

Ja, det er smertelig tydelig egentlig. Men det var jeg som ba om å få ligge alene i natt,

jeg taklet det bare ikke når hun sa x antall ganger på alt for kort tid at "jeg har ikke

følelsene jeg hadde før for deg".

Jeg forsøker å være forståelsesfull og jeg prøver å støtte henne. Likevel sliter jeg veldig om jeg skal oppfordre henne til å flytte, for da må jeg lyve og det vil jeg ikke gjøre. Har likevel sagt at jeg støtter henne om hun føler det er det rette å gjøre, lengre enn det sliter jeg dåg med å strekke meg. Når man må begynne å lyve i et forhold om så alvorlige ting, så er det et stort problem for meg, så jeg vil ikke lyve.

Kan ordtaket der, og har aldri vært i tvil før om at hun kom tilbake til meg. Hun har alltid vært så snill, kjærlig og trofast mot meg, og hun har bestandig kunnet sagt meg hånden på hjertet at følelsene hennes var slik dem var og at de var ekte.

Kjære deg,

Jeg håper ikke mitt forrige svar fikk deg til å føle at du måtte forsvare deg.. Jeg tenkte bare å komme med ting som jeg kanskje trodde kunne være en del av grunnen.. Jeg leser at du har prøvd å gjøre det meste, være forståelsesfull, lyttende osv. - og jeg skjønner at det må være frustrerende for deg! Det er utrolig vondt å oppleve at noen en er så glad i, skyver seg bort fra deg, og i tillegg sier at følelsene ikke er de samme lenger... På en måte er det fint at hun er ærlig med deg, på den annen side er det med på å gjøre deg usikker, redd og mer fortvilet. Det er ikke lett å komme med råd, men slik jeg leser deg, er jeg sikker på at du vil oppleve kjærligheten - sånn den skal være mellom to mennesker -

om det blir med henne (Når hun har fått samlet tankene og følelsene sine) - eller noen andre, får tiden vise.

Jeg forstår også at det er vanskelig å lyve, ved å oppfordre/fortelle henne at hun skal flytte, når det du egentlig vil - er at ting skal bli som det var. En kan dessverre ikke rå over, eller styre andre menneskers følelser.. Jeg håper virkelig at ting "går seg til"...

Synes det var klokt av deg å legge deg på sofaen i natt. Tror hun også bør få kjenne at ikke bare du skal gi og gi, men at også hun må stilles visse krav til!

Klem

[Goliath]

Hun har venner her, men de fleste av dem er dessverre mine venner. Hun har problemer med å få seg nye venner, og det har hun alltid hatt. De få nye vennene hun klarer å få seg mister interessen etter en stund, og vender henne ryggen.

Mine venner har tatt veldig godt imot henne, og hun vet at dem stiller opp og er snille, men det er jo mine venner da, så de er selvsagt lojale til meg.

Hun har fått god kontakt med en del av dem hun studerer sammen med, men noe hodler henne igjen, så hun drar aldri til dem eller har annen kontakt enn via sms.

Hun er av og til ute sammen med de fra skolen, på f.eks feiring av slutt på et semester eller slikt, eller på studie gruppe. Bortsett fra det er hun ikke aktivisert i det hele tatt, og hun virker lite interessert i å bli det også.

Jeg hadde tenkt å få bedre forhold til hennes familie og venner ved å dra dit på ferie. da var det også meningen at hun og jeg skulle dra dit jeg studerte og vi møttes og hadde noen kjempe fine år sammen.

Jeg var borte å studerte i 5 år, hvorav hun var med i 3 av dem. Vi har vært her i 2 år bare nå, og jeg sliter ltit med å forstå at det skal være så mye verre for henne enn det var for meg, for hun har jo meg, mine venner, min familie og sin egen familie samt muligheten til å reise ofte hjem om det er ønskelig. Hun burde jo ha det mye enklere enn meg egentlig.

