Vordende stemor i tvil

[Anne R]

Jeg har vært sammen med en mann i 1 1/2 år nå. Han ble separert for 8 mnd. siden. At vi to startet vårt forhold før hans samlivsbrudd har forståelig nok gjort hele prosessen ekstra komplisert og vanskelig, ikke minst for eksen hans, som fikk vite om meg da vi hadde hatt et forhold i noen måneder. Han har to barn i småskolealder, som ikke vet om meg ennå. Vi er begge to enige om å gi dem mer tid før jeg, som hans nye partner, skal introduseres.

Jeg er veldig i tvil om hva jeg bør gjøre i forhold til hele greia. Vi to er veldig glade i hverandre, og har det bra sammen. Men rammene rundt forholdet vårt er svært vanskelige, og det gjør at jeg er i tvil, mest i forhold til ungene hans. Jeg unner dem ikke å leve i en "krigssone" mellom oss to og eksen hans. Hun har gjort det klart at hun ikke orker å leve i nærheten av ham hvis han fortsetter å ha et forhold til meg, og vil ta ungene med seg og flytte langt unna. Han vurderer å flytte etter, med eller uten meg. Ingenting er bestemt ennå.

Jeg håper eksen hans og jeg etter hvert kan kommunisere på en OK måte, sånn at ungene ikke blir stressa og ulykkelige over det anstrengte forholdet vårt, og over at pappa aldri kan opptre med meg hvis mamma skal være til stede. For ungene er det fint om pappas nye kjæreste ikke fører til nye konflikter mellom foreldrene. Sånn sett er jeg et dårlig valg fra hans side - med den historien han og jeg har sammen. Det ville vært enklere for eksen hans med en "ny" kjæreste han ikke hadde bedratt henne med. Og hvis eksen får store problemer med å forholde seg til meg, vil det kanskje gå ut over ungene også.

Jeg lurer på om jeg skal forlate forholdet vårt for å skåne ungene hans for en slik mulig konflikt mellom mammaen deres og meg, eller om jeg skal vente og se om vi kan fungere sammen som en stefamilie. Det er i så fall en stor risiko å ta, å utsette ungene for en ny konflikt mellom foreldrene, samtidig som det er synd å oppgi forholdet til han jeg er glad i og har det fint sammen med på grunn av noe som bare kanskje vil skje. Det kan jo gå greit også. Pappaen er mer optimistisk enn jeg på ungenes vegne, og jeg bør jo høre på ham også siden det er han som kjenner dem.

Skulle gjerne hatt råd i forhold til å bli "stemor" med en slik bakgrunn for forholdet.

[Gjest elis31]

Litt vanskelig å gi et hyggelig svar, for egentlig synes jeg det er helt kvalmt å begynne i et nytt forhold mens man er i et annet. Ihvertfall når man er voksen. Men det finnes jo sikkert tusen unnskyldninger for å gjøre det. Slik som at min kone forstår meg ikke og vi har alt for lite sex. Når det gjelder deg. Et kritisk spørsmål; Er det barna du tenker på, eller har du bare fått kalde føtter for følgene av det du har vært med på å starte? Jeg tror nok at barna etterhvert tilgir, ettersom dette er ganske vanlig i samfunnet. Men man vet jo aldri og har ingen garantier. Men for å være ærlig tror jeg at det skal mye til at barn ikke får noen sår på sjelen under skilsmisse, og spesielt under slike med bitre utfall. Jeg håper at hvis dere gjennomfører dette at det virkelig er den store kjærligheten slik at det på en måte fins en rettferdiggjørelse for det. Men hvordan kan du være så sikker på at han ikke gjør det samme mot deg om noen år, når ikke du heller f.eks. lengre forstår han ?

[Bassisten]

Litt vanskelig å gi et hyggelig svar, for egentlig synes jeg det er helt kvalmt å begynne i et nytt forhold mens man er i et annet. Ihvertfall når man er voksen. Men det finnes jo sikkert tusen unnskyldninger for å gjøre det. Slik som at min kone forstår meg ikke og vi har alt for lite sex. Når det gjelder deg. Et kritisk spørsmål; Er det barna du tenker på, eller har du bare fått kalde føtter for følgene av det du har vært med på å starte? Jeg tror nok at barna etterhvert tilgir, ettersom dette er ganske vanlig i samfunnet. Men man vet jo aldri og har ingen garantier. Men for å være ærlig tror jeg at det skal mye til at barn ikke får noen sår på sjelen under skilsmisse, og spesielt under slike med bitre utfall. Jeg håper at hvis dere gjennomfører dette at det virkelig er den store kjærligheten slik at det på en måte fins en rettferdiggjørelse for det. Men hvordan kan du være så sikker på at han ikke gjør det samme mot deg om noen år, når ikke du heller f.eks. lengre forstår han ?

Eg synst ikkje det er riktig å angripe Anne på grunnlag av mannen inngjekk eit forhold til henne før samlivsbrotet med eksen eller å stilla spørsmålsteikn ved kva det er som gjer ho usikker no.

Vi har inga som helst forutsetning for å spekulere i årsakene til at det har blitt slik det er. Anne stiller eit spørsmål ut frå situasjonen i dag, og fortener eit svar på dette heller enn eit åtak på mannen via henne.