Dette høres veldig likt ut til hva jeg selv var med om for noen år siden. Men likevel er det vanskelig å gi råd.

Selv la jeg alle egne "behov" til side, og gjorde alt for å bistå i det som var en vanskelig tid for henne.

Men det er ikke sikkert at det var riktig. Alt dreide seg jo da om henne, og hun fikk det stort sett som hun ville - uten at det ble satt krav til henne. Og det gikk selvfølgelig på bekostning av meg, selv om det var bevisst fra min side.

Til slutt gikk det rett og slett ikke lenger - for hverken hun eller jeg kunne fortsette å leve sammen på den måte.

Sett i etterkant burde jeg satt krav til henne, slik at det ble en form for ballanse i det å gi og ta. For da hadde vi raskere funnet ut om forholdet hadde noen fremtid.

Vi har ikke noen kontakt nå lenger, men jeg vet i hvert fall at jeg har det så mye bedre slik jeg har det nå, selv om det selvfølgelig var en periode rett etter bruddet som var tung. Og jeg håper selvfølgelig at hun har det like bra.

Etterhvert fikk jeg også en ny kjæreste (selv om halvannet år som ungkar ikke var å forrakte etter et langt forhold:-), og jeg tror at det jeg tidligere gikk igjennom er med på å gjøre meg bedre egnet som "part" i et forhold.

Ikke minst er det lett å sette pris på en del av de tingene som manglet i mitt forrige forhold.

Lykke til uansett vilken vei det går!

[Wolverin]

Kjære deg,

Jeg håper ikke mitt forrige svar fikk deg til å føle at du måtte forsvare deg.. Jeg tenkte bare å komme med ting som jeg kanskje trodde kunne være en del av grunnen.. Jeg leser at du har prøvd å gjøre det meste, være forståelsesfull, lyttende osv. - og jeg skjønner at det må være frustrerende for deg! Det er utrolig vondt å oppleve at noen en er så glad i, skyver seg bort fra deg, og i tillegg sier at følelsene ikke er de samme lenger... På en måte er det fint at hun er ærlig med deg, på den annen side er det med på å gjøre deg usikker, redd og mer fortvilet. Det er ikke lett å komme med råd, men slik jeg leser deg, er jeg sikker på at du vil oppleve kjærligheten - sånn den skal være mellom to mennesker -

om det blir med henne (Når hun har fått samlet tankene og følelsene sine) - eller noen andre, får tiden vise.

Jeg forstår også at det er vanskelig å lyve, ved å oppfordre/fortelle henne at hun skal flytte, når det du egentlig vil - er at ting skal bli som det var. En kan dessverre ikke rå over, eller styre andre menneskers følelser.. Jeg håper virkelig at ting "går seg til"...

Synes det var klokt av deg å legge deg på sofaen i natt. Tror hun også bør få kjenne at ikke bare du skal gi og gi, men at også hun må stilles visse krav til!

Klem

heisann.

Følte ikke jeg ble angrepet nei, men jeg ønsket bare å fortelle hva jeg hadde forsøkt og hvordan situasjonen er.

Jeg er garantert ikke feilfri, og jeg gjør sikkert mye dumt og sier ting jeg ikke burde gjøre. Men jeg elsker henne, over alt, og jeg var villig til å gjøre alt for henne.

så uten at det gir noen mening for meg, så sier hun at hun ikke lengre føler sånn for meg.

Når jeg spør hva galt jeg har gjort, så får jeg til svar at jeg ikke har gjort noe galt.

Jeg kan ikke annet enn å bli forferdelig frustrert og lei meg, og det er det jeg er nå...

Jeg har skaffet bredbånd linje fordi hun skulle kunne studere via internett når hun ikke dro på forelesning, eller hadde behov for å kunne være på nett over lang tid.

Jeg har hjulpet til med penger til togreiser. Jeg har presset og styra på jobb for å klare å få henne med på forretningsreiser, hvor hun selv ikke har betalt noe som helst. Ligget gratis på hotell og fått oppleve masse.

Er alltid jeg som ringer og ordner for henne når det er litt ekkle ting, som f.eks å bestille tannlege timer, snakke med legen eller andre offentlige kontorer som kan være av litt sensitiv art.

Jeg tok meg fri på jobben for å være med henne som støtte når hun skulle konte på en eksamen hun slet med å stå på, og skaffet meg selv et tonn med ting å ta igjen etterpå, men klaget aldri. Kjøpte en søt liten teddy bjørn som gratulasjons gave til henne da hun var ferdig med eksamen.

Tok meg fri for å være med til tannlegen, og betalte for hele greia. Det blir tannlege regning + tapt jobbinntekt.

Alt hva jeg har kommet på jeg kunen gjøre, har jeg gjort for henne, likevel har hun ikke følelser for meg lengre...

Setter utrolig pris på at du orker å svare meg, og at du forsøker å gi meg råd. Tusen tusen takk.

klem

[angelica2]

heisann.

Følte ikke jeg ble angrepet nei, men jeg ønsket bare å fortelle hva jeg hadde forsøkt og hvordan situasjonen er.

Jeg er garantert ikke feilfri, og jeg gjør sikkert mye dumt og sier ting jeg ikke burde gjøre. Men jeg elsker henne, over alt, og jeg var villig til å gjøre alt for henne.

så uten at det gir noen mening for meg, så sier hun at hun ikke lengre føler sånn for meg.

Når jeg spør hva galt jeg har gjort, så får jeg til svar at jeg ikke har gjort noe galt.

Jeg kan ikke annet enn å bli forferdelig frustrert og lei meg, og det er det jeg er nå...

Jeg har skaffet bredbånd linje fordi hun skulle kunne studere via internett når hun ikke dro på forelesning, eller hadde behov for å kunne være på nett over lang tid.

Jeg har hjulpet til med penger til togreiser. Jeg har presset og styra på jobb for å klare å få henne med på forretningsreiser, hvor hun selv ikke har betalt noe som helst. Ligget gratis på hotell og fått oppleve masse.

Er alltid jeg som ringer og ordner for henne når det er litt ekkle ting, som f.eks å bestille tannlege timer, snakke med legen eller andre offentlige kontorer som kan være av litt sensitiv art.

Jeg tok meg fri på jobben for å være med henne som støtte når hun skulle konte på en eksamen hun slet med å stå på, og skaffet meg selv et tonn med ting å ta igjen etterpå, men klaget aldri. Kjøpte en søt liten teddy bjørn som gratulasjons gave til henne da hun var ferdig med eksamen.

Tok meg fri for å være med til tannlegen, og betalte for hele greia. Det blir tannlege regning + tapt jobbinntekt.

Alt hva jeg har kommet på jeg kunen gjøre, har jeg gjort for henne, likevel har hun ikke følelser for meg lengre...

Setter utrolig pris på at du orker å svare meg, og at du forsøker å gi meg råd. Tusen tusen takk.

klem

Det høres ut som om du er utrolig snill. Kanskje for snill.. Jeg setter utrolig pris på å bli tatt vare på, vist omsorg for og føle at jeg er elsket. Likevel, - tror det kan føles litt "too much" hvis jeg ikke trenger å ta styringen over noen ting i livet mitt. - At mannen min skal ordne opp vanskelige telefoner, støtte meg på eksamen, følge meg opp som om jeg er en porselensdukke som er så skjør at jeg ikke tåler noen ting...

Kanskje hun er i ferd med å bli voksen og har behov for å prøve seg litt selv uti verden? Kanskje hun trenger å prøve vingene sine litt? Ikke nødvendigvis for å treffe noen andre, men for å bli mer selvstendig og føle at hun presenterer noe, helt på egenhånd.