Eg for min del trur at dette nok blir vanskeleg. Det vil ta lang tid før eksen til mannen e v e n t u e l t tilgir ho. Og når det er barn inne i biletet er det sjølvsagt enda vanskelegare. Berre ein ting er sikkert; dette er eit mineområde, og ein kan ikkje anna enn å gå svært varsom fram, og gjera det ein tykkjer er best.

[Elis31]

Eg synst ikkje det er riktig å angripe Anne på grunnlag av mannen inngjekk eit forhold til henne før samlivsbrotet med eksen eller å stilla spørsmålsteikn ved kva det er som gjer ho usikker no.

Vi har inga som helst forutsetning for å spekulere i årsakene til at det har blitt slik det er. Anne stiller eit spørsmål ut frå situasjonen i dag, og fortener eit svar på dette heller enn eit åtak på mannen via henne.

Eg for min del trur at dette nok blir vanskeleg. Det vil ta lang tid før eksen til mannen e v e n t u e l t tilgir ho. Og når det er barn inne i biletet er det sjølvsagt enda vanskelegare. Berre ein ting er sikkert; dette er eit mineområde, og ein kan ikkje anna enn å gå svært varsom fram, og gjera det ein tykkjer er best.

Kan nok være at jeg hørtes mer kritisk ut enn det jeg mente å være. Men hvis det var et angrep på noen, var det nok mer på mannen enn på Anne. Men jeg synes det er et viktig punkt for henne, om hun føler seg sikker på at det ikke er henne han gjør det mot neste gang - for da kan det ihvertfall ikke være verdt det. Når det gjelder mitt kritiske spørsmål om motivet for hennes følelser nå så var det vel for å få fram at hvis det egentlig er kalde føtter hun har nå når bruddet har blitt en realitet, så er det vel bedre å trekke seg før barna blir innblandet direkte.

[Anne R]

Kan nok være at jeg hørtes mer kritisk ut enn det jeg mente å være. Men hvis det var et angrep på noen, var det nok mer på mannen enn på Anne. Men jeg synes det er et viktig punkt for henne, om hun føler seg sikker på at det ikke er henne han gjør det mot neste gang - for da kan det ihvertfall ikke være verdt det. Når det gjelder mitt kritiske spørsmål om motivet for hennes følelser nå så var det vel for å få fram at hvis det egentlig er kalde føtter hun har nå når bruddet har blitt en realitet, så er det vel bedre å trekke seg før barna blir innblandet direkte.

Hei Bassisten og Elis31, takk for svar. Jeg lot være å si noe om årsakene til at det har blitt som det har blitt. Det er en lang, kompleks og vanskelig historie, men jeg syntes ikke den var nødvendig i forhold til mitt spørsmål. Så takk for at du så det, Bassisten. Jeg prøver å se framover nå. Og er klar over at det vil bli vanskelig, det har jeg aldri vært i tvil om. Derfor går vi veldig forsiktig frem.

Det jeg lurer på, er om det er noe jeg kan gjøre for å hindre at ungene blir rammet mer enn de allerede har blitt. At skilsmisser er tøft for små unger, er det ingen tvil om. Jeg ser ikke meg selv som årsaken til skilsmissen, det var andre årsaker som lå bak og bruddet ville kommet uansett, derfor har jeg ikke "kalde føtter" i forhold til det jeg har stelt i stand så langt - bortsett fra at jeg er lei meg for å ha gjort bruddet ekstra vanskelig for eksen hans. Jeg er ikke ute etter tilgivelse fra henne, bare en slags fred som gjør at ungene ikke kommer i lojalitetskonflikt mellom mamma og pappa på grunn av meg.

Skulle gjerne visst om jeg kunne gjøre noe i forhold til det. Helst noe annet enn å forlate forholdet. Kanskje den beste taktikken er å gi ting tid.

Når det gjelder Elis31s spørsmål om hvordan jeg kan være sikker på at han ikke gjør det samme mot meg, så er det et godt poeng. Jeg må stole på ham hvis jeg skal satse på ham, ellers er det ikke verdt å gå inn i et så vanskelig forhold. Hvis jeg ikke hadde vært så sikker på at han virkelig var noe å satse på, så hadde jeg nok kuttet ut allerede. Vi har et tøft år bak oss som jeg gjerne skulle vært foruten. Jeg har altså tenkt å henge med så lenge jeg kan. Det er ungene jeg er mest usikker på, og det er kanskje mest hensynet til dem som vil avgjøre framtiden vår.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei "Anne R"

Det høres ut som om du virkelig er opptatt av at din nye kjærestes barn skal ha det best mulig etter separasjonen.

Slik jeg forstår det, synes jeg vel at du godt kan ligge lavt i terrenget nå, mens samlivsbruddet enda holder på å gå seg til. Med det mener jeg at det først og fremst er din partner og hans x-kone som må komme til rette med barna og foreldreskapet og fremtidig bosted.

Du har rett i at x-en antakelig har det svært vanskelig etter både å bli sveket og forlatt. Det trenger hun tid til å fordøye for å samarbeide om barna. Det er imidlertid ikke din jobb. La de få bruke nødvendig tid.

Tingene vil gå seg til etter hvert. Dersom kjærligheten mellom deg og din nye mann er sterk, skades den ikke av å stå på vent, når andre forhold på ordnes opp først.