Kanskje du skulle prøve å snakke med henne om det? Ta det veldig forsiktig - si at du har tenkt litt på det - at kanskje hun føler seg litt "overkjørt". Husk, det er veldig viktig hvordan du legger det frem, i forhold til hvordan hun tar det. Ikke angrip, men vær åpen, ikke beskyld eller anklag (for hva du har måttet ofre), men spør om hun kanskje har følt seg litt "tapt" i forhold til at du har ordnet det meste? Ta gjerne på deg litt skyld selv også - for dere er jo to om å la det bli sånn...

Hva mener du selv om det?

[Gjest undrerpå]

hmm...i mine øyne ser det ut som at dere har gått over til vennestadiet.. problemet er at hun ikke har lyst til å akseptere det.. dere har jo planlagt livet fremover , og det skulle liksom bli dere to.. men så hender det av og til at følelsene ikke er som man ønsker, og likevel kravler man seg fast til det en har.

trist, men jeg tror ikke hun er forelsket i deg lengre. men at det er for skummelt å gjøre det slutt... hva tror du?

[snilen]

Hun har venner her, men de fleste av dem er dessverre mine venner. Hun har problemer med å få seg nye venner, og det har hun alltid hatt. De få nye vennene hun klarer å få seg mister interessen etter en stund, og vender henne ryggen.

Mine venner har tatt veldig godt imot henne, og hun vet at dem stiller opp og er snille, men det er jo mine venner da, så de er selvsagt lojale til meg.

Hun har fått god kontakt med en del av dem hun studerer sammen med, men noe hodler henne igjen, så hun drar aldri til dem eller har annen kontakt enn via sms.

Hun er av og til ute sammen med de fra skolen, på f.eks feiring av slutt på et semester eller slikt, eller på studie gruppe. Bortsett fra det er hun ikke aktivisert i det hele tatt, og hun virker lite interessert i å bli det også.

Jeg hadde tenkt å få bedre forhold til hennes familie og venner ved å dra dit på ferie. da var det også meningen at hun og jeg skulle dra dit jeg studerte og vi møttes og hadde noen kjempe fine år sammen.

Jeg var borte å studerte i 5 år, hvorav hun var med i 3 av dem. Vi har vært her i 2 år bare nå, og jeg sliter ltit med å forstå at det skal være så mye verre for henne enn det var for meg, for hun har jo meg, mine venner, min familie og sin egen familie samt muligheten til å reise ofte hjem om det er ønskelig. Hun burde jo ha det mye enklere enn meg egentlig.

ok, da er det garantert det som er problemet. du er hennes eneste og beste venn, den hun betror alt til, og den hun finner på alt gøy sammen med. èn person kan ikke ha dette ansvaret over lang tid, man blir rett og slett lei i lengden. hun trenger å aktivisere seg, hun trenger vennene sine, og ja, jeg vet utrolig godt hvordan dette er, har kjempeproblemer med å få meg venner selv. men å begynne i kor foreksempel kan da være en veldig bra løsning, om hun da tør og orker å løsrive seg fra deg, og ha det gøy uten deg.

blir en form for depresjon/angst/lav selvfølelse... slike ting dette her. vanskelig å komme ut av, og lett å skylde på deg, eller iallfall lett at det går ut over deg og forholdet deres.

[snilen]

Det høres ut som om du er utrolig snill. Kanskje for snill.. Jeg setter utrolig pris på å bli tatt vare på, vist omsorg for og føle at jeg er elsket. Likevel, - tror det kan føles litt "too much" hvis jeg ikke trenger å ta styringen over noen ting i livet mitt. - At mannen min skal ordne opp vanskelige telefoner, støtte meg på eksamen, følge meg opp som om jeg er en porselensdukke som er så skjør at jeg ikke tåler noen ting...

Kanskje hun er i ferd med å bli voksen og har behov for å prøve seg litt selv uti verden? Kanskje hun trenger å prøve vingene sine litt? Ikke nødvendigvis for å treffe noen andre, men for å bli mer selvstendig og føle at hun presenterer noe, helt på egenhånd.

Kanskje du skulle prøve å snakke med henne om det? Ta det veldig forsiktig - si at du har tenkt litt på det - at kanskje hun føler seg litt "overkjørt". Husk, det er veldig viktig hvordan du legger det frem, i forhold til hvordan hun tar det. Ikke angrip, men vær åpen, ikke beskyld eller anklag (for hva du har måttet ofre), men spør om hun kanskje har følt seg litt "tapt" i forhold til at du har ordnet det meste? Ta gjerne på deg litt skyld selv også - for dere er jo to om å la det bli sånn...

Hva mener du selv om det?

Her er jeg enig med angelica, skulle svare det samme, men så har hun sagt det allerede. Du har nok kvalt henne litt. og det er vannvittig snilt, og veldig deilig og trygt i begynnelsen. Men så føler hun kanskje at hun skylder deg så masse.

Hun føler kanskje at hun MÅ elske deg like høyt som du elsker henne, hvis du skjønner? Hun har mistet litt av selvstendigheten, sluppet å stå på egne ben, og siden du gjør så mye for henne, så er du kanskje glad i henne FOR henne også, som i, du er glad i henne for dere begge. Altså er hun nødt å elske seg selv, for å elske deg, som så mange sier, men også nødt å få ha følelser for deg på egenhånd, uavhengig av hva du føler for henne.

Dere ble sammen da hun var veldig ung, dette "straffer" seg nå. Hun trenger et selvstendig liv, og hun vet ikke hvordan å få seg det uten å flytte fra deg. Hva om du gav henne større frihet? Hva om det at hun har dårlig råd gjorde at dere senket standarden litt? At dere kunne leve på hennes premisser?

At dine gaver var i form av romantiske kort og selvplukkede blomster, slik at hun hadde mulighet til å gi tilbake med samme mynt? Du må gi henne plass og rom til å finne seg selv. Alt gøy hun finner på må ikke være med deg. Kanskje kan hun finne på noe med dine venner, uten deg?

Materielle goder og økonomisk støtte er ikke alt, varme klemmer og en armkrok, søte ord, nyvasket gulv og hjemmelaget middag er mye mye viktigere. Vis henne hvor mye hun betyr for deg, men spar de største ordene, og ikke skrem henne bort, og ikke forvent at hun har de samme følelsene som deg.

Håper dere kan finne ut av dette, og komme dere ut av krisen. Her tror jeg faktisk det kan være at den gamle klisjeen "det er ikke deg, det er meg" stemmer, og at hun trenger tid til å se at du ikke er det eneste i livet hennes som avgjør om hun er lykkelig eller ikke.

[angelica2]

Her er jeg enig med angelica, skulle svare det samme, men så har hun sagt det allerede. Du har nok kvalt henne litt. og det er vannvittig snilt, og veldig deilig og trygt i begynnelsen. Men så føler hun kanskje at hun skylder deg så masse.

Hun føler kanskje at hun MÅ elske deg like høyt som du elsker henne, hvis du skjønner? Hun har mistet litt av selvstendigheten, sluppet å stå på egne ben, og siden du gjør så mye for henne, så er du kanskje glad i henne FOR henne også, som i, du er glad i henne for dere begge. Altså er hun nødt å elske seg selv, for å elske deg, som så mange sier, men også nødt å få ha følelser for deg på egenhånd, uavhengig av hva du føler for henne.

Dere ble sammen da hun var veldig ung, dette "straffer" seg nå. Hun trenger et selvstendig liv, og hun vet ikke hvordan å få seg det uten å flytte fra deg. Hva om du gav henne større frihet? Hva om det at hun har dårlig råd gjorde at dere senket standarden litt? At dere kunne leve på hennes premisser?

At dine gaver var i form av romantiske kort og selvplukkede blomster, slik at hun hadde mulighet til å gi tilbake med samme mynt? Du må gi henne plass og rom til å finne seg selv. Alt gøy hun finner på må ikke være med deg. Kanskje kan hun finne på noe med dine venner, uten deg?

Materielle goder og økonomisk støtte er ikke alt, varme klemmer og en armkrok, søte ord, nyvasket gulv og hjemmelaget middag er mye mye viktigere. Vis henne hvor mye hun betyr for deg, men spar de største ordene, og ikke skrem henne bort, og ikke forvent at hun har de samme følelsene som deg.

Håper dere kan finne ut av dette, og komme dere ut av krisen. Her tror jeg faktisk det kan være at den gamle klisjeen "det er ikke deg, det er meg" stemmer, og at hun trenger tid til å se at du ikke er det eneste i livet hennes som avgjør om hun er lykkelig eller ikke.

Et klokt og godt svar! :-)

[Wolverin]

Her er jeg enig med angelica, skulle svare det samme, men så har hun sagt det allerede. Du har nok kvalt henne litt. og det er vannvittig snilt, og veldig deilig og trygt i begynnelsen. Men så føler hun kanskje at hun skylder deg så masse.

Hun føler kanskje at hun MÅ elske deg like høyt som du elsker henne, hvis du skjønner? Hun har mistet litt av selvstendigheten, sluppet å stå på egne ben, og siden du gjør så mye for henne, så er du kanskje glad i henne FOR henne også, som i, du er glad i henne for dere begge. Altså er hun nødt å elske seg selv, for å elske deg, som så mange sier, men også nødt å få ha følelser for deg på egenhånd, uavhengig av hva du føler for henne.

Dere ble sammen da hun var veldig ung, dette "straffer" seg nå. Hun trenger et selvstendig liv, og hun vet ikke hvordan å få seg det uten å flytte fra deg. Hva om du gav henne større frihet? Hva om det at hun har dårlig råd gjorde at dere senket standarden litt? At dere kunne leve på hennes premisser?

At dine gaver var i form av romantiske kort og selvplukkede blomster, slik at hun hadde mulighet til å gi tilbake med samme mynt? Du må gi henne plass og rom til å finne seg selv. Alt gøy hun finner på må ikke være med deg. Kanskje kan hun finne på noe med dine venner, uten deg?

Materielle goder og økonomisk støtte er ikke alt, varme klemmer og en armkrok, søte ord, nyvasket gulv og hjemmelaget middag er mye mye viktigere. Vis henne hvor mye hun betyr for deg, men spar de største ordene, og ikke skrem henne bort, og ikke forvent at hun har de samme følelsene som deg.

Håper dere kan finne ut av dette, og komme dere ut av krisen. Her tror jeg faktisk det kan være at den gamle klisjeen "det er ikke deg, det er meg" stemmer, og at hun trenger tid til å se at du ikke er det eneste i livet hennes som avgjør om hun er lykkelig eller ikke.

Ja, kanskje har jeg kvalt henne.... aldri slått meg at det jeg gjorde var galt..

Jeg mener selv hun har hatt frihet og at hun har vært selvstendig, men det kan være jeg tar feil.

Jeg har forsøkt å senket standarden, men det fungerte ikke, for hun vet vi ikke måtte, og da ble det ikke slik.

Hadde jo egnetlig vært fint å kunne kjøre på en lav standard, for da kunne jeg lagt av og spart litt penger også. De kan jo komme nyttig inn senere...

Jeg har vært svært raus med klem, armkrok og gode ord jeg. Er ikke slik at jeg forsøker å kjøpe henne på noe vis, jeg bare liker å overraske henne med små gaver av og til. Bredbåndet var nødvendig for at hun skulle kunne studere, og det er jo noe jeg også drar stor nytte av i jobben.

Jeg har vel ødelagt mer enn jeg har gledet kanskje... pokker også..

Takk for svaret, det var en ny og uventet måte å tenke på..

Friheten fryter jeg nok for at hun får veldig mye av snart, og da får hun også prøvd seg på egne ben, uten penger.

[snilen]

Ja, kanskje har jeg kvalt henne.... aldri slått meg at det jeg gjorde var galt..

Jeg mener selv hun har hatt frihet og at hun har vært selvstendig, men det kan være jeg tar feil.

Jeg har forsøkt å senket standarden, men det fungerte ikke, for hun vet vi ikke måtte, og da ble det ikke slik.

Hadde jo egnetlig vært fint å kunne kjøre på en lav standard, for da kunne jeg lagt av og spart litt penger også. De kan jo komme nyttig inn senere...

Jeg har vært svært raus med klem, armkrok og gode ord jeg. Er ikke slik at jeg forsøker å kjøpe henne på noe vis, jeg bare liker å overraske henne med små gaver av og til. Bredbåndet var nødvendig for at hun skulle kunne studere, og det er jo noe jeg også drar stor nytte av i jobben.

Jeg har vel ødelagt mer enn jeg har gledet kanskje... pokker også..

Takk for svaret, det var en ny og uventet måte å tenke på..

Friheten fryter jeg nok for at hun får veldig mye av snart, og da får hun også prøvd seg på egne ben, uten penger.

tror ikke det blir noe bedre av at du får skyldefølelse altså, bare kutt ned litt på oppmerksomheten en tid på en måte... la henne få sjansen.

håper dere ikke blir nødt å bryte, må være en måte dere kan leve sammen på, selv om hun trenger tid å finne seg selv på.

synes synd på deg, en pause i et forhold ender svært ofte med brudd, en drastisk forandring derimot kan jo kanskje være bra. at hun blir mer selvstendig, og du mer hard to get...

lykke lykke til!

[snilen]

Ja, kanskje har jeg kvalt henne.... aldri slått meg at det jeg gjorde var galt..

Jeg mener selv hun har hatt frihet og at hun har vært selvstendig, men det kan være jeg tar feil.

Jeg har forsøkt å senket standarden, men det fungerte ikke, for hun vet vi ikke måtte, og da ble det ikke slik.

Hadde jo egnetlig vært fint å kunne kjøre på en lav standard, for da kunne jeg lagt av og spart litt penger også. De kan jo komme nyttig inn senere...

Jeg har vært svært raus med klem, armkrok og gode ord jeg. Er ikke slik at jeg forsøker å kjøpe henne på noe vis, jeg bare liker å overraske henne med små gaver av og til. Bredbåndet var nødvendig for at hun skulle kunne studere, og det er jo noe jeg også drar stor nytte av i jobben.

Jeg har vel ødelagt mer enn jeg har gledet kanskje... pokker også..

Takk for svaret, det var en ny og uventet måte å tenke på..

Friheten fryter jeg nok for at hun får veldig mye av snart, og da får hun også prøvd seg på egne ben, uten penger.

i begynnelsen av forholdet jeg har nå fikk kjæresten min plutselig panikk fordi han ikke hadde de samme følelsene for meg som han hadde hatt tidligere, og ikke var så forelsket lenger. Vi pratet lenge om dette, og jeg forklarte at det var lov å ikke være like forelsket i hverandre døgnet rundt hver dag i et forhold, at det gikk opp og ned, og at det var naturlig at nyforelskelsen gikk litt over og utviklet seg til noe annet, en dypere "være glad i følelse". Denne samtalen hjalp veldig, og to år etter har vi det kjempefint, og nå har vi flyttet sammen.

Vet at dere er lenger ut i forholdet enn vi var, men det kan jo være greit å vite at det er lov å ikke være like forelsket hele tiden? At det er lov at det går litt opp og ned? Og at det tilogmed kan være lov å prioritere andre ting enn forholdet en periode?

bare en tanke...